Nomader, folk som på grunn av sitt erverv skifter boplass innenfor et større eller mindre område, og stadig er på vandring. Selv om ordet opprinnelig bare ble brukt om gjeterfolk, er det nå først og fremst bevegeligheten, mangelen på fast bopel, som ligger i begrepet. Det er særlig to ervervsformer som betinger nomadisk levevis: jakt/matsanking (se jegere og sankere) og tamdyrhold.

Tamdyrnomadisme er en tilpasning til økologiske forhold i strøk med tundra, savanne, steppe eller ørken. Klima og naturforhold bestemmer hva slags buskap som kan holdes – småfe, storfe, hest, kamel, reinsdyr – og buskapens behov bestemmer folkenes vandringer. Dyrene trenger nye beiteområder og vanningssteder på grunn av vekslinger i naturbetingelsene etter årstidene eller endringer fra år til år. I landene i Midtøsten har de aller fleste nomadegruppene handelsforbindelser med de bofaste jordbruksfolkene, slik at de to gruppene står i et gjensidig avhengighetsforhold. Dette forekommer også i Afrika, men der er det vanligere at de to næringsveiene kombineres slik at mennene tar hånd om buskapen, mens kvinnene driver jordbruk. En slik tilpasning medfører at husholdene ikke kan bo samlet hele året. De yngre mennene lever i kvegleirer i tørketiden, kvinner, barn og gamle bor fast i landsbyer.

De eneste tamdyrnomader i Europa er reinsamene. Fra de asiatiske nomadefolkene er det utgått meget omfattende erobringstog, som f.eks. den mongolske ekspansjon under Dsjengis-khan, og i Afrika har nomadene spilt en lignende historisk rolle (se f.eks. fulani). I Midtøsten og Lilleasia har det vært et historisk spenningsforhold mellom stater og nomader på grunn av de sistnevntes uregjerlighet og mobilitet. Stammer har blitt beskrevet som "republikker av fetre". Den arabiske historikeren Ibn Khaldun (1332-1406) hevdet at nomadestammer med jevne mellomrom vil velte stater, og at dette syklisk gjentar seg fordi stammene har en mye sterkere asabiyyah eller gruppesolidaritet.

I moderne tid har de fleste tamdyrnomader kommet i en vanskelig situasjon på grunn av myndighetenes ønsker om å gjøre dem bofaste.

De aller fleste ervervsformer som er basert på sanking av viltvoksende plantekost og jakt betinger også nomadisk levevis, dels på grunn av sesongvekslinger hos de tilgjengelige matplanter og dels viltets vandringer (se f.eks. pygmeer og san).

Andre typer av nomadisme finnes hos marginale grupper som f.eks. rom (sigøynere) og omstreifere, som lever av forholdsvis spesialiserte ytelser til den bofaste befolkningen og som derfor stadig må oppsøke nye steder for å finne kunder. Nomadisme viser for øvrig flere overgangsformer til fast bosetning, som transhumance og svedjebruk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.