Norsk historie fra 1815 til 1905

Riksretten i 1884

Lorentz Norberg (1855-1895)/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

En tegning av Johannes Flintoe fra gruvene på Kongsberg på 1800-tallet.

. fri

Norge ble løsrevet fra Danmark og fikk sin egen grunnlov i 1814. Dette regnes som det moderne Norges fødsel, selv om det skulle gå nesten hundre år før Norge ble formelt selvstendig. Fra å være en tett helstat med Danmark ble Norge en egen stat som delte konge med Sverige. Den løse unionen med Sverige varte fra 1814 og fram til 1905. Perioden blir ofte kalt unionstiden.

Årene nærmest etter 1814 ble preget av den verste økonomiske depresjon Norge har opplevd. Krisen ble særlig omfattende for eksportnæringene fordi det også var krise i Europa etter Napoleonskrigene. Mange av storborgerne på Østlandet og i Trøndelag, som hadde sin kapital bundet i skog, sagbruk, skip og bergverk, gikk fallitt. Det hadde sammenheng med at norsk trelast ikke lenger kunne konkurrere på det britiske marked på grunn av store tollpreferanser for kanadisk trelastimport.

Pengevesenet, som var preget av den sterke inflasjon som hadde satt inn i de siste årene av den dansk-norske unionen, ble forsøkt ordnet ved opprettelsen av Norges Bank i 1816 og innkrevingen av et sølvfond. Men først i 1842 kom daleren opp i pari.

I en rekke saker stod Stortinget, der embetsmennene utgjorde den største gruppen, i sterk opposisjon til kong Karl Johan. Gjeldsoppgjøret med Danmark vakte således forbitrelse, men ble vedtatt. Karl Johans forslag til grunnlovsendringer med sikte på å øke kongens makt ble avvist, og forkastelsen av forslagene ble følt som en nasjonal seier. Denne nasjonale stemning kom til uttrykk i feiringen av 17. mai, som ble alminnelig fra 1830-årene.

Frem til ca. 1830 hadde embetsmennene spilt den dominerende rolle på Stortinget. Den økende politiske interesse blant bøndene som fulgte med julirevolusjonen, og som ble kraftig stimulert av John Neergaards agitasjonsskrift Olaboka, førte til at så mange bønder ble valgt inn på Stortinget i 1833 at de sammen med borgerlige liberale utgjorde et flertall. Dette stortinget ble kalt «Bondestortinget».

Med Ole Gabriel Ueland som leder gikk bøndene inn for sparsommelighet i statshusholdningen, innskrenkning av embetsmennenes makt og kommunalt selvstyre. Det siste krav ble gjennomført ved formannskapslovene av 1837. Det kommunale selvstyre kom til å øke den politiske interesse blant folk og gjøre større befolkningslag skikket til å delta aktivt i det offentlige liv.

Bondepolitikken hadde som hovedmål å la folkevalgte organer på det lokale plan overta mye av den makt og bestemmelsesrett som embetsverket hadde hatt. Men denne «bondekommunalisme», som den er blitt kalt, tok aldri sikte på å velte embetsstyret, men bare å svekke det. Det vokste nemlig etter hvert, særlig blant storbøndene på Østlandet, frem et ønske om nærmere samarbeid mellom bønder og embetsmenn og byborgere for å holde underklassen – husmenn og arbeidere – utenfor den politiske beslutningsprosess. Dette ble særlig tydelig under Thranitterbevegelsen rundt 1850.

Inntil omkring 1870 kom derfor embetsmennene til å beholde den politiske lederstilling, og frem til 1884 satt så å si bare embetsmenn i regjeringen. Benevnelsen «embetsmannsstaten» kan derfor med full rett brukes som betegnelse på den norske staten 1814–84.

Den alminnelige økonomiske fremgang fra 1830-årene aktualiserte ønsket om en friere handels- og tollovgivning. Den drivende kraft i arbeidet for større frihet i næringslivet var Anton M. Schweigaard, og på Stortinget støttet bøndene stort sett liberaliseringen. I 1839 ble håndverksnæringen på landet friere, og det ble forbudt å danne nye laug, mens de gamle gradvis ble avviklet. I 1842 ble retten til å drive handelsnæring utvidet, og nye tolltariffer fikk et mer frihandelsvennlig preg.

Arbeidet for bedre kommunikasjonsmidler skjøt fart etter at Frederik Stang ble sjef for Indredepartementet i 1845. Fagfolk ble ansatt for å anlegge nye veier, 1854 ble landets første jernbane åpnet. Samtidig begynte arbeidet med telegraflinjer, og ensartet porto ble innført.

Overgangen til nye driftsmetoder i jordbruket ble kraftig stimulert ved opprettelsen av landbruksskoler. De første bevilgninger til det som senere skulle bli Norges landbrukshøgskoleÅs, ble gitt av Stortinget i 1854. For å tilfredsstille bøndenes kredittbehov ble Norges Hypotekbank opprettet (1851), siden kom også andre lånekasser til.

Den første begynnelse til en moderne industri ble lagt i 1840-årene (tekstilfabrikker og mekaniske verksteder). Utbyggingen av bankvesenet (sparebanker og aksjebanker) bidrog virkningsfullt til å møte det nye næringslivs kredittbehov og gjøre slutt på den tidligere økonomiske avhengighet av København og særlig av Hamburg.

De stigende inntektene av skipsfarten fikk også betydning for den alminnelige økonomiske fremgang. Opphevelsen av den engelske navigasjonsakten i 1849 bidrog til å åpne verdenshavene for norsk skipsfart og førte landet frem i første rekke blant de sjøfarende nasjoner. I 1850 var den norske flåte på 290 000 tonn, og i 1880 hadde den økt til 1 500 000 tonn.

Marcus Thrane var leder for thranitterbevegelsen, som var en radikal arbeiderbevegelse på midten av 1800-tallet. 

Marcus Thrane av Ukjent fotograf/Wikimedia Commons. CC BY 2.0

Kravet om demokratiske reformer ble reist etter hvert som den økonomiske utvikling skjerpet klassemotsetningene. Februarrevolusjonen i 1848 ble det utløsende element for den politiske bevegelsen blant arbeidere, småhåndverkere og husmenn som Marcus Thrane reiste.

På Stortinget begynte det i 1850-årene å gjøre seg gjeldende en motsetning mellom en konservativ gruppe som støttet den sittende embetsmannsregjering, og en mer radikal opposisjonsgruppe under Johan Sverdrups og Uelands ledelse. Et forsøk på å skape en partiorganisasjon mislyktes i 1859, men et samarbeid kom likevel i stand for å gjennomføre visse merkesaker.

I 1860 fikk man – med alminnelig tilslutning fra alle grupper – gjenopprettet det grunnlovsbestemte forholdet mellom stortingsrepresentanter fra landet og byene, nemlig 2:1. Samme år ble en ny folkeskolelov vedtatt. En krisetid for norsk jordbruk i 1860-årene skapte forutsetningen for oppbyggingen av Søren Jaabæks bondevennforeninger i en fast politisk partiorganisasjon. 1869 gikk de radikale og bondevennforeningene sammen under Sverdrups førerskap, og dermed var det skapt en venstreblokk, men uten fast partiorganisasjon.

Johan Sverdrup er kjent som «parlamentarismens far» i Norge.

Johan Sverdrup av Ukjent fotograf/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Et regjeringsforslag om årlige storting, vedtatt 1869, ble støttet av Venstre, som satte seg som mål å gjennomføre et parlamentarisk styresett. 1872 vedtok Stortinget en grunnlovsforandring om statsrådenes adgang til Stortinget. Regjeringen innstilte på sanksjonsnektelse, og kongen nedla veto. Dermed var signalet gitt til en bitter kamp mellom regjering og Storting.

I 1880 ble grunnlovsendringen vedtatt med kvalifisert flertall, formelt for 3., i realiteten for 4. gang, men Oscar 2 nektet fremdeles å sanksjonere. Det store spørsmål ble nå om kongen hadde vetorett i grunnlovssaker. 9. juni 1880 bestemte Stortinget at vedtaket om statsrådenes adgang til Stortinget skulle kunngjøres som gjeldende lov. Men konge og regjering nektet å bøye seg for dette. Hele spørsmålet var dermed kommet i en slik stilling at det ble naturlig å reise riksrettstiltale mot regjeringen.

Etter stortingsvalget i 1882, da Venstre fikk 83 representanter mot Høyres 31, hadde Venstre et solid «riksrettsflertall». Februar–mars 1884 ble så Christian Selmer (som 1880 hadde avløst Frederik Stang som statsminister) og de fleste av hans regjeringskolleger dømt til å miste sine embeter. Kongen bøyde seg for riksrettens dom, men lot utnevne en ny konservativ regjering under Christian H. Schweigaard (aprilministeriet). Heller ikke denne kunne samarbeide med Stortinget. 23. juni 1884 fikk så Venstres fører Sverdrup i oppdrag å danne et nytt ministerium; dermed var parlamentarismen gjennomført i Norge.

Ved siden av den indrepolitiske strid som endte med dette resultat, var kampen for Norges likestilling i unionen sterkt fremme i det politiske liv. En stortingsbeslutning av 1854 avskaffet stattholderstillingen, men Oscar 1 nektet sanksjon. Et nytt vedtak 1859 var på forhånd blitt lovt godkjennelse av Karl 15, men et sterkt svensk press fikk ham til å gå fra dette løfte.

I Norge vakte dette en misnøye som ikke i første rekke var rettet mot kongemakten, men mot den svenske regjering og riksdag. Christian Birch-Reichenwald og to av hans kolleger trådte ut av regjeringen, og Frederik Stang ble førstestatsråd.

En unionskomité ble nedsatt for å ta opp hele unionsforholdet til behandling, og dens forslag ble lagt frem for Stortinget, men forkastet med stort flertall 1871. Særlig forslaget om at utenriksministeren skulle være svensk, vakte harme.

De norske statsministerene i Stockholm 1814–1905:

År Minister
1814–22 Peder Anker
1822–27 Mathias Otto Leth Sommerhielm
1828–41 Severin Løvenskiold
1841–58 Frederik Gottschalck Haxthausen Due
1858–71 Georg Christian Sibbern
1871–84 Otto Richard Kierulf
1884 Carl Otto Løvenskiold
1884–88 Ole Jørgensen Richter
1888–89 Hans Georg Jacob Stang
1889–91 Gregers Winther Wulfsberg Gram
1891–93 Otto Albert Blehr
1893–98 Gregers Winther Wulfsberg Gram
1898–1902 Otto Albert Blehr
1902–03 Ole Anton Qvam
1903–05 Sigurd Ibsen
1905 Jørgen Løvland

Fra 1890-årene krevde nordmennene et eget konsulatvesen, men kong Oscar nektet å sanksjonere. Konsulatsaken skulle bli den formelle årsaken til unionsoppløsningen i 1905. Tegningen er et postkort fra 1904.

Eget Konsulatvæsen av Olaf Krohn (1863-1933)/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

I 1885 bestemte den svenske Riksdag at foruten utenriksministeren skulle to andre svenske statsråder være til stede ved behandlingen av utenrikssaker. Ministerielt statsråd ville således komme til å bestå av tre svensker og én nordmann. For å gå med på å øke tallet på norske medlemmer krevde svenskene at man skulle riksaktfeste at utenriksministeren skulle være svensk. Sverdrup fikk ikke støtte fra Stortingets flertall for sitt forsøk på å komme til forståelse med svenskene på dette punktet. Misnøyen hos den radikale del av Venstre økte, og i 1888 ble Venstre splittet i de «moderate», som støttet regjeringen, og det «rene» Venstre under ledelse av Johannes Steen.

Sverdrup måtte gå av 1889, og ble etterfulgt av en høyreregjering under Emil Stang. Stangs forslag til løsning av unionsstriden ble forkastet av Stortinget 1891; dette førte til dannelsen av Steens første ministerium. Høyres program var felles utenriksminister, norsk eller svensk, mens Venstre ville ha egen norsk utenriksminister. Men da Venstre forstod at et slikt krav ville bli bestemt tilbakevist av Sverige, samlet man seg i stedet om å kreve eget norsk konsulatvesen. En stortingsbeslutning om dette ble nektet sanksjon, og Stang ble igjen statsminister 1893. Gjentatte vedtak om egne konsuler ble møtt med sanksjonsnektelse.

I 1895 ble det fra svensk hold, om enn uoffisielt, truet med krig om vedtakene ble gjennomført uten kongelig godkjennelse. Stortinget vedtok derfor 1895 å forhandle med Sverige om ordningen av utenriksstyret. Francis Hagerup ble sjef for en samlingsregjering, og en unionskomité ble nedsatt.

I de følgende årene ble det gjennomført en kraftig opprustning. Etter nederlaget i konsulatsaken var tanken på et væpnet oppgjør med Sverige ikke helt fremmed, men særlig ville man forhindre at man i fremtiden skulle oppgi en egen norsk politisk linje på grunn av svenske militære trusler. Opphevelsen av Mellomriksloven i 1897 fjernet også mange av de økonomiske argumentene for en fortsatt union. Svenskene opphevet her ensidig loven som gav norsk industri spesielle fordeler på det svenske markedet.

I årene omkring 1900 gjorde en mer forsonlig stemning seg gjeldende i forholdet til Sverige. Bakgrunnen for dette var en frykt for at den russiske ekspansjonspolitikk skulle true Lappland og Nord-Norge; en frykt som falt bort etter det russiske nederlaget i krigen mot Japan i 1904–05. 

I 1902 gikk venstreregjeringen med på nye forhandlinger med Sverige om konsulatsaken. En del av Venstre var motstandere av forhandlingslinjen. Derfor brøt noen av de ledende venstremenn, bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson og Christian Michelsen, ut av partiet, og ved valget i 1903 opptrådte det et samlingsparti som mange venstremenn sluttet seg til. Samlingspartiets program var fortsatte unionsforhandlinger.

Forhandlingslinjen seiret ved dette valget, og Høyres fører, Hagerup, dannet den nye samlingsregjeringen. De norske forslagene om konsulatvesenet ble oversendt til Sverige i mai 1904, og i desember kom det svenske forslaget. 6 punkter var fra norsk side uakseptable; en godkjennelse ville bety at man gikk med på svensk forrang i unionen, og de ble derfor kalt lydrikepunktene og vakte sterk forbitrelse i Norge.

Stemningen i Norge slo om, og det ble et alminnelig krav at konsulatsaken måtte løses av nordmennene alene. Hagerups regjering gikk av, og det ble dannet et ministerium under Michelsens ledelse 11. mars 1905, som ville drive konsulatsaken igjennom ved ensidig norsk handling. Innstilling til lov om eget konsulatvesen fra spesialkomiteen (nedsatt 18. februar) ble enstemmig vedtatt av Stortinget.

27. mai nektet kongen sanksjon, men ingen norsk statsråd ville kontrasignere sanksjonsnektelsen, og regjeringen søkte avskjed. Kongen nektet å innvilge søknadene. 7. juni 1905 nedla regjeringen sin makt i Stortingets hender, deretter ble den av Stortinget anmodet om å fortsette som midlertidig regjering i overensstemmelse med Grunnloven og gjeldende lover «med de endringer som nødvendiggjøres derved at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge».

Det norske syn var altså at unionen med dette var oppløst, mens man fra svensk side først krevde oppfylt en del vilkår, blant annet en folkeavstemning for å få klarlagt om nordmennene var enige i en unionsoppløsning, og dessuten forhandlinger om vilkårene for en eventuell oppløsning.

En folkeavstemning fant sted 13. august; 368 208 stemte ja til unionsoppløsningen, 184 stemte nei. Michelsen fikk regjeringen og flertallet av Stortinget med på at det skulle forhandles med Sverige om de nærmere betingelser for unionsoppløsningen. 31. august–23. september fant så forhandlingene sted i Karlstad, og resultatet ble enighet om en fredelig oppløsning på visse vilkår.

Spørsmålet om Norges fremtidige statsform utløste en til dels kraftig diskusjon; en gruppe innenfor Venstre agiterte nemlig ivrig for republikk. Stortingets anmodning av 7. juni til Oscar 2 om å gi tillatelse til at en prins av huset Bernadotte måtte få overta Norges trone, ble avslått. Regjeringen bestemte seg da til å tilby tronen til prins Carl av Danmark.

En folkeavstemning 12.–13. november gav stort flertall (78,9 %) for kongedømme, og Stortinget valgte så 18. november prins Carl til norsk konge. Han tok navnet Haakon 7 og holdt sitt inntog i hovedstaden 25. november 1905.

På slutten av 1800-tallet begynte norsk skipsfart og legge om fra seilskip til dampskip. Bergen ble en av de store norske sjøfartsbyene. Her ligger flere dampskip i Skoltegrunnskaien i Bergen. Det nærmeste skipet er Hurtigruten DS Kong Haakon, bygget i 1904. 

Dampskip i Bergen havn av Anders Beer Wilse/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

I første halvdel av 1800-tallet var Norge stort sett et statisk samfunn med omtrent den samme økonomiske og sosiale struktur som hadde vart gjennom generasjoner. Fra omkring 1850 ble dette «gamle samfunnet» etter hvert avløst av et «nytt samfunn» skapt av nytt næringsliv, mekanisering og utvandring.

Frem til ca. 1870 er utviklingen av norsk industri forholdsvis beskjeden. De tradisjonelle norske eksportnæringer, trelast, fiske og sjøfart, utgjorde omtrent hele eksportvolumet, og skaffet landet nesten 1/4 av nasjonalinntekten. Begynnelsen av 1870-årene var en uvanlig sterk vekstperiode. Omlegningen av den etter hvert stagnerende trelastindustrien til eksport av mekanisk tremasse åpnet nye muligheter for norsk skogsdrift. Jern- og tekstilindustrien, som hovedsakelig hadde produsert for et innenlandsk marked, vendte seg mer mot utlandet.

I den alminnelige økonomiske depresjonstid i 1880-årene ble norsk skipsfart hardt rammet. For å kunne klare seg i den harde internasjonale konkurransen ble det nødvendig med en overgang fra seil til damp. Denne omlegning kom sent i gang, og først etter 1900 var dampskipstonnasjen større enn seilskipstonnasjen. Overgangen førte med seg at de gamle partsrederiene forsvant og ble avløst av aksjeselskaper. Bergen og Oslo ble de ledende sjøfartsbyer, mens sørlandsbyene fikk vanskelige tider.

I 1890-årene gjorde Norge et nytt sprang frem mot industrisamfunnet. Da ble grunnlaget lagt for en celluloseindustri med papir som siste produksjonsledd. Fremstillingen av sulfat- og sulfittcellulose ble først konsentrert til Glommavassdraget. Borregaard i Sarpsborg, grunnlagt i 1889 med britisk kapital, var alt i 1899 landets største industrivirksomhet med over tusen arbeidere.

I perioden 1865 til 1900 emigrerte over 400 000 nordmenn til Amerika. Bildet viser de norsk-amerikanske utvandrerne John og Margret Bakken og deres to barn utenfor huset deres på prærien i Nord-Dakota i 1898.

Norsk-amerikansk familie Wikimedia Commons. Public domain

På 1800-tallet var det en kraftig befolkningstilvekst her i landet. Mens innbyggertallet var 883 487 i 1801, var det i 1900 steget til 2 240 032. I 1801 bodde 8,8 % av folket i byene, mens hele 28 % bodde der i 1900. Befolkningsøkningen på landsbygda var forholdsvis beskjeden fordi så mange flyttet til byer og tettsteder og pga. den store utvandringen.

I perioden 1865–1900 emigrerte 432 000 nordmenn, hovedsakelig til USA og Canada. Denne befolkningsmessige utvikling har utvilsomt bidratt til å fremme den prosess i det norske bondesamfunnet som Inge Krokann har kalt «det store hamskiftet». Mangel på billig arbeidskraft i jordbruket var med på å tvinge frem et salgsjordbruk med hovedvekt på melkeproduksjon som så kunne bearbeides videre til smør og ost i meierier.

I siste halvpart av 1800-tallet slo organisasjonstanken for alvor igjennom her i landet. Fra den første begynnelse i 1830-årene med stiftelsen av humanitære og religiøse organisasjoner  som avholds- og misjonsforeninger, kom mange yrkesorganisasjoner til i 1850-årene, for eksempel håndverker- og handelstandsorganisasjoner.

I 1880-årene ble det stiftet mange fagforeninger og noen fagforbund, som så i 1899 sluttet seg sammen i Landsorganisasjonen (LO). Dette hadde som umiddelbar følge at Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) ble stiftet 1900. Fra nå av ble tariffavtaler mer vanlige, fra 1907 ofte landsomfattende.

Som et utslag av en utvikling frem mot det gjennomorganiserte samfunn, kan man også se organiseringen av de to stortingsgrupper Venstre og Høyre som landsomfattende partier (1883–84). I 1887 ble Det norske Arbeiderparti stiftet. Det hadde fra første stund et nært samarbeid med fagorganisasjonen. Arbeiderpartiet ble representert på Stortinget fra 1903.

I de siste 10–20 årene før 1905 var den politiske interesse i Norge i høy grad konsentrert om unionsspørsmålet. På det indrepolitiske område kan merkes alminnelig stemmerett for menn vedtatt 1898. Kvinner fikk kommunal stemmerett i 1910 og alminnelig stemmerett i 1913.

Folkestyre og nasjonal selvstendighet var det store grunntemaet i de tidligere historikernes oppfatning av Norge etter 1814, som for eksempel historikeren Ernst Sars. Dette nasjonal-demokratiske historiesynet har også vært fulgt av senere historikere som Halvdan Koht og Arne Bergsgård.

Andre historikere som Sverre Steen og Jens Arup Seip har gitt et langt mer nyansert bilde av tidens historie ved å trekke inn økonomiske og sosiale aspekter. Senere har det også vært en markert interesse for demografiske, økonomiske og organisasjonsmessige analyser som har gitt et grunnlag for en sosialhistorisk belysning av de tradisjonelle politisk-historiske problemer.

  • Berg, Roald: Norsk forsvarshistorie, b. 2: Profesjon, union, nasjon: 1814–1905, 2001, isbn 82-514-0619-6, Finn boken
  • Bjørgo, Narve m.fl.: Norsk utenrikspolitikks historie, b. 1: Selvstendighet og union: fra middelalderen til 1905, 1995, isbn 82-00-22393-0, Finn boken
  • Dyrvik, Ståle & Ole Feldbæk: Aschehougs norgeshistorie, b. 7: Mellom brødre: 1780–1830, 1996, isbn 82-03-22037-1, Finn boken
  • Hagemann, Gro: Aschehougs norgeshistorie, b. 9: Det moderne gjennombrudd: 1870–1905, 1997, isbn 82-03-22037-1, Finn boken
  • Kolsrud, Ole: Maktens korridorer: regjeringskontorene 1814–1940, 2001, isbn 82-15-00077-0, Finn boken
  • Kaartvedt, Alf: Kampen mot parlamentarisme 1880–1884: den konservative politikken under vetostriden, 1956
  • Mestad, Ola & Dag Michalsen, red.: Rett, nasjon, union: den svensk-norske unionens rettslige historie 1814–1905, 2005, isbn 82-15-00758-9, Finn boken
  • Nerbøvik, Jostein: Norsk historie 1860–1914 : eit bondesamfunn i oppbrot, [Ny og utvidet utg.], 1999, isbn 978-82-521-5548-8, Finn boken
  • Pryser, Tore: Norsk historie, b. 4: 1814–1860, [ny utg.], 1999, isbn 82-521-5184-1, Finn boken
  • Seip, Anne-Lise: Aschehougs norgeshistorie, b. 8: Nasjonen bygges: 1830–1870, 1997, isbn 82-03-22036-3, Finn boken
  • Seip, Jens Arup: Et regime foran undergangen, 1945, Finn boken
  • Slagstad, Rune: De nasjonale strateger, 1998, isbn 82-530-2024-4, Finn boken
  • Stråth, Bo: Union og demokrati: dei sameinte rika Norge-Sverige 1814–1905, 2005, isbn 82-530-2815-6, Finn boken
  • Sørensen, Øystein: Norsk idéhistorie, b. 3: Kampen om Norges sjel, 2001, isbn 82-03-22483-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.