Et regjeringsforslag om årlige storting, vedtatt i 1869, ble støttet av Venstre, som satte seg som mål å gjennomføre et parlamentarisk styresett. I 1872 vedtok Stortinget en grunnlovsendring som slo fast at statsrådene skulle ha adgang til stortingsforhandlingene. Det betydde i realiteten noe helt annet enn at statsrådene skulle kunne kontrollere gjennom tilstedeværelse hva som skjedde på Stortinget, som var det regjerings- og regimetro menn håpet på da de foreslo vedtaket i 1830-årene.
I 1872 hadde opposisjonen snudd opp ned på dette forslaget. Nå innebar statsrådenes adgang at de hadde plikt til å møte i Stortinget for å høre Stortingets mening. Her skulle de også få bekreftet at de hadde Stortingets tillit. Forslaget ville følgelig bane vei for parlamentarisme, og en regjering som måtte utgå fra et flertall i Stortinget. Forslaget ville frata regjeringen den uavhengige stillingen den hadde hatt, og gjøre den helt avhengig av støtte fra Stortinget. Uten Stortingets støtte og tillit, ville en regjering måtte gå av.
Regjeringene hadde siden 1814 vært utnevnt av kongen uten medvirkning fra Stortinget, i tråd med maktfordelingslæren. Det rådende regimet og embetsmannsstaten kunne ikke gå med på et slikt radikalt forslag om at regjeringen skulle måtte stå til ansvar for Stortinget. Den konservative regjeringen innstilte på sanksjonsnektelse, og kongen nedla veto. Dermed var signalet gitt til en bitter kamp mellom regjering og Storting.
I 1880 ble grunnlovsendringen vedtatt med kvalifisert flertall, formelt for tredje, i realiteten for fjerde gang, men Oscar 2 nektet fremdeles å sanksjonere. Det store spørsmål ble nå om kongen hadde vetorett i grunnlovssaker. 9. juni 1880 bestemte Stortinget at vedtaket om statsrådenes adgang til Stortinget skulle kunngjøres som gjeldende lov. Men konge og regjering nektet å bøye seg for dette. Hele spørsmålet var dermed kommet i en slik stilling at det ble naturlig å reise riksrettstiltale mot regjeringen.
Etter stortingsvalget i 1882, da Venstre fikk 83 representanter mot Høyres 31, hadde Venstre et solid «riksrettsflertall». I Februar–mars 1884 ble så Christian Selmer (som i 1880 hadde avløst Frederik Stang som statsminister) og de fleste av hans regjeringskolleger dømt til å miste sine embeter. Kongen bøyde seg for riksrettens dom, men lot utnevne en ny konservativ regjering under Christian H. Schweigaard (Aprilministeriet). Heller ikke denne kunne samarbeide med Stortinget. 23. juni 1884 fikk så Venstres fører Sverdrup i oppdrag å danne et nytt ministerium; dermed var parlamentarismen gjennomført i Norge.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.