Norsk historie fra 1815 til 1905

Frem til rundt 1830 hadde embetsmennene spilt den dominerende rolle på Stortinget. Den økende politiske interesse blant bøndene som fulgte med julirevolusjonen, og som ble kraftig stimulert av John Neergaards agitasjonsskrift «Ola-boka», førte til at så mange bønder ble valgt inn på Stortinget i 1833 at de sammen med borgerlige liberale utgjorde et flertall. Dette stortinget ble kalt «Bondestortinget».

Med Ole Gabriel Ueland som leder gikk bøndene inn for sparsommelighet i statshusholdningen, innskrenkning av embetsmennenes makt og kommunalt selvstyre. Det siste kravet ble gjennomført ved formannskapslovene av 1837. Det kommunale selvstyre kom til å øke den politiske interesse blant folk og gjøre større befolkningslag skikket til å delta aktivt i det offentlige liv.

Bondepolitikken hadde som hovedmål å la folkevalgte organer på det lokale plan overta mye av den makt og bestemmelsesrett som embetsverket hadde hatt. Men denne «bondekommunalisme», som den er blitt kalt, tok aldri sikte på å velte embetsstyret; bare å svekke det. Det vokste nemlig etter hvert frem, særlig blant storbøndene på Østlandet, et ønske om nærmere samarbeid mellom bønder og embetsmenn og byborgere for å holde underklassen – husmenn og arbeidere – utenfor den politiske beslutningsprosess. Dette ble særlig tydelig under Thranitterbevegelsen rundt 1850.

Inntil omkring 1870 kom derfor embetsmennene til å beholde den politiske lederstilling, og frem til 1884 satt så å si bare embetsmenn i regjeringen. Benevnelsen «embetsmannsstaten» kan derfor med full rett brukes som betegnelse på den norske stat i perioden 1814–1884.

Den alminnelige økonomiske fremgang fra 1830-årene aktualiserte ønsket om en friere handels- og tollovgivning. Den drivende kraft i arbeidet for større frihet i næringslivet var Anton M. Schweigaard, og på Stortinget støttet bøndene stort sett liberaliseringen. I 1839 ble håndverksnæringen på landet friere, og det ble forbudt å danne nye laug, mens de gamle gradvis ble avviklet. I 1842 ble retten til å drive handelsnæring utvidet, og nye tolltariffer fikk et mer frihandelsvennlig preg.

Arbeidet for bedre kommunikasjonsmidler skjøt fart etter at Frederik Stang ble sjef for Indredepartementet i 1845. Fagfolk ble ansatt for å anlegge nye veier, 1854 ble landets første jernbane åpnet. Samtidig begynte arbeidet med telegraflinjer, og ensartet porto ble innført.

Overgangen til nye driftsmetoder i jordbruket ble kraftig stimulert ved opprettelsen av landbruksskoler. De første bevilgninger til det som senere skulle bli Norges landbrukshøgskole på Ås, ble gitt av Stortinget i 1854. For å tilfredsstille bøndenes kredittbehov ble Norges Hypotekbank opprettet (1851), siden kom også andre lånekasser til.

Den første begynnelse til en moderne industri ble lagt i 1840-årene (tekstilfabrikker og mekaniske verksteder). Utbyggingen av bankvesenet (sparebanker og aksjebanker) bidrog virkningsfullt til å møte det nye næringslivets kredittbehov og gjøre slutt på den tidligere økonomiske avhengighet av København og særlig av Hamburg.

De stigende inntektene fra skipsfarten fikk også betydning for den alminnelige økonomiske fremgang. Opphevelsen av den engelske navigasjonsakten i 1849 bidrog til å åpne verdenshavene for norsk skipsfart og førte landet frem i første rekke blant de sjøfarende nasjoner. I 1850 var den norske flåte på 290 000 tonn, og i 1880 hadde den økt til 1 500 000 tonn.

Kravet om demokratiske reformer ble reist etter hvert som den økonomiske utvikling skjerpet klassemotsetningene. Februarrevolusjonen i 1848 ble det utløsende element for den politiske bevegelsen blant arbeidere, småhåndverkere og husmenn som Marcus Thrane reiste.

På Stortinget begynte det i 1850-årene å gjøre seg gjeldende en motsetning mellom en konservativ gruppe som støttet den sittende embetsmannsregjering, og en mer radikal opposisjonsgruppe under Johan Sverdrups og Uelands ledelse. Et forsøk på å skape en partiorganisasjon mislyktes i 1859, men et samarbeid kom likevel i stand for å gjennomføre visse merkesaker.

I 1860 fikk man – med alminnelig tilslutning fra alle grupper – gjenopprettet det grunnlovsbestemte forholdet mellom stortingsrepresentanter fra landet og byene, nemlig 2:1. Samme år ble en ny folkeskolelov vedtatt. En krisetid for norsk jordbruk i 1860-årene skapte forutsetningen for oppbyggingen av Søren Jaabæks bondevennforeninger i en fast politisk partiorganisasjon. I 1869 gikk de radikale og bondevennforeningene sammen under Sverdrups førerskap, og dermed var det skapt en venstreblokk, men uten fast partiorganisasjon.

Et regjeringsforslag om årlige storting, vedtatt i 1869, ble støttet av Venstre, som satte seg som mål å gjennomføre et parlamentarisk styresett. I 1872 vedtok Stortinget en grunnlovsendring som slo fast at statsrådene skulle ha adgang til stortingsforhandlingene. Det betydde i realiteten noe helt annet enn at statsrådene skulle kunne kontrollere gjennom tilstedeværelse hva som skjedde på Stortinget, som var det regjerings- og regimetro menn håpet på da de foreslo vedtaket i 1830-årene.

I 1872 hadde opposisjonen snudd opp ned på dette forslaget. Nå innebar statsrådenes adgang at de hadde plikt til å møte i Stortinget for å høre Stortingets mening. Her skulle de også få bekreftet at de hadde Stortingets tillit. Forslaget ville følgelig bane vei for parlamentarisme, og en regjering som måtte utgå fra et flertall i Stortinget. Forslaget ville frata regjeringen den uavhengige stillingen den hadde hatt, og gjøre den helt avhengig av støtte fra Stortinget. Uten Stortingets støtte og tillit, ville en regjering måtte gå av.

Regjeringene hadde siden 1814 vært utnevnt av kongen uten medvirkning fra Stortinget, i tråd med maktfordelingslæren. Det rådende regimet og embetsmannsstaten kunne ikke gå med på et slikt radikalt forslag om at regjeringen skulle måtte stå til ansvar for Stortinget. Den konservative regjeringen innstilte på sanksjonsnektelse, og kongen nedla veto. Dermed var signalet gitt til en bitter kamp mellom regjering og Storting.

I 1880 ble grunnlovsendringen vedtatt med kvalifisert flertall, formelt for tredje, i realiteten for fjerde gang, men Oscar 2 nektet fremdeles å sanksjonere. Det store spørsmål ble nå om kongen hadde vetorett i grunnlovssaker. 9. juni 1880 bestemte Stortinget at vedtaket om statsrådenes adgang til Stortinget skulle kunngjøres som gjeldende lov. Men konge og regjering nektet å bøye seg for dette. Hele spørsmålet var dermed kommet i en slik stilling at det ble naturlig å reise riksrettstiltale mot regjeringen.

Etter stortingsvalget i 1882, da Venstre fikk 83 representanter mot Høyres 31, hadde Venstre et solid «riksrettsflertall». I Februar–mars 1884 ble så Christian Selmer (som i 1880 hadde avløst Frederik Stang som statsminister) og de fleste av hans regjeringskolleger dømt til å miste sine embeter. Kongen bøyde seg for riksrettens dom, men lot utnevne en ny konservativ regjering under Christian H. Schweigaard (Aprilministeriet). Heller ikke denne kunne samarbeide med Stortinget. 23. juni 1884 fikk så Venstres fører Sverdrup i oppdrag å danne et nytt ministerium; dermed var parlamentarismen gjennomført i Norge.

Ved siden av den indrepolitiske strid som endte med dette resultat, var kampen for Norges likestilling i unionen sterkt fremme i det politiske liv. En stortingsbeslutning av 1854 avskaffet stattholderstillingen, men Oscar 1 nektet sanksjon. Et nytt vedtak i 1859 var på forhånd blitt lovt godkjennelse av Karl 15, men et sterkt svensk press fikk ham til å gå fra dette løftet.

I Norge vakte dette en misnøye som ikke i første rekke var rettet mot kongemakten, men mot den svenske regjering og riksdag. Christian Birch-Reichenwald og to av hans kolleger trådte ut av regjeringen, og Frederik Stang ble førstestatsråd.

En unionskomité ble nedsatt for å ta hele unionsforholdet opp til behandling, og dens forslag ble lagt frem for Stortinget, men forkastet med stort flertall i 1871. Særlig forslaget om at utenriksministeren skulle være svensk vakte harme.

I 1885 bestemte den svenske Riksdag at foruten utenriksministeren skulle to andre svenske statsråder være til stede ved behandlingen av utenrikssaker. Ministerielt statsråd ville således komme til å bestå av tre svensker og én nordmann. For å gå med på en økning av antall norske medlemmer krevde svenskene at man skulle riksaktfeste at utenriksministeren skulle være svensk. Sverdrup fikk ikke støtte fra Stortingets flertall i sitt forsøk på å komme til forståelse med svenskene på dette punktet. Misnøyen hos den radikale del av Venstre økte, og i 1888 ble Venstre splittet i de «moderate», som støttet regjeringen, og det «rene» Venstre under ledelse av Johannes Steen.

Sverdrup måtte gå av i 1889, og ble etterfulgt av en høyreregjering under Emil Stang. Stangs forslag til løsning av unionsstriden ble forkastet av Stortinget i 1891; dette førte til dannelsen av Steens første ministerium. Høyres program var felles utenriksminister, norsk eller svensk, mens Venstre ville ha egen norsk utenriksminister. Men da Venstre innså at et slikt krav ville bli bestemt tilbakevist av Sverige, samlet man seg i stedet om å kreve eget norsk konsulatvesen. En stortingsbeslutning om dette ble nektet sanksjon, og Stang ble igjen statsminister i 1893. Gjentatte vedtak om egne konsuler ble møtt med sanksjonsnektelse.

I 1895 ble det fra svensk hold, om enn uoffisielt, truet med krig dersom vedtakene ble gjennomført uten kongelig godkjennelse. Stortinget vedtok derfor i 1895 å forhandle med Sverige om ordningen av utenriksstyret. Francis Hagerup ble sjef for en samlingsregjering, og en unionskomité ble nedsatt.

I de følgende årene ble det gjennomført en kraftig opprustning. Etter nederlaget i konsulatsaken var tanken på et væpnet oppgjør med Sverige ikke helt fremmed, men særlig ville man forhindre at man i fremtiden skulle oppgi en egen norsk politisk linje på grunn av svenske militære trusler. Opphevelsen av mellomriksloven i 1897 fjernet også mange av de økonomiske argumentene for en fortsatt union. Svenskene opphevet her ensidig loven som gav norsk industri spesielle fordeler på det svenske markedet.

I årene omkring 1900 gjorde en mer forsonlig stemning seg gjeldende i forholdet til Sverige. Bakgrunnen for dette var en frykt for at den russiske ekspansjonspolitikk skulle true Lappland og Nord-Norge; en frykt som falt bort etter det russiske nederlaget i krigen mot Japan i 1904–1905.

I 1902 gikk venstreregjeringen med på nye forhandlinger med Sverige om konsulatsaken. En del av Venstre var motstandere av forhandlingslinjen. Derfor brøt noen av de ledende venstremenn, blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Christian Michelsen, ut av partiet, og ved valget i 1903 opptrådte det et samlingsparti som mange venstremenn sluttet seg til. Samlingspartiets program var fortsatte unionsforhandlinger.

Forhandlingslinjen seiret ved dette valget, og Høyres fører, Francis Hagerup, dannet den nye samlingsregjeringen. De norske forslagene om konsulatvesenet ble oversendt til Sverige i mai 1904, og i desember kom det svenske forslaget. Seks punkter var fra norsk side uakseptable; en godkjennelse ville bety at man gikk med på svensk forrang i unionen, og de ble derfor kalt lydrikepunktene og vakte sterk forbitrelse i Norge.

Stemningen i Norge slo om, og det ble et alminnelig krav at konsulatsaken måtte løses av nordmennene alene. Hagerups regjering gikk av, og det ble dannet et ministerium under Christian Michelsens ledelse 11. mars 1905, som ville drive konsulatsaken igjennom ved ensidig norsk handling. Innstilling til lov om eget konsulatvesen fra spesialkomiteen (nedsatt 18. februar) ble enstemmig vedtatt av Stortinget.

27. mai nektet kongen sanksjon, men ingen norsk statsråd ville kontrasignere sanksjonsnektelsen, og regjeringen søkte avskjed. Kongen nektet å innvilge søknadene. 7. juni 1905 nedla regjeringen sin makt i Stortingets hender, deretter ble den av Stortinget anmodet om å fortsette som midlertidig regjering i overensstemmelse med Grunnloven og gjeldende lover «med de endringer som nødvendiggjøres derved at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge».

Det norske syn var altså at unionen med dette var oppløst, mens man fra svensk side først krevde oppfylt en del vilkår, blant annet en folkeavstemning for å få klarlagt om nordmennene var enige i en unionsoppløsning, og dessuten forhandlinger om vilkårene for en eventuell oppløsning.

En folkeavstemning fant sted 13. august 1905; 368 208 stemte ja til unionsoppløsningen, 184 stemte nei. Michelsen fikk regjeringen og flertallet av Stortinget med på at det skulle forhandles med Sverige om de nærmere betingelser for unionsoppløsningen. 31. august–23. september fant så forhandlingene sted i Karlstad, og resultatet ble enighet om en fredelig oppløsning på visse vilkår.

Spørsmålet om Norges fremtidige statsform utløste en til dels kraftig diskusjon; en gruppe innenfor Venstre agiterte nemlig ivrig for republikk. Stortingets anmodning av 7. juni til Oscar 2 om å gi tillatelse til at en prins av huset Bernadotte måtte få overta Norges trone, ble avslått. Regjeringen bestemte seg da for å tilby tronen til prins Carl av Danmark.

En folkeavstemning 12.–13. november gav stort flertall (78,9 prosent) for kongedømme, og Stortinget valgte så 18. november prins Carl til norsk konge. Han tok navnet Haakon 7 og holdt sitt inntog i hovedstaden 25. november 1905.

I første halvdel av 1800-tallet var Norge stort sett et statisk samfunn med omtrent den samme økonomiske og sosiale struktur som hadde vart gjennom generasjoner. Fra omkring 1850 ble dette «gamle samfunnet» etter hvert avløst av et «nytt samfunn» skapt av nytt næringsliv, mekanisering og utvandring.

Frem til rundt 1870 er utviklingen av norsk industri forholdsvis beskjeden. De tradisjonelle norske eksportnæringer, trelast, fiske og sjøfart, utgjorde omtrent hele eksportvolumet, og skaffet landet nesten ¹/₄ av nasjonalinntekten. Begynnelsen av 1870-årene var en uvanlig sterk vekstperiode. Omlegningen av den etter hvert stagnerende trelastindustrien til eksport av mekanisk tremasse åpnet nye muligheter for norsk skogsdrift. Jern- og tekstilindustrien, som hovedsakelig hadde produsert for et innenlandsk marked, vendte seg mer mot utlandet.

I den alminnelige økonomiske depresjonstid i 1880-årene ble norsk skipsfart hardt rammet. For å kunne klare seg i den harde internasjonale konkurransen ble det nødvendig med en overgang fra seil til damp. Denne omlegning kom sent i gang, og først etter 1900 var dampskipstonnasjen større enn seilskipstonnasjen. Overgangen førte med seg at de gamle partsrederiene forsvant og ble avløst av aksjeselskaper. Bergen og Oslo ble de ledende sjøfartsbyer, mens sørlandsbyene fikk vanskelige tider.

I 1890-årene gjorde Norge et nytt sprang frem mot industrisamfunnet. Da ble grunnlaget lagt for en celluloseindustri med papir som siste produksjonsledd. Fremstillingen av sulfat- og sulfittcellulose ble først konsentrert til Glommavassdraget. Borregaard i Sarpsborg, grunnlagt i 1889 med britisk kapital, var alt i 1899 landets største industrivirksomhet med over tusen arbeidere.

På 1800-tallet var det en kraftig befolkningstilvekst her i landet. Mens innbyggertallet var 883 487 i 1801, hadde det i 1900 steget til 2 240 032. I 1801 bodde 8,8 prosent av innbyggerne i byene, mens hele 28 prosent bodde der i 1900. Befolkningsøkningen på landsbygda var forholdsvis beskjeden fordi så mange flyttet til byer og tettsteder, og også på grunn av den store utvandringen.

I perioden 1865–1900 emigrerte 432 000 nordmenn, hovedsakelig til USA og Canada. Denne befolkningsmessige utvikling har utvilsomt bidratt til å fremme den prosess i det norske bondesamfunnet som Inge Krokann har kalt «det store hamskiftet». Mangel på billig arbeidskraft i jordbruket var med på å tvinge frem et salgsjordbruk med hovedvekt på melkeproduksjon som så kunne bearbeides videre til smør og ost i meierier.

I siste halvpart av 1800-tallet slo organisasjonstanken for alvor igjennom her i landet. Fra den første begynnelse i 1830-årene med stiftelsen av humanitære og religiøse organisasjoner som avholds- og misjonsforeninger, kom mange yrkesorganisasjoner til i 1850-årene, for eksempel håndverker- og handelsstandsorganisasjoner.

I 1880-årene ble det stiftet mange fagforeninger og noen fagforbund, som så i 1899 sluttet seg sammen i Landsorganisasjonen (LO). Dette hadde som umiddelbar følge at Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) ble stiftet i 1900. Fra nå av ble tariffavtaler mer vanlige, fra 1907 ofte landsomfattende.

Som et utslag av en utvikling frem mot det gjennomorganiserte samfunn, kan man også se organiseringen av de to stortingsgruppene Venstre og Høyre som landsomfattende partier (1883–1884). I 1887 ble Det norske Arbeiderparti stiftet. Det hadde fra første stund et nært samarbeid med fagorganisasjonen. Arbeiderpartiet ble representert på Stortinget fra 1903.

I de siste 10–20 årene før 1905 var den politiske interesse i Norge i høy grad konsentrert om unionsspørsmålet. På det indrepolitiske område kan merkes alminnelig stemmerett for menn vedtatt i 1898. Kvinner fikk kommunal stemmerett i 1910 og alminnelig stemmerett i 1913.