Den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig fikk stor betydning for den jødiske minoriteten i landet. Jødene ble tidlig utsatt for kontrolltiltak, og mange flyktet ut av landet.

I 1942 begynte en systematisk forfølgelse, med arrestasjon av alle norske jøder. I løpet av 1942 og 1943 ble i alt 773 norske jøder deportert til tyske dødsleirer. Den største deportasjonen skjedde 26. november 1942, da i alt 529 jøder ble fraktet ut av landet med skipet DS Donau.

De fleste norske jødene ble sendt til dødsleiren Auschwitz, kun 38 overlevde. Med dette utgjorde jødene over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leire under krigen.

I forkant av andre verdenskrig utgjorde den jødiske minoriteten om lag 2100 personer. Ved folketellingen i 1946 ble det registrert 559 jøder.

For jødene som hadde vært i eksil i Sverige, eller overlevde leirene, ble tilbakekomsten til Norge vanskelig. Etterkrigsmyndighetene viste liten forståelse for det særegne ved de jødiske overlevendes krigserfaringer. Jødedeportasjonene ble i liten grad et tema under landssvikoppgjøret, og det skulle vise seg vanskelig å få tilbake eiendeler som var inndratt i krigsårene. Det tok lang tid før mange fikk tilbake bolig og arbeid.

Den tyske okkupasjonen av Norge i april 1940 ble umiddelbart merkbar for de norske jødene. De var svært klar over Hitlers holdninger til jøder, og flere flyktet ut av Oslo. Andre rømte over grensen til Sverige. Noen sluttet seg til styrkene som kjempet mot tyskerne fram til Norge overga seg i juni 1940.

Da det så ut til at okkupasjonsmakten lot jødene være i fred, kom de fleste tilbake til Norge og sine hjembyer. Kontrollen av jødene begynte likevel umiddelbart. De måtte levere inn radioene sine allerede i mai 1940, ett år før resten av befolkningen. Samtidig ble menighetene i Oslo og Trondheim beordret til å sende inn lister over medlemmene. 

Bare en måned etter okkupasjonen forsøkte tyskerne å merke jødiskeide forretninger i Østfold, og liknende kampanjer ble også gjennomført av hirden det neste året. Imidlertid skulle det vise seg at slike aksjoner gjorde mer skade enn gavn for nazimyndighetene. Til slutt ble de forbudt av partiledelsen i Nasjonal Samling fordi de ikke ville utfordre den norske befolkningen. Dette betød ikke at partiet var sympatisk innstilt til de jødiske innbyggerne. I en tale som Vidkun Quisling holdt i april 1941 i Tyskland, framholdt han at jødene i Norge hadde skadet landet langt mer enn jøder i land med en langt større andel jødiske innbyggere.

I 1941 ble jødiske sakføreres og artisters arbeidslisenser inndratt.

En av de første som ble arrestert og deportert til Tyskland, var Moritz Rabinowitz fra Haugesund. Han hadde gjennom hele 1930-tallet advart mot nazismens framvekst og utviklingen i Tyskland, og ble derfor arrestert allerede i desember 1940. Etter omtrent fem måneder i Grini fangeleir ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor han omkom i februar 1942.

Sommeren 1941 ble flertallet av jødiske voksne menn i Tromsø og Narvik arrestert og overlevert til Sydspissen fangeleir ved Tromsø. Noen få dager senere ble statsløse jøder samt personer på Østlandet med østeuropeisk statsborgerskap pågrepet. En del av de arresterte satt i fangenskap fram til de ble deportert, andre ble sluppet fri etter å ha vært internert en periode.

Sommeren året etter ble jøder som ferierte ved Oslofjorden, blant annet Julius Samuel, rabbineren for Det Mosaiske Trossamfund, arrestert. De ble senere løslatt.

Passet til Leopold Meyer Rothmann, stemplet med rød "J". Passet kan sees i utstilling på HL-senteret.

J-stemplet pass av Scannet kopi/HL-senteret. Gjengitt med tillatelse

Vinteren 1941/1942 beordret Gerhard Flesch, som nylig hadde tiltrådt som sjef for Sipo og SD  i Trondheim, at jødiske forretninger i byen skulle beslaglegges. I løpet av noen få måneder var alle butikkene beslaglagt og eierne arrestert. I mars 1942 ble fire mannlige jøder henrettet for «tyskfiendtlige uttalelser».

I januar 1942 tok en mer grundig kartlegging av jødene til. Via kunngjøring om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder, som ble trykket i landets aviser, ble de beordret til å få en J stemplet i legitimasjonskortet deres ved deres lokale politikammer. Samtidig måtte de fylle ut et «Spørreskjema for jøder». Hovedhensikten var å kartlegge jødenes økonomiske stilling i Norge, men det ble også spurt etter personlige opplysninger og kriminelle rulleblad.

I mars samme år ble «jødeparagrafen» gjeninnført av ministerpresident Quisling, og igjen hadde ikke jøder adgang til å krysse grensen til Norge. Med dette fikk de tyske myndighetene den nødvendige oversikten over den norsk-jødiske befolkningen.

Høsten 1942, på et tidspunkt da utryddelse av jødene foregikk over store deler av Europa, gikk forfølgelsen av jødene inn i en systematisk fase. I løpet av 6. og 7. oktober ble alle mannlige jøder over 15 år i Trondheim arrestert og sendt til Falstad. Kvinnene og barna ble internert i to leiligheter i byen, og kort tid etter ble all jødisk eiendom beslaglagt.

En utløsende årsak til at resten av Norges mannlige jøder ble arrestert og deportert drøye to uker senere, var drapet på en politimann på et tog til Halden 22. oktober 1942. En grenselos skulle føre en gruppe jøder over grensen. Han drepte politimannen fordi denne skjønte at han skulle lose flyktninger til Sverige. Jødene fikk skylden for dette, og hendelsen ble brukt som en unnskyldning for arrestasjonene.

De mannlige jødene på Østlandet ble arrestert natten til 26. oktober og umiddelbart ført til Berg fangeleir utenfor Tønsberg. Jødiske kvinner fikk daglig meldeplikt ved den lokale politistasjonen. Natt til 26. november ble de, samt barna, arrestert. Sannsynligvis ble tidspunktet valgt fordi det akkurat da var ledig skipskapasitet, slik at jødene kunne fraktes til Tyskland.

De første jødene som ble deportert fra Norge var 21 jøder som ved med i en fangetransport med skipet MS Monte Rosa 19. november. Noen av disse jødene hadde vært arrestert siden 1941. Men den største deportasjonen av norske jøder skjedde den 26. november. Da ble i alt 555 personer sendt ut av landet. 529 personer ble transportert ut av landet med skipet DS Donau, som gikk fra Utstikkeren 1 nedenfor Akershus festning i Oslo. Samme dag ble også 26 personer deportert med MS Monte Rosa.

De arresterte jødene fra Midt-Norge kom for sent til båten, og ble internert i Bredtvet fengsel fram til februar 1943. 25. februar 1943 fant den siste store transporten sted da 158 personer ble deportert med skipet Gotenland. Etter dette fant det også sted deportasjoner av enkeltpersoner.

Med få unntak ble alle jødene i Norge sendt til Auschwitz. Til sammen ble 773 jøder deportert. Den eldste var en mann på 81 år, den yngste et spedbarn. 230 familier ble totalt utslettet, og alle kvinner og barn ble gasset i hjel ved ankomsten. Med dette utgjorde jødene over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leire under krigen. Mens noen få levde i dekning i Norge, ble jødiske personer gift med ikke-jøder værende på Berg fangeleir fram til 2. mai 1945. Da ble de overført til Sverige etter en avtale framforhandlet mellom svenske og tyske myndigheter. Kun 38 overlevde konsentrasjonsleirene i Tyskland. 

Sammenliknet med andre tyskokkuperte land var deportasjonene av de norske jødene en svært kortvarig prosess. Sannsynligvis på grunn av det lave antallet, så myndighetene det ikke nødvendig å skille jødene ut fra resten av samfunnet i gettoer, slik som blant annet i Warszawa, og de var også sent ut med å definere hvem som falt inn under betegnelsen «jøde».

Av de 2100 jødene som bodde i Norge i 1940, flyktet vel 1200 til Sverige. Mange jøder, særlig i de sentrale strøkene på Østlandet og i Trondheim, ble varslet om de forestående hendelsene og kom seg i dekning. Vinteren 1942/1943 var kald, og rutene over grensen til Sverige var lagt opp for trente medlemmer av motstandsbevegelsen, og ikke for gamle menn, gravide kvinner eller småbarn, som var blant medlemmene av den jødiske gruppen som hadde kommet seg unna arrestasjonene. Flukten var krevende for alle involverte parter.

Tiden i Sverige var preget av bekymring for deporterte familier og venner. I tillegg fantes det negative holdninger til de jødiske flyktningene både i den svenske pressen og blant andre nordmenn i Sverige. Det tok tid før representanter for den norske ledelsen Sverige (Legasjonen i Stockholm) forsto at den jødiske gruppens situasjon skilte seg ut fra andre flyktninger. Samtidig tok svenske myndigheter initiativ for å få frigitt jøder på Bredtvet med en viss tilknytning til Sverige, og svenske diplomater reddet ut 26 jøder på denne måten.

På slutten av andre verdenskrig fikk de også forhandlet fram at norske fanger i Tyskland skulle frigis, men da de hvite bussene kom for å hente dem, ble det klart at de få gjenlevende jødene ikke fikk være med tilbake.

Uten norsk politi til å utføre arrestasjonene og drosjesjåfører som fraktet jødene til båten som de ble deportert med, ville arrestasjonene og uttransporteringene ha gått langt mindre smidig. Samtidig som det var de tyske myndighetene i Norge som tok initiativet til deportasjonene, var det norskfødte nazister som sørget for tilretteleggingen og selve utførelsen av dem. Quislingregimet sørget for at initiativene hadde hjemmel i lover og forordninger i forbindelse med beslagleggelsen av jødenes eiendom.

Enhver som fulgte med på utviklingen i Tyskland utover 1930-tallet, visste hvilket syn Adolf Hitler hadde på jødene, og det er derfor ikke urimelig å hevde at den norske befolkningen måtte forstå at jødene ville lide overlast når de kom fram til sitt bestemmelsessted. Øystein Hetland har også påvist at ledelsen i Nasjonal Samling visste at «den endelige løsningen» gikk ut på å tilintetgjøre alle jøder. Dermed bidro de bevisst til å sende norske jøder i døden. Videre er det godt dokumentert at de allierte, inkludert den norske regjeringen i London, kjente til at jødeutryddelsene var i gang. Også den illegale pressen i Norge omtalte dette.

Samtidig med at jødene ble deportert eller flyktet til Sverige, ble jødiske husstander, bedrifter, institusjoner, religiøse og kulturelle organisasjoner økonomisk likvidert med hjemmel i "Lov" av 26. oktober 1942. Kunngjøring om inndragelse av jødiske formuer og eiendommer. Da jødene returnerte til Norge etter krigens opphør, betød det at de økonomisk sett sto på bar bakke, og arbeidet med å få tilbake bolig, møbler og annet inventar, bankinnskudd og egen næringsvirksomhet var langvarig og vanskelig for mange. Det ble tatt lite hensyn til hver enkelts faktiske tap, og mange fikk aldri tilbake det arbeid de hadde før deportasjonene.

Forsøk på reetablering av familiens forretningsvirksomhet ble også forhindret av at myndighetene hadde vedtatt at det kun var de som formelt hadde drevet virksomheten som hadde rett til å gå i gang med driften igjen. I en gruppe hvor majoriteten av de omkomne var menn, medførte dette at enker og barn ikke uten videre kunne gjenoppta det som utgjorde familiens tidligere inntektsgrunnlag.

Myndighetene administrerte arveoppgjørene etter de drepte jødene. Fordi de fulgte vanlige juridiske prosedyrer, og i liten grad tok hensyn til at forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene ikke kunne sammenliknes med vanlige dødsfall, fikk oppgjørene uheldige utslag sett fra de overlevendes perspektiv. Det var umulig å fastslå dødsrekkefølgen, og ett dødsbo kunne ofte arve et annet. Arveoppgjørene ble svært langvarige og falt økonomisk uheldig ut for de gjenlevende ved at offentlige avgifter, skatter, salærer og vergehonorarer ble belastet hvert bo før arvingene fikk sin del. I tillegg måtte arvingene betale svært høye arveavgifter.

Det norske samfunnet ønsket å distansere seg fra krigsopplevelsene i den umiddelbare etterkrigstiden. Parolen var at alle hadde lidd like mye og at man nå skulle se framover. Det fantes også en sterk formening om at det var tyskerne som sto bak det norske Holocaust. Dette var en medvirkende årsak til at det juridiske oppgjøret med landssvikerne  i svært liten grad omfattet nordmenns medvirkning til deportasjonene av jødene. Retten forholdt seg til hver sak isolert og så ikke at enkeltsakene til sammen muliggjorde et folkemord.

Det samme var tilfelle blant politikere og i media. Dette ble svært tydelig i rettssaken mot inspektør Knut Rød i statspolitiet. Han hadde det øverste ansvaret for beslaglegningen av de jødiske formuene, samt planleggingen og den praktiske gjennomføringen av arrestasjonene. Dette var det tyngste anklagepunktet mot ham. Men da medlemmer i motstandsbevegelsen vitnet til fordel for ham, fant retten at motstandsarbeidet han utførte var viktigere enn medvirkningen i jødeaksjonene, og frifant ham.

I tillegg til rettsoppgjøret og arbeidet med å få tilbake det de eide før de måtte flykte, måtte den sterkt reduserte jødiske befolkningen forsone seg med at slektninger, venner og bekjente var blitt drept. Den viktigste mestringsstrategien ble taushet. Mange opplevde skyldfølelse ved å ha overlevd, og ved ikke å snakke om opplevelser og menneskelige tap kom krigsopplevelsene gradvis på avstand. Samtidig opplevde den jødiske gruppen at deres særegne krigshistorie ikke ble anerkjent av storsamfunnet, og at det norske holocaust (hebraisk shoa/shoah) aldri ble en del av den store fortellingen om krigen som ble etablert av historikere og andre etter freden i 1945. Det skulle komme flere tiår senere.

  • Bjarte Bruland, Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Oslo 2017.
  • Bjarte Bruland, Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene, HL-senterets temahefte nr 7, Oslo 2008.
  • Synne Corell, Krigens etterkrigstid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker, Oslo: Scandinavian Academic Press, 2010.
  • Synne Corell, «Vårt lille plaster på krigens sår». Norges mottak av jødiske «displaced persons» og arbeidere mellom 1946 og 1950, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2000.
  • Bernt Hagtvet, Nik. Brandal og Dag Einar Thorsen (red.), Folkemordenes svarte bok., Oslo: Universitetsforlaget 2014.
  • Christopher S. Harper, Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen? Et forsøk på nøktern dokumentering, Samtiden 1/2015.
  • Christopher S. Harper, Rettsoppgjørets behandling av deportasjonene fra Norge under okkupasjonen 1940–1945, HL-senterets temahefte nr 16, Oslo 2012.
  • Øystein Hetland, Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust, HL-senterets temahefte nr 17, Oslo 2012.
  • Per Ole Johansen (red.), På siden av rettsoppgjøret. Oslo: Unipub 2006.
  • Per Ole Johansen, Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914-1943, Oslo: Gyldendal norske forlag, 1984.
  • Irene Levin, Flukten til Sverige, HL-senterets temahefte 2011.
  • Irene Levin, Taushetens tale, Nytt Norsk Tidsskrift 4/2001.
  • Irene Levin og Øyvind Kopperud, Da norske jøder ikke fantes, Nytt Norsk Tidsskrift, 3/2010.
  • Marte Michelet, Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust, Oslo: Gyldendal 2014.
  • NOU 1997:22, Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig.
  • Kristian Ottosen, I slik en natt. Historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Oslo: Aschehoug 1994.
  • Birgit H. Rimstad, Unge tidsvitner. Jødiske barn og unge på flukt fra det norske Holocaust. Oslo: Gyldendal 2016.
  • Mats Tangestuen, “Også jødene kom for øvrig over grensen høsten 1942”. Jødiske flyktninger fra Norge i Sverige 1940-1945. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, Bergen 2004.

Framstillinger om lokale arrestasjoner og deportasjoner

  • Irene Levin Berman, Flukten fra Holocaust: «Vi skal plukke poteter», Oslo: Orion 2008.
  • Kjersti Dybvig, Jøder og politi i Stavanger. Glemselens bekvemmelige letthet. Oslo: Pax Forlag A/S, 2012.
  • Thomas V. H. Hagen, Gro Kvanvig og Roger Tronstad, Jakten etter jødene på Agder. Fortellinger om det sørlandske holocaust, Kristiansand 2010.
  • Vera Komissar, På tross av alt. Julius Paltiel – norsk jøde i Auschwitz. Trondheim: Communicatio Forlag 2004.
  • Moritz Nachstern og Ragnar Arntsen, Falskmyntner i Sachsenhausen. Hvordan en norsk jøde overlevde Holocaust, Oslo: Spartacus forlag, 2006.
  • Jon Reitan, Jødene fra Trondheim, Trondheim: Tapir akademiske forlag, 2005.
  • Herman Sachnowitz og Arnold Jacoby, Det angår også deg. Oslo: Holm & Tangen Forlag, 2005.
  • Robert Savosnick og Hans Melien, Jeg ville ikke dø. Risør: Aktive Fredsforlag 2004.
  • Per Kristian Sebak, «…vi blir neppe nogensinne mange her». Jøder i Bergen 1851–1945. Bergen: Vigmostad&Bjørke, 2008.
  • Frode Seland, Herman Beckers krig. Historien om familien Becker og jødene i Rogaland under andre verdenskrig. Oslo: Aschehoug 2009.
  • Arnt Stefansen, Kai Feinberg. Fange nr. 79108 vender tilbake, Oslo: J.W. Cappelens Forlag AS, 1995.
  • Espen Søbye, Käthe, alltid vært i Norge. Oslo: Forlaget oktober 2003.
  • Arne Vestbø, Moritz Rabinowitz. En biografi. Oslo: Spartacus forlag AS, 2011.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.