Norsk historie fra 800 til 1130

Harald Hårfagre vant over småkongene i slaget ved Hafrsfjord. Monumentet Sverd i fjell av Fritz Røed skal minne om det store slaget som stod en gang på slutten av 800-tallet.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Eit av handskriftene til Gulatingslova. Orda «þat er fyst» («det er fyrst») innleiar kapittelet om mannhelg, det vil seie rettsvern mot overgrep på liv, legeme eller ære.

Av /KF-arkiv ※.

Perioden fra år 800 til 1130 i norsk historie dekker vikingtiden og tidlig middelalder. Historikere og arkeologer kan være uenige om når skillet mellom vikingtiden og middelalder bør settes, men som regel dateres dette til første halvdel av 1000-tallet.

Det er flere historiske prosesser som skjer fra rundt 800 til 1130, og som gjør det fruktbart å se perioden under ett, for eksempel kristning og tidlig kirkeorganisasjon, bydannelse, rikssamling og framveksten av et norsk kongedømme.

Tingfellesskap og høvdingdømmer

Osebergskipet fra Oseberg utenfor Tønsberg ble gravd ut i 1904. Dette svært rike gravfunnet fra 834 tyder på at det fantes mektige slekter i Vestfold på denne tiden. Hvorvidt disse hadde noen forbindelse til den senere norske kongeslekten, er imidlertid usikkert.
Av .
Borg i Lofoten var et viktig høvdingsete i vikingtiden. Arkeologene har avdekket et langhus på over 80 meter. Bildet viser et rekonstruert langhus på Lofotr Vikingmuseum på Borg, Vestvågøy/Lofoten.

På 800-tallet eksisterte det ikke et samlet norsk kongedømme. Folk bodde forholdsvis spredt på gårder, og levde først og fremst av landbruk. Det fantes likevel noen institusjoner som bandt bygder og regioner sammen. En av de viktigste av disse institusjonene var tinget. Tingene var trolig etablerte flere århundrer før vikingtiden, med faste møtetidspunkt på bestemte steder. De sentrale funksjonene til tinget var å bli enige om lover, straffe lovbrytere og å løse konflikter. Religiøse, militære og økonomiske saker som gjaldt bygdelaget kunne bli tatt opp her. Samtidig var det sosiale møteplasser der bånd mellom nettverk og allianser ble dannet og forsterket.

Tingene var først og fremst møteplasser hvor representanter for hver gård hadde rett og plikt til å være representert. Sosial status var likevel viktig, der de rikeste og de med størst ressurser og nettverk kunne dominere forhandlinger i konfliktene. De med mest innflytelse innen hvert bygdelag, stormenn eller høvdinger, kunne bruke tingene til å vise sin autoritet og få tilslutning for sine forslag om for eksempel straff i enkeltsaker eller militært samarbeid. Slike nettverk kunne forsterkes ved å ha ressurser fra handel, overskudd fra landbruk og krigsbytte til å holde gjestebud og gi gaver. Dette ville utvide kretsen av lojale støttespillere som skyldte høvdingene støtte når de trengte eller krevde det.

Ved slutten av 700-tallet og utover på 800-tallet finner vi spor av mektigere høvdinger i større regioner. AvaldsnesKarmøy i Rogaland var et viktig høvdingsete på Sør-Vestlandet, der kontrollen over handelen langs kysten og et nettverk av rike gårder kan ha vært viktige brikker i maktdannelsen. I Trøndelag synes Frostating å ha utviklet seg som et større regionalt ting, samtidig som inndelingen i åtte fylker, hvert med eget fylkesting, var knyttet til eldre møtepunkt rundt stormannsgårder og mulige kultsteder. Ladejarlene i Trøndelag, som ble en viktig maktfaktor på begynnelsen av 1000-tallet, ser ut til å ha vunnet gradvis sterkere kontroll i Trøndelag på 800-tallet.

Hålogaland, området nord for Trøndelag, kan ha hatt flere høvdingseter. Et av de viktigste på 800-tallet var Borg i Lofoten, der arkeologene har avdekket et langhus på over 80 meter og nærliggende tunanlegg, gjerne tolket som tingsteder, som strekker seg til århundrene før vikingtiden. Dette kan peke i retning av at det fantes et sammensatt samfunn som levde av ressurser fra fiske, februk og fangst, men som på 800-tallet i økende grad ble kontrollert av høvdingsetet Borg. I de rike jordbruksbygdene på Østlandet utviklet det seg sterke lokale høvdingdømmer, i blant kalt småriker, der de senere sagaene plasser lokale konger.

Den mest kjente kongeslekta er kjent som ynglingene, og særlig forbundet med Vestfold. De rike funnene her (fra blant annet Gokstad, Oseberg og Borre), sammen med særlig Snorres beretninger om ynglingekongene, har tradisjonelt blitt tolket som en oppbygning av et stabilt kongedømme vest for Oslofjorden. Dette bildet har blitt utfordret i senere tid, siden det også er pekt på at de mange rike gravene tyder på konkurranse og rivalisering i regionen fremfor et stabilt styre. Det er dessuten mye som tyder på at dansk kongemakt hadde sterk innflytelse i Viken i første halvdel av 800-tallet.

Handel og kontrollen av kystleden

Byen Kaupang i Vestfold var et sentrum for handel i vikingtidens Norge. Bildet viser blybarre, blyklumper, messingbarre, støpeform i kleber og smeltedigler fra byens smykkeverksted.
Av /Norgeshistorie.
Lisens: CC BY SA 4.0

Vikingtiden var en ekspansiv periode i norsk historie, med så vel indre som ytre landnåm. Bildet er en av Erik Werenskiolds Snorre-tegninger, den viser seierherrenes langskip på vei hjem etter slaget ved Svolder.

.
Lisens: fri

Kaupang i Vestfold er det eneste handelstedet i det som senere ble en del av det norske kongedømmet, som har hatt bylignende trekk, med helårsbosetning og omfattende fjernhandel. De første sporene av handelsaktivitet og bosetning stammer fra rett før 800. Det er grunn til å tro at danskekongene var de som hadde sterkest interesse av å etablere et slikt handelssted, som da ble plassert i nordspissen av en handelstrekant, som også innbefattet Ribe i sørvestlige Jylland, rettet mot Nordsjøområdet, og Hedeby i den sørøstlige delen av riket, mot Østersjøen.

Fra Kaupang ble det eksportert store menger kleberstein, brynestein og ikke minst jern fra fjellområdene som ble fraktet sørover mot kontinentet. Tilbake strømmet det inn sølv, perler, sverd og andre varer som kunne gi prestisje både til bønder og stormenn i Kaupangs omland. Treller, tekstiler og kanskje også salt antas å ha vært viktig som importvarer, men som har satt få spor etter seg.

Kaupang fikk stor betydning, ikke bare for vannveiene opp mot innlandet og fjellområdene på Østlandet, men også for fjernhandelen langs kysten mot vest og nord. Fra slutten av 800-tallet kjenner vi til Ottars beretning, bevart i et angelsaksisk skrift, om hvordan han utnytter naturressursene i nord, som inkluderer ederdun, pelsverk, hvalrosstann, selolje og seilrep, som han tok med seg ned langs Norvegr – tradisjonelt tolket som å bety «veien mot nord». Høvdingdømmene langs kysten kan ha hatt felles interesser i å skape en sikker handelsvei langs kysten, og dermed også skapt grunnlag for allianser mellom regionene. Et mulig vitne om dette er selve Osebergskipet, som ble laget av tømmer felt i 820 på Karmøy, men hauglagt i Vestfold. Med økt handel vokste det fram mer lokale og sesongbetonte markedsplasser eller kaupanger langs kysten og i innlandet. Et økende antall vektskåler og vektlodd i gravmaterialet vitner om økt handel også utenfor Kaupang.

Ottars beretning navngir ikke handelsteder eller politiske høvdinger langs Norvegr, kun Kaupang før Hedeby, men heller ikke at han opplevde utfordringer langs ruten. Han må mest sannsynligvis ha passert både ladejarlenes og Avaldsnes på Karmøy langs kysten, som også kan ha tjent på å holde handelsruten åpen. Disse fellesinteressene om handel, men også rivaliseringen om kontrollen av disse ressursene, har av flere forskere blitt satt i sammenheng med slaget i Hafrsfjorden (vanligvis datert til år 872) og Harald Hårfagres økte maktbase med utgangspunkt i Avaldsnes. På slutten av 800-tallet var dessuten den danske kongemakten svekket, noe som kan ha åpnet opp for et vestlandsk kongedømme med autoritet også i Oslofjord-området.

Lagting og leidang

Leidangen var en militær oppbudsordning ledet av kongen. Tegningen viser leidangen til kong Magnus den gode (norsk konge 1035–1047), slik Halfdan Egedius forestilte seg den.
Håkon Adalsteinsfostre inngikk samarbeid med de trønderske ladejarlene. I Håkon den godes saga fortelles det at Håkon øste vann over (døpte) Sigurd jarls sønn Håkon jarl da han kom til verden. Tegning av Christian Krohg.

Etter Harald Hårfagres død (år 930) forteller sagaene at de 16 sønnene hans ble konger i hver sine landsdeler. Særlig på bakgrunn av Eirik Blodøks’ ambisjoner, skal Hårfagres norske kongerike ha blitt preget av rivaliseringer og drap. Mye av det biografiske materialet i sagaene og deres gjengivelse av politiske hendelser i denne tiden må vurderes kildekritisk, men det er sannsynlig at det var vanskelig å holde på kontroll og autoritet over et omfattende og sammensatt rike etter at en konge var død. Verken de lokale tingene, med representanter fra alle gårder, eller militær organisering var institusjoner som ga et særlig sentralisert styringsapparat.

Ved midten av 900-tallet vokste det fram representasjonsting for hele landsdeler, der bygdelag, ikke hver gård, sendte sine representanter. Disse lagtingene inkluderer Gulating på Vestlandet, Borgarting i Viken, Eidsivating for det indre Østlandet, i tillegg til Frostating i Trøndelag. I tillegg kan det være i denne tiden at egne hyllingsting, der de som ønsket kongsnavn ble anerkjent eller hyllet av bøndene, vokste fram. I Trøndelag skjedde dette på Øreting, snarere enn på Frostating.

Utviklingen av en mer omfattende militær organisering er også knyttet til Håkon Adalsteinsfostre (cirka 933–961). Dette kaltes leidangen, og var en i utgangspunktet en forsvarsstyrke som kongen kunne kreve. Leidangen ga en ny militær slagkraft for de som fikk kongsnavn, og preget også den administrative organisering lokalt. Skipreidene skulle stille med skip, mannskap og forsyninger når de ble utkalt. Skipreidene kunne, som i Viken, være del av fjerdinger. Fjerdingene hadde gjerne hvert sitt lokale tingsted, der skipsbygging og kontroll av våpen og varslingsvarder for alle skipreidene foregikk.

Det er imidlertid vanskelig å snakke om et samlet norsk kongerike også ved utgangen av 900-tallet, der den voksende danske kongemakten styrte Viken gjennom lojale støttespillere, det indre Østlandet i liten grad var kontrollert av konger langs kysten, mens ladejarlene i Trøndelag hadde eget ressursgrunnlag og en nokså selvstendig maktposisjon fra Nordvestlandet og nordover.

Kristning og tidlig kirkeorganisasjon

Kirken ble etter hvert en viktig statsmakt i Norge. Nidaros erkebispedømme ble opprettet i 1153, og Nidarosdomen i Trondheim var erkebiskopkirken; bygget over Olav den helliges gravsted.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Olav 2 Haraldsson, den hellige, konge 1015–1028, førte rikssamlingen videre og spilte en grunnleggende rolle ved innføringen av kristendommen i Norge. Men størst betydning fikk han som rikshelgen etter sin død. Bildet, som illustrerer hans død på Stiklestad i 1030, er en del av en antemensale fra en ukjent kirke cirka 1320–1340, nå i Nidarosdomen, Trondheim.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Selje kloster. Klosterruinene på øya Selja, Vestlandets første bispesete. Klosteret ble anlagt kort etter 1100 av engelske benediktinermunker. Kirken var viet til St. Alban, og tårnet står ennå i full høyde (14 m). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Håkon Adalsteinsfostre vokste opp i England og var påvirket ikke bare av den militære organiseringen og lovverket der, men også av kristendommen. Kristendommen må likevel ha vært kjent for dem som reiste på herjingstokt og handelsferder til de britiske øyer og kontinentet på 800-tallet. Ofte settes hovedtrekkene i den kristne og den norrøne religionen opp som motsatser, for eksempel at kristendommen var skriftbasert, eksklusiv, preget av teologiske læresetninger, med et spesialisert presteskap, mens den norrøne religionen var udogmatisk, muntlig, inklusiv og med en kult dominert av blot på gårdene ledet av husholdsoverhodet eller høvdinger.

Det er grunn til å tro at kristne tankestrømninger påvirket folk også i vikingtiden. Det nye fra slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet var kongenes beskyttelse og etablering av et presteskap, kirkebygging, kristen lovgivning og påbud av dåp, faste og begravelse i vigslet jord. Lydighet og lojalitet til kongen ble i økende grad knyttet til respekt også for kristne sakramenter og skikker. Da Olav Haraldsson døde på Stiklestad i 1030, var allerede kristendommen godt etablert – også blant hans motstandere. Hans død under slaget ble imidlertid tolket som et martyrium og Olavskulten ble viktig for hans etterfølger som en religiøs legitimering av kongemakten.

Enkelte elementer fra norrøn tro kan ha fortsatt inn i kristen tid, som at Kristus ble den som hjalp kongen i strid, at den gode kongen sørget for gode avlinger, mens Maria ble viktig både som en himmeldronning som støttet kongene og som en hjelper i dagliglivet og til frelse. Stormenn kunne bygge egne kirker, der prestene i stor grad var i tjeneste for lokale høvdinger. Kirkens etablering sørget på den annen side for at bygdelag utover på 1000-tallet samarbeidet om å bygge nye kirker. Både de og kongemakten ga mye jordegods til kirkene, slik at kirkeinstitusjonen ble gradvis rikere og mer utbygd fram mot 1130. Det er likevel først fra 1120-tallet at faste bispeseter ble grunnlagt, og tienden – en svært stor og viktig inntektskilde for kirken – ble etablert. Enda senere, fra 1150-tallet, ble erkebispesetet i Nidaros etablert i samarbeid med pavedømmet. Da ble også lokale latinskoler og katedralskoler grunnlagt, sammen med styrking av kirkelige rettigheter og selvstendighet, med og kirkesogn med hver sin prest og kirke underlagt biskopen, erkebiskopen og paven.

Bygrunnleggelse og samfunnsendringer

Samtidig med at kongemakt ble knyttet til kristendommen rundt år 1000, vokste det fram nye byer. Disse fungerte dels som knutepunkter for handel og håndverk, men også i økende grad som sentra for kongelige og kirkelige sentra. Mens aktiviteten på Kaupang i Vestfold hadde opphørt ved midten av 900-tallet, inkluderte den nye bølgen av bydannelser mange av dem som eksisterer ennå i dag: Oslo, Tønsberg, Sarpsborg, Skien og Nidaros (Trondheim). Stavanger og Bergen kom til noe senere på 1000-tallet, mens Veøya på Nordvestlandet og Vágar i Hålogaland var viktige handelsplasser ved siden av mer lokale kaupanger og markedsplasser.

Kongemakt og kirke var stadig sterkere representert i byene, og hadde en økende etterspørsel etter varer fra Europa. Dette gjaldt delvis våpen og tekstiler, samt utstyr til den kirkelige liturgi. Prestefellesskapene utgjorde en voksende elite som ikke arbeidet med jordbruk, men som var avhengig av overskuddet fra landsbygda Dette bidro til at byenes vekst fikk ringvirkninger i omlandet, samtidig som de ble en del av et ekspanderende europeisk handelsnettverk.

Kongedømmets vekst fram til 1130

Gullsporen fra Rød er en spore fra vikingtiden som ble funnet på gården Rød ved Værne kloster i Rygge i 1872. Senere ble også sporens rembeslag funnet. Gullsporen og beslag oppbevares i dag hos Kulturhistorisk museum.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

I overgangen fra vikingtid til middelalder var det flere endringer i det norske kongedømmets organisering. En viktig nyvinning var et nettverk av gårder under kongens kontroll, gjerne kalt husebyer. Dette var gjerne gårder med flere større hus. Det var særlig mange av disse i Oslofjordområdet (Viken), men også en del i Trøndelag. I Viken ser huseby-systemet å ha vokst fram på slutten av 900-tallet, og var trolig et utslag av danskekongenes kontroll i dette området, siden vi finner noen av de eldste husebyene i Danmark. På gårdene kalt Huseby kan det vært innsatt lojale støttespillere som fikk en fremstående posisjon innen sitt område. Et eksempel er gullsporen i Rygge, som ble funnet kort vei fra Huseby og som utfra stilen dateres til de siste årtiene før årtusenskiftet.

Kong Olav Haraldsson (1015–1030) er forbundet med innføringen av en beslektet ordning, nemlig årmenn. Årmannen forvaltet kongens gods, og kunne inndrive bøter og forbrutt gods for landsforviste personer. De skulle også sørge for forsyninger for kongen når han gjestet gården. De hadde forholdsvis lav status, og var avhengige av kongens støtte for å beholde en sterk posisjon. Imidlertid var lendmennene, de lokale stormennene, viktige i de ulike regionene i kongedømmet. Noen av disse, som Einar Tambarskjelve i Trøndelag og Erling Skjalgsson på Jæren, viste seg som sterke utfordrere av for sterk kongemakt på begynnelsen av 1000-tallet. Kongedømmet var slik i stor grad fremdeles avhengig av allianser med lendmenn, mens de selvstendige inntektene til kongedømmet var forholdsvis beskjedne i perioden fram til 1130.

Etter kong Olav Haraldssons død ved slaget på Stiklestad i 1030, ble Norge integrert i Knut den mektiges Nordsjøvelde som også inkluderte England og Danmark. I kjølvannet av Knuts død, helligkåringen av Olav som kongelig martyr og helgen, og innsettelsen av Olavs sønn Magnus den gode, ble det norske kongedømmet i større grad etablert som en betydelig aktør på den nordeuropeiske politiske arenaen. Magnus var, med støtte av sin svenske stemor, enkedronning Astrid, sin tante Ingegerd av Kiev, sin halvsøster Ulvhild i Sachsen og ikke minst Knuts enke Emma i England, en sterk kandidat til å ta over både det danske og det engelske kongedømmet. Kong Harald Hardråde, Magnus' etterfølger og Olav Haraldssons halvbror, styrket hirden og videreførte den ambisiøse nordeuropeiske politikken.

Det er i regjeringstiden til Magnus de gode og Harald Hardråde at Viken og det indre Østlandet ble en fastere del av det norske kongedømmet. Harald var lenge framgangsrik i forsøkene på å kontrollere Danmark, men etter slaget ved Niså i 1062 ble oppmerksomheten rettet vestover mot England. Etter Haralds fall ved Stamford Bridge i 1066 førte sønnen hans, kong Olav Kyrre, en fredeligere politikk preget av kirkebygging, byutvikling og økt handel med kontinentet. Det er også fra hans tid vi finner noen av de eldste sporene etter diplomatisk brevveksling med pavedømmet. Hans sønn, kong Magnus Berrføtt, døde under sitt forsøk på å kontrollere Vesterhavsøyene og besette Irland i 1103.

Med sønnene til Magnus Berrføtt, særlig Øystein og Sigurd, var det norske kongedømmet blitt etablert som en betydelig maktfaktor i nord. Kongene var blitt inngiftet inn i kongedynastiene i Europa, deltok i korstogsbevegelsen og støttet til en viss grad viktige kirkereformer som for eksempel innføringen av tienden og etableringen av faste bispeseter.

Etableringen av kongedømmet i 1130 skal likevel ikke overdrives. Etter Sigurd Jorsalfares død i 1130 utviklet det seg raskt til rivaliseringer mellom ulike tronkandidater der lendmenn og regionale interesserer og nettverk gjorde seg gjeldende. Dette bidro til at Norge gikk over i en uroligere periode, ofte kalt borgerkrigstiden.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Andersen, Per Sveaas: Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800-1130, 1972, Finn boken
  • Helle, Knut, red.: The Cambridge history of Scandinavia, vol. 1: Prehistory to 1520, 2003, Finn boken
  • Krag, Claus: Aschehougs norgeshistorie, b. 2: Vikingtid og rikssamling: 800-1130, 1995, isbn 82-03-22030-4, Finn boken
  • Lidén, Hans-Emil, red.: Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge, 1995, isbn 82-00-22430-9, Finn boken
  • Moseng, Ole Georg m.fl.: Norsk historie, b. 1: 750-1537, 1999, isbn 82-518-3739-1, Finn boken
  • Sigurðsson, Jón Viðar: Kristninga i Norden 750-1200, 2003, isbn 82-521-5940-0, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg