Vikingtiden var en ekspansiv periode i norsk historie, med så vel indre som ytre landnåm. Det var også i denne perioden Norge ble samlet til ett rike. Bildet er en av Erik Werenskiolds Snorre-tegninger, den viser seierherrenes langskip på vei hjem etter slaget ved Svolder.

Fri. fri

. Begrenset gjenbruk

Se også: Norges historie

Et hoveddrag i eldre sagatids historie er Norges samling til ett rike. Mens eldre forskere i tilslutning til sagaenes beretninger gjerne knytter denne samlingen til kongenes militære og territorialpolitiske virksomhet, har tendensen i nyere forskning vært å oppfatte rikssamlingen som en mer tidkrevende sosial prosess.

Historikere som Rudolf Keyser og P. A. Munch i 1830- og 1840-årene la vekt på folk, nasjon og språk. For dem var det et hovedproblem å klarlegge det norske folks opprinnelse. For Ernst Sars i 1870-årene står den territorialpolitiske samlingen av Norge som det sentrale spørsmål.

Nøkkelbegreper for historikerne i 1920- og 1930-årene, Johan Schreiner og Andreas Holmsen, er stat, samfunn og økonomisk grunnlag. Hovedinteressen hos dem er ikke i første rekke samlet om nasjonen eller den politiske territorialsamlingen, men om oppkomsten av en statsorganisasjon i Norge slik denne lar seg kartlegge gjennom utforskning av det økonomiske næringsgrunnlaget og den sosiale strukturutviklingen.

Eldre og yngre historikere er stort sett enige om det politiske og militære innhold i begrepet rikssamling. De oppfatter det som en samling av de fleste av de områder som vi i dag under ett kaller Norge, under én riksstyrers formelle eller reelle herredømme. Samtidig understrekes det i nyere forskning at territoriell integrering ikke nødvendigvis betyr stabil kontroll med de erobrede områder.

Rikssamlingen var samtidig en sosial prosess, som etter hvert betydde at folket sluttet opp om kongenes samlingsvirksomhet. Rikssamlingen fortsatte etter midten av 1000-tallet som en sosial konsolideringsprosess med utbygging av mer permanente organer for rikets sentralmakt.

Kongedømmet har blitt tildelt en hovedfunksjon i den politiske samfunnsutviklingen i Norge. Keyser og Munch oppfattet Harald Hårfagres kongedømme som et rent maktkongedømme. Ved Håkon den godes overenskomst med bøndene på tinget ble kongedømmet i Norge konvertert til et folkekongedømme.

Etter ca. 1920 har tankegods hentet fra marxistisk historieoppfatning, i første rekke tesen om samfunnsorganene som redskaper i de politisk dominerende samfunnsklassers tjeneste, vunnet innpass i synet på samfunnsutviklingen i Norge. Samtidig har enkelte historikere, i første rekke Jens Arup Seip og Knut Helle, hevdet at det var et funksjonelt forhold mellom kongedømme og folk, noe som gav kongedømmet selvstendig spillerom.

Keyser og hans samtidige grep til navn som «Høvdinger» og «sande Bondehøvdinger» for å betegne toppsjiktet i det norske middelaldersamfunnet, stormennene. I noen grad med Munch, i full bredde med Sars, ble aristokratiet introdusert som en sosial gruppebetegnelse. Stormennene som klasse fikk seg tildelt en hovedrolle i den politiske utviklingen. For Sars var stormennenes ættetilknytning et konstituerende element («Ættearistokrati»).

På 1900-tallet har ledende historikere som Edvard Bull d.e., Halvdan Koht, Johan Schreiner, Jens Arup Seip og Andreas Holmsen benyttet uttrykk som søker å forklare oppkomsten av klassemotsetninger i samfunnet. Stormennene inndeles gjerne i to sjikt: herse-/lendmannsaristokrati kontra bonde-/bygdearistokrati.

Historikerne har ment å kunne karakterisere kirken ca. 1000–ca. 1130 som en folkekirke. Prestene ble rekruttert fra bondesamfunnet, var knyttet til det ved ekteskaps- og familiebånd og var underkastet bondesamfunnets rettsordning. Kristenretten var innlemmet i de lokale og verdslige lovverk, landskapslovene.

Samtidig har historikerne pekt på kirkens sentrale tilknytning til kongemakten (nasjonalkirke eller fyrstedirigert kirke). Mens 1800-tallshistorikerne, under inntrykk av en sterk protestantisk tradisjon, rettet sin oppmerksomhet mot kirkens hierarkiske oppbygning og Roma-tilknytning, har nyere historikere vært sterkere opptatt av kirkens voksende økonomiske grunnlag.

Aslak Bolts jordebok fra 1432-33 er en agrarøkonomisk kilde. Boken inneholder en oversikt over eiendommene som tilhørte Nidaros erkebispedømme, og er en viktig kilde til norsk middelalderhistorie.

Aslak Bolts jordebok Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Tidsrommet 800–1130 kan egentlig ikke sies å være en kildefattig tid. Riktignok vanskeliggjør de skriftlige kildenes egenart en fremstilling av periodens politiske historie. Til gjengjeld står et rikt materiale av kvantitativ art; arkeologisk materiale, stedsnavn, naturvitenskapelig materiale (for eksempel pollen fra tidsrommet) og agrarøkonomiske kilder, til historikernes rådighet.

Det arkeologiske materiale er i første rekke gjenstandsmateriale fra gravfunn. Kristendommens innføring på 1000-tallet betegner slutten på hedensk gravskikk og dermed de ofte rikholdige gravfunn fra vikingtiden. Likevel utgjør det arkeologiske materiale også i kristen tid et viktig kulturhistorisk arkiv.

Stedsnavn, særlig gårdsnavn, brukes i fremstillingen av bosetningsutviklingen i de enkelte bygder. Forskere som Oluf Rygh og Magnus Olsen har systematisert gårdsnavnsmaterialet både kronologisk og sosialstratigrafisk for enkelte gårdsnavnsgruppers vedkommende (kronologisk rekkefølge).

Men gårdsnavnsmaterialet lar seg ikke utnytte forsvarlig uten ved koordinering med yngre agrarøkonomiske kilder som jordebøker og skattematrikler. Disse inneholder opplysninger om de enkelte navnegårders skatteytelser på et senere tidspunkt, og topografiske realia, som gir plasseringen av den enkelte gård innenfor bygdegrensene.

Runeinnskrifter fra perioden 800–1130 utgjør et lite, men viktig materiale til tidens historie. Det er også bevart treskurd, dekor, ristninger og billedfremstillinger, som ved sitt stilpreg gir en viss dateringsmulighet og innsikt i tidens forestillingsliv.

Landskapslovene er tradisjonelt blitt oppfattet hovedsakelig som et resultat av nordmenns lokale lovgivningsvirksomhet. Denne virksomheten var fra midten av 900-tallet knyttet til lagtingene. Relativt fullstendige lovbøker er bevart fra Frostatinget og Gulatinget i håndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Av Eidsivatingslovens og Borgartingslovens verdslige (ikke-religiøse) lovgivning er bare et fragment på to sider bevart, mens dens kristenrett foreligger stort sett fullstendig.

I nyere forskning betones innflytelsen fra lærd europeisk høymiddelalderrett i disse lovsamlingene sterkere. Religionshistoriske opplysninger er tilgjengelige gjennom den eldste kirkelige litteraturen. I eldre historieforskning stod også sagaene og skaldekvadene sentralt som kilder til tidsrommets historie. Betydningen er senere redusert, men det må likevel fastholdes at sagaene, i første rekke kongesagaene, er en viktig kildegruppe for hele sagatidens historie.

På 800-tallet foregikk en samlingsvirksomhet både fra folkegruppers og enkeltpersoners side. Dette resulterte i større samfunnsdannelser av to hovedtyper – organiserte tingområder med alltinget og småriker med småkongedømmer som samlingsorganer. I Trøndelag, Sørvest-Norge og Østlandet vitner oldfunn og stedsnavn om en kontinuerlig og stadig tettere fast bosetning.

Bygdene rundt Trondheimsfjorden har sannsynligvis dannet et ting- og lovfellesskap på 800-tallet – þrœndalǫg, trøndernes lovområde. Hovedtinget har trolig ligget på Frosta. Frostatingslagen var inndelt i åtte fylker, hvert med eget fylkesting, knyttet til det gamle bygdesentrum; stormannsgården og kultstedet.

I Sørvest-Norge derimot er det ikke mulig å peke på et fellesting for hele området, men Njarðarlǫg var trolig et ting- og lovområde for Tysnesøy med omland. Småkongedømmet har rimeligvis spilt en sterk rolle her. Småkonger har det trolig vært både i Hordaland, Rogaland og Agder.

Noe av det samme må ha vært tilfelle på Østlandet. Det er likevel slik at tingfellesskapet var sterkere i innlandsbygdene rundt Mjøsa (Akerstinget ved det nåværende Hamar) og småkongedømmene i kystområdet på begge sider av Folden (Oslofjorden); i Vestfold og Østfold. I Vestfold og Vest-Oppland oppstod på 800-tallet øyensynlig et stabilt kongedømme, som av skaldene knyttes til Ynglingætten i Uppsala. Agrarøkonomisk var de nevnte landsdelene blant de rikeste i landssammenheng.

På 800-tallet ble særlig kystlandskapene tilført betydelige rikdommer i form av røvet gods og handelsvarer. Når den mer omfattende samlingsvirksomheten på slutten av 800-tallet ser ut til å ha utgått fra Vestfold–Vestoppland-riket, må det sees både på bakgrunn av smårikets eldre agrare næringsgrunnlag og i sammenheng med de vestfoldske høvdingers deltagelse i vikingferdene.

Det eneste sikkert belagte norske handelssentrum med internasjonal kontaktflate lå i søndre Vestfold: Kaupang (Ottars Skiringssal) i Tjølling hadde sin store tid på 800-tallet. Ikke langt unna ble også vraket av Klåstad-skipet funnet. De store vikingskipsfunnene er fra lenger nord i Vestfold: Gokstad-, Oseberg- og Borreskipene.

Et økonomisk og kulturelt forgrunnsområde var nok også Trøndelag, men her manglet en felles, permanent ledelse; et kongedømme. Og på Vestlandet hadde ifølge sagatradisjonen ennå ingen av småkongene vunnet lederskapet.

Det er vanlig å se Harald Hårfagre som den første store rikssamlingsfigur i vår historie, med Vestfold som utgangspunkt. Også rent dynastisk skal han ha hatt gode kontakter med ættebakgrunn fra svensk Uppland (Ynglingætten), Danmark (den danske kongsætten i Jylland) og ættetilknytninger til Agder og Sogn.

Stormannsættenes inngiftepolitikk på 800-tallet og senere gir en ytterligere forklaring på det vi kaller Norges samling. Dertil kom det alminnelige behovet for fred, særlig i kystområdene, fremkalt av hjemvendte vikingers vilkårlige opptreden i eget land.

Den tradisjonelle koblingen mellom et Vestfold–Vestoppland-rike, Ynglingeætten og Harald Hårfagres rikssamlingsfremstøt er i senere tid blitt avvist av enkelte forskere som helst ser Harald Hårfagres tilknytning til Vestfold som en konstruksjon skapt i miljøet rundt kongemakten i høymiddelalderen. Denne fortolkningen av den tidligste rikssamlingsprosessen legger ellers vekt på at Viken (Oslofjord-området) helt til første halvdel av 1000-tallet var under sterk dansk innflytelse.

Harald Hårfagre vant over småkongene i slaget ved Hafrsfjord. Monumentet Sverd i fjell av Fritz Røed skal minne om det store slaget som stod en gang på slutten av 800-tallet.

Sverd i fjell av Holger Uwe Schmitt/Wikimedia Commons. CC BY SA 4.0

Det som synes sikkert når det gjelder Harald Hårfagres første samling av landet, er tre forhold. Først hans samarbeid med Håløygjarlene, senere Ladejarlene, som gav denne høvdingætten fra Nord-Norge fotfeste i Trøndelag. Han samarbeidet også med Mørejarlsætten, noe som gav denne en dominerende stilling på Nordvestlandet og på Orknøyene. I tillegg kommer Harald Hårfagres seier i Hafrsfjord (ca. 885), som gjorde slutt på det meste av selvrådige vikinghøvdingers og småkongers velde på Vestlandet.

Videreføringen av den militærpolitiske samlingen etter Hafrsfjord skjedde gjennom utbyggingen av et veitsle- og kongsgårdssystem på Vestlandet. I Trøndelag og på Møre lå denne konsolideringsvirksomheten vesentlig i hendene på jarlene. Reelt var Haralds herredømme i Sørvest-Norge mellom Tromøya og Sognefjorden, hvor han oppholdt seg mest i tiden etter Hafrsfjord. På Nordvestlandet og i Trøndelag styrte jarlene og på Østlandet hans sønner som underkonger.

Etter Haralds død ca. 932 ble samlingsverket søkt ført videre med overkongedømmet som samlingsorgan, men overkongen Eirik Blodøks led nederlag og måtte flykte fra landet. Rikskongedømmetanken hadde likevel vunnet frem, og Haralds unge sønn Håkon den gode kunne gjøre krav på sin odel, Norges rike, og slik oppnå hylling som norsk konge på Øretinget med støtte fra Sigurd Ladejarl.

Like viktige samlingskrefter på 900-tallet som kongens militære og administrative tiltak, var bøndenes ønske om å få en mer omfattende rettsorden i landet. Dette manifesterte seg ved opprettelsen av de viktige samlingsorganene som bøndene selv hadde hovedansvaret for – lagtinget og leidangen. Begge disse organene er i sitt opphav datert til midten av 900-tallet og Håkon den godes styringstid. Når det gjelder kystforsvarsordningen, leidangen, er det rimelig å anta at Håkon den gode fikk i stand en slik ordning med støtte av tingfolket på Vestlandet og i Trøndelag, mens leidangsordningen i Viken trolig er yngre.

Omkring 1000 ble det klart at folket i kyst-Norge var villig til å godta medlemmer av Haraldsætten som rikskonger, noe som gav seg konkret utslag i hyllingen av denne ættens tronkrevere på tinget og ytelser av veitsler. Veitsler, en form for skatt, ble ytt dels direkte til kongen, dels til hans ombudsmenn, årmennene, som forvaltet kongens gårder i kystlandet.

De sterkeste motkreftene i samlingsutviklingen hadde på 900-tallet vært rikets stormenn, som kjempet for sin lokale selvråderett, og Danmarks konger, som gjorde krav på Norges rike eller deler av det (først og fremst Viken). Olav Tryggvason, den siste store kystkongen, falt i sjøslaget ved Svolder (ca. år 1000) i kamp mot dane- og sveakongene og Eirik Håkonsson Ladejarl.

Frem til 1015 rådde seierherrene fra Svolder over Norge i fellesskap, men det ble likevel slik at Ladejarlene Eirik og Svein Håkonsson hadde det meste av riksstyringen. I 1015 kom en ny tronkrever til Norge, Olav Haraldsson. I de tretten årene han var i Norge konsoliderte Olav Haraldsson samlingsverket slik at motkreftene i samlingsprosessen i ettertiden stort sett ble satt ut av spillet.

Olav introduserte en ny medspiller for kongedømmet ved å få kristendommen tingtatt som riksreligion og ved etablering av en riksomfattende kirkeorganisasjon. I denne organisasjonen var kongen den reelle leder. Videre samlet han militært og ved forhandlinger et rike som øyensynlig strakte seg fra Göta älv i sør til opp mot Finnmark i nord, Vesterhavsøyene i vest til skogene mot Sverige i øst. Dessuten skal han ha innført en riksomfattende styringsordning med lendmenn og årmenn.

Olav Haraldsson bygde også ut hirden og tildelte trolig visse grupper innen denne spesielle funksjoner. Dertil styrket kongen kongedømmets stilling økonomisk ved omfattende konfiskasjoner av motstanderes gårder, og muligens ved en viss kontroll med utenrikshandelen. Endelig kom han ved sin martyrdødStiklestad i 1030 til å styrke rikskongedømmet: som etterkommere av helgenkongen Olav fikk hans ettermenn i Norge del i martyrens hellighet og vern.

Stormennene gikk etter Olavs tid inn for rikssamlingen. De fant å kunne ivareta sine politiske og åndelige interesser ved å arbeide sammen med og gjennom rikskongedømmet. I tiden etter 1030 ser vi stormenn eller en gruppe av stormenn opptre som kong Magnus den godes formynderstyre, blant annet Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson. Disse var også kongens medspillere i tiden etter 1047. Selv i opposisjon søkte stormenn å fremme sin sak gjennom kongedømmet som institusjon.

Etter 1030 ser det ut til at Opplandene (det indre Østlandet) falt tilbake til lokalt selvstyre, men ved Harald Hardrådes blodige oppgjør med opplendingene i 1060-årene ble også dette området endelig integrert i riksområdet.

Konsolideringen av samlingen skyldtes først og fremst kristendommen og med den grunnleggingen av en hierarkisk ordnet kultorganisasjon, kirken. Politisk, religiøst og økonomisk betydde kirkens samvirke med kongedømmet etablering av et permanent statsgrunnlag i Norge.

Hovedtrekk i denne utviklingen var utbyggingen av en lokal kirkeorganisasjon med kirker og prester og med vedlikeholds- og avlønningsplikt for bygdefolket. Sentralt fikk kirken et fast grunnlag ved opprettelse av faste bispeseter, ved introduksjon av klostervesenet på 1100-tallet og ved en omfattende tildeling av jordegodsgaver (hovedtiende) og årlig avlingstiende fra 1120-årene (bispedelen av tienden). Den kirkelige personellorganisasjonen stod under ledelse av biskopene. Biskopene var igjen rikskongens håndgangne menn.

I tiårene før og etter 1100 kom Norge i stadig sterkere kontakt med Vest-Europas kristne kultur. De kristne troskravene lot seg vanskelig forene med ættesamfunnets tanker om tilværelsen med kollektivt ansvar og kollektiv skyld. Den nye læren krevde en ny tilstand ikke først og fremst av ætten, men av det enkelte menneske.

Kristendommen, den kristne tilstand, var et alltid nærværende forhold mellom den kristne Gud og mennesket. Slik fikk den nye tro avgjørende innvirkning på forholdet til forfedrene, nesteforholdet, ektefelleforholdet og ættefellesskapet.

Når det i det hele tatt er mulig å tale om et norsk rike med en viss affinitet til en moderne stat, skyldes det nærværet av fem samfunnsorganer: tinget, kaupangen, leidangen, rikskongedømmet og kirken.

Frostatinget var tinget for Trøndelag. Bildet viser fragmenter av Frostatingsloven. Lovteksten ble først skrevet ned i løpet av 1000-1200-tallet, selv om selve loven er langt eldre. Disse fragmentene er fra ca. 1260.

Frostatingsloven Wikimedia Commons. CC BY SA 4.0

Tingene, fellesorganer for ættenes samvirke om rettspleie og andre samfunnsoppgaver, er gjennomgående eldre enn perioden 800–1130. På 800-tallet er det mulig å skjelne mellom større og mindre ting, mellom landskapsting (Frostatinget i Trøndelag, Akerstinget på Hedmark, Gulatinget i Sogn) og bygdeting. I dette århundret var tingene uten unntak allting med rett og plikt for alle frie menn til å møte på tinget; de var trolig rettsorganer hvor alle frie menn kunne fremme sine saker.

Etter sin møtepraksis kan man dele tingene inn i terminfaste og leilighetsbestemte ting. Av den første gruppen var lagtingene utvilsomt de viktigste i større samfunnssammenheng. De tre eksisterende lagting i perioden 800–1130, Gulatinget, Frostatinget og Eidsivatinget, må sees som en videreutbygging og rasjonalisering av større allting. I navnet lagting (lǫgþing) ligger tre hovedbetydninger: lovbestemt ting, lovgivende ting og ting for et lagdømme.

Lagtinget var et nevndemannsting, og nevndemennene ble oppnevnt av kongens ombudsmenn; lendmennene eller årmennene. Lagtinget var sannsynligvis et viktig samvirkeorgan mellom rikskongedømmet og folket i en landsdel. Domsnevnden på lagtinget kan ha vært hele nevndemannsforsamlingen eller et utvalg på opptil tre tylfter menn, lagretten. Lagtinget var primært et organ for rettspleie; det dømte i alle saker, også i slike som kunne bli presedensskapende for ettertiden og dermed ble gjort til lov.

En viktig institusjon for rikskongedømmets inntektsgrunnlag har åpenbart kaupangen eller de eldste byen vært. De eldste norske byene eller handelsplassene er Kaupangen i Skiringssal, Tønsberg, Borg, Oslo, Bjørgvin, Borgund, Veøy, Kaupanger i Sogn og Nidarneskaupangen – det nåværende Trondheim. Gjennom sin ombudsmann, gjaldkeren, fikk kongen tilsyn med all virksomhet i kaupangene. Kongen la avgifter på kommende og farende kjøpmenn, mens gjaldkeren ledet de lokale bytingene. Enda viktigere ble tettstedene som økonomiske og administrative sentra etter at bispene hadde tatt sete i enkelte av dem ca. 1100.

Leidangen var en militær oppbudsordning ledet av kongen. Tegningen viser leidangen til kong Magnus den gode (norsk konge 1035-1047), slik Halfdan Egedius forestilte seg den.

«Strax om Høsten bød Kong Magnus Leding ud over hele Trondhjem.» av Halfdan Egedius (1877-1899)/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Et av de første viktige vedtakene på lagtingene vest og nord i landet må ha vært fattet ved midten av 900-tallet og gjaldt etableringen av en kystforsvarsordning for riket – en leidang. Kongen var den reelle leder for denne oppbudsordningen.

Leidangen var en militærordning basert på tre hovedresurser – skip, mannskap og proviant. Og enkelthetene i denne ordningen forutsatte et stadig samvirke mellom konge og det leidangspliktige folk, dvs. alle de mennesker i landsdelen som hadde plikt til å yte proviant, utstyr og arbeidsinnsats i forbindelse med leidangen.

Skipsstyrerne ble oppnevnt av kongens ombudsmenn. I selve provianteringsordningen ligger røttene til den skatt som fikk vanlig hevd i tiden omkring 1200 – den faste årlige kostleidangen til kongen også i fredstid. I løpet av perioden 800–1130 ble leidangen omdannet fra et tingkontrollert forsvarsorgan til et kongelig militærapparat som også ble nyttet utenfor landets grenser.

Det viktigste samholdselementet i det eldste norske riket var kongedømmet. Rikskongedømmets primærfunksjon som samholdsmakt kommer særlig frem i tiden da Norge manglet et personlig kongsstyre (ca. 970–995 og 1000–15). Kongedømmets forhold til det norske riksterritorium kommer særlig klart frem i den privatrettslige forestilling om Norges rike som en odel i kongsætten.

Det var økonomiske og politiske forhold i vikingtiden som satte kongedømmet i stand til å samle Norge, en samling som rent territorialpolitisk var sluttført ved Harald Hardrådes død i 1066. Samtidig hadde kongedømmet allerede innledet den indre rikssamlingen ved å styrke sin sentrumsposisjon ved forskjellige tiltak.

Denne indre konsolideringen var ikke kommet langt da Olav Haraldsson etablerte kristendommen som riksreligion og samtidig gav grønt lys for utbyggingen av kirken. I denne institusjonen hadde kongen, inntil opprettelsen av erkebispesetet i 1153, en reell lederstilling. Og med kirkens administrative apparat fikk kongedømmet et relativt velorganisert personell som støttespillere. Ved sin lederrolle i den norske kirken fikk kongen dessuten et ideologisk grunnlag for styring av riket.

Kirken ble etterhvert en viktig statsmakt i Norge. Nidaros erkebispedømme ble opprettet i 1153, og Nidarosdomen i Trondheim var erkebiskopkirken. Kirken ble bygget over Olav den helliges gravsted.

Nidarosdomen av Morten Dreier/Wikimedia Commons. CC BY SA 3.0

Gjennom størsteparten av tidsrommet 1030–1130 var kirken inne i en etableringsfase som statsmakt. Den vokste frem i avhengighet av bøndene og under kongedømmets politiske beskyttelse. Dens lokale tilknytning til bøndene ble neppe redusert i tiden før 1130, snarere tvertimot. Men dens avhengighet av det verdslige samfunn rent økonomisk ble mindre etter hvert som kirken selv fikk et stabilt økonomisk grunnlag gjennom jordegodsgaver og tiende. Med dette åpnet det seg muligheter til å spille en sterkere samfunnspolitisk rolle. Og det store fremstøt i så måte kom ved midten av 1100-tallet under innbyrdesstriden.

Norge var de første tiårene av 1100-tallet inne i en sosial oppbruddsprosess med utjevning i bondesamfunnet, rikdoms- og maktkonsentrasjon på toppen hos aristokratiet og en begynnende kløftdannelse mellom det øvrige samfunn og toppsjiktet.

Et selvstendig kongedømme med betydelige statlige ambisjoner, en kirke på vei bort fra verdslig formynderskap, et lendmannsaristokrati som var blitt vant til å ta del i riksstyringen fra sentrum, og et bondesamfunn som ennå ikke hadde resignert når det gjaldt utøvelsen av samfunnsmakt, var hovedtrekk i det politiske samfunnsbilde umiddelbart før 1130.

  • Andersen, Per Sveaas: Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800-1130, 1972, Finn boken
  • Helle, Knut, red.: The Cambridge history of Scandinavia, vol. 1: Prehistory to 1520, 2003, Finn boken
  • Krag, Claus: Aschehougs norgeshistorie, b. 2: Vikingtid og rikssamling: 800-1130, 1995, isbn 82-03-22030-4, Finn boken
  • Lidén, Hans-Emil, red.: Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge, 1995, isbn 82-00-22430-9, Finn boken
  • Moseng, Ole Georg m.fl.: Norsk historie, b. 1: 750-1537, 1999, isbn 82-518-3739-1, Finn boken
  • Sigurðsson, Jón Viðar: Kristninga i Norden 750-1200, 2003, isbn 82-521-5940-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.