kriseforliket

Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet førte til dannelsen av regjeringen Nygaardsvold i 1935.

Artikkelstart

Kriseforliket er betegnelse på avtalen mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet (nå Senterpartiet) som førte til dannelsen av regjeringen Nygaardsvold. Forliket ble inngått i mars 1935 og innebar at Bondepartiet støttet Arbeiderpartiets budsjettforslag for å øke sysselsettingen. Til gjengjeld gikk Arbeiderpartiet inn for økte jordbrukssubsidier.

Forliket ble starten på en 30 års nesten sammenhengende periode med Arbeiderpartistyre. Lignende avtaler ble inngått i Sverige («kohandeln» 1933) og Danmark (Kanslergadeforliget 1933) mellom bonde- og arbeiderpartier. I Norge ble samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet brutt i 1936, og fram mot 1940 fungerte i stedet Venstre som parlamentarisk støtteparti for regjeringen Nygaardsvold.

Ideologisk bakgrunn

I noen grad manifesterte kriseforliket gjennombruddet for den økonomiske teorien som John Maynard Keynes (1883–1946) forfektet. Hans tanker gikk ut på at staten skulle være aktiv og skape positive bevegelser og vekst i økonomien gjennom investeringer, vei- og byggearbeider, statsbedrifter, subsidier, kjøp av arbeid og tjenester. Dette ville igjen skape virksomhet, arbeidsplasser og inntekter for næringslivet og arbeidstakerne. I tillegg ville staten på denne måten sikre seg større skatteinntekter, som kunne dekke gjeld og eventuelle underskudd på statsbudsjettet. I Keynes' lære inngikk også tanker om at staten skulle drive motkonjunkturpolitikk i krisetider ved å øke statlige investeringer og aktiviteter.

Fra uenighet til samarbeid

Hovedavtalen fra 1935 kom samme år som kriseforliket. Den regnes som «arbeidslivets grunnlov», og ble også en del av trepartssamarbeidet i tariffoppgjørene i etterkrigstiden. Bildet er fra LOs Meddelelsesblad (i dag kalt LO-aktuelt), der forslaget til hovedavtale kunngjøres for medlemmene.

Forliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935 framstår som et paradoks. Representanter og talsmenn for Bondepartiet hadde lenge i sterke ordelag fordømt Arbeiderpartiet som et farlig og samfunnsskadelig parti på grunn av deres kompromissløse revolusjonsretorikk og tanker om at arbeiderne en dag skulle overta eiendom og produksjonsmidler og samfunnsstyringen. Omvendt nærte den norske arbeiderbevegelsen mistillit og fiendtlighet til det som ble oppfattet som «reaksjonære» og «borgerlige» strømninger blant bøndene.

Tidlig i 1920-årene var Arbeiderpartiet et revolusjonært parti som blant annet var medlem av Komintern (den kommunistiske internasjonale). Men alt fra 1923 (da Arbeiderpartiet forlot Komintern), og enda mer etter 1930, hadde partiet endret politisk kurs. Ledelsen i Arbeiderpartiet gikk bort fra den revolusjonære linjen og valgte heller å streve etter reformer innenfor det etablerte samfunnssystemet. Dessuten ville partiet med de røde faner søke politisk makt gjennom rådende og allment aksepterte politiske institusjoner – valg, representasjon på Stortinget og eventuell regjeringsmakt.

Regjeringsdannelsen etter kriseforliket i 1935 demonstrerte at Arbeiderpartiet ville virke innenfor et parlamentarisk system, og ikke kvidde seg for å finne støtte hos gamle erkefiender. Samme år inngikk hovedorganisasjonene for arbeidstakerne og arbeidsgiverne i arbeidslivet — LO og NAF (det senere NHO) — en hovedavtale som regulerte vidt og bredt spillereglene i arbeidslivet. Samtidig kunne staten nå investere penger for å skape mer økonomisk virksomhet og flere arbeidsplasser.

For Bondepartiet var den politiske gevinsten av kriseforliket å sikre sterkere statlig økonomisk styring og støtte til bondeøkonomien i møte med en truende urban markedstankegang. Bondeorganisasjonene førte en hard kamp mot byenes grossister, som under dekke av det frie markedet og som oppkjøpere kunne spille gårdbrukerne ut mot hverandre. De hadde lenge vært nødt til å opptre som mange små tilbydere med sine landbruksvarer på torgene i byene. I et slikt system fikk gårdbrukere dårlig betalt for melk, kjøtt og smør i skarp konkurranse med hverandre.

Kriseforliket kom i en tid da gårdbrukerne hadde begynt å organisere seg, og gjennom avtaler søkt å skape kollektive prisavtaler for matvarer, i først rekke melk. I lys av denne strategien var staten en nødvendig hjelper. For eksempel hadde Østlandets Melkesentral siden 1930 mottatt statstilskudd, og organisasjonen hadde fått bestemme minimumspriser for melkeprodukter for alle bønder som var tilknyttet meierier i regionen. Dette forklarer Bondepartiets tilnærming overfor Arbeiderpartiet, som delte bøndenes ønske om en mer aktiv stat. Venstre og Høyre var langt mer restriktive i synet på statens økonomiske rolle.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg