Informasjon om et fyr finnes i sjøkartet og Norsk fyrliste. Her eksempel med kystfyret Storholmen fyr i Giske kommune.
Fyr
Lisens: CC BY SA 3.0
Prinsipp for navigasjon etter sektorer til forskjellige typer fyr og fyrlykter. Man følger vanligvis hvite sektorer som indikerer rent farvann i en gitt avstand. Stiplet linje indikerer sikker seilas fra havet og inn til en indre led langs kysten.
Navigasjon etter fyrsektorer
Lisens: CC BY SA 3.0
Eksempel på forskjellige norske fyr og lysinstallasjoner med tilhørende kartsymboler.
Forskjellige fyr
Lisens: CC BY SA 3.0
Bildene til venstre illustrerer et rundtlysende hvitt innseilingsfyr (Bøkfjord) med LED-lyskilde. Til høyre fra tårnet på en innseilingsfyr (Ulla) med glødelampe og fargede sektorglass.
Fyrteknologi
Lisens: CC BY SA 3.0
Eksempel på ny og gammel fyrlykt. De fleste fyrlyktene er blitt modernisert med LED-lys og solcellepanel. Det er også vedtatt at sektorene skal følge IALA-standard. Det vil si at man har grønn sektor til styrbord (høyre), og rød sektor til babord (venstre), når man stevner en hvit sektor.
Fyrlykt med LED-lys
Lisens: CC BY SA 3.0
Karakteristikken på et fyr kan i noen få tilfeller ha vekslende farge. Eksempel på dette er kystfyret Ona fyr. Her ser vi at det utenpå den roterende linsen er røde glasspaneler som er like brede som de blanke åpningene. Av dette følger at man fra sjøen vil se dette som en vekslende rød og hvit lyskilde. Linsen er en såkalt 3. ordens fresnel-linse, hvilket betyr at diameteren er 1000 mm. Rett ved det gamle støpejernstårnet fra 1867 er det plassert en fyrlykt som tidligere hadde funksjon som "bifyr" (nå nedlagt).
Fyr med vekslende farge
Lisens: CC BY SA 3.0
Før lyskildene fikk egne karakteristikker kunne det være flere lyskilder på samme sted for å identifisere fyret. Over vises eksempel fra Lista fyrstasjon med tre fyrtårn. Etter moderniseringen av lyset ble to av disse flyttet. Under er vist eksempel og prinsipp for fresnel-linser. Størrelsen på linsen var oppgitt i "ordener". Første orden var størst med 1840 mm diameter, og sjette orden var minst med 300 mm indre diameter.
Utviklingen av fyrteknologi
Lisens: CC BY SA 3.0

Fyr er en innretning med lys for å veilede skip og båter trygt på havet, langs kysten og inn til havn i mørke. Fyret blir identifisert ved hjelp av en egen lyskarakteristikk, og retningen til fyret kan enten finnes ved hjelp av kompasspeiling eller ved at fyret sender lys med forskjellig farge i forskjellige sektorer.

Faktaboks

etymologi:

Langs hele norskekysten er det et omfattende system av lyssektorer som definerer en sikker led. Normalt vil man seile i en hvit sektor på et fyr til man kommer inn i en ny hvit sektor på neste fyr, og dermed kan skifte kurs mot dette. Sammen med andre typer sjømerker danner fyrene et komplett system for sikker navigasjon langs kysten. Nødvendig informasjon for å bruke fyret i navigasjon finnes i sjøkartet og i fyrlister. Også i dagslys vil fyr kunne være en viktig form for landmerke for sikring av navigasjon.

I Norge er det Kystverket som har ansvaret for fyrene, og virkemåten vil normalt være i henhold til anbefalte standarder fra International Association of Marine Aids to Navigation and Lighthouse Authorities (IALA). Meldinger vedrørende fyrbelysningen blir kunngjort i Kartverkets Etterretninger for Sjøfarende.

Fyrkategorier og funksjoner

Det finnes mange forskjellige typer fyr, vanligvis kategorisert etter funksjonene:

Kystfyr

Kystfyr er normalt store installasjoner med høye tårn og kraftig lyskilde. Lyset vil derfor rekke langt til havs, ofte opptil 20 nautiske mil, og dermed kunne gi sjøfarende sikker landkjenning. Ofte er lyset uten fargede sektorer, men kun basert på et hvit kraftig lys med lett gjenkjennelig karakteristikk. Det er vanlig å fokusere lyset gjennom en spesiell linse eller reflektor, som roterer rundt lyskilden. Lyset kan ved slike installasjoner oppfattes som en roterende lyskjegle («kast»). Etter hvert som fyr blir modernisert kan de gamle mekaniske systemene bli erstattet med LED-teknologi. På enkelte av de store fyrstasjonene kan det også være en bifyr, som er et svakere fyrlys anbrakt like i nærheten for å dekke et spesielt farvann i nærområdet.

Innseilingsfyr

Innseilingsfyr er også forholdsvis store installasjoner med høye tårn for å gi lyset god rekkevidde og dermed lede skipsfarten trygt inn fra havet og til indre leder langs kysten. I tillegg til hvite sektorer har innseilingsfyrene ofte røde og grønne sektorer som lyser over farlig farvann. Enkelte kystfyr kan også ha funksjon som innseilingsfyr.

Ledfyr og fyrlykter

Ledfyr er mindre fyrstasjoner som er plassert på viktige navigasjonsmessige steder langs kysten for å lede skipstrafikken sikkert i indre og kystnære leder. Ledfyrene har ofte et omfattende sett av sektorer og rekkevidden på lyset er noe kortere enn på innseilingsfyrene. Funksjonen til ledfyrene er supplert med mindre fyrlykter og overettlys med kortere rekkevidde, men prinsipielt samme virkemåte. Videre vil andre typer sjømerker supplere funksjonen til ledfyrene. De minste og enkleste lyktene kalles gjerne lanterner.

Havnefyr

Havnefyr er mindre fyr som viser seilingsleden inn til en havn. De er ofte plassert på molo eller kai.

Fiskefyr

Fiskefyr er fyr som opprinnelig ble etablert på steder som var spesielt viktig for lokalt fiskeri, og hvor farvannet var spesielt utfordrende for å komme til og fra fiskefeltet i mørke. I utgangspunktet kunne disse fyrene kun være aktive i en gitt periode da fisket pågikk, men har i dag samme funksjon som led-/innseilingsfyr.

Fyrskip

Fyrskip er oppankrede skip der et mindre fyrtårn er montert. I nyere tid stort sett erstattet av lysbøyer.

Lyskilde og teknologi

Lyskildene på fyrene har gradvis blitt fornyet og er nå utelukkende basert på elektrisitet. På de største fyrene vil det være en kraftig lyspære som er plassert bak en samlelinse (Fresnel-prisme) som forsterker lyset i ønsket vinkel. Styrken på lyset er oppgitt i candela, samt størrelsen på linsen. Størrelsen på de gamle linsene er opp gitt som Orden 1–6. Første orden er størst med 1840 mm diameter, og sjette orden er minst med 300 mm indre diameter. Lampene kan være anbrakt på en spesiell mekanisme som automatisk kan skifte til ny lampe hvis den aktive svikter. På enkelte fyr er de store roterende linsene erstattet med roterende lyskastere – såkalte PRB (pedestal rotating beacon). Har fyret sektorlys vil fargede glass være plassert utenfor selve linsen, gjerne rett på innsiden av ytterglasset i fyrtårnet.

På ledfyr og fyrlykter er flere konvensjonelle glødelamper blitt utskiftet med LED-lys for å redusere vedlikeholdskostnader og energiforbruk. Utviklingen innen elektroniske navigasjonssystemer har også gjort at behovet for svært langtrekkende fyrlys har blitt redusert. Dette har medført til at enkelte kyst- og innseilingsfyr også har skiftet til kraftige LED-lys. LED-lysene vil ikke ha store linsesystemer foran lyset, og sektorene blir laget ved hjelp av utsparinger i en tettsittende skjerm foran lagene med lysdioder som har forskjellig farge (hvit, grøn og rød).

Moderne fyr vil ha fotocelle som sørger for at lyset slås på når dagslyset svekkes, samt ha strømaggregat eller batteri som kobler inn hvis den primære strømkilden svikter. Noen moderne installasjoner vil dessuten være tilkoblet mobiltelefonnettet og vil dermed kunne varsle ansvarlige myndigheter om eventuelle feil.

Lysets rekkevidde (lysvidde)

Under optimale forhold vil lysets geografiske rekkevidde være begrenset av jordkrumningen, altså en funksjon av hvor høyt fyrlyset er plassert og hvor høyt observatøren er plassert. Det er imidlertid vanlig at man oppgir rekkevidden til et fyr som den optiske eller nominelle rekkevidden. I disse standardiserte begrepene er det tatt hensyn til gitte atmosfæriske og meteorologiske forhold, samt variasjon på fargene. I fyrlistene og sjøkartene er det normalt den nominelle rekkevidden som er oppgitt, i nautiske mil.

Andre funksjoner

Fyrstasjonene har representert en viktig infrastruktur hvor det også har vært vanlig å anbringe andre navigasjonshjelpemidler enn kun lyssystemet. Frem til 1990-tallet hadde mange fyrstasjoner også radiofyr – radiostasjoner som kunne peiles fra skip med radiopeiler. De første radiofyrene ble montert ved Færder og Marstein allerede i 1923. Ingen fyr i Norge har operative radiofyr lenger, bortsett fra tolv steder hvor de benyttes til utsending av korreksjonssignal til GPS-systemet (differensiell GPS).

Spesielle radiosendere som gir signal på skipsradar er plassert på mange fyr – såkalte racon (for radar beacon). I tidligere tider kunne enkelte fyr ha forskjellige former for lydsignaler for å varsle skipsfarten i tett tåke. Dette kunne være forskjellige former for klokker, nautofoner, tyfoner, diafoner og lignende, men disse anleggene er heller ikke lenger i ordinær drift. Informasjon om tilleggstjenester vil finnes i sjøkartet.

Da fyrene var bemannet var meteorologiske observasjoner en av fyrvokterens viktigste oppgaver, men med automatiseringen av fyrene ble også denne oppgaven automatisert.

Historie

Skisse av en fyrvippe slik som bl.a. var plassert på Kvitsøy. En kopi av denne er nå bygget på Kvitsøy (se artikkel om Kvitsøy fyr).
Fyrvippe
Lisens: CC BY SA 3.0

De første kjente beretninger om fyr skriver seg fra Libya og Egypt, og allerede i 907 fvt. beretter Homer om fyrlysene. Ved innløpet til Dardanellene (innløpet til Svartehavet) beretter kilder om fyrlys fra rundt 600 fvt. Cirka tre hundre år senere ble de enorme fyrtårnene utenfor Alexandria og Rhodos bygget og vedbålene på toppen av de 200 meter høye bygningene kunne visstnok sees opptil 40 nautiske mil til havs. Mest kjent av disse er Faros, fyrtårnet i Alexandria, som ble bygget i årene 299–280 fvt., men som ble totalt ødelagt av jordskjelv på 1200-tallet etter å ha vært i operasjon i over 1500 år. Romerne bygget også en rekke fyr så langt nord som til England, med Coruña fyr (Herkulestårnet), nær Ferrol på nordvestkysten av Spania, som det mest kjente. På 1200-tallet opprettet Hansaforbundet flere fyr, blant annet i Kattegat. På 1500-tallet økte utbyggingen av fyr i Europa.

De første norske fyrene var drevet av privatpersoner som hadde fått dette privilegiet av kongen. Driften ble stort sett finansiert av retten til å kreve avgift fra fartøyene som lastet eller losset i nærheten. De første av disse fyrene var ved- eller kullfyrte, og var enten plassert i lave tårn eller på en «fyrvippe». Etter hvert ble fyrvesenet organisert som en offentlig institusjon, og som et direktorat fra 1841.

I Norge ble det første fyrlyset ble tent på Lindesnes den 27. februar 1656. Deretter kom det fyrstasjoner på Store Færder i 1696, på Kvitsøy og på Høgevarde i Karmsundet i 1700 og på Runde i 1767. Utover 1800-tallet ble kullfyringen gradvis utskiftet til oljefyr, hvilket gjorde det mulig å benytte fresnel-linser. Mange mindre fyrlykter har også benyttet acetylengass som lyskilde. I 1897 fikk Ryvingen elektrisk fyrlys som det første i Norge.

De store fyrstasjonene kunne bestå av flere bygninger der fyrmesteren og familien hadde sitt virke, som kunne være både husdyrhold og fiske. Utover slutten av 1900-tallet ble fyrene gradvis automatisert og avfolket. Bøkfjord fyr ved grensen til Russland var den siste bemannede fyrstasjonen i Norge, og ble avbemannet i 2006. Før automatiseringen var fyrene nord for 59° nordlig breddegrad (omtrent ved Stavanger) slukket i den lyse årstiden. Slukningsperioden varierte fra cirka 20 døgn på 59° nord til vel tre måneder lengst i nord. Nå styres anleggene av fotoceller og det er lysforholdene som bestemmer om fyrlyset skal være i funksjon, uavhengig av årstid og tid på døgnet.

Det har vært bygget over 200 fyrstasjoner i Norge, og på det meste var 154 stasjoner i operasjon samtidig. I 2020 var drøyt 100 norske fyrstasjoner i drift. I tillegg til fyrene driver Kystverket over 5500 lykter, lanterner og lysbøyer langs kysten av fastlands-Norge og på Svalbard.

Kulturhistorisk verdi og verneplan

I tillegg til fyrenes navigasjonsmessige verdi er fyrene ofte spektakulære konstruksjoner med stor symbolverdi. Man kan se på den storstilte utbyggingen av denne maritime infrastrukturen som en del av selve nasjonsbyggingen i Norge, og følgelig kan fyrene betraktes som en del av kulturarven. Det er på denne bakgrunn at Riksantikvaren har utarbeidet en verneplan for fyrene, og i 2020 var 83 fyr fredet. Flere fyrstasjoner er åpnet for allmennheten.

Les mer i Store Norske Leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Kjerstad, Norvald (2020). Navigasjon for maritime studier. Fagbokforlaget.
  • Lauritzen, Per Roger (2019). Norske fyrstasjoner. Kystverkmusea.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg