dansketiden

Dronning Margrete ble valgt til norsk og dansk riksstyrer av riksrådene i de to landene etter sønnens tidlige død. Et år senere ble hun også valgt til riksstyrer i Sverige. Bildet viser det norske valgbrevet hennes av 2. februar 1388. Riksrådenes segl er hengt ved brevet som bevis på dets ekthet.
Av /Riksarkivet.

Artikkelstart

Dansketiden er en utbredt betegnelse på den tiden Norge var i kongefellesskap eller union med Danmark (1380–1814).

Kongefellesskapet mellom Norge og Danmark begynte da Olav 4, dansk konge fra 1376, ble norsk konge i 1380. Han var sønn av Håkon 6 av Norge og Sverige, og den danske kongsdatteren Margrete. Da Olav døde i 1387, ble moren Margrete norsk og dansk regent, fra 1397 for det skandinaviske kongefellesskapet Kalmarunionen. Danmark ble tidlig den dominerende parten i unionen. Da Sverige løsrev seg på begynnelsen av 1500-tallet, var det bare Danmark og Norge igjen.

I 1536 ble Christian 3 dansk og norsk konge. I håndfestningen hans ble det bestemt at Norge ikke lenger skulle være et eget rike, men underlagt Danmark på linje med de danske landskapene. Dette året ble også det norske riksrådet opphevet, og den egentlige dansketiden kan sies å ta til da.

Tradisjonelt er dansketiden vurdert negativt av norske historikere på grunn av tapet av politisk selvstendighet. Økonomisk og demografisk var imidlertid dansketiden en vekstperiode, med rask befolkningsøkning fra slutten av 1500-tallet og økt økonomisk aktivitet og internasjonalisering som kjennetegn.

Kongefellesskap med Danmark

På et møte i Kalmar i 1397 ble Erik kronet til konge over de tre rikene Danmark, Norge og Sverige, og et evig kongefellesskap mellom dem avtalt (Kalmarunionen). Danmark ble etter hvert den dominerende parten i unionen. Sverige trakk seg ut i løpet av 1400-tallet, mens Norge ikke var i stand til å gjøre det samme. Kong Eriks unionssegl. Løven (i midten) representerer Norge. De tre løvene med Dannebrog (oppe til venstre) representerer Danmark. Tre kroner (oppe til høyre) representerer Sverige, eller hele Kalmarunionen. Folkunge-løven (nederst til venstre) representerer Sverige. Griffen (nederst til høyre) representerer Pommern. Scannet fra Anders Thiset (1850-1917): Danske kongelige Sigiller, 1917.

De skandinaviske kongeslektene hadde lange tradisjoner for politiske allianser, ofte gjennom ekteskap. I 1319 fikk Norge og Sverige felles konge da Magnus Eriksson arvet Norge etter sin morfar, Håkon 5. Magnus Erikssons yngste sønn, Håkon 6, overtok styret av Norge fra 1355. Håkon giftet seg med Margrete, datter av den danske kongen Valdemar Atterdag. Deres sønn Olav 4 ble dansk konge i 1376, da morfaren døde. Da Håkon 6 døde i 1380, arvet Olav 4 Norge etter sin far. Landet kom da i et politisk fellesskap med Danmark som kom til å vare i ulike utforminger til 1814. Noen opprinnelig avtale mellom landene om innholdet i det politiske fellesskapet er ikke kjent.

Ved Olavs tidlige død i 1387, valgte riksrådene både i Danmark og Norge Olavs mor, Margrete, til rikenes «mektige frue og rette husbond». Dette vil si at hun ble regent i både Danmark og Norge. I Norge ble hun kalt dronning, det ble hun ikke i Danmark, men hun var i praksis riksstyrer også der. I Sverige ble både Magnus Eriksson og Håkon 6 avsatt i 1364, og Albrekt av Mecklenburg ble valgt til konge. Hans styre brakte med seg misnøye både blant aristokrati og øvrige befolkning som følge av mecklenburgeres posisjon i forvaltningen og påståtte urimelige skattepålegg. Flere oppgjør hadde ikke lyktes i å bilegge konflikten permanent, og opposisjonelle svenske stormenn søkte derfor allianse med dronning Margrete. De valgte henne til Sveriges «mektige frue og husbond» i 1388, og året etter ble Albrekt slått og fengslet. Dermed var Margrete riksstyrer i alle de skandinaviske landene.

Margretes nærmeste arving etter at sønnen Olav var død, var søsterdattersønnen Erik (opprinnelig Bugislav) fra Pommern. Erik ble utsett til tronfølger i alle tre rikene og hyllet som norsk konge på Øyrating i september 1389. Det norske riksrådet utstedte samtidig et dokument der det blant annet het at dronning Margretes regentskap i Norge skulle opphøre når kong Erik ble myndig, og at kongearven heretter skulle regnes fra ham. Erik var for øvrig tipptippoldebarn av Håkon 5. I 1396 ble Erik også hyllet som konge i Danmark og Sverige.

På et møte i Kalmar i 1397 ble Erik så kronet til konge over de tre rikene og et evig kongefellesskap mellom dem avtalt (Kalmarunionen). Danmark ble etter hvert den dominerende parten i Kalmarunionen. På begynnelsen av 1500-tallet løsrev Sverige seg permanent fra unionen, mens de norske politiske elitene ikke var i stand til å gjøre det samme.

Lydrike og enevelde

Under Christian 3 ble Norge politisk underordnet Danmark. Norske historikere har karakterisert landet som et dansk «lydrike». I Christians håndfestning (kontrakten mellom ham og det danske riksrådet) står det i den såkalte Norgesparagrafen at «Fordi Norges rike nå er så forringet, både av makt og formue, og Norges innbyggere ikke alene har råd til å underholde en herre og konge, er samme rike forbundet til å bli hos Danmarks krone til evig tid. Flesteparten av Norges riksråd, spesielt erkebiskop Olav, som er det største hodet der i riket, har nå to ganger i løpet av en kort tid, med mesteparten av riksrådet, gått imot forpliktelsene til Danmarks rike. Da har vi derfor lovet og sagt til Danmarks riksråd og adel at dersom den allmektige Gud har ment det slik at vi skal ha Norges rike, eller noen av de tilhørende landsdeler, slott, land eller sysler, under vår lydighet, skal det heretter være og bli under Danmarks krone, slik som de andre land, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne. Norge skal heretter ikke være eller hete et kongerike for seg, men være en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.»

Av /Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot.

I 1536 avtalte kongen, Christian 3, og den danske adelen i fellesskap at Norge skulle bli et lydrike under Danmark med den såkalte «Norgesparagrafen» i Christians håndfestning. I Norgesparagrafen ble det bestemt at Norge ikke lenger skulle være et eget rike. Dette ble gjennomført med militær makt året etter, og medførte også at den katolske kirkeorganisasjonen ble avskaffet og reformasjonen innført etter kongelig initiativ. Den mest kjente av Christians norske motstandere, erkebiskop Olav Engelbrektsson, måtte dermed flykte fra Norge. «Lydriketiden» (1536–1660) ble likevel i praksis ikke en fullstendig innlemmelse av Norge i det danske riket, men den forholdsvis frie stillingen Norge hadde hatt i kongefellesskapet, ble nå begrenset fordi det norske riksrådet ble oppløst og norske embetsmenn i stor grad erstattet med danske.

I 1660 innførte Frederik 3 enevelde i Danmark-Norge. Etter dette lå i prinsippet all makt over Danmark-Norge hos den dansk-norske kongen i København.

I 1814 ble Norge selvstendig fra Danmark. Kong Frederik 6 måtte da avstå Norge til Sverige fordi Danmark-Norge var på den tapende siden under Napoleonskrigene. Avståelsen kom som en følge av betingelsene i Kieltraktaten, en fredsavtale mellom kongen i København og den svenske kronprinsen, Karl Johan, undertegnet i januar 1814.

Oppfatninger i samtiden

Midten av 1500-tallet ble også i samtiden oppfattet som et bunnpunkt i norsk historie. Den norske historieskriveren og teologen Absalon Pederssøn Beyer skrev i sin Om Norigs rige fra 1567 at «Fra den dag Norge kom under Danmark og mistet sine egne herrer og konger, så har det også mistet sin manndoms styrke og makt, og begynner nå å bli gammel og gråhåret og så tung at det ikke kan bære sin egen ull».

Senere begrepsbruk

Begrepet dansketiden ble på 1800-tallet brukt i negativ betydning, for eksempel i Kristofer Jansons roman Fraa Dansketidi (1875).

Norske historikeres syn på dansketiden

I norsk historieskriving fra 1800-tallet og utover er dansketiden blitt sett på som en nedgangstid for Norge. Dette må ses i sammenheng med den nasjonalromantiske strømningen på slutten av 1800-tallet, som norske historikere var påvirket av. Under nasjonalromantikken var man opptatt av sitt eget folk og dets historie, og perioden da Norge hadde vært styrt fra Danmark, ble da vurdert negativt. Etter hvert ble forskningen mer nyansert, og man begynte også å legge vekt på andre sider ved dansketiden. Selv om Norge mistet egne politiske styringsorganer, vokste befolkningen, og økonomien ble bedre.

Tradisjonelt er pestepidemien svartedauden på midten av 1300-tallet blitt sett på som en viktig årsak til det som ofte er blitt kalt «Norges nedgang» i den senere dansketiden. En vanlig forklaring har vært at Norge ble uvanlig hardt rammet av svartedauden, og dermed ikke var sterkt nok til å hevde seg mot Danmark. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at Norge ble hardere rammet av svartedauden enn andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Nyere forskning har vist at Sverige hadde like stor befolkningsnedgang under pestepidemiene som Norge, uten at de opplevde den samme politiske underordningen. Svartedauden kan derfor ikke forklare hvorfor Norge ble underlagt Danmark.

En annen årsak til at Norge, i motsetning til Sverige, ble underordnet Danmark, kan ha vært koblingen mellom det norske riksrådet og katolisismen. Uten egen konge var det (den katolske) kirken som var den viktigste politiske institusjonen i Norge, og erkebiskopen var leder for riksrådet. I både Danmark og Sverige ble det flere protestanter blant den politiske eliten i årene som fulgte etter reformasjonen i 1517, mens dette ikke var tilfellet i Norge. Den norske politiske eliten, med riksrådet i spissen, ønsket et selvstendig Norge med en katolsk konge, og forsøkte å gjeninnsette den tidligere kongen Christian 2. Han ble imidlertid nedkjempet av den protestantiske kongen Frederik 1 i 1531. Da Frederiks sønn Christian 3 innførte reformasjonen i Danmark og Norge i 1536, ble erkebiskopen tvunget til å forlate landet, og den norske politiske eliten ble i stor grad erstattet med danske protestantiske adelsmenn.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg