De skandinaviske kongeslektene hadde lange tradisjoner for politiske allianser, ofte gjennom ekteskap. I 1319 fikk Norge og Sverige felles konge da Magnus Eriksson arvet Norge etter sin morfar, Håkon 5. Magnus Erikssons yngste sønn, Håkon 6, overtok styret av Norge fra 1355. Håkon giftet seg med Margrete, datter av den danske kongen Valdemar Atterdag. Deres sønn Olav 4 ble dansk konge i 1376, da morfaren døde. Da Håkon 6 døde i 1380, arvet Olav 4 Norge etter sin far. Landet kom da i et politisk fellesskap med Danmark som kom til å vare i ulike utforminger til 1814. Noen opprinnelig avtale mellom landene om innholdet i det politiske fellesskapet er ikke kjent.
Ved Olavs tidlige død i 1387, valgte riksrådene både i Danmark og Norge Olavs mor, Margrete, til rikenes «mektige frue og rette husbond». Dette vil si at hun ble regent i både Danmark og Norge. I Norge ble hun kalt dronning, det ble hun ikke i Danmark, men hun var i praksis riksstyrer også der. I Sverige ble både Magnus Eriksson og Håkon 6 avsatt i 1364, og Albrekt av Mecklenburg ble valgt til konge. Hans styre brakte med seg misnøye både blant aristokrati og øvrige befolkning som følge av mecklenburgeres posisjon i forvaltningen og påståtte urimelige skattepålegg. Flere oppgjør hadde ikke lyktes i å bilegge konflikten permanent, og opposisjonelle svenske stormenn søkte derfor allianse med dronning Margrete. De valgte henne til Sveriges «mektige frue og husbond» i 1388, og året etter ble Albrekt slått og fengslet. Dermed var Margrete riksstyrer i alle de skandinaviske landene.
Margretes nærmeste arving etter at sønnen Olav var død, var søsterdattersønnen Erik (opprinnelig Bugislav) fra Pommern. Erik ble utsett til tronfølger i alle tre rikene og hyllet som norsk konge på Øyrating i september 1389. Det norske riksrådet utstedte samtidig et dokument der det blant annet het at dronning Margretes regentskap i Norge skulle opphøre når kong Erik ble myndig, og at kongearven heretter skulle regnes fra ham. Erik var for øvrig tipptippoldebarn av Håkon 5. I 1396 ble Erik også hyllet som konge i Danmark og Sverige.
På et møte i Kalmar i 1397 ble Erik så kronet til konge over de tre rikene og et evig kongefellesskap mellom dem avtalt (Kalmarunionen). Danmark ble etter hvert den dominerende parten i Kalmarunionen. På begynnelsen av 1500-tallet løsrev Sverige seg permanent fra unionen, mens de norske politiske elitene ikke var i stand til å gjøre det samme.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.