Plassering

KF-bok. begrenset

Færøyene, øygruppe i det nordlige Atlanterhav, mellom Skottland og Island, cirka 600 kilometer vest for Bergen. Færøyene består av 17 bebodde øyer og tallrike, for det meste utilgjengelige småøyer. De største øyene er Streymoy, Eysturoy, Vágar, Suðuroy og Sandoy.

En fast norsk bosetning begynte etter midten av 800-tallet. Øyene har siden 1948 vært en selvstyrt del av Danmark. Hovedstad er Tòrshavn.

Færøyene er knyttet til Den europeiske union (EU) ved en handelsavtale, men er i motsetning til Danmark ikke medlem av unionen. Færøyene har vært medlem av NATO siden 1948 som følge av det danske medlemskapet. 

Navnet. Øyene ble i norrøn tid og blir på islandsk fremdeles kalt Færeyjar, mens færøyingene selv skriver Føroyar [uttales førjar]. Tolkingen av første ledd i navnet har vært omstridt. Men det er nå allment akseptert at det er en vestnorsk form fær, samme ordet som dansk får, 'sau'. Navnet betyr altså 'saueøyene'.

Nasjonalsang er ‘Tù alfagra land mìtt’ (‘Du ovfagre landet mitt’).

Færøyene ligger på den undersjøiske fjellryggen mellom Skottland og Island. Øygruppen har triangelform, den måler cirka 130 kilometer fra nord til sør og er cirka 80 kilometer på det bredeste fra øst til vest. Lengste avstand til kysten fra noe punkt på øyene er 5 kilometer.

Øyene er oppbygd av tertiære vulkanske bergarter som er 50-60 millioner år gamle og er høyest i nord. Det høyeste punkt på Færøyene er Slættaratindur på Eysturoy, 880 meter over havet. Særlig på vestkysten er det mange høye og loddrette fuglefjell. Jordbunnen består hovedsakelig av grunne lag med morenejord.

Det er en rekke mindre innsjøer på øyene. Den største er Sørvágsvatn (3,57 kvadratkilometer) på Vágar. Vann utgjør totalt 0,5 prosent av øyenes areal. Store vassdrag finnes ikke, men det er mange bekker og små fosser. Færøyene hevder et territorialfarvann på 275 000 kvadratkilometer.

Det er mange fjorder, viker og sund på og mellom de mange og kuperte øyene. Overflaten er utformet av iserosjon og avleiringer fra siste istid. På sør- og østkysten er kystrelieffet mindre dramatisk.

Færøyene ligger i den nordatlantiske strøm og har havklima preget av raske værskifter. Vintrene er milde og somrene kjølige. Det er mye nedbør og skydannelser omkring de høyeste fjellene, og det er ofte tåke. Havet fryser ikke til; bare de innerste fjordarmene kan en sjelden gang være islagte noen få døgn. Det er cirka 280 døgn med nedbør. Årsnedbøren er på omkring 1500 millimeter.

Vegetasjonen preges av gresshei som i de høyeste partiene går over i en fjellvegetasjon. Lynghei med røsslyng og blåbær er vanlig, og det er en del kratt med einer og vier. Naturlig skog forekommer ikke, og det er store myrlendte arealer. Floraen er relativt artsrik med over 400 arter av karplanter, mer enn 400 arter av moser og omkring 250 arter av lav. Nasjonalblomst er soleihov (bekkeblom).

Opprinnelig fantes det ikke landpattedyr på Færøyene, men mus og rotter kom inn med skip, og hare ble innført i 1850-årene. Færøyponnien er en endemisk underart. På østkysten lever havert (gråsel), og det er mange arter av hval; vanligst er grindhval og spekkhogger, men også nise, delfiner, nebbhval, seihval og blåhval forekommer.

Det er påvist omkring 260 fuglearter. Mange av disse opptrer under trekk og streif. Av vanlige hekkefugler finnes 40 arter, blant annet havhest, lunde, stormsvale, krykkje, lomvi og havlire. Havsule finnes bare på Mykines. Nasjonalfuglen er tjeld.

Det finnes rikelige mengder av kommersielt viktige fiskearter, som torsk, sei, hyse, kolmule og lodde.

Frosk finnes på Nólsoy. Krypdyr forekommer ikke. Mange fluer, møll, edderkopper, biller, snegler og mark forekommer opprinnelig, mens iberiasnegl og veps har kommet seg til landet i nyere tid.

Færøyenes befolkning er overveiende av norsk avstamning (noen av keltisk), og er etterkommere av norske nybyggere på 800-tallet. Av innbyggerne er 97,5 prosent danske statsborgere. Den største gruppen av utenlandske statsborgere er islendinger. Det bor cirka 90 nordmenn på Færøyene.

Bosetningen ligger ved fjorder og sund med muligheter for fiske og jordbruk. Mer enn 12 000 personer bor i Tórshavn by, og det er nærmere 20 000 personer i hovedstadskommunen. Omkring 90 prosent av befolkningen bor i byer og bygder.

Helsevesenet er godt utbygd. Forventet levealder ved fødsel (2011/2012) er 84,6 år for kvinner og 79,6 år for menn.

Offisielle språk er færøysk og dansk. Færøysk er morsmål, lovfestet hovedspråk og undervisningsspråket på alle skoletrinn.

Cirka 84 prosent av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske folkekirke. Cirka 7 prosent tilhører Plymouthbrødrene og cirka 5 prosent andre kirkelige retninger. Kristendomsforståelsen er gjennomgående mer pietistisk enn den norske.

Dronning Margrethe 2. er statsoverhode. I det danske Folketinget har Færøyene 2 representanter. Etter hjemmestyreloven av 1948 er det utstrakt indre selvstyre på Færøyene. Landets uavhengighet understrekes blant annet av eget flagg og medlemskap i Nordisk Råd siden 1970.

Det nasjonalstatlige preget markeres av et eget parlament, Løgting (Lagtinget), med 33 medlemmer som velges hvert fjerde år. Løgting er sammensatt av fire oftest jevnstore politiske partier. Fra Løgting utgår regjeringen som ledes av en statsminister. Den danske regjeringens representant kalles riksombudsmann.

Færøyene er inndelt i 30 kommuner. Øygruppen er også inndelt i seks sysler (administrative enheter): Norðoya, Eysturoyar, Streymoyar, Vága, Sandoyar og Suðuroyar.

Færøyene er representert i enkelte internasjonale organisasjoner, blant annet Den internasjonale hvalfangstkommisjon.

Den tidligste bosetningen var av irske munker trolig fra omkring år 625. Norsk bosetning, med innslag av irer og skotter, begynte etter år 825; på denne tiden kan de irske munkene ha flyttet videre til Island. De norske landnåmsmennene grunnla en fristat med Alltinget som øverste lovgivende og dømmende myndighet. Det ensidige næringsgrunnlaget samt avhengighet av tilførsler fra Norge styrket de politiske og religiøse bånd til Norge.  

Alltinget ble opprettet i år 900 på halvøya Tinganes ved Tórshavn, og er med sitt nåværende navn Løgting verdens eldste lovgivende forsamling. I 999 kom Sigmundur Brestisson på kong Olav Tryggvasons bud for å forkynne kristendomen. Færøyenes eldste historie er dårlig kjent, og øyene fikk aldri noen stor betydning i det norske vesterhavsriket. Selvbergingssamfunnet på Færøyene ga ikke grobunn for sterk høvdingmakt. I 1035 ble Færøyene norsk skattland under den norske krone.

Kirkjubøur bispedømme ble opprettet i 1111 og ble underlagt Nidaros erkebispedømme i 1152. Kong Sverre ble fostret opp i Kirkjubøur fra han var omkring 5 år gammel og ble satt i prestelære av biskop Roe.

I 1274, da Yngre Gulatingslov trådte i kraft, ble lagmannen kongelig embedsmann, og Lagtinget ble omdannet slik at det fortsatt hadde rett til å dømme, men ikke til å utforme lover. På 1200-tallet hadde Færøyene og Hjaltland (Shetland) felles lagmann.

Svartedauden omkring 1350 halverte folketallet fra omkring 4000 til 2000. Senere innvandring førte til folkeøkning.

Færøyene fulgte Norge inn i nordiske unioner på 1300-tallet og ble en del av Danmark-Norge. Eksport til utlandet, for det meste av ull og ullvarer, gikk hovedsakelig til Bergen. I 1529 fikk tyske kjøpmenn i Hamburg monopol på handelen med Færøyene og rett til kronens inntekter derfra, noe som førte til utbytting.

I 1709 kom Færøyene under direkte dansk administrasjon som en del av Sjælland stift. Ved Kielfreden i 1814 forble Færøyene i det danske riket. Lagtinget ble lagt ned i 1816.

Omkring 1850 oppsto en nasjonal bevegelse på Færøyene, samtidig med at naturaløkonomisamfunnet gradvis ble omdannet til et pengesamfunn. Fisk ble viktigste næring på bekostning av selvbergingsjordbruk. Etter den danske forfatningsreformen i 1849 fikk Færøyene representasjon i Rigsdagen, og i 1859 ble Lagtinget gjenopprettet. Det danske handelsmonopolet ble opphevet i 1856.

I 1882 stiftet færøyske studenter i København Færøyingafelag, og i 1889 ble et tilsvarende selskap, Føringafelag, stiftet i Tórshavn. På begynnelsen av 1900-tallet ble det reist krav om selvstyre for Færøyene. Politikeren Jóannes Patursson fremsatte i 1906 et krav om at Lagtinget skulle bli et folkevalgt organ med myndighet i lokale saker og rett til utskrivning av skatt. De lokale politiske ledere reagerte med å stifte Sambandspartiet, men Patursson svarte med å stifte Selvstyrepartiet.

Under den andre verdenskrig besatte britene (med færøyingenes velvilje) Færøyene 12. april 1940, tre dager etter den tyske okkupasjonen av Danmark. Kontakten med Danmark ble brutt. Dette aktualiserte selvstyrespørsmålet.

I 1946 ble det holdt en folkeavstemning om Færøyene skulle oppløse fellesskapet med Danmark eller få et omfattende lokalt selvstyre. Befolkningen var delt omtrent på midten i dette spørsmålet. Resultatet av forhandlinger med Danmark ble innføring av et utstrakt indre selvstyre. Det ble vedtatt en hjemmestyrelov som ble godtatt av både Rigsdagen og Lagtinget, og i 1948 ble denne sanksjonert av kongen. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, en færøysk krone og egne pengesedler ble utstedt og embetet som lagmann (statsminister) ble gjeninnført.

Da Færøyene ikke kunne godkjenne EFs fiskeripolitikk, ble Færøyene i 1974 stående utenfor EF-avtalen, men fikk året etter gjennomført en særavtale som sikret fiskerieksporten til EF-landene.  

I 1990-årene kom Færøyene inn i en økonomisk nedgangstid. Bedrifter gikk konkurs, ledigheten økte, inflasjonen var høy og utenlandsgjelden steg. Skattene økte og lønnsnivået sank. En større og modernisert fiskeflåte ga kortsiktige gevinster, men pengestrømmen gikk til privat forbruk og offentlige tjenester, og ikke til nedbetaling av den lånebaserte investeringsøkingen. Fiskeflåten ble overdimensjonert i forhold til fiskeriressursene og bestemmelsene i FNs havrettstraktat.

Bankvesenet ble hardt rammet, og støttetiltakene fra Danmark førte til en tillitskrise mellom Færøyene og Danmark. I 1998 ble det inngått en avtale om langsiktig tilbakebetaling og delvis ettergivelse av gjeld. De økonomiske forholdene ble bedre og inflasjonen mindre i senere år. Fremdeles er den færøyske befolkning delt i synet på uavhengighet.

I 2005 åpnet en lov for gradvis utvidelse av færøysk indre selvstyre. Forventinger om at olje og gass kan avlaste fiskerinæringen og bli en ny bærebjelke i Færøyenes økonomi, er ikke (2014) blitt innfridd. 

Til tidlig på 1900-tallet var Færøyene et jordbrukssamfunn. De fleste levde av sauehold, kystfiske og fuglefangst. I dag er Færøyene en fiskerinasjon med fiskeforedlingsindustri.

Omkring 6 prosent av arealet er oppdyrket. Mesteparten av dyrkingsarealet er til gress. Svært få har jordbruk som eneyrke, men mange driver jordbruk i kombinasjon med andre yrker. Jordbruket domineres av saueavl, og utmark brukes til beite for sauene. På grunn av det milde klimaet kan dyrene gå ute hele året. Fuglefangst spiller en mye mindre rolle i dag enn tidligere.

Fisket er kyst- og havfiske. Halvparten av fangsten tas i færøyske farvann, resten ved Island, Norge, i Nordsjøen og i EU-farvann. Eksporten fra fiskerisektoren utgjør 98 prosent av den totale eksporten. Oppdrettsnæringen er Færøyenes nest største eksportnæring etter fiskeri. Omkring 950 grindhvaler fanges årlig og utgjør cirka 25 prosent av kjøttforbruket på øyene. Importen av olje er betydelig; denne brukes til drivstoff og til omforming til elektrisk kraft.

De viktigste eksportland (2012) er Danmark (23,4 prosent) og Storbritannia (21 prosent), mens viktigste importland er Danmark (42 prosent) og Norge (32 prosent).

Sysselsettingen i den offentlige sektor er stor, og årlige tilskudd fra Danmark kan opprettholde en stor ikke-tjenesteytende sektor og offentlig administrasjon.

Det er 7-årig obligatorisk skole for barn i alderen 7-14 år. Alle kan fortsette i 8.-10. klasse. Færøyene har 2 videregående skoler. I tillegg finnes teknisk skole og handelsskole. Det gis utdanning for sykepleiere, lærere og ingeniører. Folkehøyskolen underviser på færøysk. Universitetet på Færøyene ble opprettet i 1965 og tilbyr studier på en rekke fagfelt. Videre universitetsutdannelse må tas utenfor Færøyene, for de fleste i Danmark.

Færøyene har to store aviser som utgis fem ganger ukentlig i TórshavnDimmalætting og Sosialurin, noen mindre aviser, én forretningsavis og én ukeavis som utgis i Kláksvik.

Radioselskapet Utvarp Føroya ble grunnlagt i 1957. Alle sendinger er på færøysk. Det statlige fjernsynsselskapet Sjónvarp Føroya ble grunnlagt i 1981, og hadde sin første sending 1. april 1984. Dette og Utvarp Føroya fusjonerte i 2005 til det nye selskapet Kringvarp Føroya. Det finnes også en kristen radiostasjon, Lindin.

Den tidligste diktningen er episke danseviser og ballader fra middelalderen. De synges fremdeles, i en ubrutt tradisjon til den færøyske kvededansen. Visene og balladene ble nedskrevet før midten av 1800-tallet. Her gjorde presten Venceslaus Ulricus Hammershaimb (1819-1909) en betydelig innsats. De 236 bevarte færøyske folkesangene (kvædi) danner grunnlaget for den norske folkevisedans som ble brakt til Norge rundt år 1900 av Hulda Garborg.

Jens Christian Djurhuus (1773-1853) skrev populære danseviser med motiver fra norsk og færøysk historie. Hammershaimbs arbeid med å fastsette en færøysk skriftform på grunnlag av dialektene, førte til en oppblomstring av den færøyske litteraturen i andre halvdel av 1800-tallet. Jens H. O. Djurhuus (1881-1948) ble med sin lyrikk i romantisk stil Færøyenes første betydelige dikter. Broren Hans A. Djurhuus (1883-1951) skrev lyrikk i folkelig stil.

1900-tallets fremste færøyske forfatter er William Heinesen (1900-91) som skrev på dansk og fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1965. Jørgen Frantz-Jacobsen (1900-38) skrev bare romanen Barbara. Denne regnes som en av de fineste kvinneskildringer i nordisk litteratur.

Sentrale navn i færøysk etterkrigslitteratur er Jens Pauli Heinesen (1932-2011) og Hanus Andreassen (1942-) som i 2000 endret navn til Hanus Kamban. En fin novelleforfatter er Lydia Didriksen (1957-) og Rói Patursson (1947-) er en kjent lyriker.

Den første betydelige færøyske maler var ekspresjonisten Samuel Joensen-Mikines (1906-1979). Forfatteren William Heinesen var også en merittert tegner og maler. Janus Kamban (1913-2009) var både abstrakt og figurativ billedhogger. Elinborg Lützen (1919-95) var en kjent grafiker. Ingólvur av Reyni (1920-2005) malte abstrakte bilder. Hans Pauli Olsen (1957-) er en av de mest kjente nålevende skulptører.

I senere tid har folkesangtradisjonen vært grunnlag for nykomponert musikk. En kjent moderne komponist er Kristian Blak (1947-). Sunleif Rasmussen (1961-) regnes som den fremste færøyske komponist av klassisk musikk og har som eneste færøying komponert en symfoni (Ólavsøka-kantaten).

Norge har generalkonsulat i Tórshavn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.