Istid, glasialtid, periode i Jordens historie da temperaturen på Jorden var vesentlig lavere enn i dag, og da store deler av landområdene var dekket av tykk innlandsis og breer, mens verdenshavene hadde lavere vannstand. Det har vært mange slike perioder, med varighet fra noen titusen år til flere millioner år, og de har ført til svært store endringer i dyre- og planteliv, topografi og landskap over store områder, også langt utover de arealene som ble nediset.

Isbreer (se bre) har større evne til å erodere enn noen annen geologisk kraft, og setter sitt preg ved et dypt nedskåret landskap med U-formede daler og dype fjorder mellom forrevne fjellpartier med botner, kvasse egger og spisse tinder. Underlaget der isbreen har fart frem, vil ha merker etter skuring (skuringsstriper, rundsva), rikelig med flyttblokker eller tykke morenelag. Stein fra Skandinavia finnes spredt over Nord-Tyskland som flyttblokker og bestanddel av bunnmorene.

Endemorener gir sine tydelige vitnesbyrd om hvor langt isbreen har nådd, og ulike terrengformasjoner og opphopninger av løsmasser (israndavsetninger) kan vise til forskjellige stadier av tilbaketrekning av isen.

For påvisning av de eldre istidene i Jordens historie har forekomster av forsteinet morenemateriale (tillitt) og feltspatrike sandsteiner (sparagmitt, arkose) vært av avgjørende betydning, spesielt i de tilfelle hvor de ligger på isskurt underlag. Da vekten av de opptil tre tusen meter tykke isdekkene hadde presset landområdene ned, og havnivået hevet seg idet isdekket smeltet, ble det til at havet strømmet inn over lavlandet ved slutten av hver istid. Derfor er leiravsetninger, strandlinjer og sandterrasser opp til et bestemt nivå (marin grense) vanlige tegn på tidligere nedising.

I områder som ikke ble dekket av is kan utskylte sandmasser, vindblåst støv (løss) og spor etter store sjøer (pluviale sjøer) vitne om til tidligere istider.

Syndfloden og oversvømmelser ble lenge brukt som forklaring på de store morene- og sandmassene som finnes i Nord- og Mellom-Europa; man mente at sand og steinblokker var blitt skyllet ut under en kjempeflom. Så sent som i 1830 fremsatte den kjente engelske geologen Charles Lyell en teori om at flyttblokkene hadde vært frosset fast til is og fraktet med vannflommen. Den moderne nedisningsteorien vant ikke frem før mot slutten av forrige århundre, selv om sveitserene B. F. Kuhn i 1787 og P. E. Perraudin i 1815, og skottene J. Hutton i 1795 og J. Playfair i 1802 hadde forklart flyttblokker ved at landområdene tidligere hadde vært dekket av isbre. Den sveitsiske ingeniøren Ignaz Venetz gav i årene 1816–33 bevis for at breene i Alpene tidligere hadde strukket seg langt utenom det område de hadde dengang, og den norske geologen, professor J. Esmark, skrev at breene i Norge måtte ha hatt en større utbredelse tidligere og at isen måtte ha vært minst én kilometer tykk. Et særlig vektig bevis fant han ved Vassryggmorenen i Lysefjorden («Esmarkmorenen»), hvor det ble klart for ham «at de norske fjelde have været innehyllede i is lige ned til havet, og at som følge deraf havet selv maa have været et ishav.»

Den som regnes som nedisningsteoriens (glasialteoriens) far er imidlertid sveitseren L. Agassiz, som fra 1837 og utover gav vektige bevis for at isbreene hadde dekket store områder både i Europa og i Nord-Amerika. Hans bok Étude sur les glaciers fra 1840 gav eksempler særlig fra Alpene og førte til at nedisningsteorien snart ble alminnelig akseptert.

Istidsteorien har i de senere år blitt modifisert og beriket ved studier av borkjerner fra innsjø- og havbunn. Ved oksygenisotopstudier, alders- og temperaturbestemmelser av prøver herfra og fra iskjerner boret i innlandsisen i Antarktis og på Grønland har man fått et nyansert bilde av klima-variasjonene langt tilbake i kvartærtiden. Et viktig resultat er at man nå vet at det ikke har vært bare fire–fem store istider de siste to millioner årene, men mange brefremstøt med mildere perioder imellom.

Landområdene har i løpet av Jordens historie skiftet plass i forhold til Jordens rotasjonsakse (se platetektonikk), og det kan tenkes at det har vært tider da de drev inn i polområdene og derved kunne samle opp store mengder is på land. Denne forklaringen har vært benyttet for noen av de tidlige istidene, f.eks. den karbon-permiske som varte så lenge som 80 millioner år.

Partikler og gass i atmosfæren fra vulkanutbrudd kan føre til redusert solinnstråling og lavere temperaturer på jordoverflaten. Variasjoner i Jordens vulkanaktivitet har derfor også vært satt i sammenheng med initiering av istider.

I nyere tid har man også tenkt på varierende mengder av karbondioksid (CO2) i atmosfæren som mulig årsak til istidene, idet lave CO2-innhold synes å ha vært knyttet til kaldt klima, mens høye CO2-innhold har vært knyttet til varme perioder. Høye innhold av CO2 kan opprinnelig ha kommet ved utsondringer fra Jordens indre under perioder med intens vulkansk virksomhet og/eller oppvelling fra dypere vannmasser i havet. Endringer i strømningsforhold og saltinnhold i havet kan også ha hatt betydning.

De tidligste spor etter nedisning er kjent fra omkring 2300 millioner år gamle bergarter i Nord-Amerika, Afrika og Australia.

Den neste perioden med en betydelig istid på Jorden fant sted for 950–615 millioner år siden og kan ha satt spor etter seg ved grove sandsteiner (sparagmitter) og morene-konglomerater (tillitter) fra bl.a. Grønland, Skottland, Spitsbergen og Norge. Idet denne istiden først ble erkjent gjennom geologiske funn på Varangerhalvøya, har den fått navnet Varangeristiden. I det siste er det blitt avdekket at Varangeristidene er de kaldeste istidene Jorden har opplevd. Minst fire ganger har Jorden over perioder på flere millioner år blitt dekket fullstendig, eller nesten fullstendig, med is.

Den tredje perioden med betydelig nedisning kom i ordovicium–tidlig silur for omkring 450 millioner år siden. Det finnes i dag vakkert oppbevarte avleiringer fra denne istiden, særlig i Sahara i Nord-Afrika og på flere av de andre av kontinentene på den sørlige halvkule.

En fjerde, godt dokumentert istid hadde vi i midtre karbon og perm (for omkring 330–250 millioner år siden). Denne istiden har etterlatt seg spor i Sør-Afrika, Sør-Amerika, Australia og Antarktis, som den gang synes å ha vært samlet omkring Sydpolen.

De siste – pleistocene eller kvartære – istidene tok til for omkring to millioner år siden. Det begynte å bli kaldere alt i tertiærtiden, og fra begynnelsen av kvartær gjennomgikk Jorden mange store svingninger mellom kalde og mindre kalde tider. De kalde periodene deles inn i kortere, kalde (stadialer) og mindre kalde avsnitt (interstadialer). De mildere periodene mellom istidene kalles mellomistider eller interglasialtider.

For Alpene regnet man tidligere med flere distinkte isfremstøt, kalt Donau, Günz, Mindel, Riss og Würm. Det siste ble kalt Weichsel i Nord-Europa og Wisconsin i Nord-Amerika.

I dag er det vanskelig å opprettholde en slik enkel inndeling, men man bruker likevel betegnelsen Weichsel for den siste store istiden i Nord-Europa (115 000–10 000 år tilbake) og Eem for den siste mellomistiden (ca. 130 000–115 000 år siden). Under den siste istiden levde det mennesker i de ikke nedisede deler av Europa, og deres kunst (se paleolittisk kunst) viser bl.a. at det i perioder fantes en arktisk fauna langt ned mot Middelhavet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.