California Institute of Technology
En sterk tro på forskning og høyere utdanning har betydd svært mye for så vel amerikansk næringsliv som økonomi. Bildet viser biblioteket på California Institute of Technology, verdens høyest rangerte universitet. (World University Ranking 2015)
Wall Street
New York-børsen (New York Stock Exchange, i midten av bildet) er verdens største aksjemarked, og ligger på Wall Street (adresse 11 Wall Street/ 18 Broad Street). Til høyre Federal Hall (26 Wall Street) med statuen av George Washington.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

USA er verdens nest største økonomi (etter Kina) målt i bruttonasjonalprodukt (BNP), som i 2018 lå på 20 494 milliarder USD. De tjenesteytende næringene står for rundt 80 prosent av BNP, industrien for 19 prosent og jordbruket for én prosent (2017). BNP per innbygger lå i 2018 på 62 641 USD.

Økonomisk utvikling

Fremveksten av en moderne industristat i USA skjedde i tiden mellom borgerkrigen i 1861–1865 og første verdenskrig. Under de frie markedsforholdene som da rådet, vokste det frem store sammenslutninger som truster, karteller med mer som truet med å etablere monopoler på flere felter av økonomien. Særlig i den reformvillige Progressive Era de første to tiårene av 1900-tallet innførte kongressen en omfattende lovgivning med sikte på å sikre sunnere konkurranseforhold. President Theodore Roosevelt ble kjent som en «trustbuster», en tittel som passet vel så godt på hans etterfølger, William Howard Taft. Deres fremste våpen var loven Sherman Antitrust Act av 1890, som satte forbud mot «sammenslutninger med formål å legge bånd på handelen».

I etterkrigstiden har det amerikanske næringslivet blitt strukturrasjonalisert ut fra effektivitetshensyn. Sammenslutninger, mergers, har vært et typisk trekk ved utviklingen de siste tiårene. De fleste hovedfelter innenfor industri og handel domineres i dag av et lite antall store korporasjoner gjennom oligopoler. Mange av disse er konglomerater med mange ben å stå på, som er et like viktig trekk ved utviklingen. Direkte prissamarbeid og markedsfordeling er ulovlig, men konkurransen arter seg i dag likevel først og fremst som merkekonkurranse snarere enn priskonkurranse. Tjenestenæringene har lenge vært i sterk vekst i forhold til primær- og sekundærnæringene.

Jordbruk

USA, hveteåker, Montana

Hveteåkre i Montana. Særlig områdene lenger øst, Midtvest-statene, regnes som USAs kornkammer. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

I 1945 bodde 20 prosent av alle amerikanere på gårdsbruk. I 2006 var tallet sunket til godt under én prosent, og antallet gårdsbruk var i samme tidsrom redusert fra over seks millioner til i overkant av to millioner. Til gjengjeld var den gjennomsnittlige størrelsen av farmene blitt fordoblet, fra 850 til 1775 dekar. Mens tallet på ansatte i landbruket var 6,8 millioner i 1950, var det tilsvarende tallet i 2006 noe i overkant av 900 000. Svært mange av eierne og en stor del av driverne bodde ikke på bruket. Halvparten av landbefolkningen som bodde i Midtvesten var hvite.

I 1950-årene var arealet av dyrket mark nesten 500 millioner hektar. Totalt dyrket areal er senere blitt redusert, først og fremst som en følge av effektiviseringen av jordbruket og de lave prisene på landbruksprodukter, som har ført til nedleggelse og fraflytting. I 2006 var det dyrkede arealet bare cirka 450 millioner hektar.

Av det totale landarealet i USA er om lag 16 prosent fulldyrket mark (2018). En fjerdedel er beiteland/natureng og nesten en tredjedel skog inklusive beiteland i skogen, men eksklusive naturparker og lignende. Særlig i fjellstatene og på de store slettene vest for 100° vestlig lengde er det store vidder med naturlig beitemark. Det er relativt minst dyrkingsjord i fjell- og ørkenstatene, i stillehavsstatene og i New England. I delstater i Corn Belt, «maisbeltet», som Indiana, Illinois og Iowa, er to tredjedeler dyrket mark, mens bare 1–2 prosent av landarealet er produktivt i Nevada og Arizona, der ørken og halvørken dominerer.

Vanning

I de tørreste områdene foregår jordbruket for det aller meste ved hjelp av kunstig vanning. Også i andre områder der nedbørsmengden er beskjeden, som Great Plains-statene Kansas og Nebraska, er kunstig vanning utbredt. I dag består over en fjerdedel av bruksarealet av såkalte «irrigated farms» som omfatter 25 prosent av det totale bruksarealet. I tillegg har farmerne her utviklet dyrkingsmetoder, såkalt «dry farming», for å ta vare på fuktighet og dyrebare mineraler og næringsstoffer. En søker å legge plogfårene mest mulig horisontalt gjennom «contour plowing», det vil si at en pløyer «langs kotene» (derav navnet) i flate slyngninger snarere enn å dra opp snorrette fårer bakke opp og bakke ned, slik pionerene gjorde.

Irrigasjonssystemer blir stadig viktigere for landbruket vest for 100° vestlig lengde. Økt ferie- og fritidsbosetting i vestlige delstater og en voksende bevissthet om vannrettigheter blant lokale indianerstammer har økt antallet rettstvister om slike rettigheter. Det økte forbruket, kombinert med effekten av en serie tørre somrer, har forårsaket en betydelig senkning av grunnvannsnivået flere steder og en dramatisk reduksjon av Oglala Aquifer, den enorme undervannssjøen som strekker seg fra Oklahoma til Rocky Mountains.

Arbeidskraft

I hele bosettingsperioden i USA var det underskudd på arbeidskraft. Det ble derfor tidlig lagt vekt på å utvikle tidssparende maskineri og driftsformer. Dette gjaldt ikke minst landbruket, som tidlig fikk en høy grad av mekanisering. Store eiendommer kan derfor drives med liten menneskelig arbeidskraft samtidig som produktiviteten er høy og kostnadseffektiv. Men for store deler av landbruket er driften ekstensiv, de vil si at avkastningen er relativt liten per arealenhet sammenlignet med for eksempel Vest-Europa.

Lave priser på landbruksvarer forårsaket av den skarpe konkurransen har medført en rekke konkurser og sammenslåinger av bruk. Det tradisjonelle familiebruket er ikke lenger typisk, men er fortsatt viktig som et nostalgisk symbol i folklore og i politisk retorikk. Agribusiness, farmer og rancher eid av store korporasjoner, er et viktig trekk ved landbruket i dag.

En viktig side ved USAs jordbruk er den lange sesongen og forskjellen i innhøstningstid i de ulike deler av landet. Et annet er bruken av leiearbeidere, migrant workers, som reiser rundt i landet med innhøstningstiden og behovet for arbeidskraft. En stor del av disse er meksikanere. USA og Mexico har til tider, for eksempel i 1942–1964, hatt avtaler som regulerer bruken av kontraktarbeidere, braceros, for å sikre dem bedre lønns- og arbeidsvilkår.

Etter en del aksjoner i 1960- og 1970-årene for streike- og forhandlingsrett, ledet av den dynamiske César Estrada Chávez og hans United Farm Workers, er det blitt mer ordnede forhold i bransjen. Likevel lever fortsatt mange under kritikkverdige forhold, og det er stadig mye misnøye og tallrike konflikter.

Mange av de om lag tolv millioner ulovlige innvandrerne som befinner seg i landet i dag, er landbruksarbeidere. Bush-administrasjonen fremmet høsten 2006 et omfattende forslag til ny immigrasjonslov, som blant annet skulle legalisere en stor del av disse «illegal aliens», men forslaget fikk ikke støtte og ble lagt på is til etter kongressvalget i november samme år. De uverdige forholdene denne gruppen lever under, representerer imidlertid et stort problem som kan komme til å bli et stadig tilbakevendende spørsmål for senere kongresser.

Takket være den enorme spennvidden i USAs jordbruksland hva angår klima og jordsmonn, kan de fleste typer vekster dyrkes. Landet er derfor langt på vei selvforsynt med jordbruksvarer. Bare når det gjelder de typisk tropiske vekster som for eksempel kakao, kaffe og bananer, må USA innføre vesentlige kvanta.

Produksjon

Kornproduksjonen legger fortsatt beslag på cirka 40 prosent av det dyrkede arealet. Viktigst er hvete og mais, det hjemlige kornslaget som amerikanerne kaller Indian corn eller bare corn. Maisen gir god avkastning, og en stor del brukes til dyrefôr, særlig i melk- og kjøttproduksjonen.

USA står for nesten halvparten av verdens maisproduksjon. Mais dyrkes særlig i maisbeltet som strekker seg vestover fra Ohio over Indiana, Illinois, Iowa til Nebraska. Her gjør flat, fruktbar jord kombinert med varme, fuktige somrer arealene særlig godt egnet til slik dyrking.

Vårhvete og i mindre grad bygg, havre, lin og raps dyrkes i North Dakota, Montana og tilgrensende områder, mens vinterhvete samt durra og hirse produseres lenger sør, særlig i præriestatene Kansas, Nebraska, Oklahoma og Texas.

USA er verdens overlegent største eksportør av hvete og mais. Mens hveteproduksjonen økte markant først i 1970-årene og har holdt seg stabil, var havreproduksjonen i 1992 bare en tredjedel av hva den var i 1970. Hirse, som brukes mest til dyrefôr, tåler det tørre prærieklimaet bedre enn mais og blir særlig dyrket i Texas og tilstøtende områder. De siste tiårene har durraarealet stadig økt, og står nå bare tilbake for det som brukes til mais og hvete. Ris avles ved hjelp av irrigasjon, kunstig vanning, ved kysten i Texas og Louisiana, samt i Arkansas og California. USA er etter Thailand verdens nest største eksportør av ris.

Dyrking av soyabønner foregår primært i maisbeltet og er av relativt ny dato, men USA har likevel allerede i flere tiår vært verdens ledende soyaprodusent. Av andre oljevekster kan nevnes linfrøproduksjon i Dakota og jordnøtter og treolje i sørstatene.

Helt siden kolonitiden har tobakk vært en viktig avling fra Kentucky og Virginia og sørover. I dag er North Carolina og Kentucky de største tobakkprodusentene. Likeledes er bomullsdyrking en tradisjonell hovednæring i mange av delstatene i sør. USA hadde lenge en dominerende stilling på verdensmarkedet, med opptil 90 prosent av verdensproduksjonen på 1800-tallet. Dagens andel ligger i overkant av 20 prosent.

Utarmingen av jorden har bidratt til nedgangen, men også angrep fra bomullsbillen, boll weevil, som kom fra Mexico i 1890-årene. For å få bukt med billen måtte man innføre et mer variert jordbruk. Etter hvert som jorden ble utarmet, flyttet bomullsdyrkingen vestover. I dag er Texas og California de største bomullsstatene, men delstatene i den nedre Mississippidalen er også viktige produsenter. USA eksporterer i dag både bomullsfrø og bomullsfibere.

Sukkerrør er også en viktig nyttevekst, som i noen grad har erstattet bomull på farmer i Deep South, «det dype sør». Foruten Hawaii er Louisiana og Florida de viktigste områdene for sukkerrør, mens avling av sukkerbeter er blitt en viktig inntektskilde i California, midtveststater som Ohio og Minnesota og flere av de nordlige fjellstatene i vest. I dag bidrar sukkerbeter og -rør omtrent like mye til sukkerproduksjonen i USA.

Poteten står ikke så sentralt i kostholdet som i Europa på grunn av tilgangen på andre grønnsaker. Likesom grønnsaker er poteter relativt kostbare å transportere. De produseres derfor gjerne i nærheten av de store befolkningskonsentrasjoner, som langs den nordlige atlanterhavskysten og over mot de store sjøene, Great Lakes. Bortsett fra potetstaten fremfor noen, Idaho, er det særlig i stillehavsstatene at det dyrkes mye poteter. I Sørstatene dyrkes en god del søtpoteter, yam.

Grønnsakproduksjonen er hovedsakelig konsentrert i kyststrøk med tilstrekkelig nedbør eller der det er gode irrigasjonsmuligheter, og gjerne i nærheten av store befolkningskonsentrasjoner. I tillegg til den tradisjonelle smådriften finner en nå stadig mer spesialisering og stordrift innenfor frukt- og grønnsakdyrkingen. California er ledende på dette området, og er sammen med Florida hovedleverandør av tidliggrønnsaker og frukt til områdene lenger nord. Disse delstatene har nærmest monopol på sitrusfrukter, mens for eksempel epledyrking står sterkt både i nordvest- og nordøststatene.

Sørstater som South Carolina og Georgia er fremdeles viktige leverandører av plommer. Druedyrking for vinproduksjon er en viktig næringsgren i California, som også produserer for eksport.

Husdyrhold

Husdyrholdet domineres av storfe og svin for kjøttproduksjon, særlig i maisbeltet. En intensiv produksjon av konsummelk drives på strekningen BaltimoreBoston for å fylle behovet for ferskmelk og fløte i de tettbefolkede områdene langs østkysten. Produksjon av smør og ost og andre meieriprodukter foregår særlig i «meieribeltet», Dairy Belt, som strekker seg fra det indre av New England og rundt Great Lakes til Minnesota. Her finnes også en del krøtteravl for slakt, men stort sett er melk- og kjøttproduksjon atskilt.

Storfeoppdrett for slakt finner først og fremst sted på de store ranchene på Great Plains og i maisbeltet, hvor svineavlen også er konsentrert. Chicago har alltid vært sentrum for slakteriindustrien, en viktig faktor i utbyggingen av jernbanenettet vestover på 1800-tallet.

Historien om «Ville vesten» er rik på fortellinger om kvegdrifter på de kjente kvegtråkkene, cattle trails. Ett eksempel er Chisholm Trail fra dypt nede i Texas nordover til jernbanen, railhead, ved Abilene, Kansas, der kveget ble fraktet videre med tog til Chicago. Over halvparten av storsvinavlen foregår i den sentrale delen av maisbeltet. Sau- og geiteholdet drives særlig i Texas og i fjellstatene i vest. Gress- og høyproduksjon er nært knyttet til husdyrholdet. Pressing og ensilering sørger for å bevare næringsverdien i fôret.

Fôrvekstene varierer med klima og jordsmonn, med hovedsakelig kløver ved atlanterhavskysten, timotei og alfalfa i Midtvesten, og lusern på den vestlige prærien. Mens storfeholdet økte med om lag 40 prosent i årene 1950–1965, har nivået vært relativt stabilt de siste tiårene. Storfekjøttproduksjonen, som ble nesten tredoblet i perioden 1940–1970, har siden holdt seg på 1970-nivå. Saueholdet er i dag bare en femtedel av hva det var i 1940, mens svineholdet har vært stabilt i hele etterkrigstiden.

Økologi

Erosjon og mangel på økologiske hensyn har skapt alvorlige problemer for amerikansk jordbruk, og en antar at jorden har tapt 40–50 prosent av sin opprinnelige fruktbarhet. Dette skyldes flere forhold: Ensidig drift i år etter år med særlig bomull, men også tobakk, hvete og mais, uten at jorden er blitt tilført tilstrekkelig ny næring. Flomskader ved at skogen mange steder er hogd ut slik at elvene har svært varierende vassføring. Vinderosjon på de vestlige slettene etter tap av den naturlige vegetasjonen eller overbeiting.

De mest dramatiske følgene av jordødeleggelse hadde man i 1930-årene. For eksempel mistet Oklahoma 13 prosent av sin farmbefolkning som følge av at jordbruksland ved vinderosjon ble forvandlet til halvørken, Dust Bowl. Denne tragedien er dramatisert i litteratur og film i John Steinbecks Vredens druer.

Mer hensiktsmessige pløyemetoder, tilføring av næringsstoffer og væte gjennom vekselbruk og brakklegging samt planting av verneskog har redusert disse problemene i ganske stor grad. Den «grønne bølgen», den økologiske bevisstgjøringen som kom for alvor på slutten av 1960-årene, har også gjort mye for å bremse skadevirkningene av det moderne jordbruket.

Den økologiske bevisstgjøringen har også skapt større vilje til å verne jordbruksland mot nedbygging. Føderal lovgivning som for eksempel lovene om ren luft og rent vann, Clean Air Act og Clean Water Act, har også tvunget landbruket til å ta økologiske hensyn når det gjelder avrenning fra jordbruksland, bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler, gress- og halmbrenning med mer. I Florida er våtmarksområdet Everglades utsatt for omfattende forurensning, ikke minst fra sukkerindustrien, som i de senere år har bredt om seg i delstaten og som gjennom drenering og utslipp har forårsaket store endringer i økologien.

Skogbruk

Skogbruket er blitt drevet som utpreget høstingsbruk. Skogen nærmest markedene er først blitt hogd ut, og tyngdepunktet for avvirkningen har forskjøvet seg, først fra østkysten til området omkring Great Lakes og siden sørover. På begynnelsen av 1900-tallet ble stillehavsstatene viktige hogstfelt og har siden vært det viktigste skogbruksområdet.

Stordrift med en høy grad av mekanisering har vært et karakteristisk trekk ved det amerikanske skogbruket, men i de senere år har miljøhensyn vunnet stadig mer innpass i næringen. Myndighetene, med United States Forest Service, USFS, i spissen, har også lagt miljørestriksjoner på virksomheten. Således var det først i 1990-årene en langvarig konflikt mellom verneinteresser og skogselskapene om hogst i urskog hvor den truede lappuglen, spotted owl, hekker. Domstoler la gjentatte ganger ned forbud mot hogst under henvisning til loven om utrydningstruede arter, Endangered Species Act. USFS er nå opptatt av å utarbeide regelverk for utnyttelse av de skogene som eies av det offentlige, med hensyn til rekreasjons- og viltforvaltning.

Effektiv miljølovgivning har imidlertid vært vanskelig å drive igjennom både i den føderale kongressen og i delstatene. Som en reaksjon på vanskene i nordveststatene har flere skogselskaper flyttet mer av sin virksomhet til sørstatene, hvor de møter færre restriksjoner, vekstsesongen er lengre, og prisene på både skog og jord er lavere.

Skogarealet utgjorde i 2002 omtrent 3,3 millioner kvadratkilometer. To tredjedeler av dette betegnes som «potensielt produktivt skogareal», og finnes i første rekke i stillehavsstatene, de nordlige fjellstatene, sørstatene, samt ved Great Lakes. Cirka 930 kvadratkilometer er nasjonalparker, 83 prosent føderalt område. 40 prosent av den kommersielle skogen ligger i dag i sørstatene, hvor storparten av de harde treslagene er å finne, og denne regionen produserer 60 prosent av all tremasse. Om lag 70 prosent av det naturlige skogdekket i landet gjenstår i dag, mens bare 10 prosent av de opprinnelige sagtømmerressursene består. Den årlige avvirkningen er fem prosent høyere enn tilveksten, mens beskatningen av visse bløte treslag i Oregon har vært dobbelt så høy som fornyelsen i de senere år.

Skogarealet fordeler seg med 24 prosent på den føderale staten og syv prosent på delstater, fylker og kommuner. Resten er privateid, derav en stor del disponert av treforedlingsselskaper som Weyerhauser, Georgia–Pacific, International Paper og lignende. Avvirkningen ble redusert med 43 prosent fra 1909 da produksjonen kulminerte og frem til 1945. Avvirkningen var i 2004 på 458 millioner kubikkmeter. Dette dekker på langt nær behovet, og USA er en storimportør av trevarer, papir og papirmasse, hovedsakelig fra Canada. I 2004 innførte landet trevarer for 12,3 millioner USD, mens det utførte for 1,8 millioner. For tremasse, papir og bruktpapir var imidlertid tallene henholdsvis 19,9 og 16,9 millioner USD.

Fiske

Fiskeriene reguleres i dag av en føderal lov, Magnuson-Stevens Fishery Conservation and Management Act av 1982. Denne loven gir de føderale myndighetene overoppsynet med fiskeressursene og fiskevirksomheten drevet av amerikanske og utenlandske fartøyer innenfor USAs økonomiske sone på 200 nautiske mil. Fiskeriene ga i 2003 USA et utbytte på 4,3 millioner tonn til en verdi av 3,3 milliarder USD. Dette utgjorde 1,3 prosent av total fangst i verden.

Fangstkvantumet dekker bare vel en tredjedel av det innenlandske behovet. I 2004 eksporterte landet fisk og fiskeprodukter for 3,1 milliarder USD, mens det importerte for hele 11,2 milliarder USD. Av fangstmengden blir to tredjedeler tatt på stillehavskysten, cirka 16 prosent på atlanterhavskysten og 18 prosent i Mexicogolfen. Ferskvannsfisket, hovedsakelig i Great Lakes og Mississippi, bidrar med to prosent. I verdi representerer fangsten på vestkysten nesten halvparten.

Den viktigste fiskestaten er Alaska, både etter kvantum og verdi. Sei er det viktigste fiskeslaget etter begge kriterier, mens laksefisket, som i mengde bare utgjør vel femteparten, er nesten like innbringende på grunn av verdien. Sildefisken menhaden kommer som nummer tre. Tunfisk og skalldyr betyr også mye økonomisk. Tatt under ett utgjorde skalldyr i 2003 55 prosent av verdien av oppfisket kvantum, mens menhaden og sei til sammen utgjør cirka 60 prosent av fangstmengden. 13 prosent av den oppfiskede mengden går til hermetikk, mens åtte prosent går til ferskfilet og frossenfisk.

Fisket på den nordlige atlanterhavskysten har tapt seg i viktighet de senere år, mens stillehavskysten har økt i betydning. De største fiskehavnene finner en nå på vestkysten (Dutch Harbor–Unalaska og Kodiak i Alaska) og i Mexicogolfen (Empire–Venice og Cameron, Louisiana).

Bergverk

USA er rikt på råstoffer av alle slag. Landet er verdens største produsent av kull, naturgass, kobber, molybden, bly, svovel med mer. Det er bare få råstoffer landet mangler, deriblant krom, mangan, nikkel, tinn og diamanter. USA har imidlertid lenge importert alt sitt forbruk av columbium, mangan, strontium, tungsten og bauxitt. I 2004 innførte landet 95 prosent av asbesten, 68 prosent av magnesiumet (brukt i aluminiumsproduksjon), 56 prosent av silisiumet og tolv prosent av jernmalmen. For enkelte produkter som petroleum og jernmalm er produksjonen blant verdens største, men likevel er landet avhengig av import på grunn av det høye forbruket.

USA produserer rundt 20 prosent av alt kull i verden. Vel halvparten av produksjonen faller på feltene i Appalachene, særlig Kentucky, samt West Virginia og Pennsylvania. Betydelig er også feltet i Illinois–Indiana. Det tredje kullområdet ligger i de nordlige fjellstatene, særlig Wyoming, Montana og North Dakota. Her dominerer brunkull og dårligere steinkull.

Av ikke-metalliske mineraler produserer USA 13 prosent av alt nitrogen; av metaller 42 prosent av molybdenet, 18 prosent av kobberet og seks prosent av verdens jernmalm. Bare en mindre del av verdien av landets mineralproduksjon skriver seg fra gruvedrift på metaller. Størstedelen av verdien kommer fra produksjon av råolje og naturgass samt kullproduksjon.

Brytingen av jernmalm utgjorde sammen med kullgruvedriften grunnlaget for den industrielle utviklingen i USA. Produksjonen av jernmalm har senere gått sterkt tilbake. Like før andre verdenskrig var USAs andel av verdensproduksjonen etter metallinnhold 31 prosent, mens tallet i dag er seks prosent.

Også i produksjonen av jern, stål og ferrolegeringer har USA tapt terreng internasjonalt sett. Fra omkring 1970 har den tidligere Sovjetunionen vært ledende med hensyn til produksjon av jern- og ferrolegeringer, men per innbygger ligger fortsatt USAs produksjon høyere. De viktigste jernmalmforekomstene ligger ved Lake Superior i Minnesota og i Michigan. Særlig kjent er Mesabi Range i Minnesota med verdens største dagbrudd. Ellers finnes forekomster i California og i fjellområder i Montana.

Kobbermalm brytes nesten utelukkende i fjellstatene, særlig Arizona, Utah og New Mexico, og produksjonen er økende. Sinkmalmbrytingen har vært stabil de senere år og ligger årlig på omkring 500 000 tonn, hovedsakelig i Alaska, Tennessee og New York. Blyproduksjonen i stater som Alaska, Missouri og Idaho har gått noe tilbake i senere år. USA har en stor produksjon av edle metaller: For eksempel gull med 250 tonn i 2005, vesentlig i Nevada, California og Utah, og sølv med 1300 tonn, først og fremst i Nevada, Alaska og Idaho. I 2003 var landets andel av verdensproduksjonen elleve og syv prosent for henholdsvis gull og sølv.

USA var med 38 millioner tonn i 2005 verdens største produsent av råfosfat, med Florida, North Carolina og Idaho som ledende stater. Det produseres også store mengder svovel og salt, som brytes i Louisiana, Texas og New York. Produksjonen av uran, med 2700 tonn i 2005, og plutonium finner sted primært på Coloradoplatået, en god del på urfolksterritorium.

Energi

USA, kj.kraftverk, pennsylvania

Kjernekraftverk ved elven Ohio i Shippingport, Pennsylvania. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
USA, oljetårn, Long Beach

Oljetårn i Long Beach, California. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Altamont Pass
En økende andel av USAs kraftproduksjon kommer fra fornybare kilder. Altamont Pass vindpark i California produserer 1,1 TWh årlig, og var en tid verdens største.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

USA var lenge verdens største forbruker av primærenergi, men er nå forbigått av Kina. I 2022 var forbruket 89,7 EJ (exajoule) eller 153,7 GJ per innbygger. De viktigste energikildene er råolje og naturgass. Totalt var 82 prosent av forbruket basert på fossil energi. Høyt energiforbruk kombinert med en høy andel fossil energi gjør at USA er det landet i verden som har det største utslippet av klimagassen CO₂ etter Kina. Utslippet i 2021 var 4549 millioner tonn CO₂ som per innbygger tilsvarer 13,6 tonn.

Sluttforbruket av energi i USA har de siste ti årene stabilisert seg og var 65 EJ i 2021. Forbruket fordelte seg slik: petroleum: 48 prosent, naturgass: 24 prosent, elektrisk energi: 21 prosent, kull: 0,9 prosent, bioenergi: 5,3 prosent og annen fornybar energi: 0,2 prosent.

Etter 2019 har landet vært en netto eksportør av energi. Egenprodusert energi var 103 EJ i 2021, som også er verdens nest høyeste. Av egne energikilder er råolje og naturgass viktigst.

Oljeutvinningen startet i 1859 i Pennsylvania. USA var lenge verdens ledende oljeprodusent og hadde en andel av verdensproduksjonen på 58,5 prosent i 1948. Etter rundt 1970 begynte produksjonen å avta, fra rundt 475 millioner tonn per år til 255 millioner tonn i 2005. Andel av verdens samlede oljeproduksjonen var da redusert til 8 prosent. Produksjonen har senere tatt seg opp igjen, og landet er igjen blitt verdens største produsent av råolje. I 2022 ble det produsert 762 millioner tonn råolje, som utgjorde 17 prosent av verdens samlede oljeproduksjon. I tillegg til egenproduksjon har det også vært nødvendig å importere store mengder råolje. Fallende oljeproduksjon ble kompensert med økt import, som toppet seg rundt 2005 med en årlig import på over 500 millioner tonn. Etterfølgende økning i egenprodusert olje reduserte importen til 133 millioner tonn (netto) i 2022.

USA er også en stor produsent av naturgass. Produksjonen i 2022 var 1027 milliarder kubikkmeter. Det tilsvarer rundt en firedel av verdens samlede produksjon av naturgass, og gjør at landet også er verdens største gassprodusent.

Kull var det fossile brenslet som først kom i omfattende bruk i industriell sammenheng og var frem til rundt 1950 den viktigste energikilden, men andelen kull er nå redusert til 11 prosent. Med økende produksjon av råolje sank kullproduksjonen frem til 1960-årene, men senere stabiliserte produksjonen seg og tidvis økte i omfang. Produksjonen toppet seg i 2007 da det ble produsert 1 200 millioner tonn. Senere har produksjonen avtatt, og var i 2021 falt ned til 524 millioner tonn. Landet er nå verdens fjerde største kullprodusent. Storparten av kullet som utvinnes brukes i kullkraftverk, og bare en mindre del (17 millioner tonn) går til jern- og stålindustrien.

Elektrisitetsforsyningen

Forbruket av elektrisk energi har vært forholdsvis stabilt de siste 30 årene og var 13 400 kWh per innbygger i 2022. Produksjonen av elektrisk energi var da 4482 TWh.

Kull var lenge den viktigste energikilden, men andelen kullkraft er nå redusert fra 53 prosent i 1990 til 20 prosent i 2022, mens gasskraft utgjorde 39 prosent, kjernekraft 18 prosent og vannkraft 6,4 prosent.

Etter krigen ble det bygd opp en betydelig kjernekraftindustri, men de siste årene har denne industrien lidd alvorlige tilbakeslag. Produsert kjernekraft hadde en vekst frem til rundt år 2000, men har senere holdt seg stabil. Med en produksjon i 2022 på 804 TWh er USA fremdeles verdens største produsent av kjernekraft med en andel på rundt 30 prosent.

USA er også en stor produsent av vannkraft. I 2022 var produksjonen 286 TWh, som gjorde landet til den fjerde største vannkraftprodusent i verden. Vannkraftverk finner en særlig i stillehavsstatene. Ellers er vannkraften særlig utbygd i Appalachene, for eksempel i Tennessee Valley, dessuten i Saint Lawrence River og i Colorado River. I mange tilfeller er utbygging til kraftformål skjedd parallelt med regulering for å forebygge flomskader. Dette gjelder blant annet Tennessee Valley Authority under president Roosevelts New Deal i 1930-årene, et gigantprosjekt med 38 damanlegg. Vannkraft har mange steder gitt grunnlag for et betydelig irrigasjonsjordbruk

Etter 2005 har det kommet et økende innslag av kraft basert på vindenergi og solenergi, som nå til sammen bidrar med 14 prosent av kraftproduksjonen. Totalt er 22 prosent av kraftproduksjonen basert på fornybare energikilder.

Industri

USA, Hoover Dam

Hoover Dam, bygd 1930–36 ved utløpet av Black Canyon i Colorado River, er en av verdens høyeste dammer og danner den kunstige innsjøen Lake Mead ved grensen mellom Nevada og Arizona. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
USA, General Motors-fabrikk

Fra General Motors bilfabrikk i Michigan. Roboten fester lim rundt frontruten før den monteres på bilen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Industrien hadde en sterk vekst i siste halvdel av 1800-tallet med gjennomsnittlig fem prosent i året fra 1849–1899, og særlig i tiden etter borgerkrigen satte industrialiseringen inn for fullt. I perioden 1899–1920 var veksten i gjennomsnitt over åtte prosent årlig. Den fremvoksende industrien hadde tilsynelatende uuttømmelige mengder av alle slags råstoffer og energikilder, som ved rask utbygging av kommunikasjoner som jernbaner, kanaler og senere veier lå lett tilgjengelig. I tillegg hadde den en jevn strøm av billig og til dels faglært arbeidskraft fra Europa og en viss innsprøyting av kapital derfra.

Det raskt voksende folketallet gav et stort og stadig voksende marked, utad vernet av høye tollmurer og innad uhemmet av tollgrenser og andre restriksjoner. USA ble snart verdens største industrimakt og opparbeidet en betydelig industrivareeksport, som alt før første verdenskrig oversteg jordbruksvareeksporten i verdi. I de senere årene har det funnet sted en spesialisering i industriproduksjonen og en vridning mot høyt avanserte og lite arbeidskraftkrevende, til dels helt nye, produkter. Dette har også medført endringer i industriens beliggenhet.

Karakteristisk for USAs industri er at noen få, store, integrerte, og ofte internasjonale selskaper gjerne dominerer markedet i en bransje i en slik grad at det oppstår oligopoler. Om lag en tredjedel av bearbeidingsverdien kommer fra bedrifter med over 1000 ansatte. Lengst er konsentrasjonsprosessen kommet i produksjon av utstyr til romfarten, visse organiske fibere, telefonutstyr, gummivarer, sigaretter og biler, hvor praktisk talt 100 prosent av bearbeidelsesverdien faller på et fåtall større selskaper.

Andre bransjer med sterk konsentrasjon er bilgummiindustrien og flyindustrien. Gjennom lovgivningen søker myndighetene å redusere enkeltselskapenes innflytelse på produksjon og markedsføring. Således forbyr Sherman Antitrust Act av 1890 «kombinasjoner som legger bånd på konkurransen». I praksis har imidlertid myndighetene håndhevet denne loven svært lempelig, idet de har tillatt fusjoner av selskaper både horisontalt og vertikalt i uvanlig stor utstrekning sammenlignet med tidligere.

Den største korporasjonen, Wal-Mart, finner en i dag i handelsnærningen. Wal-Mart har en omsetning på 290 milliarder USD. Industriselskapene Exxon Mobil, General Motors og General Electric følger på de neste plassene.

Tungindustri

Industrien har tradisjonelt vært konsentrert i den nordøstlige delen av landet, i et belte fra atlanterhavskysten mellom det sørlige New England og Chesapeake Bay og vestover til Chicago-traktene. Andelen av industrien som ligger her har imidlertid gått sterkt ned de siste tiårene til fordel for delstatene lenger sør og vest. Det nordøstlige området har likevel fremdeles omkring halvdelen av både sysselsettingen og produksjonen målt etter verdi. Store felter med kull og jern ligger her nær hverandre (jern for størstedelen like utenfor området, ved Lake Superior), og har muliggjort verdens største jern- og stålindustri.

Den lokale jernmalmproduksjonen har gått sterkt tilbake etter 1980, men USA hadde likevel i 2005 fem prosent av verdensproduksjonen av jernmalm, 4,5 prosent av rujern og 8,5 prosent av råstål. Viktigst er Pittsburgh–Youngstown-området på vestsiden av Appalachene i Pennsylvania/Ohio. Her finnes store mengder godt kull, og området har rimelig frakt for jern med båt fra feltene ved Lake Superior. Andre viktige og nyere jern- og ståldistrikter er områdene ved sørenden av Lake Michigan der Chicago og Gary ligger. Her smeltes malm fra Lake Superior med kull fra feltene i Indiana/Illinois, fra Birmingham i Alabama der jernmalm og kull finnes side om side, og fra BaltimorePhiladelphia, der importert jernmalm i stor grad benyttes sammen med kull fra Appalachene.

Mulighetene til billig transport av råvarene har vært av avgjørende betydning for lokaliseringen av jern- og stålindustrien til områder mellom kull- og jernmalmforekomstene der de totale transportkostnadene blir minst. I USA har dette i kanskje særlig grad vært nær eller ved kullfeltene. Jernbanene var i sin tid den viktigste avtageren av jern- og stålproduktene – i dag går mesteparten til bil-, maskin-, verktøy- og bygningsindustrien. Fjellstatene har store metallsmelteverk for ikke-jernholdige metaller i nær tilknytning til gruvedistriktene der. Viktigst er kobberforedlingen i Arizona og Utah. Importerte metaller foredles nær havnene, for eksempel for kobbers del i Baltimore og andre steder ved atlanterhavskysten.

Produksjon av lettmetaller skjøt i været etter andre verdenskrig. Særlig ble etterspørselen etter aluminium stor innen fly- og bilindustri, men også i byggeindustrien og i produksjon av husgeråd, særlig kokekar. Aluminiumsindustrien er utpreget kraftorientert. De eldste fabrikkene var lokalisert til områder med stor tilgang på kraft, nærmest mulig bauxittforekomstene som dannet utgangspunkt for foredlingen. Disse fantes i sørstatene.

Siden 1950- og 1960-årene har behovet økt sterkt for aluminium, og dermed også for bauxitt, som nå importeres i sin helhet, særlig fra Australia, Jamaica og Guinea. De viktigste områdene for aluminiumsindustrien foruten de tradisjonelle i sørstatene og Appalachene, finner man i tilknytning til importhavnene for bauxitt i Washington og ved Mexicogolfen. Skjønt USAs aluminiumindustri har gått sterkt tilbake de siste tiårene, stod den fortsatt for ti prosent av produksjonen på verdensbasis i 2003.

Næringsmiddelindustrien

Næringsmiddelindustrien er, når det gjelder de minst foredlede varene, lokalisert til trafikknutepunkter i nær tilknytning til de rikeste jordbruksområdene. Mølleindustrien domineres av Kansas og Minnesota, særlig Minneapolis. Også Buffalo ved Lake Erie og andre byer har stor mølleindustri. De største slakteriene finnes i Chicago i Illinois, i St. Louis i Missouri, i Omaha i Nebraska og i St. Paul i Minnesota.

Når det gjelder mer foredlede varer, betyr markedsorienteringen mer, og industristatene i nordøst har et større innslag. Tobakksindustrien er råstofforientert med klart tyngdepunkt i de sentrale og sørlige deler av Appalachene. Produksjonen av for eksempel sjokolade og sukkervarer er i større grad markedsorientert, med Pennsylvania og New York som de ledende statene.

Sagbruks- og trevareindustrien

Sagbruks- og trevareindustrien er for en vesentlig del konsentrert til skogsområdene i stillehavsstatene og i sørstatene. Tremassefabrikkene har vist noe større treghet i å rette seg etter det endrede råvaregrunnlaget, og papirfabrikkene ligger ennå for det meste i nordøst trass i at skogens avkastning her er kraftig redusert. Industrien her baserer seg for en vesentlig del på importert tømmer og cellulose.

Trykkeindustri

Grafisk industri og forlagsvirksomhet har et klart tyngdepunkt i New York City med Boston og Chicago som viktige, sekundære sentre.

Bekledningsindustri

Tekstilindustrien var blant de første industrigrenene i USA, vesentlig i New England. Bomullsindustrien har flyttet sørover til de søratlantiske statene, mens ullindustrien for en stor del har holdt seg i New England og de mellomatlantiske statene.

Bekledningsindustrien finnes dels i samme områder som tekstilindustrien, men er noe nærmere knyttet til markedene med et særlig tyngdepunkt i de store byene, først og fremst New York City. Mest utpreget er dette for fremstillingen av barne- og damekonfeksjon. Skoindustrien har tradisjonelt spilt en stor rolle i New England, som ennå har en del fabrikker i bransjen. For hele tekstil- og bekledningsindustrien er det en tendens til forskyvning vest- og sørover. Dette er for øvrig et generelt trekk i de fleste industrier.

Annen industri

Produksjon av glass og andre keramiske produkter er særlig utviklet i Alleghenyområdet og New Jersey. Den kjemiske industrien er svært variert. En meget stor del finnes i områder med god tilgang på olje, gass og kull, som er viktige råstoffer i denne sammenheng. USA er verdens største produsent av flere viktige kjemiske produkter, blant annet kunstgjødsel og svovelsyre. Det er også en vesentlig produksjon av farmasøytiske produkter. Gummiproduksjonen er verdens største. Omtrent en tredjedel av gummivareindustrien finnes i Akron i Ohio. Den sterke utviklingen av petrokjemisk industri har for en stor del funnet sted ved Golfkysten.

Det er verkstedindustriens produkter som dominerer industrien med om lag halvparten av bearbeidelsesverdi og eksport. Viktigst er produksjonen av maskiner, transportmidler og elektriske og elektroniske apparater og utstyr. Maskinindustrien har et klart tyngdepunkt i Midtvesten og den nordlige atlanterhavskysten, særlig i sørlige deler av New England, det eldste senteret for maskinindustri i USA. I de siste årene har man hatt en betydelig vekst innen denne grenen i stillehavsstatene.

I den elektriske og elektroniske industrien er bedriftene gjennomgående større, og dette gjelder i enda større grad transportmiddelindustrien. Bortimot halvparten av denne industriens bearbeidelsesverdi kommer fra bilindustrien, dominert av bilbyen Detroit. Om lag en tredjedel kommer fra flyindustrien, over 40 prosent når en inkluderer produksjon for romfartsvirksomheten. Mens USA i 1950 produserte 76 prosent av verdens kjøretøyer, var tallet i 2004 sunket til 19 prosent.

Flyindustrien hadde opprinnelig en sterk konsentrasjon i nordøst, men en betydelig forskyvning vestover har funnet sted. I dag finnes de betydeligste fabrikkene i stillehavsstatene California og Washington, samt på Great Plains med Kansas. Ennå er imidlertid særlig flymotorproduksjonen betydelig i nordøst. Den sterke veksten i elektronisk industri har for en stor del falt på California og Silicon Valley. Andre viktige sentre er Front Range ved Denver, Colorado, EverettSeattle-korridoren i Oregon og Washington, Highway 128 rundt Boston i Massachusetts og «forskningstrekanten» Research Triangle i North Carolina mellom Durham, Raleigh og Chapel Hill.

Post- og teletjenester

Times Square New York City
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Mens postverket i USA er en statlig institusjon, blir telefon- og telegraftjenester drevet av private selskaper. U.S. Postal Service ble etablert som et frittstående direktorat, agency, ved loven Postal Reorganization Act i 1971, og erstattet med det det tidligere Post Office Department. Pakkeforsendelser utføres imidlertid også av flere private firmaer, med United Parcel Service som det største.

Etter en antitrustsak som tok 13 år, inngikk justisdepartementet og American Telephone and Telegraph i 1982 et rettsforlik som splittet opp det nær enerådende Bell-systemet, «Ma Bell», i 22 lokale selskaper. Senere har en rekke andre selskaper kommet inn på telesektoren i konkurranse med Bell, for eksempel MCI. I 1991 var det i USA 56 telefonselskaper, carriers, og to firmaer med telegraftjenester. 1328 selskaper tilbød teletjenester. I 2002 fantes det 330,8 millioner fasttelefonabonnenter og 194 millioner mobiltelefonabonnenter. Dessuten hadde USA med 190 millioner maskiner verdens høyeste PC-rate, 659 per 1000 innbyggere.

Utenrikshandel

I forhold til nasjonalinntekt og folkemengde er USAs utenrikshandel beskjeden. Dette har sammenheng med landets ressurstilgang og teknologiske utvikling, som gjør landet selvforsynt på de fleste områder. I hele etterkrigstiden frem til midten av 1970-årene hadde USA i det store og hele et til dels betydelig overskudd i varebyttet med utlandet. Fra 1976 har derimot USA hatt underskudd i utenrikshandelen. Dette skyldes i første rekke den sterke økningen i petroleumsimporten. I 2018 var handelsunderskuddet hele 621 milliarder USD.

Eksporten viser en stadig forskyvning mot mer bearbeidede varer. I 1920-årene besto rundt regnet 40 prosent av eksporten av mer bearbeidede varer, mot over 60 prosent fra 1960 og fremover. Selv om råvarene totalt sett har stått for en synkende andel, er USA verdens klart største eksportør av flere viktige råvarer. Dette gjelder såvel nærings- og nytelsesmidler som korn og tobakk, tekstilråstoffer som bomull, fettstoffer som soya samt en rekke mineraler og metaller.

Også for importens vedkommende er råvarenes andel gått tilbake siden 1960-årene, med et vesentlig unntak for de fossile brenslene olje, kull og gass. Importen av gruppen råolje og kull økte sterkt fra 10,5 prosent i 1960 til et toppnivå på 33,9 prosent i 1980. I 2004 var importverdien av olje- og gassprodukter 31 prosent.

Importen av mer bearbeidede varer har økt siden 1960. Dette skyldes en meget sterk vekst i importen av elektriske apparater, maskiner og biler. Maskiner og transportmidler utgjorde 43,5 prosent, og personbiler alene 8,8 prosent. I 2004 var 28,6 prosent av alle solgte biler importerte.

På begynnelsen av 1900-tallet var størstedelen av USAs utenrikshandel med Europa. Senere har dette avtatt betraktelig. Det er i første rekke samhandelen med resten av Amerika, etter andre verdenskrig også Japan, som har erstattet handelen med Europa. I 2004 var foruten Kina og Japan også Canada og Mexico svært viktige handelspartnere, og utgjorde omtrent samme andel av handelsunderskuddet som Vest-Europa med 111,5 mot 113,4 milliarder USD.

Etter 1960-årene har petroleumsimporten vært en viktig faktor for påvirkning av USAs utenrikshandel. Således har handelen med Afrika, særlig Nigeria og Algerie, og Asia, blant annet Indonesia, økt betraktelig. Norge hadde i 2005 et handelsoverskudd på 4,8 milliarder USD med USA.

Med økende kostnadsnivå har USAs næringsliv særlig hva pris angår fått stadig større problemer med konkurransedyktigheten, både på den internasjonale arena og på hjemmemarkedet. Dette har i de senere år skapt et permanent underskudd i handelsbalansen med utlandet, i 2004 651 milliarder USD. Samtidig ble det som en følge av omleggingen av skattepolitikken tidlig i 1980-årene skapt et betydelig underskudd på det føderale budsjettet. Da Bill Clinton inntok Det hvite hus i 1993, arvet han et budsjettunderskudd på 290 milliarder USD. Da han forlot presidentembetet i 2001, etterlot han seg et overskudd på statsbudsjettet på 230 milliarder.

Krigen i Afghanistan fra oktober 2001 og i Irak fra mars 2003 tappet den amerikanske økonomien for store ressurser. Ved utgangen av 2006 nærmet budsjettunderskuddet seg 400 milliarder USD. USAs utenlandsgjeld var på samme tid cirka 9,5 billioner USD. De to underskuddene legger sterke bånd på den amerikanske økonomien og representerer hovedproblemet i landets stilling i den internasjonale økonomien. Underskuddene ble for en stor del finansiert av investorer fra regimer som er USA-kritiske, for eksempel Kina, hvilket skapte et delikat problem for president George W. Bush.

Som i resten av den vestlige verden, har det i USA i de senere år skjedd en høy grad av deregulering av mange sektorer av næringslivet. Videre ble det i 1989 inngått en frihandelsavtale med Canada, med en innføringsperiode på ti år. Denne avtalen ble fra 1. januar 1994 utvidet til å omfatte Mexico gjennom North American Free Trade Agreement, NAFTA. Med en innkjøringsfase på 15 år, åpnet NAFTA et frihandelsmarked på 360 millioner mennesker for amerikansk næringsliv, men stilte også landet overfor store omstillingsproblemer, ikke minst på grunn av den billige arbeidskraften i Mexico.

USA var innenfor organisasjonen GATT, General Agreement on Tariffs and Trade, en pådriver for å få til tollreduksjoner. Da Uruguay-runden ble avsluttet høsten 1993, var dette regnet som en seier for amerikanske handelspolitiske prinsipper. GATT ble i 1995 til World Trade Organization, WTO, som i 2019 hadde 164 medlemmer.

President Clinton var også aktiv for å få til et nærmere handelssamarbeid i stillehavsområdet, Pacific Rim, gjennom den dengang nye organisasjonen APEC, Asia-Pacific Economic Cooperation, opprettet i 1989. Dette var særlig viktig for USA som en motvekt mot EU, men også fordi det store handelsunderskuddet med Japan og Kina var og er ett av USAs største økonomiske problemer.

Utenrikshandel

Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land i 2017:

Handelspartner Eksport Import
Canada 18,3 12,8
Mexico 15,7 13,4
Kina 8,4 21,6
Japan 4,4 5,8
Tyskland 5

Eksport

Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper i 2003:

Varegrupper
Matvarer og levende dyr 6,0
Petroleum, petroleumsprodukter, kull 2,0
Andre råvarer 4,6
Kjemiske produkter 12,3
Maskiner og transportmidler 48,6
Herav maskiner og utstyr til kraftproduksjon 9,6
Industrimaskiner 16,3
Biler og bilutstyr 18,0
Utstyr til fly og romfart 12,0
Telekommunikasjons- og lydutstyr 5,8
Andre industrivarer 11,7

Import

Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper i 2003:

Varegrupper
Matvarer og levende dyr 3,5
Petroleum og petroleumsprodukter 10,5
Kjemiske produkter 7,8
Maskiner og transportmidler 40,9
Andre industrivarer 17,6

Samferdsel

Skipsfart

USA, kornskip, Lake Superior

Skip lastet med korn på Lake Superior. Malmtransporten til jern- og stålindustrien lenger øst har stort omfang. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

De viktigste kommunikasjonsårene i den første pionertiden var elvene og de store sjøene. Alt i 1807 kom det i gang hjuldampertrafikk på Hudson River, i 1811 på Ohio og Mississippi. De naturlige vannveiene ble i neste omgang knyttet sammen med kanaler. Erie-kanalen eller Erie Canal mellom Hudson River og Lake Erie ble åpnet i 1825. Den betydde mye for koloniseringen vestover ved siden av at den gjorde New York til USAs viktigste havneby. I 1835 ble det skapt forbindelse mellom Lake Erie og Ohio River, senere mellom Lake Michigan og Illinois River, og derved var det skapt en sammenhengende vannvei fra atlanterhavskysten over de store sjøene og Mississippi til Mexicogolfen.

I 1855 ble den såkalte Soo-kanalen ved Sault Sainte Marie, som forbandt Lake Huron med Lake Superior, åpnet for trafikk. Dette fikk stor betydning for tømmer- og malmtransporten fra Wisconsin og Minnesota. På slutten av 1800-tallet gikk kanalfarten tilbake som følge av konkurranse fra jernbanen. Konkurranseforholdene ble regulert på begynnelsen av 1900-tallet, og kanalfarten har i dag en vesentlig betydning i USAs transportmønster.

I alt regner man at USA nå har 41 000 kilometer seilbare elver (2012), hvorav nesten halvparten faller på Mississippi-vassdraget alene. Den siste vesentlige tilveksten i det seilbare elve- og sjøsystemet var åpningen av St. Lawrence-kanalen i 1959, hvorved større båter kunne komme opp i de store sjøene via Canada. Foruten på Great Lakes på grensen mot Canada, der særlig malmtransporten fra Duluth/Superior til jern- og stålindustrien lenger øst har veldig omfang, foregår det betydelig skipsfart på Mississippi og dens bielver samt andre seilbare elver, særlig Delaware, Hudson og kanalene. Skipsfarten på kanalene, elvene og sjøene betyr så mye at den rene kysttrafikken, det vil si trafikken fra én kysthavn til en annen, utgjør mindre enn en tredjedel av total innenlandsk sjøtransport målt i tonn. I 2003 var godstransporten med jernbane 2,5 milliarder tonnkilometer. Av den totale innenlandske godstransporten målt etter tonnkilometer gikk i 1982 17 prosent på skip.

Målt etter vekt går bortimot 40 prosent av importen over havnene på atlanterhavskysten. Det har vært en sterk forskyvning av importen mot golfkysten fra midten av 1970-årene, og nesten halvparten av importen faller nå på dette området. Golfkysten, særlig New Orleans og Houston, er det viktigste området for eksport, fulgt av atlanterhavskysten med sin viktigste eksporthavn Norfolk i Virginia. Til sammen har havnene i Mexicogolfen og på atlanterhavskysten 70 prosent av eksporten etter vekt. Den viktigste havnebyen på vestkysten er San Francisco. En del av utenrikshandelen går ellers over havnene ved de innenlandske vannveiene, særlig de store sjøene.

USAs skipsfart gikk raskt frem alt i den første tiden etter uavhengigheten i 1776. Handelsflåten ble snart den nest største i verden. Når alle fartøyer over fem tonn regnes med, besto den i 1861 av 5,5 millioner tonn, hvorav 2,5 millioner tonn i utenriksfart. Senere gikk den noe tilbake, for så å øke igjen helt på slutten av 1800-tallet, nå med hovedvekt på kystfarten. I 1898 falt bare 15 prosent av tonnasjen på skip i utenriksfart.

Under første verdenskrig ble flåten sterkt utvidet og besto i 1922 av 18,4 millioner bruttotonn, hvorav 58 prosent var skip i utenriksfart. Så fulgte en nedgang i tonnasjen frem til andre verdenskrig, da det ble foretatt store utvidelser i flåten gjennom nybygging. Ved årsskiftet 1945/1946 nådde den 38,5 millioner bruttotonn.

De senere årene har USAs handelsflåte gått noe tilbake, blant annet som følge av stor overgang til bekvemmelighetsflagg. I 2004 bestod flåten av 10,7 millioner bruttotonn. Dertil kom 2,5 millioner tonn i den såkalte reserveflåten. Gjennomsnittsalderen på skipene er svært høy.

Jernbaner

Jernbanebyggingen begynte i 1830. Mens koloniseringen av de østlige delstatene hadde vært basert på sjø-, elve-, kanal- samt veitransport, fikk jernbanen grunnleggende betydning for koloniseringen vestover, i den første tiden sammen med bruk av de andre transportmidlene. Særlig betydning fikk jernbanen for utnyttelsen av landområdene vestover, som blant annet korndyrking, kjøttproduksjon og gruvedrift. Den første transkontinentale jernbanen ble åpnet i 1869.

Jernbanenettet var i 1842 på 6479 kilometer og i 1865 på 48 000 kilometer. I 1916, etter 50 år med en kolossal utbygging, nådde det sin største lengde med 428 607 kilometer. Jernbanebyggingen ble støttet av det offentlige ved blant annet rimelige lån og tildeling av fri grunn for anleggene, men jernbanedriften har hele tiden primært vært på private hender.

Etter første verdenskrig har det stadig pågått en nedlegging av linjer, særlig lite trafikkerte sidespor, og en reduksjon til enkeltspor på strekninger med dobbeltspor. I 1981 var jernbanenettet på 288 100 kilometer, eid og drevet av en rekke ulike selskaper. I 2014 hadde USA totalt 293 564 kilometer jernbane.

I dag drives fjernpassasjertrafikken i hovedsak av Amtrak, National Railroad Passenger Corporation, et selskap med føderal støtte som ble stiftet i 1971. Når det gjelder godstransporten, så har godsmengden transportert på skinner vært økende, selv om linjelengden har vært synkende. Den vesentlige del av godstransporten drives i dag av 15 større operatører, med Conrail, et allmennaksjeselskap, public corporation, på linje med Amtrak, som den viktigste.

Jernbanen har i første rekke tapt i konkurransen med privatbilen, etter at den ble folkeeie i mellom- og etterkrigstiden. Privatbilen passet godt til sentrale amerikanske ideer om individualisme, frihet og mobilitet. Den kolossale veksten i bilparken betydde en tilsvarende reduksjon av tradisjonelle kollektive transportmidler som tog og trikk, men også etter hvert av buss. Denne utviklingen ble akselerert med utbyggingen av forstedene i 1950- og 1960-årene. På de lengre strekningene var det imidlertid primært flytrafikken som tok passasjerer fra jernbanen.

Veitransport

USA

USA er et av de land i verden som har satset sterkest på et bilbasert transportsystem. Dette har fordeler som god fleksibilitet, men har etter hvert vist seg å ha store miljømessige ulemper. Bildet viser kryssende motorveier ved Atlanta. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

USA
Av /NTB Scanpix ※.

USA har et meget godt utbygd veinett. I 2012 utgjorde det 6,5 millioner kilometer. Et samordnet nasjonalt nett av flerfelts motorveier påbegynt i 1950-årene, Interstate Highways, har bidratt sterkt til økningen av landeveistrafikken i USA de siste tiår. Den høye veistandarden har skapt grunnlag for en omfattende transport med lastebiler og vogntog i fri konkurranse med jernbanen i et omfang ukjent i Europa. Transportert godsmengde på vei har økt i de senere år. Også med hensyn til passasjertransport på lange avstander har jernbanene konkurranse fra veitransporten.

Utbyggingen av moteller, veikroer og rasteplasser og utviklingen av mer komfort i form av luftkjølte kupeer, kjølebager og andre bekvemmeligheter, har gjort privatbilen populær også på lengre turer. Bussruter, for eksempel de en gang så populære Greyhound Lines, har imidlertid hatt en viss nedgang i sin virksomhet. USA har verdens største bilpark, både i absolutte tall og i forhold til folketallet. I 2003 var det registrert 135,7 millioner biler. Hele 42 636 personer omkom i veitrafikkulykker i 2004. I 2003 kjørte private personbiler gjennomsnittlig 19 000 kilometer.

Luftfart

Fra 1978 og fremover ble luftfarten i USA kraftig deregulert. Dette har ført med seg økt konkurranse, lavere priser og andre tilbud til de reisende, men har også ført til nedleggelser av ulønnsomme ruter, særlig til steder som betjenes av bare ett eller få flyselskaper. Det har videre blitt foretatt en rekke sammenslutninger av selskaper og reorganisering av virksomheten, ofte som en følge av økonomiske problemer.

Et karakteristisk trekk ved den amerikanske luftfarten i dag er det såkalte hub-systemet. Det betyr at selskapene konsentrerer sin drift på et visst antall baser, og at passasjerer gjerne må fly via en slik hub, eller et 'nav' dit flyrutene går som eikene i et hjul. Kritikere mener dette forlenger og fordyrer flygingen, mens forsvarerne av systemet hevder det motsatte: at rasjonaliseringen gir en netto sparing for alle.

Under en lønnskonflikt i 1982 sparket president Ronald Reagan flere tusen streikende flygeledere. Et langt lavere antall av delvis ukvalifisert personell ble etter hvert satt inn for å erstatte dem. Dette ble sterkt kritisert fra mange hold som en gambling med sikkerheten. En del alvorlige flyulykker har bidratt til debatt om manglende flytrygging. Enkelte kritikere hevder at flyselskapene ytterligere har bidratt til å redusere sikkerheten gjennom sine innsparingstiltak. Det føderale luftfartsverket Federal Aviation Administration, FAA, har det øverste ansvaret, og har i de senere år satt søkelyset på denne siden av virksomheten.

De travleste flyplassene i 2013 målt i totalt passasjertall er Hartsfield-Jackson Atlanta med 94,4 millioner, Chicago O'Hare med 66,7 millioner, Los Angeles med 61,9 millioner, Dallas/Fort Worth med 57,7 millioner og Denver med 52,8 millioner. Atlanta er verdens travleste flyplass, mens Chicago inntar femteplass, Los Angeles sjetteplass, Dallas niendeplass og Denver femtendeplass.

Rørledninger

Et viktig trekk i transporten av olje og gass, samt en del andre flytende mineraler, er rørledningene. I 1992 sto disse for 19,3 prosent av godstransporten i USA målt i tonnkilometer. Særlig viktig er Trans-Alaska Pipeline, som frakter olje og naturgass fra oljefeltene i indre Alaska til den isfrie havnen Valdez på delstatens sørkyst. Det var oljekrisen i 1973 som virkeliggjorde planene om byggingen av denne rørledningen, som møtte sterk motstand i miljøvernkretser.

Grunnstøtingen av tankskipet Exxon Valdez 40 kilometer sør for Valdez 24. mars 1989 illustrerer den fare oljevirksomheten representerer for det sårbare, arktiske miljøet. Over 40 millioner liter råolje rant ut i Prince William Sound og påførte omgivelsene, i første rekke dyre- og fugleliv, ubotelige skader.

Også i forbindelse med offshore oljeutvinning er oljeledningene viktige transportmidler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg