Times Square New York City av chensiyuan/Wikimedia Commons. CC BY SA 3.0

Fremveksten av en moderne industristat i USA skjedde i tiden mellom borgerkrigen (1861-65) og den første verdenskrig. Under de frie markedsforhold som da rådet, vokste det frem store sammenslutninger (truster, karteller m.m.) som truet med å etablere monopoler på flere felter av økonomien. Særlig i den reformvillige Progressive Era de første to tiårene av 1900-tallet innførte Kongressen en omfattende lovgivning med sikte på å sikre sunnere konkurranseforhold. President Theodore Roosevelt ble kjent som en «trustbuster», en tittel som passet vel så godt på hans etterfølger, William Howard Taft. Deres fremste våpen var Sherman Antitrust Act av 1890, som setter forbud mot «sammenslutninger med formål å legge bånd på handelen».

I etterkrigstiden har det amerikanske næringslivet blitt strukturrasjonalisert ut fra effektivitetshensyn. Sammenslutninger (mergers) har vært et typisk trekk ved utviklingen de siste tiårene. De fleste hovedfelter innenfor industri og handel domineres i dag av et lite antall store korporasjoner, oligopoler. Mange av disse er konglomerater med mange ben å stå på, som er et like viktig trekk ved utviklingen. Direkte prissamarbeid og markedsfordeling er ulovlig, men konkurransen arter seg i dag likevel først og fremst som merkekonkurranse snarere enn priskonkurranse. Tjenestenæringene har lenge vært i sterk vekst i forhold til primær- og sekundærnæringene.

I 1945 bodde 20 % av alle amerikanere på gårdsbruk. I 2006 var tallet sunket til godt under en prosent, og antallet gårdsbruk var i samme tidsrom redusert fra over 6 mill. til i overkant av 2 mill. Til gjengjeld var den gjennomsnittlige størrelsen av farmene blitt fordoblet, fra 850 til 1775 dekar. Mens tallet på ansatte i landbruket var 6,8 mill. i 1950, var det tilsvarende tall i 2006 noe i overkant av 900 000. Svært mange av eierne og en stor del av driverne bodde ikke på bruket. Halvparten av landbefolkningen var å finne i Midtvesten, og var hvite. I 1950-årene var arealet av dyrket mark nesten 500 mill. hektar. Det totale dyrkede areal er senere blitt redusert, først og fremst som en følge av effektiviseringen av jordbruket og de lave prisene på landbruksprodukter, som har ført til nedleggelse og fraflytting. I 2006 var det dyrkede arealet bare ca. 450 mill. hektar.

Av det totale landarealet i USA er nå ca. en femtedel fulldyrket mark, en fjerdedel beiteland (natureng) og nesten en tredjedel skog (inkl. beiteland i skogen, ekskl. naturparker o.l.). Særlig i fjellstatene og på de store slettene vest for 100° v.l. er det store vidder med naturlig beitemark. Det er relativt minst dyrkingsjord i fjell- og ørkenstatene, i stillehavsstatene og i New England. I delstater i Corn Belt, 'maisbeltet', som Indiana, Illinois og Iowa, er to tredjedeler dyrket mark, mens i Nevada og Arizona, der ørken og halvørken dominerer, er bare 1–2 % av landarealet produktivt.

Vanning. I de tørreste områdene foregår jordbruket for det aller meste ved hjelp av kunstig vanning. Også i andre områder der nedbørsmengden er beskjeden, som Great Plains-statene Kansas og Nebraska, er kunstig vanning utbredt. I dag består over en fjerdedel av bruksarealet av såkalte «irrigated farms» og omfattet 25 % av det totale bruksarealet. I tillegg har farmerne her utviklet dyrkingsmetoder («dry farming») for å ta vare på fuktighet og dyrebare mineraler og næringsstoffer. En søker å legge plogfårene mest mulig horisontalt («contour plowing»), dvs. en pløyer «langs kotene» (derav navnet) i flate slyngninger snarere enn å dra opp snorrette fårer bakke opp og bakke ned, slik pionerene gjorde. Irrigasjonssystemer blir stadig viktigere for landbruket vest for 100° v.l. Økt ferie- og fritidsbosetting i vestlige delstater og en voksende bevissthet om vannrettigheter blant lokale indianerstammer har økt antallet rettstvister om vannrettigheter. Det økte forbruket, kombinert med effekten av en serie tørre somrer, har forårsaket en betydelig senkning av grunnvannsnivået flere steder og en dramatisk reduksjon av Oglala Aquifer, den enorme undervannssjøen som strekker seg fra Oklahoma til Rocky Mountains.

Arbeidskraft. I hele bosettingsperioden i USA var det underskudd på arbeidskraft. Det ble derfor tidlig lagt vekt på å utvikle tidssparende maskineri og driftsformer. Dette gjaldt ikke minst landbruket, som tidlig fikk en høy grad av mekanisering. Store eiendommer kan derfor drives med liten menneskelig arbeidskraft; produktiviteten er høy og kostnadseffektiv. Men for store deler av landbruket er driften ekstensiv, dvs. avkastningen er relativt liten per arealenhet sammenlignet med f.eks. Vest-Europa. Lave priser på landbruksvarer forårsaket av den skarpe konkurransen, har medført en rekke konkurser og sammenslåinger av bruk. Det tradisjonelle familiebruket er ikke lenger typisk (men fortsatt viktig som et nostalgisk symbol i folklore og i politisk retorikk). Agribusiness, farmer og rancher eid av store korporasjoner, er et viktig trekk ved landbruket i dag.

En viktig side ved USAs jordbruk er den lange sesongen og forskjellen i innhøstningstid i de ulike deler av landet. Et annet er bruken av leiearbeidere som reiser rundt i landet (migrant workers) med innhøstningstiden og behovet for arbeidskraft. En stor del av disse er meksikanere. USA og Mexico har til tider (f.eks. 1942–1964) hatt avtaler som regulerer bruken av kontraktarbeidere (braceros), for å sikre dem bedre lønns- og arbeidsvilkår. Etter en del aksjoner i 1960- og 1970-årene for streike- og forhandlingsrett, ledet av den dynamiske Cesar Chavez og hans United Farm Workers, er det blitt mer ordnede forhold i bransjen, selv om fortsatt mange lever under kritikkverdige forhold, og det stadig er mye misnøye og tallrike konflikter. Mange av de om lag 12 millioner ulovlige innvandrere som befinner seg i landet i dag, er landbruksarbeidere. Bush-administrasjonen fremmet for Kongressen høsten 2006 et omfattende forslag til ny immigrasjonslov, som bl.a. skulle legalisere en stor del av disse «illegal aliens», men forslaget fikk ikke støtte og ble lagt på is over Kongressvalget i november 2006. Men de uverdige forhold denne gruppen lever under, representerer et stort problem og vil nok fortsatt være et stadig tilbakevendende spørsmål for neste Kongress.

Takket være den enorme spennvidden i USAs jordbruksland hva angår klima og jordsmonn, kan de fleste typer vekster dyrkes her. Landet er derfor langt på vei selvforsynt med jordbruksvarer. Bare når det gjelder de typisk tropiske vekster som kakao, kaffe, bananer m.m., må USA innføre vesentlige kvanta.

Produksjon. Kornproduksjonen legger fortsatt beslag på ca. 40 % av det dyrkede arealet. Viktigst er hvete og mais, det hjemlige kornslag som amerikanerne kaller (Indian) corn. Maisen gir god avkastning, og en stor del brukes til dyrefôr, særlig i melk- og kjøttproduksjonen. USA står for nesten halvparten av verdensproduksjonen av mais. Mais dyrkes særlig i maisbeltet som strekker seg vestover fra Ohio over Indiana, Illinois, Iowa til Nebraska, hvor flat, fruktbar jord kombinert med varme, fuktige somrer gjør arealene særlig godt egnet for maisdyrking. Vårhvete (og i mindre grad bygg, havre, lin og raps) dyrkes i North Dakota, Montana og tilgrensende områder, mens vinterhvete (samt durra og hirse) produseres særlig i præriestatene lenger sør (Kansas, Nebraska, Oklahoma og Texas). USA er verdens overlegent største eksportør av hvete og mais. Mens hveteproduksjonen økte markant først i 1970-årene og har holdt seg stabil, var havreproduksjonen i 1992 bare en tredjedel av hva den var i 1970. Hirse, som brukes mest til dyrefôr, tåler det tørre prærieklimaet bedre enn mais og blir særlig dyrket i Texas og tilstøtende områder. De siste tiårene har durraarealet stadig økt, og står nå blant kornslagene bare tilbake for det som brukes til mais og hvete. Ris avles ved hjelp av irrigasjon (kunstig vanning) ved kysten i Texas og Louisiana, samt i Arkansas og California; USA er verdens nest største eksportør av ris (etter Thailand).

Dyrking av soyabønner er av relativt ny dato og foregår primært i maisbeltet; USA har i flere tiår vært verdens ledende soyaprodusent. Av andre oljevekster kan nevnes linfrøproduksjon i Dakota, jordnøtter og treolje i sørstatene.

Helt siden kolonitiden har tobakk vært en viktig avling fra Kentucky og Virginia og sørover. I dag er North Carolina og Kentucky de største tobakkprodusentene. Likeledes er bomullsdyrking en tradisjonell hovednæring i mange av delstatene i sør. USA hadde lenge en dominerende stilling på verdensmarkedet (opptil 90 % av verdensproduksjonen på 1800-tallet), mens dagens andel ligger i overkant av 20 %. Utarmingen av jorden har bidratt til nedgangen, men også angrep fra bomullsbillen (boll weevil), som kom fra Mexico i 1890-årene. For å få bukt med billen måtte man innføre et mer variert jordbruk. Etter hvert som jorden ble utarmet, flyttet bomullsdyrkingen vestover. I dag er Texas og California de viktigste bomullsstatene, men delstatene i den nedre Mississippidalen er også viktige produsenter. USA eksporterer i dag både bomullsfrø og bomullsfibere. Sukkerrør er også en viktig nyttevekst, som i noen grad har erstattet bomull på farmer i Deep South. Louisiana og Florida er det viktigste området for sukkerrør (foruten Hawaii), mens avling av sukkerbeter er blitt en viktig inntektskilde i California, men også i Midtveststater som Ohio og Minnesota og flere av de nordlige fjellstatene i vest. I dag bidrar sukkerbeter og -rør omtrent like mye til sukkerproduksjonen i USA.

Poteten står ikke så sentralt i kostholdet som i Europa på grunn av tilgangen på andre grønnsaker. Likesom grønnsaker er poteter relativt kostbare å transportere og produseres derfor gjerne i nærheten av de store befolkningskonsentrasjoner, som langs den nordlige atlanterhavskysten og over mot Great Lakes. Bortsett fra potetstaten fremfor noen, Idaho, er det særlig i stillehavsstatene at det dyrkes mye poteter. I sørstatene dyrkes en god del søtpoteter (yam). Grønnsakproduksjonen er hovedsakelig konsentrert i kyststrøk med tilstrekkelig nedbør eller der det er gode irrigasjonsmuligheter, og gjerne i nærheten av store befolkningskonsentrasjoner. I tillegg til den tradisjonelle smådriften finner en nå stadig mer spesialisering og stordrift innenfor frukt- og grønnsakdyrkingen. California er ledende på dette området, og er sammen med Florida hovedleverandør av tidliggrønnsaker og frukt til områdene lenger nord. Disse delstatene har nærmest monopol på sitrusfrukter, mens f.eks. epledyrking står sterkt både i nordvest- og nordøststatene. Sørstater som South Carolina og Georgia er fremdeles viktige leverandører av plommer. Druedyrking for vinproduksjon er en viktig næringsgren i California, som også produserer for eksport.

Husdyrholdet domineres av storfe og svin for kjøttproduksjon, særlig i maisbeltet. En intensiv produksjon av konsummelk drives på strekningen Baltimore–Boston for å fylle behovet for ferskmelk og fløte i de tettbefolkede områdene langs østkysten. Produksjon av smør og ost og andre meieriprodukter foregår særlig i Dairy Belt, som strekker seg fra det indre av New England og rundt Great Lakes til Minnesota. Her finnes også en del krøtteravl for slakt, men stort sett er melk- og kjøttproduksjon atskilt. Storfeoppdrett for slakt finner først og fremst sted på de store ranchene på Great Plains og i maisbeltet, hvor svineavlen også er konsentrert. Chicago har alltid vært sentrum for slakteriindustrien, en viktig faktor i utbyggingen av jernbanenettet vestover på 1800-tallet. Historien om «Ville Vesten» er rik på fortellinger om kvegdrifter på de kjente cattle trails, f.eks. Chisholm Trail fra dypt nede i Texas nordover til jernbanen (railhead) ved Abilene, Kansas, der kveget ble fraktet videre med tog til Chicago. Over halvparten av storsvin-avlen foregår i den sentrale del av maisbeltet. Sau- og geiteholdet drives særlig i Texas og i fjellstatene i vest. Gress- og høyproduksjon er nært knyttet til husdyrholdet. Pressing og ensilering sørger for å bevare næringsverdien i fôret.

Fôrvekstene varierer med klima og jordsmonn, med hovedsakelig kløver ved atlanterhavskysten, timotei og alfalfa i Midtvesten, og lusern på den vestlige prærien. Mens storfeholdet økte med omlag 40 % i årene 1950–65, har nivået vært relativt stabilt de siste tiårene. Storfekjøttproduksjonen, som ble nesten tredoblet i perioden 1940–70, har siden holdt seg på 1970-nivå. Saueholdet er i dag bare en femtedel av hva det var i 1940, mens svineholdet har vært stabilt i hele etterkrigstiden.

Økologi. Erosjon og mangel på økologiske hensyn har skapt alvorlige problemer for amerikansk jordbruk, og en antar at jorden har tapt 40–50 % av sin opprinnelige fruktbarhet. Dette skyldes ensidig drift i år etter år (særlig bomull, men også tobakk, hvete, mais) uten at jorden er blitt tilført tilstrekkelig ny næring; flomskader ved at skogen mange steder er hogd ut og elvene har svært varierende vassføring; samt vinderosjon på de vestlige slettene etter tap av den naturlige vegetasjon eller overbeiting. De mest dramatiske følgene av jordødeleggelse hadde man i 1930-årene, da f.eks. Oklahoma mistet 13 % av sin farmbefolkning som følge av at jordbruksland ble forvandlet til halvørken ved vinderosjon (Dust Bowl). Denne tragedien er dramatisert i litteratur og film i John Steinbecks Vredens druer. Mer hensiktsmessige pløyemetoder, tilføring av næringsstoffer og væte gjennom vekselbruk og brakklegging, samt planting av verneskog har redusert disse problemene i ganske stor grad. Den «grønne bølge», den økologiske bevisstgjøringen som kom for alvor på slutten av 1960-årene, har også gjort mye for å få bremse skadevirkningene av det moderne jordbruket. Den økologiske bevisstgjøringen har også skapt større vilje til å verne jordbruksland mot nedbygging. Føderal lovgivning (f.eks. Clean Air Act og Clean Water Act) har også tvunget landbruket til å ta økologiske hensyn når det gjelder avrenning fra jordbruksland, bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler, gress-og halmbrenning m.m. I Florida er våtmarksområdet Everglades utsatt for omfattende forurensning, ikke minst fra sukkerindustrien, som i de senere år har bredt om seg her og som gjennom drenering og utslipp har forårsaket store endringer i økologien.

Produksjon av viktige vekster 2004 (i tonn)

Mais 299 917 000
Soyabønner 85 013 000
Hvete 58 738 000
Sukkerbeter 27 176 000
Sukkerrør 26 320 000
Poteter 20 686 000
Tomater 12 766 000
Appelsiner 11 677 000
Ris 10 470 000
Bomull 5 062 000
Epler 4 726 000
Tobakk 400 000

Skogbruket er blitt drevet som utpreget høstingsbruk. Skogen nærmest markedene er først blitt hogd ut, og tyngdepunktet for avvirkningen har forskjøvet seg, først fra østkysten til området omkring Great Lakes og siden sørover. På begynnelsen av 1900-tallet ble stillehavsstatene viktige hogstfelt og har siden vært det viktigste skogbruksområdet. Stordrift med en høy grad av mekanisering har vært et karakteristisk trekk ved det amerikanske skogbruket, men i de senere år har miljøhensyn vunnet stadig mer innpass i næringen. Myndighetene, med U.S. Forest Service i spissen, har også lagt miljørestriksjoner på virksomheten. Således var det først i 1990-årene en langvarig konflikt mellom verneinteresser og skogselskapene om hogst i urskog hvor den truede lappuglen (spotted owl) hekker. Domstoler la gjentatte ganger ned forbud mot hogst her under henvisning til Endangered Species Act. U.S. Forest Service er nå opptatt av å utarbeide regelverk for utnyttelse av de skogene som eies av det offentlige, med hensyn til rekreasjons- og viltforvaltning. Effektiv miljølovgivning har imidlertid vært vanskelig å drive igjennom både i den føderale Kongressen og i delstatene. Som en reaksjon på vanskene i nordveststatene har flere skogselskaper flyttet mer av sin virksomhet til sørstatene, hvor de møter færre restriksjoner og hvor vekstsesongen er lengre, og prisene på både skog og jord er lavere.

Skogarealet utgjorde i 2002 ca. 3,3 mill. km2, og 2/3 av dette betegnes som «potensielt produktivt skogareal» og finnes i første rekke i stillehavsstatene, de nordlige fjellstatene, sørstatene, samt ved Great Lakes. Ca. 930 km2 er nasjonalparker, 83 % føderalt område. 40 % av den kommersielle skogen ligger i dag i sørstatene, hvor storparten av de harde treslagene er å finne; regionen produserer 60 % av all tremasse. Omlag 70 % av det naturlige skogdekket i landet gjenstår i dag, mens bare 10 % av de opprinnelige sagtømmerresursene består. Den årlige avvirkningen er 5 % høyere enn tilveksten, mens beskatningen av visse bløte treslag i Oregon har vært dobbelt så høy som fornyelsen i de senere år.

Skogarealet fordeler seg med 24 % på den føderale stat og 7 % på delstat, fylke og kommuner, mens resten var privateid (derav en stor del disponert av treforedlingsselskaper som Weyerhauser, Georgia-Pacific, International Paper o.l.). Avvirkningen ble redusert med 43 % fra 1909 (da produksjonen kulminerte) til 1945. Avvirkningen var i 2004 på 458 mill. m3. Dette dekker på langt nær behovet, og USA er en storimportør av trevarer, papir og papirmasse, hovedsakelig fra Canada. I 2004 innførte landet trevarer for 12,3 mill. USD, mens det utførte for 1,8 mill. For tremasse, papir og bruktpapir var imidlertid tallene henholdsvis 19,9 mill. og 16,9 mill. USD.

Fiskeriene reguleres i dag av en føderal lov, Magnuson Fishery Conservation and Management Act av 1982, som gir de føderale myndigheter overoppsynet med fiskeressursene og fiskevirksomheten drevet av amerikanske og utenlandske fartøyer innenfor USAs økonomiske sone (200 nautiske mil). Fiskeriene gav i 2003 USA et utbytte på 4,3 mill. tonn til en verdi av 3,3 milliarder USD. (USA hadde 1,3 % av total fangst i verden). Fangstkvantumet dekker bare vel en tredjedel av det innenlandske behovet. I 2004 eksporterte landet fisk og fiskeprodukter for 3,1 mrd. USD, mens det importerte for hele 11,2 mrd. USD. Av fangstmengden blir 2/3 tatt på stillehavskysten, ca. 16 % på atlanterhavskysten og 18 % i Mexicogolfen. Ferskvannsfisket, hovedsakelig i Great Lakes og Mississippi, bidrar med en mengde av størrelsesorden 2 %. I verdi representerer fangsten på vestkysten nesten halvparten. Viktigste fiskestat er Alaska, både etter kvantum og verdi. Sei er det viktigste fiskeslaget etter begge kriterier, mens laksefisket (som i mengde bare utgjør vel femteparten) er nesten like innbringende på grunn av verdien. Menhaden (fisk av sildefamilien) kommer som nummer tre. Tunfisk og skalldyr betyr også mye økonomisk. Tatt under ett (2003), utgjør skalldyr 55 % av verdien av oppfisket kvantum, mens menhaden og sei tilsammen utgjør ca. 60 % av fangstmengden. 13 % av den oppfiskede mengden går til hermetikk, mens 8 % går til ferskfilet og frossenfisk.

Fisket på den nordlige atlanterhavskysten har tapt seg i viktighet de senere år, mens stillehavskysten har økt i betydning. De største fiskehavnene finner en nå på vestkysten (Dutch Harbor–Unalaska og Kodiak i Alaska) og i Mexicogolfen (Empire-Venice og Cameron, Louisiana).

USA er rikt på råstoffer av alle slag. Landet er verdens største produsent av kull, naturgass, kobber, molybden, bly, svovel m.m., og det er bare få råstoffer landet mangler, bl.a. krom, mangan, nikkel, tinn og diamanter. Men USA har lenge importert alt sitt forbruk av columbium, mangan, strontium, tungsten og bauxitt og i 2004 innførte landet 95 % av produktene asbest, 68 % av magnesium (aluminiumsproduksjonen), 56 % av silicon og 12 % av jernmalm. For enkelte produkter som petroleum og jernmalm er produksjonen blant verdens største, men likevel er landet avhengig av import pga. det høye forbruket.

USA produserer ca. 20 % av all kull i verden. Vel halvparten av kullproduksjonen faller på feltene i Appalachene, særlig Kentucky, West Virginia og Pennsylvania. Betydelig er også feltet i Illinois–Indiana. I de nordlige fjellstatene, særlig Wyoming, Montana og North Dakota er det tredje kullområdet i USA. Her dominerer brunkull og dårligere steinkull.

Av ikke-metalliske mineraler produserer USA 13 % av nitrogen, av metaller 42 % av all molybden, 18 % av kobber og 6 % av verdens jernmalm. Kun en mindre del av verdien av landets mineralproduksjon skriver seg fra gruvedrift på metaller. Størstedelen av verdien kommer fra produksjon av råolje og naturgass samt kullproduksjon.

Brytingen av jernmalm utgjorde sammen med kullgruvedriften grunnlaget for den industrielle utvikling i USA. Produksjonen av jernmalm har gått sterkt tilbake. Like før den annen verdenskrig var USAs andel av verdensproduksjonen 31 %, men det tilsvarende tall i dag er 6 % (etter metallinnhold). Også i produksjonen av jern, stål og ferrolegeringer har USA tapt terreng internasjonalt sett; fra omkring 1970 har det tidligere Sovjetunionen vært ledende med hensyn til produksjon av jern- og ferrolegeringer, men per innbygger ligger fortsatt USAs produksjon høyere. De viktigste jernmalmforekomstene ligger ved Lake Superior i Minnesota og Michigan. Særlig kjent er Mesabi Range (Minn.) med verdens største dagbrudd. Ellers finnes forekomster i California og vestre fjellområder (Montana). Kobbermalm brytes nesten utelukkende i fjellstatene, særlig Arizona, Utah og New Mexico, og produksjonen er økende. Sinkmalmbrytingen har vært stabil de senere år og ligger årlig på omkring 500 000 tonn (Alaska, Tennessee og New York), mens blyproduksjonen (Alaska, Missouri og Idaho) har gått noe tilbake i senere år. USA har en stor produksjon av edle metaller, f.eks. gull (250 tonn i 2005, vesentlig i Nevada, California og Utah, og sølv (1300 tonn), først og fremst i Nevada, Alaska og Idaho. Landets andel av verdensproduksjonen i 2003 var 11 % og 7 % for henholdsvis gull og sølv.

USA er verdens største produsent av råfosfat (38 mill. tonn i 2005) med Florida, North Carolina og Idaho som de ledende stater. Det produseres også store mengder svovel og salt, som brytes i Louisiana, Texas og New York. Produksjonen av uran (2700 tonn 2005) og plutonium finner sted primært på Coloradoplatået, en god del på indiansk territorium.

Oljeutvinningen startet i 1859 i Pennsylvania. I 2005 produserte USA daglig 6,8 mill. fat, 8 % av verdensproduksjonen, mot 58,5 % i 1948. De viktigste kontinentale oljefelt i dag ligger ved kysten av Mexicogolfen (Texas), California og Alaska, og sammen produserer disse feltene 60 % av oljen. De føderale offshorefeltene står for 1/4 av oljeproduksjonen. New Mexico, Oklahoma og Wyoming har store forekomster av naturgass, og sammen med Louisiana utgjør de over 1/3 av produksjonen. De først utnyttede oljefeltene i Appalachene er praktisk talt uttømte. De største kjente reservene finnes ved Mexicogolfen og i Alaska. Statoil, Chevron og partnere gjorde høsten 2006 et funn i Mexicogolfen som kan øke USAs råoljereserver med 50 % (15 mrd. fat). USAs oljeimport har økt dramatisk i de senere år. Fra 1990 til 2005 økte importen med hele 73 %. Av den daglige import på 10,2 mill. fat med råolje kom 7 mill. fra Canada, Saudi-Arabia, Venezuela, Nigeria og Irak., og totalt 2,5 mill. fat fra arabiske OPEC-land. Den totale petroleumsimporten var 13,4 mill fat per dag.

USAs energiforsyning ble i 2005 dekket slik: olje 40 %, naturgass 23 %, kull 22 %, kjernekraft 8 % (men 20 % av elektrisitetsproduksjonen), fornybar energi 6 %, derav vannkraft 2,5 %, samt jordvarme og solenergi. Forbruket fordelte seg slik: industrielt 33 %, transport 28 %, boliger 21 % og kommersielt 18 %. I 2003 produserte USA (4,6 % av verdens befolkning) 27 % av verdens energi og forbrukte 37 %. I 2004 var USAs produksjon av energi 70,4 trillioner btu (British thermal units), men landet konsumerte hele 99,7 trillioner btu. Oljeimporten utgjorde 9,3 % av de totale importutgifter i 2004. I 2004 produserte USA 99 mrd. megawattimer kjernekraft, nesten like mye som Frankrike (63 mrd. mwh) og Japan (45 mrd. mwh), de nest største produsentene, til sammen.

Vannkraftverk finner en særlig i stillehavsstatene. Ellers er vannkraften særlig utbygd i Appalachene (f.eks. Tennessee Valley), St. Lawrence River og Colorado River. I mange tilfeller er utbygging til kraftformål skjedd parallelt med regulering for å forebygge flomskader (f.eks. The Tennessee Valley Authority under president Roosevelts New Deal i 1930-årene, et gigantprosjekt med 38 damanlegg), og den har gitt grunnlag for et betydelig irrigasjonsjordbruk mange steder. Siden landets viktigste industriområder har lett adgang til store mengder billig og god kull, er vannkraft lite brukt i industrien. Således går storparten av kullproduksjonen til kraftindustrien til tross for det store forbruket i jern- og stålindustrien.

Kullet var det fossile brenslet som først kom i omfattende bruk i industriell sammenheng. Kullproduksjonen viste en nedgang frem til 1960-årene, men har senere stabilisert seg og tidvis økt i omfang.

Industrien hadde en sterk vekst i siste halvdel av 1800-tallet (gjennomsnittlig 5 % årlig 1849–99), og særlig i tiden etter borgerkrigen satte industrialiseringen inn for fullt. 1899–1920 var veksten over 8 % årlig i gjennomsnitt. Den fremvoksende industrien hadde tilsynelatende uuttømmelige mengder av alle slags råstoffer og energikilder, som ved rask utbygging av kommunikasjonene (jernbaner, kanaler og senere veier) lå lett tilgjengelig. I tillegg hadde den en jevn strøm av billig og til dels faglært arbeidskraft fra Europa og en viss innsprøyting av kapital herfra. Det raskt voksende folketallet gav et stort og stadig voksende marked, vernet utad av høye tollmurer og innad uhemmet av tollgrenser og andre restriksjoner. USA ble snart verdens største industrimakt og opparbeidet en betydelig industrivareeksport, som alt før den første verdenskrig oversteg jordbruksvareeksporten i verdi. I de senere årene har det funnet sted en spesialisering i industriproduksjonen og en vridning mot høyt avanserte og lite arbeidskraftkrevende, til dels helt nye, produkter. Dette har også medført endringer i industriens beliggenhet.

USAs industri er karakterisert ved store integrerte, og ofte internasjonale selskaper som er så store at markedet i en bransje gjerne domineres av noen få selskaper, såkalte oligopoler. Omlag 1/3 av bearbeidingsverdien kommer fra bedrifter med over 1000 ansatte. Lengst er konsentrasjonsprosessen kommet i produksjon av utstyr til romfarten, visse organiske fibere, telefonutstyr, gummivarer, sigaretter og biler, hvor praktisk talt 100 % av bearbeidelsesverdien faller på et fåtall større selskaper. Andre bransjer med sterk konsentrasjon er bilgummiindustrien og flyindustrien. Gjennom lovgivningen søker myndighetene å redusere enkeltselskapenes innflytelse på produksjon og markedsføring. Således forbyr Sherman Antitrust Act av 1890 «kombinasjoner som legger bånd på konkurransen». I praksis har imidlertid myndighetene håndhevet denne loven svært lempelig etter 1980, idet de har tillatt fusjoner av selskaper både horisontalt og vertikalt i uvanlig stor utstrekning sammenlignet med tidligere. Den største korporasjonen finner en i dag i handelsnærningen, Wal Mart, med en omsetning på 290 mrd. USD, med industriselskapene Exxon Mobil, General Motors og General Electric på de neste plassene.

Tungindustri. Industrien har tradisjonelt vært konsentrert i den nordøstlige del av landet, i et belte fra atlanterhavskysten mellom det sørlige New England og Chesapeake Bay og vestover til Chicagotraktene. Andelen av industrien som ligger her har imidlertid gått sterkt ned de siste tiårene til fordel for delstatene lenger sør og vest. Det nordøstlige industriområdet har likevel fremdeles omkring halvdelen av sysselsettingen og produksjonen (etter verdi) i industrien i USA. Store felter med kull og jern ligger her nær hverandre (jern for størstedelen like utenfor området, ved Lake Superior) og har muliggjort verdens største jern- og stålindustri. Den lokale jernmalmproduksjonen har imidlertid gått sterkt tilbake etter 1980, men USA har likevel (2005) 5 % av verdensproduksjonen av jernmalm, 4,5 % av rujern og 8,5 % av råstål. Viktigst er Pittsburgh–Youngstown-området på vestsiden av Appalachene i Pennsylvania/Ohio. Her finnes store mengder gode kull, og området har rimelig frakt for jern med båt fra feltene ved Lake Superior. Andre viktige (og nyere) jern- og ståldistrikter er områdene ved sørenden av Lake Michigan (Chicago, Gary), der malm fra Lake Superior smeltes med kull fra feltene i Indiana/Illinois, Birmingham, Alabama, der jernmalm og kull finnes side om side og Baltimore–Philadelphia, der importert jernmalm i stor grad benyttes sammen med kull fra Appalachene.

Mulighetene til billig transport av råvarene har vært av avgjørende betydning for lokaliseringen av jern- og stålindustrien til områder mellom kull- og jernmalmforekomstene, der de totale transportkostnadene blir minst, i USA i kanskje særlig grad nær eller ved kullfeltene. Jernbanene var i sin tid den viktigste avtager av jern- og stålproduktene; i dag går mesteparten til bil-, maskin-, verktøy- og bygningsindustrien. Fjellstatene har store metallsmelteverk for ikke-jernholdige metaller, i nær tilknytning til gruvedistriktene her. Viktigst er kobberforedlingen (Arizona, Utah). Importerte metaller foredles nær havnene, f.eks. kobber i Baltimore og andre steder ved atlanterhavskysten.

Produksjon av lettmetaller skjøt i været etter den annen verdenskrig. Særlig ble etterspørselen etter aluminium stor innen fly og bilindustri, men også i byggeindustrien og i produksjon av husgeråd, særlig kokekar. Aluminiumindustrien er utpreget kraftorientert. De eldste fabrikkene var lokalisert til områder med stor tilgang på kraft, nærmest mulig bauxittforekomstene som dannet utgangspunkt for foredlingen. Disse fantes i sørstatene. Siden 1950- og 1960-årene er behovet for aluminium økt sterkt, og dermed behovet for bauxitt, som nå importeres i sin helhet, særlig fra Australia, Jamaica og Guinea. De viktigste områder for aluminiumindustrien, foruten de tradisjonelle i sørstatene og Appalachene, finner man i tilknytning til importhavnene for bauxitt i Washington og ved Mexicogolfen. Skjønt USAs aluminiumsindustri har gått sterkt tilbake i de siste tiår, står den fortsatt for 10 % av aluminiumproduksjonen i verden (2003).

Næringsmiddelindustrien er, når det gjelder de minst foredlede varene, lokalisert til trafikknutepunkter i nær tilknytning til de rikeste jordbruksområdene. Mølleindustrien domineres av Kansas og Minnesota (særlig Minneapolis). Også Buffalo ved Lake Erie og andre byer har stor mølleindustri. De største slakteriene finnes i Chicago, St. Louis, Omaha (Nebraska) og St. Paul. Når det gjelder mer foredlede varer, betyr markedsorienteringen mer, og industristatene i nordøst har et større innslag. Tobakksindustrien er råstofforientert med klart tyngdepunkt i de sentrale og sørlige deler av Appalachene. Produksjonen av f.eks. sjokolade og sukkervarer er i større grad markedsorientert med Pennsylvania og New York som de ledende.

Sagbruks- og trevareindustrien er for en vesentlig del konsentrert til skogsområdene i stillehavsstatene og i sørstatene. Tremassefabrikkene har vist noe større treghet i å rette seg etter det endrede råvaregrunnlaget, og papirfabrikkene ligger ennå for det meste i nordøst trass i at skogens avkastning her er kraftig redusert. Industrien her baserer seg for en vesentlig del på importert tømmer og cellulose. Grafisk industri og forlagsvirksomhet har et klart tyngdepunkt i New York City med Boston og Chicago som viktige, sekundære sentrer.

Bekledningsindustri. Tekstilindustrien var blant de første industrigrener i USA, vesentlig i New England. Bomullsindustrien har flyttet sørover til de søratlantiske statene, mens ullindustrien for en stor del har holdt seg i New England og de mellomatlantiske statene. Bekledningsindustrien finnes dels i samme områder som tekstilindustrien, men er noe nærmere knyttet til markedene med et særlig tyngdepunkt i de store byene, først og fremst New York City. Mest utpreget er dette for fremstillingen av barne- og damekonfeksjon. Skoindustrien har tradisjonelt spilt en stor rolle i New England, som ennå har en del fabrikker i bransjen. For hele tekstil- og bekledningsindustrien er det en tendens til forskyvning vest- og sørover. Dette er for øvrig et generelt trekk i de fleste industrier.

Annen industri. Produksjon av glass og andre keramiske produkter er særlig utviklet i Alleghenyområdet og New Jersey. Den kjemiske industri er svært variert. En meget stor del av den finner man i områder med god tilgang på olje, gass og kull, som er viktige råstoffer i denne sammenheng. For flere viktige kjemiske produkter er USA verdens største produsent, bl.a. kunstgjødsel og svovelsyre. USA har en vesentlig produksjon av farmasøytiske produkter. Gummiproduksjonen er verdens største. Omtrent 1/3 av gummivareindustrien finnes i Ohio (Akron). Den sterke utviklingen av petrokjemisk industri har for en stor del funnet sted ved Golfkysten.

Det er verkstedindustriens produkter som dominerer industrien med om lag halvparten av bearbeidelsesverdi og eksport. Viktigst er produksjonen av maskiner, transportmidler og elektriske og elektroniske apparater og utstyr. Maskinindustrien har et klart tyngdepunkt i midtvesten og den nordlige atlanterhavskysten, særlig i sørlige deler av New England, som er det eldste sentrum for maskinindustri i USA. I de siste årene har man hatt en betydelig vekst innen denne grenen i stillehavsstatene. I den elektriske og elektroniske industrien er bedriftene gjennomgående større, og dette gjelder i enda større grad transportmiddelindustrien. Bortimot halvparten av denne industriens bearbeidelsesverdi kommer fra bilindustrien, dominert av bilbyen Detroit, om lag 1/3 fra flyindustrien, over 40 % når en inkluderer produksjon for romfartsvirksomheten. Mens USA i 1950 produserte 76 % av verdens kjøretøyer, var tallet i 2004 sunket til 19 %. Flyindustrien hadde opprinnelig en sterk konsentrasjon i nordøst, men en betydelig forskyvning vestover har funnet sted. I dag finnes de betydeligste fabrikkene i stillehavsstatene (California, Washington) og på Great Plains (Kansas). Ennå er imidlertid særlig flymotorproduksjonen betydelig i nordøst. Den sterke veksten i elektronisk industri har for en stor del falt på California (Silicon Valley), men viktige sentrer er også Front Range, ved Denver, Colorado; Everett-Seattle-korridoren i Oregon og Washington; Highway 128 rundt Boston, Massachusetts; og «Research Triangle» i North Carolina (Durham, Raleigh, Chapel Hill).

Mens postverket i USA er en statlig institusjon, blir telefon- og telegraftjenester drevet av private selskaper. U.S. Postal Service ble etablert som et frittstående direktorat (agency) ved Postal Reorganization Act i 1971 og erstattet det tidligere Post Office Department. Pakkeforsendelser utføres imidlertid også av flere private firma med United Parcel Service som det største.

Etter en antitrustsak som tok 13 år, inngikk Justisdepartementet og American Telephone and Telegraph i 1982 et rettsforlik som splittet opp det nær enerådende Bell System («Ma Bell») i 22 lokale selskaper. Senere har en rekke andre selskaper kommet inn på telesektoren i konkurranse med Bell (f.eks. MCI). I 1991 var det i USA 56 telefonselskaper (carriers) og 2 firmaer med telegraftjenester. 1328 selskaper tilbød teletjenester. I 2002 fantes det 330,8 mill. telefonabonnenter og 194 mill. mobiltelefonabonnenter, dessuten 190 mill. PCer, dvs. 659 per 1000 innb.; verdens høyeste rate.

I forhold til nasjonalinntekt og folkemengde er USAs utenrikshandel beskjeden. Dette har sammenheng med landets ressurstilgang og teknologiske utvikling, som gjør landet selvforsynt på de fleste områder. I hele etterkrigstiden frem til midten av 1970-årene hadde USA i det store og hele et til dels betydelig overskudd i varebyttet med utlandet. Fra 1976 har derimot USA hatt underskudd i utenrikshandelen. Dette skyldes i første rekke den sterke økningen i petroleumsimporten. I 2004 var underskuddet i handelsbalansen hele 650 mrd. USD. Størst var underskuddet i samhandelen med Kina (162 mrd. USD) og Japan (75 mrd. USD).

Eksporten viser en stadig forskyvning mot mer bearbeidede varer. I 1920-årene bestod rundt regnet 40 % av eksporten av mer bearbeidede varer mot over 60 % fra 1960 og fremover. Selv om råvarene totalt sett har vist en synkende andel av USAs eksport, er USA for flere viktige råvarer verdens klart største eksportør. Dette gjelder såvel nærings- og nytelsesmidler (korn, tobakk m.m.) som tekstilråstoffer (bomull m.m.), fettstoffer (soya) og en rekke mineraler og metaller.

Også for importens vedkommende er råvarenes andel gått tilbake siden 1960-årene, med et vesentlig unntak for fossilt brensel (olje, kull, gass). Den sterke økningen i importen av oljeprodukter førte til at gruppen råolje og kull økte fra 10,5 % i 1960 til et toppnivå på 33,9 % av USAs samlede import i 1980. I 2004 var importverdien av olje- og gassprodukter 31 %. Importen av mer bearbeidede varer har økt siden 1960. Økningen skyldes en meget sterk vekst i importen av elektriske apparater, maskiner og biler. Maskiner og transportmidler utgjorde 43,5 % og personbiler alene 8,8 %. I 2004 var 28,6 % av bilsalget importerte biler. På begynnelsen av 1900-tallet var størstedelen av USAs utenrikshandel med Europa. Senere har dette avtatt betraktelig. Det er i første rekke samhandelen med resten av Amerika og etter den annen verdenskrig også Japan, som har erstattet handelen på Europa. I 2004 var foruten Kina og Japan også Canada og Mexico svært viktige handelspartnere og utgjorde omtrent samme andel av handelsunderskuddet som Vest-Europa (111,5 mrd. USD mot 113,4 mrd. USD). Etter 1960-årene har petroleumsimporten vært en viktig faktor for påvirkning av USAs utenrikshandel. Således har handelen med flere land i Afrika (særlig Nigeria og Algerie) og Asia (Indonesia m.fl.) økt betraktelig. Norge hadde i 2005 et overskudd på 4,8 mrd. USD i varebyttet med USA.

Med det økende kostnadsnivå har USAs næringsliv fått stadig større problemer med konkurransedyktigheten, særlig hva angår pris, både på den internasjonale arena og på hjemmemarkedet. Dette har i de senere år skapt et permanent underskudd i handelsbalansen med utlandet (2004: 651 mrd. USD). Samtidig ble det som en følge av omleggingen av skattepolitikken tidlig i 1980-årene, skapt et betydelig underskudd på det føderale budsjettet. Da Bill Clinton inntok Det hvite hus i 1993, arvet han et budsjettunderskudd på 290 mrd. USD. Da han forlot presidentembetet i 2001, etterlot han seg et overskudd på statsbudsjettet på 230 mrd. USD.

Krigen i Afghanistan siden oktober 2001 og i Irak fra mars 2003 har tappet den amerikanske økonomien for store ressurser. Ved utgangen av 2006 nærmet budsjettunderskuddet seg 400 mrd. USD. USAs utenlandsgjeld var i 2006 ca. 9,5 mrd. USD. De to underskuddene legger sterke bånd på den amerikanske økonomien og representerer hovedproblemet i landets stilling i den internasjonale økonomien. Underskuddene ble for en stor del finansiert av investorer fra regimer som er USA-kritiske, f.eks. Kina, hvilket skapte et delikat problem for president George W. Bush.

Som i resten av den vestlige verden, har det i USA i de senere år skjedd en høy grad av deregulering av mange sektorer av næringslivet i USA. Videre ble det i 1989 inngått en frihandelsavtale med Canada, med en innføringsperiode på 10 år. Denne avtalen ble utvidet fra 1.1.1994 til å omfatte Mexico, gjennom NAFTA (North American Free Trade Agreement), som har en innkjøringsfase på 15 år. NAFTA åpner et frihandelsmarked på 360 mill. mennesker for amerikansk næringsliv, men stiller også landet overfor store omstillingsproblemer, ikke minst pga. den billige arbeidskraften i Mexico. USA har vært en pådriver innenfor organisasjonen GATT for å få til tollreduksjoner. Da Uruguay-runden ble avsluttet høsten 1993, var dette regnet som en seier for amerikanske handelspolitiske prinsipper. GATT ble i 1995 til The World Trade Organization (WTO), som i 2006 hadde 149 medlemmer. President Clinton har også vært aktiv for å få til et nærmere handelssamarbeid i stillehavsområdet (Pacific Rim) gjennom den nye organisasjonen APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation, 1989). Dette er særlig viktig for USA, som en motvekt mot EU, men også fordi det store handelsunderskuddet med Japan og Kina er et av USAs største økonomiske problemer.

Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2003

Eksport Import
Canada 17,4 23,4
Kina 12,5 4,0
Mexico 10,7 13,5
Japan 9,3 7,2
Tyskland 5,3 4,0
Storbritannia 3,4 4,7
Sør-Korea 2,9 3,3
Frankrike 2,3 2,4

Eksporten fordelt på hovedvaregrupper 2003 (prosentvis)

Varegrupper
Matvarer og levende dyr 6,0
Petroleum, petroleumsprodukter, kull 2,0
Andre råvarer 4,6
Kjemiske produkter 12,3
Maskiner og transportmidler 48,6
herav maskiner og utstyr til kraftproduksjon 9,6
industrimaskiner 16,3
biler og -utstyr 18,0
utstyr til fly og romfart 12,0
telekommunikasjons- og lydutstyr 5,8
Andre industrivarer 11,7

Importen fordelt på hovedvaregrupper 2003 (prosentvis)

Varegrupper
Matvarer og levende dyr 3,5
Petroleum og petroleumsprodukter 10,5
Kjemiske produkter 7,8
Maskiner og transportmidler 40,9
Andre industrivarer 17,6

De viktigste kommunikasjonsårer i den første pionertiden var elvene og de store sjøene. Alt i 1807 kom det i gang hjuldampertrafikk på Hudson River, i 1811 på Ohio og Mississippi. De naturlige vannveier ble i neste omgang knyttet sammen med kanaler. Erie-kanalen (Erie Canal) mellom Hudson River og Lake Erie ble åpnet i 1825 og betydde mye for koloniseringen vestover ved siden av at den gjorde New York til USAs viktigste havneby. I 1835 ble det skapt forbindelse mellom Lake Erie og Ohio River, senere mellom Lake Michigan og Illinois River, og derved var det skapt en sammenhengende vannvei fra atlanterhavskysten over de store sjøer og Mississippi til Mexicogolfen. I 1855 ble åpnet for trafikk den såkalte Soo-kanalen ved Sault Sainte Marie, som forbandt Lake Huron med Lake Superior. Dette fikk stor betydning for tømmer- og malmtransporten fra Wisconsin og Minnesota. På slutten av 1800-tallet gikk kanalfarten tilbake som følge av konkurranse fra jernbanen. Konkurranseforholdene ble regulert på begynnelsen av 1900-tallet, og kanalfarten har i dag en vesentlig betydning i USAs transportmønster. I alt regner man at USA nå har 42 500 km seilbare elver, hvorav nesten halvparten faller på Mississippi-vassdraget alene. Den siste vesentlige tilvekst i det seilbare elve- og sjøsystemet var åpningen av St. Lawrence-kanalen (1959), hvorved større båter kunne komme opp i de store sjøene (Great Lakes) via Canada. Foruten på Great Lakes, på grensen mot Canada, der særlig malmtransporten fra Duluth/Superior til jern- og stålindustrien lenger øst har veldig omfang, foregår det betydelig skipsfart på Mississippi og dens bielver samt andre seilbare elver (særlig Delaware, Hudson og kanalene). Skipsfarten på kanalene, elvene og sjøene betyr så mye at den rene kysttrafikken (dvs. fra én kysthavn til en annen) mindre enn 1/3 av total innenlandsk sjøtransport målt i tonn. I 2003 var godstransporten med jernbane 2,5 milliarder tonnkm. Av den totale innenlandske godstransport målt etter tonnkm gikk 1982 17 % på skip.

Bortimot 40 % av importen (etter vekt) går over havnene på atlanterhavskysten. Det har vært en sterk forskyvning av importen mot golfkysten fra midten av 1970-årene og nesten halvparten av importen faller nå på dette området. Golfkysten er viktigste område for eksport (særlig New Orleans og Houston), fulgt av atlanterhavskysten (viktigste eksporthavn Norfolk, Virginia). Til sammen har havnene i Mexicogolfen og på atlanterhavskysten 70 % av eksporten (etter vekt). Viktigste havneby på vestkysten er San Francisco. En del av utenrikshandelen går ellers over havnene ved de innenlandske vannveiene, særlig de store sjøene.

USAs skipsfart gikk raskt frem alt i den første tiden etter uavhengigheten i 1776. Handelsflåten ble snart den nest største i verden. I 1861 bestod den av 5,5 mill. tonn (fartøyer over 5 tonn), hvorav 2,5 mill. tonn i utenriksfart. Senere gikk den noe tilbake, for så å øke igjen helt på slutten av 1800-tallet, nå med hovedvekt på kystfarten. I 1898 falt bare 15 % av tonnasjen på skip i utenriksfart. Under den første verdenskrig ble flåten sterkt utvidet, i 1922 bestod den av 18,4 mill. bruttotonn, hvorav 58 % var skip i utenriksfart. Så fulgte en nedgang i tonnasjen frem til den annen verdenskrig, da det ble foretatt store utvidelser i flåten gjennom nybygging. Ved årsskiftet 1945/46 hadde USA en handelsflåte på 38,5 mill. bruttotonn. De senere årene har USAs handelsflåte gått noe tilbake, bl.a. som følge av stor overgang til bekvemmelighetsflagg. I 2004 bestod den av 10,7 mill. bruttotonn. Dertil kom 2,5 mill. tonn i den såkalte reserveflåten. Gjennomsnittsalderen på skipene er svært høy.

Jernbanebyggingen begynte i 1830. Mens koloniseringen av de østlige delstatene hadde vært basert på sjø-, elve-, kanal- samt veitransport, fikk jernbanen grunnleggende betydning for koloniseringen vestover, i den første tiden sammen med bruk av de andre transportmidlene. Særlig betydning fikk jernbanen for utnyttelsen av landområdene vestover (korndyrking, kjøttproduksjon, gruvedrift m.m.). Den første transkontinentale jernbanen ble åpnet i 1869. Jernbanenettet var i 1842 6479 km, i 1865 48 000 km og i 1916, etter 50 år med en kolossal utbygging, nådde det sin største lengde; 428 607 km. Jernbanebyggingen ble støttet av det offentlige ved bl.a. rimelige lån og tildeling av fri grunn for anleggene, men jernbanedriften har hele tiden primært vært på private hender.

Etter den første verdenskrig har det stadig pågått en nedlegging av linjer, særlig lite trafikkerte sidespor, og en reduksjon til enkeltspor på strekninger med dobbeltspor. I 1981 var jernbanenettet på 288 100 km, eid og drevet av en rekke ulike selskaper. I dag drives fjernpassasjertrafikken i hovedsak av AMTRAK (National Railroad Passenger Corporation), et selskap med føderal støtte som ble stiftet i 1971. Når det gjelder godstransporten, så har godsmengden transportert på skinner vært økende, selv om linjelengden har vært synkende. Den vesentlige del av godstransporten drives i dag av 15 større operatører, med CONRAIL, en public corporation på linje med AMTRAK, som den viktigste.

Jernbanen har tapt i første rekke i konkurransen med privatbilen, etter at den ble folkeeie i mellom- og etterkrigstiden. Privatbilen passet godt til sentrale amerikanske ideer om individualisme, frihet og mobilitet. Den kolossale veksten i bilparken betydde en tilsvarende reduksjon av tradisjonelle kollektive transportmidler som tog og trikk, men også etterhvert av buss. Denne utviklingen ble akselerert med utbyggingen av forstedene i 1950- og 1960-årene. På de lengre strekningene var det imidlertid primært flytrafikken som tok passasjerer fra jernbanen.

USA har et meget godt utbygd veinett. I 2001 utgjorde det 64 mill. kilometer. Et samordnet nasjonalt nett av flerfelts motorveier, Interstate Highways, ble påbegynt i 1950-årene og har bidratt sterkt til økningen av landeveistrafikken i USA de siste tiår. Den høye veistandarden har skapt grunnlag for en omfattende transport med lastebiler og vogntog i fri konkurranse med jernbanen i et omfang ukjent i Europa. Transportert godsmengde på vei har økt i de senere år. Også med hensyn til passasjertransport på lange avstander har jernbanene konkurranse fra veitransporten. Utbyggingen av moteller, veikroer og rasteplasser etc. og utviklingen av mer komfort i form av luftkjølte kabiner, kjølebager og andre bekvemmeligheter har gjort privatbilen populær også på lengre turer. Bussruter, f. eks. de en gang så populære Greyhound Lines, har imidlertid hatt en viss nedgang i sin virksomhet. USA har verdens største bilpark, både i absolutte tall og i forhold til folketallet. I 2003 var det registrert 135,7 mill. biler. Hele 42 636 personer omkom i veitrafikkulykker i 2004. I 2003 kjørte private personbiler gjennomsnittlig 19 000 km.

Fra 1978 og fremover ble luftfarten i USA kraftig deregulert. Dette har ført med seg økt konkurranse, lavere priser og andre tilbud til de reisende, men har også ført til nedleggelser av ulønnsomme ruter, særlig til steder som betjenes av bare ett eller få flyselskaper. Det har videre blitt foretatt en rekke sammenslutninger av selskaper og reorganisering av virksomheten, ofte som en følge av økonomiske problemer. Et karakteristisk trekk ved den amerikanske luftfarten i dag er det såkalte hub-systemet, som betyr at selskapene konsentrerer sin drift på et visst antall baser, og at passasjerer gjerne må fly via en slik hub (et 'nav', dit flyrutene går som ekene i et hjul). Kritikere mener dette forlenger og fordyrer flygingen, forsvarerne av systemet hevder det motsatte, at rasjonaliseringen gir en netto sparing for alle. Under en lønnskonflikt i 1982 sparket president Reagan flere tusen streikende flygeledere. Et langt lavere antall (delvis ukvalifiserte) personell ble etterhvert satt inn for å erstatte dem. Dette ble sterkt kritisert fra mange hold som en gambling med sikkerheten. En del alvorlige flyulykker har bidratt til debatt om manglende flytrygging. En del kritikere hevder at flyselskapene har ytterligere bidratt til å redusere sikkerheten gjennom sine innsparingstiltak. Det føderale luftfartsverket, FAA (Federal Aviation Administration) har ansvaret for virksomheten og har i de senere år satt søkelyset på denne siden av virksomheten.

De travleste flyplassene (passasjertall totalt i 2013) er Hartsfield-Jackson i Atlanta 94,4 millioner), Chicago O'Hare (66,7 millioner), Los Angeles (61,9 millioner), Dallas/ Fort Worth (57,7 millioner) og Denver (52,8 millioner). Atlanta er dessuten verdens travleste flyplass - en liste Chicago inntar 5. plass, Los Angeles 6. plass, Dallas 9. plass og Denver 15. plass.

Et viktig trekk i transporten av olje og gass (samt en del andre flytende mineraler) er rørledningene. I 1992 stod disse for 19,3 % av godstransporten i USA målt i tonnkm. Særlig viktig er Alaska Pipeline, som frakter olje og naturgass fra oljefeltene i indre Alaska til den isfrie havnen Valdez på sørkysten av Alaska. Det var oljekrisen i 1973 som virkeliggjorde planene om byggingen av denne rørledningen, som møtte sterk motstand i miljøvernkretser. Grunnstøtingen av tankskipet Exxon Valdez 40 km sør for Valdez 24. mars 1989 illustrerer den fare oljevirksomheten representerer for det sårbare, arktiske miljøet. Over 40 mill. liter råolje rant ut i Prince William Sound og påførte omgivelsene, i første rekke dyre- og fugleliv, ubotelige skader. Også i forbindelse med offshore oljeutvinning er oljeledningene viktige transportmidler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.