grafikk

Ved høytrykk (tresnitt, trestikk [xylografi] og linoleumssnitt) avgis fargen fra de opphøyde partiene i platen. Blant de tresortene som oftest benyttes, er kirsebærtre, pæretre, lønn, lind eller bjerk. Verktøyet er kniver, stemjern og huljern. Når det gjelder trestikket, anvendes en hardere tresort, vanligvis buksbom. Ettersom det er tverrtreet som anvendes, vil stokken få et begrenset omfang, og vil man ha den større, må flere biter limes sammen. Verktøyet er kobberstikkets, foruten forskjellige slags stikler. Fargetresnittet trykkes fra flere stokker, gjerne én for hver farge. Japansk tresnitt kan være skåret i 20–30 stokker. Linoleumssnittet bygger på samme prinsipp som tresnittet. Det er lettere å skjære, men mangler treets levende struktur og tåler ikke å trykkes i større opplag.

Ved dyptrykk i metall (kobberstikk, koldnål og etsning) avgis fargen fra de fordypede partiene i platen. Disse fremkommer ved at man risser eller skjærer opp platen, eller ved at platen etses.

Kobberstikkets viktigste verktøy er gravstikkelen, en skarpslipt stålnål som oftest er firkantet og montert i vinkel i et trehåndtak. Stikkelen skyves mot kobberplaten samtidig som denne beveges, og graver ut linjer eller furer i platen. Når platen er ferdig stukket, blir den valset inn med trykkfarge som deretter «slås» av så trykkfargen bare ligger i de utgraverte linjene. Deretter tas avtrykk på et fuktet papir.

Til koldnålsraderingen benyttes en spiss nål som holdes som en penn eller blyant. Med nålen risser man i platen. På begge sider av furen blir metallet stående som en kant. Denne kalles graden og gir ved innfarging koldnålsstreken et karakteristisk loddent preg.

Blant andre fremgangsmåter ved direkte arbeid på platen kan nevnes punktgravyr, som lenge ble anvendt i reproduksjoner, og hvor man med spesielle redskaper slo et uendelig antall punkter og streker i metallplaten, som deretter ble svertet inn. I mezzotint (av italiensk mezzatinta, «halvtone») blir platen revet opp i et uendelig antall små fordypninger ved hjelp av en rokker (av engelsk rock, «vugge»), et bredt blad med en lett krummet, sagtannet avslutning. Når dette er gjort og platen er farget inn, vil den gi en svart flate av silkemyk karakter. Bildet oppstår så ved at toppene poleres ned ved hjelp av polerstål. De helt glattpolerte partiene vil i trykket bli helt hvite.

Ved etsning benyttes vanligvis plater av kobber eller sink. Platen blir dekket med en beskyttende, fet hinne, etsegrunnen, som så kunstneren lager bildet i. Når platen deretter dyppes i en etsevæske (fortynnet salpetersyre eller jernklorid), angripes bare de partiene som kunstneren har arbeidet frem, og som derfor ikke er dekket av grunnen. Derved oppstår et fordypet bilde i selve platen. Så fjernes grunnen fra hele platen, den valses inn med farge og «slås av» slik at fargen bare blir liggende i fordypningene og kan trykkes på papir.

Etsning skiller seg fra koldnålsradering og kobberstikk ved at linjene, som ikke er utført i selve metallplaten, er friere, mykere og mindre skarpt avgrenset.

Man skjelner gjerne mellom streketsning og akvatintetsning. Eldst er den vanlige streketsning på hard grunn, hvor bildet blir tegnet inn i grunnen med en stålnål med avrundet spiss. Ved mykgrunnsetsning (fransk vernis mou) er grunnen myk og klebrig. Bildet blir tegnet på et kornet papir som er lagt over denne grunnen, slik at grunnen fester seg til papiret der det tegnes. Når papiret fjernes, vil etsegrunnen følge med, mer eller mindre, alt etter hvor hardt linjen er tegnet. De etsede linjene i en mykgrunnsetsning gir en myk, krittlignende virkning.

Akvatint er en etsemetode som gjør det mulig å etse flater uten å skravere. Platen strøs med pulverisert harpiks og oppvarmes til harpiksen delvis smelter og fester seg til platen. Når platen legges i syre, etses den omkring hvert harpikskorn, og resultatet er en fint kornet overflate med mange fordypninger. De partiene som skal være hvite, dekkes med ferniss/hardgrunn før etsingen.

Det kan etses i mange omganger, og nye områder kan dekkes med ferniss etter hvert. Jo dypere platen etses, jo mer trykksverte kan fordypningen romme og jo mørkere blir valøren i det ferdige trykket. Crayonmanér betegner etsninger der streken utføres med en rulett besatt med en mengde små pigger. Den etsede streken får en forbløffende likhet med kritt, og trykkes bladet i rødt, ligner det til forveksling en rødkrittegning.

Etsing brukes også i stor utstrekning ved fotomekaniske reproduksjonsmåter: autotypi, fotogravyr og så videre.

Ved plantrykk mener man litografi (av gresk «stein» og «skrive»), en grafisk metode hvor avtrykket tas fra en såkalt litografisk stein. Det er også betegnelsen for selve avtrykket.

Metoden er i prinsippet basert på fettets vannavstøtende egenskap. Tegningen utføres med fett kritt eller tusj på en finslipt og preparert stein. Steinen fuktes, og den fettholdige trykksverten fester seg bare til de fete linjene.

Ved fargelitografiet utføres de delene av bildet som skal ha forskjellig farge, hver for seg i svart på hver sin stein. Når steinene er blitt preparert på vanlig måte, innvalses de med den trykkfargen de hver for seg skal ha, og trykkes etter hverandre på papiret. Ved trykking av forskjellige, transparente farger oppå hverandre kan man oppnå forskjellige nyanser.

Ved overførings-litografi (autografi) utføres tegningen med litografisk kritt eller tusj på et særlig preparert papir med en overflate som er lettoppløselig i vann. Med denne overflaten legges papiret så ned mot den litografiske steinen og fuktes tvers igjennom, hvoretter man kjører begge deler gjennom pressen. Når papiret fjernes, sitter tegningen fast på steinen. Deretter går man frem på vanlig måte. Fordelen ved denne metoden er at kunstneren ikke selv behøver å tegne på den vanskelig transportable steinen, og at tegnearbeidet foregår rettvendt.

Silketrykk eller serigrafi (til gresk, «silke-») er den yngste av de grafiske trykketeknikkene. Et silketrykk lages ved at trykkfargen påføres papiret gjennom en oppspent duk. Duken er på forhånd delvis avmasket med lakk eller plastfilm, og i disse områdene trenger ikke trykkfargen igjennom. Det kan også tegnes og males direkte på duken. Til flerfargetrykk må det brukes én trykkform eller stensil for hver farge.

Grafikk kan trykkes i svart-hvitt eller i farger. I alminnelighet lages ved fargegrafikk en plate for hver farge. Grafikkens kvalitet bestemmes blant annet av hvor mange trykk man tar, og særlig ved dyptrykk blir platen etter hvert slitt. Dette kan forhindres ved at platen forkrommes eller forståles.

Mens kunstnere tidligere ikke nummererte og ofte ikke signerte sine trykk, er det i dag vanlig at grafiske blad signeres med blyant under bildet, likesom trykkets nummer og opplagets størrelse gjerne angis: 10/50 betyr at det i alt er tatt 50 trykk, og at det angjeldende er nummer 10. Står det «prøvetrykk», betyr det at trykket er tatt før platen eller steinen er helt ferdig bearbeidet. Trykkes grafikk av andre enn kunstneren selv, hender det at også trykkeren setter sin signatur på hvert blad. Eldre grafikk er ofte signert på platen.

• grafikk – historikk

• Bjurström, Per: Gamla grafiska blad, 1974, isbn 91-534-0281-2
• Griffiths, Antony: Prints and printmaking : an introduction to the history and techniques, 2nd ed., 1996, isbn 0-520-20714-9
• Helliesen, Sidsel: Norsk grafikk gjennom 100 år, 2000, isbn 82-525-4040-6
• Norske grafikere i dag: 141 kunstnere presenterer seg selv, 1979
• Zigrosser, Carl: Prints and their creators : a world history, 2nd ed., 1974, isbn 0-517-51592-x