Nord-Amerikas eldste historie er særlig knyttet til urbefolkningen som levde på kontinentet før den europeiske koloniseringen. Den europeiske erobringen begynte på 1500-tallet, fra blant annet Spania, Frankrike og England. Av disse ble England, senere Storbritannia, etter hvert den sterkeste kolonimakten.

USAs selvstendighet som stat knyttes til uavhengighetserklæringen av 4. juli 1776, der utsendinger fra 13 britiske kolonier langs atlanterhavskysten tok et politisk og ideologisk oppgjør med det britiske imperiet. Løsrivelsen utløste krig med britene, som ble beseiret i 1783.

Dagens amerikanske nasjonen har utspring i den virksomheten som ble drevet over flere hundreår av svenske, nederlandske, spanske, franske og spesielt britiske kolonisatorer. I denne sammenheng er det uten betydning at islendingen Leiv Eiriksson etter norrøn tradisjon oppdaget Vinland rundt år 1000, siden oppdagelsene ikke førte til varig kolonisering.

De svenske og nederlandske koloniseringsforsøkene ble også kortvarige. Nya Sverige i området New JerseyDelaware i perioden 1638–1655 ble skjøvet til side av nederlandske interesser. Ny-Nederland, i årene 1621–1664, ble på sin side omgjort til de britiske koloniene New Jersey og New York.

I koloniperioden lå de spanske og franske territoriene dessuten i periferien, henholdsvis i sør og nordvest. Særlig etter 1660 var den britiske innflytelsen dominerende. Dette til tross for at det på 1700-tallet fant sted en sterk innvandring av tyskere (og skotsk-irer, altså etterkommere etter innbyggere fra Ulster) som slo seg ned særlig i Pennsylvania, vestre Virginia og Carolina-koloniene. Den eneste nye kolonien som ble opprettet på 1700-tallet, var Georgia i 1732, noe som styrket britenes posisjon vis-à-vis Spania.

De engelske koloniene hadde i hovedsak to sentra, Virginia og New England. Selv om Walter Raleigh hadde tatt Virginia i besittelse for England i 1584, førte ikke dette til fast bosetting før i 1607 (Jamestown). Etter noen harde år fikk denne kolonien etter hvert et solid økonomisk grunnlag på grunn av tobakksdyrkingen. Den ble på 1600-tallet særlig drevet av småbønder, men i det neste hundreåret gikk kolonien stadig mer over til plantasjedrift med slaver fra Afrika.

Virginia ble dermed et godseiersamfunn, men med et innslag av uavhengige bønder. Mellom Virginia og New England fantes de såkalte midtkoloniene, som politisk, sosialt og i inntektsgrunnlag skilte seg fra de andre. Det var større variasjoner og mer kommersiell virksomhet her.

I New England fikk livet et annet preg. Nybyggerne her hadde i langt større grad et bestemt religiøst og sosialt syn. Pilegrimsfedrene, det vil si de første 100 nybyggerne som ankom i 1620 med skipet Mayflower, var religiøse utbrytere fra den anglikanske kirken, som hadde reist fra England for sin overbevisnings skyld. Mange såkalte puritanere, som ville rense den anglikanske kirken innenfra, fulgte siden i deres fotspor og ønsket å bygge opp et nytt og alternativt samfunn. Dels av slike grunner og dels fordi livsvilkårene i New England var karrigere enn i Virginia, fikk koloniene i nord et større innslag av sosial likhet. Rikdommene ble jevnere fordelt; styringsformen var teokratisk-demokratisk.

Dette var mest påfallende i den opprinnelige kolonien Massachusetts, men karakteriserte delvis også de nye koloniene som oppstod i nord etter at religionsstriden i England mot midten av 1600-tallet hadde tvunget frem den «store utvandringen». Nykommerne slo seg ned og dannet kolonier som Connecticut, New Hampshire og Rhode Island, alle med småbruk, fiske og etter hvert også skipsfart som næringsveier.

I både Massachusetts og Virginia ble det tidlig utviklet en form for folkerepresentasjon, som skapte et mønster for nyere kolonier. Representative organer både skattla, bevilget penger og utformet lover. Under den politiske og religiøse uro i England på 1600-tallet oppnådde koloniene også stor grad av uavhengighet i praksis. Men fremveksten av eneveldet etter 1660 styrket tronens interesser i den nye verden. Dette falt sammen med en svekkelse av de handelskompanier og private interesser som formelt hadde foreslått kolonidannelsene. I 1606 var det blitt dannet et såkalt Virginia-kompani. Massachusetts-kompaniet ble etablert i 1629.

Forholdene endret seg da de fleste koloniene gikk over til å bli kronkolonier fra slutten av 1600-tallet. Øverste utøvende myndighet ble nå tillagt en kongelig oppnevnt guvernør, som hadde vetorett mot vedtak i koloniens folkeforsamling. Like viktig var det for befolkningen i koloniene at England etter datidens vanlige merkantilistiske prinsipper forsøkte å holde et monopol på handelen med koloniene gjennom en rekke lover. Disse fastslo at de fleste utførselsvarer bare kunne utføres til England, og at de fleste innførselsvarer måtte importeres via en engelsk havn.

I den første tiden var dette riktignok til fordel for koloniene, som da var sikret en fast handel og skipsfart. Englands interesse i å utvide kolonistyret og dermed koloniterritoriene gjorde også sitt til at kolonistene fikk engelsk støtte for ekspansjon vestover mot Ohio-dalen omkring 1750. Under dette støtte de sammen ikke bare med indianerne, men også med franskmennene, som hadde grunnlagt kolonier i Mississippi-dalen og i Canada.

Krigene mellom England og Frankrike fra slutten av 1600-tallet hadde også resultert i kamper mellom engelskmenn og franskmenn i Amerika, og krigen i årene 1756–1763 var ikke noe unntak. De engelske kolonistene hadde en del av æren for at hele Canada falt inn under den engelske tronen ved fredsslutningen.

De fleste innbyggerne i de britiske koloniene i Amerika så på hverandre som gode engelskmenn – kanskje til og med bedre enn i moderlandet. Men spenningen mellom koloniene og Storbritannia ble stadig klarere mot midten av 1700-tallet. Parisfreden i 1763 ble et vendepunkt. Det britiske parlamentet vedtok i 1764 å innføre innførselstoll på en rekke varer til koloniene. I 1765 fulgte en stempelskatt.

Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på kolonienes vegne. Kolonirepresentantene benektet likevel at den engelske kronen hadde rett til å skattlegge koloniene. Denne uavhengighetsfølelsen ble støttet opp av sterk fremgang i koloniene i første halvdel av 1700-tallet både når det gjaldt folketall og generell velstand.

Mens folketallet i de engelske koloniene i Amerika lå på omkring 200 000 i 1690, var det rundt 1765 oppe i 2,5 millioner. Samtidig var koloniene blitt langt på vei selvberget. Striden om tollpåleggene nådde et foreløpig klimaks i 1773 med The Boston Tea Party. Utkledd som indianere kastet da 50 av Bostons innbyggere tre skipsladninger med dyrebar te i sjøen. Den britiske regjeringen svarte med å sperre Boston havn og sette forfatningen i Massachusetts ut av kraft.

Striden om tollovene samlet koloniene for første gang. En rekke nasjonale «kongresser» fulgte. Den første, i 1774, vedtok å avbryte all handel med britene. Blodige sammenstøt mellom kolonister og britiske tropper ved Concord og Lexington i april 1775 utløste krigen. I mai samme år tok en ny kontinental kongress i Philadelphia over som midlertidig regjering for den amerikanske nasjonen og utnevnte George Washington til hærsjef. Den 4. juli 1776 fulgte uavhengighetserklæringen.

Krigslykken vekslet en god del. Til å begynne med vant britene flere seirer; den amerikanske hæren var uøvd, reflekterte dårlig samhold mellom koloniene og led under pengevansker. Britene hadde imidlertid også store problemer, først og fremst med tilførslene. Etter et britisk nederlag ved Saratoga i oktober 1777 lyktes det amerikanerne å slutte krigsforbund med Frankrike. Med assistanse fra en fransk hjelpehær tvang general George Washington den britiske general Charles Cornwallis til å overgi seg med 8000 mann ved Yorktown i oktober 1781. Seieren viste seg å bli avgjørende.

Ved fredsslutningen i Paris i 1783 anerkjente Storbritannia USAs uavhengighet.

Uavhengighetserklæringen 1776. Innledningen.

av Faksimile. Falt i det fri (Public domain)

Maleri av George Washington, den første president i Amerikas forente stater.

av Opphavsperson ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Formelt var USA én nasjon etter uavhengighetskrigen, men i realiteten var samholdet og fellesorganene svake i de neste årene. Kongressen hadde ifølge de såkalte konføderasjonsartiklene, som ble vedtatt i 1777, ikke myndighet til å utskrive skatter som blant annet kunne redusere den store krigsgjelden.

USA skulle fungere som en løs sammenføyning av delstater, og i perioden etter krigen styrket enkeltstatene sin makt på bekostning av unionen. Dette skjedde samtidig med økonomisk depresjon og sosial uro. Storbritannia hadde for øvrig anerkjent de enkelte delstaters uavhengighet og ikke USAs. Britene stengte videre det viktige vestindiske marked for amerikanske skip samtidig med at Spania forsøkte å gjøre krav gjeldende i de sørlige områder av den nye nasjonen.

Forholdet mellom unionen og enkeltstatene ble i virkeligheten ikke avgjort før ved borgerkrigen. Prinsipielt skjedde det likevel en stor forandring i 1789. Mens utviklingen hittil hadde gått i retning av større makt for delstatene, ble tendensen nå den motsatte. Uroen og usikkerheten førte nemlig til at en grunnlovsgivende forsamling trådte sammen i Philadelphia med utsendinger fra 12 av de 13 delstatene. Philadelphiakonventet satt sammen fra mai til september 1787 og utarbeidet et kompromiss mellom føderalistene, som ønsket en sentralisert statsmakt, og antiføderalistene.

I det nye statsapparatet ble balansen mellom føderal- og delstatsmyndighet fastslått. På føderalt nivå ble makten delt mellom tre prinsipielt likeverdige og uavhengige statsmakter: Kongressen, presidentembetet og den føderale domstol. Tilsvarende tredeling fant sted også på delstatsnivå (se avsnittene om forfatning og rettsvesen ovenfor). Unionsforfatningen av 1787 trådte i kraft i april 1789 etter at utkastet var blitt ratifisert av delstatene. George Washington ble den første valgte president, og satt i perioden 1789-1797.

Den nye nasjonen var imidlertid langt fra trygg. Washington og hans etterfølgere i presidentembetet, John Adams (1797–1801) og Thomas Jefferson (1801–1809), klarte riktignok å holde USA utenfor krigene som da raste i Europa, men Napoleonskrigene skapte stadig større vansker for USAs handel. I 1811 oppnådde amerikanerne til slutt en avtale med Frankrike, mens det kom til krig med Storbritannia i årene 1812–1814.

Britene landsatte en hær som ødela Washington, men til gjengjeld slo amerikanerne en britisk hærstyrke ved New Orleans. Krigen styrket USAs prestisje, og handelstraktaten med Storbritannia i 1815 viste at britene endelig var gått med på å betrakte De forente stater som en enhetlig suveren stat.

Amerikanerne nyttet sin nyvunne styrke til å fastslå sin avstand fra Europa. Et utslag av dette var president James Monroes (1817–1825) doktrine om at hele det amerikanske kontinentet heretter skulle være stengt for europeiske maktfremstøt fra 1823. Utenrikspolitisk la USA seg stort sett på en isolasjonistisk kurs, isolert fra Europa.

Innenriks var det samtidig en kraftig ekspansjonstid. En rekke nye stater ble opptatt i unionen: Vermont i 1791, Kentucky i 1792, Tennessee i 1796 og Ohio i 1803. I 1803 ble det daværende Louisiana kjøpt av Frankrike (Louisiana-kjøpet). Dermed ble unionens territorium økt med om lag 140 prosent, som skulle gi grunnlag for 13 nye stater.

Under Monroe ble syv nye stater tatt opp: Louisiana, Indiana, Mississippi, Illinois, Alabama, Maine og Missouri. Florida ble kjøpt av Spania, etter en avtale fra 1819 med en formell overtakelse i 1821, og senere opptatt som stat. Texas rev seg fri fra Mexico og ble stat i 1845. Etter krigen med Mexico i årene 1846–1848, ble California ny delstat, og territoriet New Mexico ble senere til delstatene Arizona og New Mexico. Så fulgte Iowa og Wisconsin, slik at antallet stater i unionen kom opp i 30 i 1850.

I nasjonal produktivitet var det også kraftig ekspansjon både i nord- og sørstatene. Fra 1790-årene ble det en voldsom vekst av bomullsplantasjene i sørstatene. En viktig årsak var at bomullsdyrkingen ble mekanisert under den industrielle revolusjonen i 1790-årene. Samtidig skjøt industrien, særlig bomullsindustrien, like voldsom fart i nord.

Det ble også innført moderne samlebåndsindustri, først for våpen og deretter på andre industriområder. Mens det i nordstatene vokste frem et industriproletariat, men også et stort antall frie enkeltbønder i nordvest, ble jorden mer og mer samlet på de store plantasjeeieres hender i sør. Selv om Kongressen i 1807 definitivt nedla forbud mot slaveimport, ble slavearbeid nå for alvor grunnlaget for bomullsdyrkingen i sørstatene. Her stod kravet om frihandel sterkt, mens det i nord stadig sterkere ble krevd høyere tollsatser til vern for den nye industrien.

Plakat om salg av nyankomne slaver fra 1769.

av Opphavsperson ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Slaveriet, og spesielt utbredelsen av det, stod etter hvert frem som det store politiske spørsmålet. I 1820 ble det oppnådd en kompromissløsning, «Missouri-kompromisset», som satte en bestemt nordgrense for slavehold. I 1850 var forholdet mellom slavestater og såkalte frie stater likt – 15 av hver. Kansas-Nebraska-avtalen av 1854 gav imidlertid de nye statene rett til selv å bestemme gjennom avstemning om de ønsket slaveri eller ikke.

Striden om slaveriet tilspisset de politiske skillelinjene. Føderalistgrupperingen fra uavhengighetsperioden var tidlig gått i oppløsning, og antiføderalistene gikk over i nye partidannelser – først under navnet det demokratisk-republikanske parti og siden som det demokratiske, som i prinsippet satt med den politiske makten frem til 1860.

Ideologien la vekt på et fritt og åpent samfunn der individet ikke skulle hemmes av unødig av inngrep fra nasjonale myndigheter. Selv om demokratene på denne tiden festet mer lit til lokal- og delstatsmyndigheter, var det heller ikke stor tillit til slike former for offentlighet. Kampen om slavespørsmålet førte imidlertid til dannelsen av et nytt parti, det republikanske, som var motstander av slaveriet og tilhenger av proteksjonisme, salg av unionsjord til frie bønder – og av et mer sentralisert statsstyre.

Ved presidentvalget i 1860 seiret republikanerne med sin kandidat Abraham Lincoln.

Perioden fra borgerkrigens slutt til 1877 ble tidlig kjent som «rekonstruksjonsperioden». Dette henspilte ikke bare på økonomisk gjenreisning av de herjede sørstatene, men også på politisk reform. Selv Lincoln hadde hatt store problemer med radikale elementer innenfor sitt republikanske parti, som i Kongressen gikk inn for harde metoder overfor sørstatene.

Lincolns etterfølger, Andrew Johnson (1865–1869), ble nesten avsatt fra sitt embete fordi han som Lincoln var for lemfeldig overfor den slagne fienden. De radikale republikanere fikk til tross for Johnsons veto vedtatt en rekke lover som gav unionen full militær og politisk kontroll over sørstatene. Det radikale kongressflertallet fikk også vedtatt lover som sikret frihet og borgerrettigheter for de svarte, mens de hvite «opprørerne» en tid mistet de samme rettigheter.

I delstatsforsamlingene i sør dominerte i denne perioden de frigitte svarte, ofte som stråmenn for radikale (også korrupte) nordstatsinteresser. Hvite sørstatsfolk reagerte med forsøk på å hindre de svarte fra å utøve sine borgerretter. I de tidligste rekonstruksjonsårene forsøkte den hemmelige ekstremistorganisasjonen Ku-Klux-Klan å nå dette målet gjennom terror og brutale overgrep mot de svarte.

De svartes vilkår ble ikke bedret etter at rekonstruksjonsperioden opphørte, og nordstatstroppene ble trukket tilbake, i 1877. Tvert imot ble raseskillet, segregasjon, åpenlys politikk i sørstatene mot slutten av århundret, uten at nordstatene grep inn. En rekke lover og forordninger gjorde det ofte umulig for svarte å avgi stemme ved valgene. Først i begynnelsen av 1960-årene ble de siste raseskille-lovene, Jim Crow-lovene, annullert av den føderale Kongressen.

Nordstatene kom seg raskt etter krigen. Krigsødeleggelsene hadde for det meste funnet sted i sør. Industriutviklingen skjøt fart. Jernbanebyggingen, som hadde tatt til i 1830-årene og økt betydelig i 1850-årene, ble nå igangsatt over hele kontinentet. I 1869 åpnet den første jernbanen mellom øst- og vestkysten. Dette skapte muligheter for bøndene på prærien. Ny jord ble dyrket, snart med nye landbruksmaskiner. Verdien av industriproduksjonen ble seksdoblet i perioden 1860–1900, samtidig som tallet på fabrikkarbeidere gikk opp fra 1,3 til 5,3 millioner. Masseinnvandring sørget for rikelig tilgang på arbeidskraft. Folketallet i USA steg fra 31 millioner i 1860 til 50 millioner i 1880 og 76 millioner i 1900.

Tidsrommet fra 1865 og ut hundreåret ble i første rekke storkapitalismens tid. Alt i 1850 var småindustrien for en stor del utkonkurrert, og i årtiene som fulgte, ble storbedriftene dominerende i amerikansk industri. Innvandringen sørget for billig og uorganisert arbeidskraft, og lite hensyn ble utvist i kampen for profitt. Storkapitalen ble samlet dels hos individuelle millionærer, dels i aksjeselskaper. Disse fikk på sin side herredømme over markedene gjennom karteller og truster. Særlig trustene ble mektige gjennom sin fullstendige dominans i bransjer som stål, olje og jernbaner. Også politisk ble de en maktfaktor av stor betydning.

Siste del av 1800-tallet var storhetstiden for Det republikanske partiet – fra 1854, som i denne perioden tok til å kalle seg «The Grand Old Party» (GOP). Likevel dominerte ikke republikanerne fullstendig. I årtiene etter borgerkrigen gikk også mye av det reelle skillet mellom republikanere og demokrater tapt, og striden utartet ofte til ren maktkamp og manipulasjon for økonomiske fordeler for partimedlemmene. Korrupsjon forekom ofte. Særlig omfang hadde den i president Ulysses Simpson Grants regjering i perioden 1869–1877, idet den tidligere så dyktige generalen viste seg svak som en administrator.

I 1873 ble den dobbelte myntfot med utmynting av sølv og gull innstilt, til tross for protester fra gruvekretser og jordbrukere. De sistnevnte, som gikk stadig dårligere tider i møte, mente at hovedproblemet lå i for lite penger og at stansen i utmyntingen av sølv var en økonomisk trussel. Jordbrukerne, særlig i Midtvesten og i sør, var ikke heldigere med sin aksjon, populismen, mot storkapitalen like før hundreårsskiftet. Men også ellers i landet var det vokst frem en reaksjon mot uhemmet kapitalisme, og i 1890 ble den første anti-trustloven vedtatt.

USA regnet seg tradisjonelt som en antikolonialistisk nasjon på grunn av sin egen kamp mot de gamle europeiske kolonimaktene. USA hadde da heller ikke deltatt i kappløpet om kolonier i Afrika og Asia. Tanken om å la amerikanske idealer bli del av verdenssamfunnet sto likevel sterkt. Samtidig hadde USA ved hundreårsskiftet opparbeidet et enormt produksjonsapparat som stilte det i første rekke blant stormaktene. Naturressurser fantes i store mengder, men markedene var begrenset.

Slike forhold preget utenrikspolitikken i stadig sterkere grad. Alt i 1867 kjøpte USA Alaska av Russland. Kravet om andre støttepunkter i stillehavsområdet ble fremmet med voldsom kraft like før 1900 da flåten var inne i en moderniserings- og oppbyggingsperiode.

I 1898, samme år som USA annekterte Hawaii, gikk landet til krig mot Spania. Resultatet ble at USA la under seg Cuba, Puerto Rico og Filippinene. Under Theodore Roosevelt i årene 1901–1909, ble den imperialistiske politikken styrket ytterligere. Da Colombia i 1903 stilte seg negativt til å leie ut territorium til USA for kanalbygging, erklærte departementet Panamá, med amerikansk støtte, seg uavhengig og stilte kanalsonen til disposisjon for USA. Selve kanalen ble fullført i 1914. USA økte samtidig sin innflytelse i Mellom-Amerika.

I 1911 ble det bestemt å befeste Panamakanalen. President Woodrow Wilson (1913–21) var fredsvennlig, men kom til tross for dette i spent forhold til både Japan og Mexico.

Den imperialistiske utenrikspolitikken fikk oppslutning blant befolkningen. Særlig to forhold kan bidra til å forklare dette. For det første var det amerikanske folket i ferd med å skifte karakter fra en angelsaksisk nasjon til en «nasjonenes nasjon». Tidligere immigrasjonsbølger hadde nok ført til misnøye, men immigrantene var stort sett blitt integrert og assimilert.

Annerledes ble det med den veritable flodbølgen, den såkalte «nye» immigrasjonsbølgen, som slo inn over USA fra Sørøst-Europa etter 1880-årene. Økende rasebevissthet i den etablerte befolkningen fløt lett sammen med økonomiske forsvarsmekanismer hos arbeiderbefolkningen, idet den nye immigrasjonen forverret arbeidsvilkårene. En aggressiv holdning overfor andre folkeslag ble ofte resultatet. Kanskje like viktig var det imidlertid at imperialist-politikken var kombinert med reformpolitikk hjemme. Theodore Roosevelt nøt stor popularitet for sin iherdige og tilsynelatende effektive motstand mot de store trustene.

Også på annen måte var han på linje med den «progressive bevegelsen» i perioden 1890–1917, som særlig i bystrøkene ropte til kamp mot ukontrollerte kapitalkrefter som ødslet med nasjonale ressurser, stimulerte til politisk og annen korrupsjon og skapte slumstrøk i storbyene. Roosevelt arbeidet for at naturressurser som gruver, skoger og vannkraft skulle tilhøre det offentlige. Da han overlot presidentembetet til sin medarbeider Robert Taft, regnet han med at denne innenrikspolitiske linjen ville bli fortsatt. Taft viste seg imidlertid langt mer konservativ, noe som førte til at en gruppe republikanere under senator La Follette brøt ut og dannet «det progressive parti».

Ved valget i 1912 stilte Roosevelt som progressiv kandidat og henviste Taft til tredjeplass. Vinner var imidlertid demokraten Woodrow Wilson. Under Wilson ble bankvesenet reformert, inntektsskatt innført i prinsippet, handelen regulert og tollen senket på en rekke viktige råvarer og livsfornødenheter.

USA erklærte seg nøytral da første verdenskrig brøt ut i august 1914, men produserte ammunisjon og krigsmateriell til vestmaktene (ententen). Etter mange episoder kom USA i mars 1917 åpent med i krigen på ententens side. En utløsende årsak var særlig Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig. En veldig innsats av amerikanske tropper, penger og materiell bidrog sterkt til det tyske nederlag i 1918. Særlig på vestfronten i Europa hadde også amerikanerne store tap av menneskeliv; 48 909 ble drept mens 230 074 ble såret.

Wilson forsøkte til tross for krigen å føre en antiimperialistisk politikk som skilte ham mer og mer fra forgjengernes. I januar 1918 la han frem for Kongressen 14 punkter som skulle danne grunnlaget for en kommende fred. Sentralt stod ønsket om å unngå territoriale annekteringer og krigserstatninger.

Da Tyskland innledet fredsforhandlinger, var det på grunnlag av Wilsons 14 punkter. Dette og Wilsons idealisme gjorde ham til en forgrunnsfigur under fredskonferansen i Versailles, men fredsslutningen avspeilte ikke amerikanerens ønsker. Riktignok fikk han vedtatt at det skulle opprettes et folkeforbund, men annekteringer og erstatninger viste seg uunngåelige. Wilson hadde feilbedømt bitterheten i Europa, men også i sitt eget amerikanske senat, som nektet å ratifisere fredsavtalen og å la USA binde seg gjennom Folkeforbundet.

Hjemme stimulerte krigen til fortgang på spesielt tre felter. Avholdsbevegelsens kampanje resulterte i landsomfattende forbud mot produksjon og import av rusdrikk i januar 1919. Året etter ble kvinnenes stemmerett fastslått i grunnloven. Krigsindustriens behov for arbeidskraft hadde dessuten ført med seg masseforflytning av svarte fra sørstatene til industrisentra i nord, en utvikling som snart skulle gjøre raseproblemet like akutt i nord som det tidligere var i sør.

Republikanerne gjenerobret presidentvervet i 1920 under slagordet «tilbake til normalen» (Back to Normalcy). Normalen ville i dette tilfelle si situasjonen minst et par årtier tilbake. Selv om kulturfenomener som jazz og film nå slo gjennom og gav inntrykk av rask utvikling, var nostalgi og reaksjon like viktige tendenser i tiåret. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom en kraftig oppslutning i det gamle agrar-Amerika om den protestantiske religion; som for eksempel apeprosessen.

Et annet utslag var politisk klappjakt på anarkister og venstre-ekstremister like etter verdenskrigen. Rettsforfølgelsen og henrettelsen av to mordanklagede, Sacco og Vanzetti (Sacco-Vanzetti-saken) , fikk til dels preg av at de to var både anarkister og italienere. Motviljen mot den «nye» immigrasjonsbølgen resulterte også i en serie lover, slik at det etter 1924 var innført strenge nasjonale kvoter, og den tillatte innvandring ble radikalt redusert.

Trangen til «normale» tilstander viste seg imidlertid først og fremst i det økonomiske liv der næringslivet og de republikanske politikere ønsket å komme bort fra de restriksjoner som de siste tiårene, særlig verdenskrigen, hadde introdusert. Storkapital og finans fikk friere spillerom med støtte fra den republikanske regjeringen, som stort sett gikk inn for en liberalistisk laissez faire-politikk.

«Normal»-politikken nøt en tid anseelse fordi den falt sammen i tid med tilsynelatende økonomisk oppgang. Etter en kortere nedgangstid like etter verdenskrigen fikk industrien en hektisk blomstringsperiode. Men inntektsfordelingen var ujevn. Spesielt bøndene hadde en vanskelig tid, og forsøk på å bedre deres stilling gjennom lovendringer ble avvist.

Omfattende spekulasjon skapte en usunn økonomisk struktur. Krakket på New York-børsen i oktober 1929 ble derfor mer enn en episode, det innledet en lang økonomisk depresjon. Vinteren 1932–1933 nådde arbeidsløsheten opp mot en fjerdedel av arbeidsstyrken, mer enn 13 millioner mennesker.

Depresjonen i USA ble en del av den økonomiske verdenskrisen på denne tiden. For denne krisen måtte USA bære medansvar. Enda landet etter verdenskrigen var den fremste kreditornasjonen, med store utestående fordringer, isolerte det seg fra omverdenen. Mens USA før krigen stod i gjeld til utlandet med om lag 3 milliarder dollar, hadde landet nå til gode om lag 14 milliarder. Debitornasjonene fikk imidlertid ikke mulighet til å betale gjelden med varer på grunn av den høye amerikanske beskyttelsestollen, slik at USAs tilgodehavender i utlandet fortsatte å øke. Riktignok ble en del av gjelden nedbetalt fra utlandet i gull, som amerikanerne fant å måtte plassere i Europa, men fra slutten av 1920-årene avtok den amerikanske kapitaleksporten. Wall Street-krakket startet verdenskrisen.

Ved valget i 1932 var det klart at demokratene kom til å vinne. Med Franklin D. Roosevelt (1933–1945) fulgte et valgløfte om en ny giv, New Deal, for det amerikanske folket. I realiteten stod New Deal-politikken ikke for en enhetlig konkret politikk, men mer for en ny holdning: å gi kjøpekraft og sikkerhet til det store flertall av folket ved bevisst å bruke føderal myndighet og føderale midler.

For å motvirke arbeidsløsheten ble underskuddsbudsjettering og store nødsarbeider brukt som virkemidler. Jordbruket ble hjulpet gjennom et bredt anlagt subsidieprogram der bøndene ble subsidiert for ikke å dyrke all tilgjengelig jord; ved å minske produksjonen ble jordbruksprisene hevet. Roosevelt-administrasjonen gikk også i den første tiden inn i et samarbeid med industrilederne om statsstøtte, blant annet på betingelse av at arbeiderne fikk organisasjonsrett. Under New Deal hørte også de første arbeidsløshets- og alderstrygder, forkortelse av arbeidstiden, lønnsforhøyelser for de lavest betalte arbeiderne og økt kredittgivning fra bankene.

Etter hvert møtte New Deal på motstand, ikke bare fra forretningsverdenen, men også fra den føderale høyesterett, som erklærte flere av lovene for grunnlovsstridige. Et forsøk fra Roosevelts side på å tvinge høyesterett inn på en mer progressiv linje i 1937, kort etter at han var blitt gjenvalgt med stor majoritet, ble en fiasko. Riktignok endret høyesterett etter hvert grunnsyn, men samtidig viste Kongressen seg uvillig til å vedta flere reformlover. Det svekket også Roosevelts posisjon at arbeidsløsheten aldri ble eliminert. Et økonomisk tilbakeslag i 1937 gjorde sitt til at tallet på arbeidsløse steg igjen til rundt 10 millioner i 1938.

Problemet ble ikke løst før en ny verdenskrise, denne gangen militær, skapte arbeid for alle. Roosevelt ble likevel som første amerikanske president gjenvalgt til en tredje termin ved valget i 1940. Krigstrusselen spilte her inn.

Etter den første verdenskrig var isolasjonismen i USA blitt ytterligere styrket. USA undertegnet i 1928 Kellogg-pakten, som stemplet krig som et ulovlig middel til internasjonal tvisteløsning. Landet var også med på nedrustningskonferansen i Genève, til den brøt sammen i 1933. Det ble fra 1934 av sluttet en lang rekke gjensidige handelsavtaler med andre land for å lette utenrikshandelen, og dette var en utvikling bort fra isolasjonisme.

Men Kongressen vedtok på den annen side en rekke nøytralitetslover. En lov i 1935 forbød utførsel av krigsmateriell til krigførende land, en annen i 1939 tillot eksport, men ikke på amerikanske skip. Roosevelt avviste i en tale i oktober 1937 isolasjonismen og arbeidet senere for amerikansk engasjement i verdensutviklingen, både som megler og om nødvendig som støtte for vestmaktene. Under dette støtte han på intens politisk motstand, som ikke bare hadde med utenrikspolitiske motiver å gjøre.

Mange motstandere reiste tvil om fornuften i det å kjempe mot europeiske diktatorer når Roosevelt syntes å sikte mot diktatorisk makt i USA.

To av USAs ledende statsmenn på 1900-tallet, president Franklin D. Roosevelt og daværende general Dwight D. Eisenhower, fotografert i et fly på vei for å besøke de amerikanske troppene som hadde gått i land på Sicilia høsten 1943. Roosevelt var president fra 1933 til sin død 1945; Eisenhower var president 1953–61.

av Opphavsperson ukjent. Falt i det fri (Public domain)

USA forholdt seg nøytralt til verdenskrisen fra utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 til det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941. Sympatien for vestmaktene var likevel klar. I Roosevelts politikk kom dette konkret til uttrykk ved at han fikk vedtatt låne- og leieloven, lend-lease act, i mars 1941. Den gav de vestallierte rett til å låne og leie krigsmateriell av USA.

I april lot Roosevelt amerikanske tropper overta kontrollen over Grønland, og i juli avløste amerikanske styrker de britiske i Island. I august møttes Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill og sendte ut Atlanterhavserklæringen.

Japanernes angrep på flåtebasen Pearl Harbor 7. desember 1941 kom helt uventet. Angrepet samlet amerikanerne. Riktignok viste den gamle isolasjonisme seg i kravet om at krigen i Stillehavet måtte gis første prioritet da isolasjonistene tok primært avstand fra Europa og det europeiske, men presidenten avviste dette med støtte fra de fleste militære sjefer. Krigen i Europa kom deretter i forgrunnen.

Amerikansk strategi gikk her ut på tidligst mulig invasjon på det europeiske fastland, et syn som Sovjetunionen delte. Amerikanerne måtte imidlertid bøye seg en tid for britiske ønsker og utsette landgangen. I stedet ble det foretatt landgang i Nord-Afrika i november 1942, som forspill til aksjoner nordover mot Italia og det europeiske fastland.

Roosevelt ønsket såvidt mulig å holde stormaktene samlet, ikke bare ut fra krigsnødvendigheten, men også ut fra ønsket om å bygge et arbeidsdyktig Forente Nasjoner etter fredsslutningen. Begge målsettinger kom til uttrykk under toppmøtene i Teheran i desember 1943 og Jalta i februar 1945. USA ønsket da også sovjetisk deltakelse i krigen mot Japan.

Samtidig med at USA mobiliserte sine militære styrker, mobiliserte også industrien sine krefter. Landets produksjon steg til det dobbelte, og arbeidsløsheten forsvant. Spesielt gjennom låne- og leieavtalene fungerte USA som en våpensmie for de allierte. Det ble innført streng priskontroll. Den politiske aktivitet fortsatte imidlertid under krigen uten avbrudd, men opposisjonen kunne ikke forhindre at Roosevelt vant også valget i 1944 mot Thomas Dewey. Da Roosevelt døde i april 1945, ble han etterfulgt av visepresident Harry S. Truman.

En av Trumans første beslutninger var å fortsette arbeidet med atomvåpen. For å få en rask slutt på krigen og redde allierte liv, men i noen grad også for å forhindre sovjetisk territorialgevinst i Det fjerne østen, ble to atombomber sluppet over Japan i august 1945. Under den siste store toppkonferanse under krigen i Potsdam juli 1945, ble atomvåpenet bare indirekte og vagt nevnt av Truman i uformell samtale med Stalin. Japan kapitulerte 14. august, vel tre måneder etter Tyskland. Om lag 300 000 amerikanske soldater falt i krigen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

28. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

Det er litt vakling mellom bruk av "delstater" og "stater". Jeg vet ikke om det er noe bevisst bak dette, men det kan være greit å sjekke. Det samme gjelder "engelsk/England/engelskmennene" og "britisk/Storbritannia/britene" – det ser ikke ut til at skillet går konsekvent ved 1707 … men jeg er ikke 100 prosent sikker på hva som er vanlig å gjøre i historiske tekster.

24. mai 2016 skrev Henrik Olav Mathiesen

Takk for gode kommentarer til begrepsbruken i artikkelen.
Angående stater/delstater: En føderasjon består av delstater som har bevart enn viss autonom status. Begrepsbruken kan være forvirrende, særlig i USAs tilfelle, der delstatene gjerne omtales som «stater». I andre føderasjoner, f.eks. Tyskland, kalles delstatene «Länder» (https://snl.no/Tysklands_politiske_system). I USA er alle stater delstater, men ikke alle delstater er stater: Delstaten Massachusetts er et «commonwealth». (I tillegg er deler av USA territorier og ikke stater, som de tidligere danske jomfruøyene.)
Angående engelsk/britisk: Det er riktig som du sier at etter England og Skottland ble forent i realunion i 1707, er det mest riktig å omtale staten som «Storbritannia» («Det forente kongeriket Storbritannia» – U.K.). Imidlertid er det ikke direkte feil å omtale staten som «Storbritannia» på 1600-tallet, ettersom England og Skottland med Stuart-slekten delte konge fra 1603, og var forent som ett rike for en kort periode under Cromwell. Englands dominerende posisjon i det forente kongeriket har også gjort det vanlig å referere til staten som England, også etter 1707.
Når det gjelder adjektivene, er dette like komplekst. Lik «England» er de «engelske» koloniene innarbeidet i språket, ikke minst i samtiden, og ikke minst fordi skotter og irer bare utgjorde en mindre del av befolkningen i koloniene. Men ettersom befolkningen ikke utelukkende var engelsk, er det heller ikke feil å omtale koloniene som «britiske».
Vi har rettet opp noe av dette i artikkelen.

Med vennlig hilsen,
Henrik Olav Mathiesen
fagmedarbeider, USAs historie

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.