New Deal er et vanlig navn på Franklin D. Roosevelts reformprogram i USA. I snevrere forstand omfatter New Deal årene 1933–1938, da det ble ført en aktiv reformpolitikk. I videre forstand kan navnet brukes om hele Roosevelts presidenttid i perioden 1933–1945.

Den andre verdenskrig og forspillet til den tvang Roosevelt til å søke hjelp blant de konservative (sørstats-)politikerne som hadde kjempet mot New Deal-politikken, og han kom således stort sett til å skrinlegge sine reformutspill etter 1938. Men i realiteten var reformstansen alt begynt etter Roosevelts store valgseier i 1936 og hans angrep på høyesterett i 1937. Høyesterett hadde i årene 1935–1936 erklært flere sentrale New Deal-lover grunnlovsstridige, blant annet NIRA, noe Roosevelt med støtte fra mange amerikanere så som uholdbart i en nasjonal krisesituasjon.

Konkret betydde New Deal et brudd med amerikanske laissez-faire-holdninger, særlig i den økonomiske politikken. Det offentlige ble med New Deal tillagt ansvar for enkeltmenneskets velferd. I 1935 kom de første amerikanske trygdelovene; Social Security Act. Roosevelts økonomiske politikk hadde som mål å gjenreise balansen i økonomien, blant annet ved å sikre de lavtlønte større kjøpekraft.

Utgangspunktet var synet på at depresjonen i USA etter 1929 skyldtes overproduksjon kombinert med underkonsum, det vil si manglende kjøpekraft på grunn av ujevn inntektsfordeling. Arbeiderne måtte i tråd med dette synet skaffes merinntekt og sikrere kår. Gjennom Wagner Act i 1935 ble fagforeningenes rett til kollektive tariffavtaler fastslått, og tallet på organiserte arbeidstagere økte raskt. Minimumslønn og maksimums-arbeidstid ble innført i 1938. Under andre verdenskrig ble enkeltmenneskets rett til arbeid understreket.

Jordbruksloven av 1933 sikret på samme vis bøndenes inntekt gjennom et subsidiesystem som premierte farmere som ikke nydyrket jord, da problemet også her var overproduksjon. I 1933 var det ca. 13 millioner amerikanere uten arbeid, og for disse ble det satt i gang omfattende nødsarbeider der mange av disse fikk varig betydning. Også industrien ble støttet i den første tiden mot å gå med på reguleringstiltak. New Deal grep inn mot spekulasjon og regulerte aksjemarkedet og kredittsystemet.

Om New Deal etter europeisk oppfatning ikke var et revolusjonært svar på 1930-årenes store krise, så ble tiltakene i USA oppfattet slik av mange. Roosevelts politikk ble ofte sett på som en farlig «europeisering» av det typiske ved amerikansk statsskikk og dagligliv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.