Den amerikanske borgerkrigen

Den amerikanske borgerkrigen var en krig mellom statene nord og sør i USA. Den foregikk fra 1861 til 1865 og endte med at nordstatene bekjempet sørstatene. Over 620 000 mennesker døde i krigen og enda flere ble såret. Etter krigen ble slaveriet fullstendig avskaffet i USA.

Overordnet dreide borgerkrigen seg om hvilke rettigheter de enkelte delstatene hadde overfor de sentrale myndighetene i unionen. Den grunnleggende årsaken til borgerkrigen var imidlertid slaveriet. I enkelte stater var slaveriet avskaffet, mens det var utbredt i andre stater. Spørsmålet om hvorvidt unionens myndigheter hadde lov til å forby slaveriet i eksisterende delstater og å forby det i nye områder av unionen utløste flere politiske konflikter. Slavestatene fryktet at de andre delstatene skulle bli mektige nok i Kongressen til å kunne avvikle slaveriet i hele unionen. Først og fremst var det muligheten for og forsøkene på å spre slaveriet til nye områder som utløste uenigheten mellom delstatene.

I løpet av 1850-årene fordelte uenigheten seg tydelig mellom to regioner, nord og sør. I 1860, etter at nordstatspolitikeren Abraham Lincoln ble valgt til president, meldte 7 av de sørlige delstatene seg ut av unionen. Med krigsutbruddet i 1861 fulgte ytterligere 4 stater etter. Disse 11 sørlige statene dannet en svakere forening seg imellom, Amerikas konfødererte stater (Confederate States of America). Lincoln nektet å anerkjenne muligheten for at delstater kunne løsrive seg fra unionen. Unionens myndigheter erklærte krig etter at konføderasjonen angrep et av unionens fort i South Carolina. Dette ble starten på borgerkrigen som varte til 1865.

USA ble grunnlagt da 13 av de britiske koloniene i Nord-Amerika forente seg i et opprør mot sentralmakten i det britiske imperiet, den britiske kongen. Koloniene erklærte seg selv uavhengige stater i 1776, og som uavhengige stater dannet de samtidig en felles union. Et utkast til en felles grunnlov, de såkalte konføderasjonsartiklene, ble tatt i bruk fra 1777. Uavhengighetskrigen (1775–1783) var da i gang. Til slutt løsrev koloniene seg fra det britiske imperiet, men konføderasjonsartiklene definerte kun et løsere samarbeid mellom statene. Skepsisen mot en ny, sterk sentralmakt var stor og preget også den endelige unionsgrunnloven av 1788 og de umiddelbare tilleggene til denne.

Denne skepsisen gjorde blant annet at slaveriet som institusjon ble videreført i Nord-Amerika. Selv om flere av statene hadde begynt å avskaffe slaveriet, anså ikke forfatterne av grunnloven det mulig å pålegge alle statene å gjøre dette. Grunnloven hadde gitt anledning til å totalforby slavehandel med utlandet etter 1807, men den sa ingenting om utbredelsen av slaveriet i USA. Selv slave-eiere som Thomas Jefferson forventet at slaveriet ville bli mindre og mindre inntektsbringende og etter hvert forsvinne av seg selv.

Slaveriet inngikk i et mer generelt problem da grunnloven skulle skrives: Hvordan de enkelte statene skulle representeres på føderalt nivå. Folkerike stater ville få mer innflytelse i Kongressen dersom antallet representanter fra hver stat ble bestemt ut fra statenes befolkningstall, mens mindre stater ville få mer makt dersom alle statene ble representert med like mange seter i Kongressen. I de sørligere statene utgjorde slaver en vesentlig del av befolkningen, selv om disse ikke ble regnet som borgere. Som et ledd i forhandlingene mellom delstatene, fikk grunnloven en bestemmelse om at hver slave skulle medregnes i befolkningstallet for hver stat, som tre femtedeler av én person. Slavestatene fikk dermed økt innflytelse i Representantenes hus i Kongressen, der antall representanter ble fordelt på folkemengde, mot at regelen om å telle slaver som del av folkemengden også skulle gjelde ved skatteberegningen for hver stat. Maktbalansen mellom statene skulle videre opprettholdes ved at alle stater sendte to representanter til Senatet i Kongressen. Den skjøre maktbalansen mellom slavestater og fristater, stater der slaveriet var avskaffet, ble kimen til mange politiske konflikter opp mot borgerkrigen.

Slaveriet ville ikke ha blitt like utslagsgivende i USAs politikk om det ikke hadde vært for Eli Whitneys oppfinnelse av en «cotton gin» i 1793. Denne maskinen førte til at bomullsdyrkning ble svært inntektsbringende, og bomull ble dermed en inntektskilde for sørstatene, som hadde klimaet og arbeidskraften – slaver – til å dyrke bomull på store plantasjer. USAs internasjonale slavehandel ble forbudt i 1808, men den internasjonale etterspørselen etter bomull vedvarte og økte, og dermed fortsatte også slavehandelen innad i USA. Ettersom bomull vokste best i de sørligste områdene, ble USAs slavebefolkning stadig mer konsentrert i USAs sørligste stater. Slavehandelen innad i USA tappet slaver fra andre slavestater lenger mot nord, som Maryland og Virginia, der slaveriet var blitt mindre inntektsbringende.

Til forskjell fra andre konflikter som angikk enkelte staters rettigheter, ble dermed problemene som slaveriet skapte, stadig og i økende grad regionalt bestemt. En økende industrialisering og befolkningsvekst i nord truet maktposisjonen til stater i unionen med et sørligere klima og en stor andel slaver i befolkningen. Ulikt nordstatene hadde sørstatene få insentiver for å tiltrekke innvandrere og å utvikle storstilt industri. Bomullseksporten fra USA utgjorde imidlertid over halvparten av den totale eksportverdien fra 1830-årene og frem til 1860, noe som også tjente nordstatene. Etter hvert som slaveriet konsentrerte seg mer og mer i de sørligste statene, økte likevel frykten for at de nordligere statene ikke lenger ønsket å forsvare slaveriet som institusjon.

Ekspansjonen av USA inneholdt en mulig løsning for sørstatene. Allerede i 1803 hadde president Thomas Jefferson kjøpt den franske kolonien Louisiana, et kjøp som utvidet USAs grenser fra Mississippi til Rocky Mountains. Dette kjøpet samt den ytterligere utvidelsen av USAs områder mot vest i første halvdel av 1800-tallet skapte anledning til å spre slave- og plantasjesystemet. Nye slavestater betydde økt makt i Kongressen. Dermed kunne nye slavestater bidra til å hindre fristatene i Kongressen i å avskaffe slaveriet i hele unionen.

Opp til 1850-årene ble den politiske balansen mellom sørstatenes og nordstatenes ulike interesser gjerne forsøkt opprettholdt ved politiske forhandlinger. Typisk var Missouri-kompromisset i 1820, som blant annet endte med at én slavestat, Missouri, og én fristat, Maine, ble innlemmet i unionen samtidig. Slaveriet kunne utvides videre til Arkansas, men samtidig vedtok Kongressen å forby utvidelsen av slaveriet nord og vest for dette territoriet.

Selv om det fantes voksende grupper av slaverimotstandere i nord, ønsket større deler av den nordlige befolkningen hovedsakelig å avgrense slaveriet, og ikke nødvendigvis å avskaffe det. Den voksende, hvite arbeiderbefolkningen i nord fryktet å måtte konkurrere mot slaver på arbeidsmarkedet. Det viktigste for de fleste i nordstatene var at de nye områdene i vest ble forbeholdt frie, hvite personer. Da Abraham Lincolns politiske parti, republikanerne gikk til valget i 1860, var ikke hensikten å avskaffe slaveriet i USA. Derimot ønsket de å tvinge igjennom et omstridt lovforslag (the Homestead Bill) som ga gratis land til bosettere i de vestlige områdene, og å forby slaveri i områder som ennå ikke hadde blitt tatt opp som stater i unionen.

Den store uenigheten som til slutt splittet unionen dreide seg om hvorvidt Kongressen egentlig kunne legge begrensninger på utbredelsen av slaveriet, og om nye stater selv kunne bestemme hvorvidt de skulle tas opp i unionen som slavestat eller fristat. I 1854 hadde senatoren Stephen A. Douglas foreslått å la nye områder selv bestemme hvorvidt de ønsket å innføre slaveri eller ikke. Forslaget kom i forbindelse med organiseringen av områdene Kansas og Nebraska, som begge lå nord for Arkansas og vest for Missouri, de ytterste grensene hittil satt for utvidelsen av slaveriet. Kongressen vedtok forslaget til Douglas. Utfallet av folkeavstemmingen i Kansas talte til fordel for slaveriet, men hadde blitt påvirket av flere tusen ulovlige stemmer. Vissheten om dette utløste en uoversiktig og aggressiv situasjon, der både motstandere av og forkjempere for slaveriet dannet hver sin statsregjering for Kansas og gikk til angrep på hverandre.

Hittil hadde begge de to nasjonale politiske partiene, Det demokratiske partiet og Whig-partiet, beholdt velgerskarer fra hele unionen. I 1850-årene omfordelte partiene seg tydelig rundt spørsmålet om slaveri. Dermed fordelte partiene seg på to ulike regioner, med det nydannede republikanske partiet sterkest i nord og det demokratiske partiet nå sterkest i sør. Det republikanske partiet, som hadde blitt dannet av nordlige demokrater og whiger og andre nordstatsinteresser i 1854, ønsket å begrense utvidelsen av slaveriet. Det demokratiske partiet delte seg i 1860 mellom sørlige demokrater, som ønsket å tillate slaveriet i alle områder som ennå ikke hadde blitt tatt opp som stater i unionen, og nordlige demokrater, som ønsket at hver ny stat selv skulle kunne få avgjøre spørsmålet.

I økende grad hadde hver region begynt å se på den andres kampsaker som en trussel for sin egen politiske makt, og dermed sin økonomiske situasjon innad i unionen. Da republikanernes kandidat Abraham Lincoln ble valgt til president i 1860, meldte South Carolina seg ut av statsfellesskapet. Selv om Lincoln forsikret sørstatene om ikke å avvikle slaveriet der det allerede fantes, var eliten i sørstatene overbevist om at slavesystemet måtte vokse for å bevares. Ikke minst mente plantasjeeierne dette fordi det fantes mange arbeidere og bønder i sørstatene som selv ikke hadde noen interesse av at slavesystemet ble opprettholdt. Ifølge eliten ville det å begrense slaveriet til de statene der det allerede eksisterte være det samme som på sikt å avvikle det. I januar 1861 fikk South Carolina følge av statene Georgia, Florida, Alabama, Mississippi, Louisiana og Texas.

I utmeldingen av unionen støttet sørstatene seg til deres fremste teoretiker, John Calhoun, og hevdet at delstatene aldri egentlig hadde gitt fra seg sin suverenitet til unionen. Derfor mente de at de stod fritt til å velge sin egen vei. I februar 1861 sendte de sju statene representanter til en uavhengig kongress i Montgomery i Alabama. Der vedtok de å opprette en ny amerikansk konføderasjonDe vedtok en forfatning for denne og valgte Jefferson Davis som sin president.

Straks Lincoln tiltrådte som president i mars 1861, slo han fast at ingen stat hadde lov til å trekke seg ut av unionen. Kort etter begynte borgerkrigen ved at tropper fra sørstatene bombarderte og erobret unionsfortet Sumter i Charlestons havn i South Carolina. Virginia, North Carolina, Tennessee og Arkansas sluttet seg til konføderasjonen av sørstater.

Nordstatene var i utgangspunktet militært overlegne, med en befolkning på ca. 21 millioner mot 9 millioner i sørstatene. Hele 3,5 millioner av de 9 millionene i sør var slaver. Nordstatene hadde 100 000 industribedrifter, sørstatene 18 000. 70 prosent av jernbanenettet var i nord. Nordstatene hadde videre nesten all våpenproduksjonen og dobbelt så mange mann under våpen som sørstatene. Men sørstatene hadde større tilgang på trenede offiserer og en mer ensartet hærledelse.

Både nordstatshæren og sørstatshæren baserte seg først på frivillig innsats, men deretter skrev først sørstatene og siden nordstatene ut den mannlige befolkningen til militærtjeneste. I både nord og sør kunne den utskrevne kjøpe seg fri eller finne en erstatter. I nordstatene fungerte en mer begrenset utskriving ved loddtrekning, i takt med pengepremier for frivillig verving. Innvandrere som ennå ikke hadde fått borgerskap unngikk utskrivingen i større grad enn borgere, men til sammen var en halv million eller omtrent en fjerdedel av de som kjempet i nordstatshæren, født i utlandet. Rundt 180 000 afroamerikanere kjempet for nordstatene.

Nordstatene førte en mer offensiv krig, men først fra høsten 1863 var sørstatene ugjenkallelig på defensiven. Sørstatenes forsøk på å invadere nordstatene ble stoppet ved Gettysburg i Pennsylvania i juni 1863.

Med general Sherman i spissen, forsøkte nordstatshæren høsten 1864 å demoralisere en allerede utmattet sivilbefolkning i sørstatene ved å ødelegge kommunikasjon, forsyninger og bebyggelse på veien fra Atlanta til Savannah i Georgia og videre nord inn i South Carolina.

I april 1865 kapitulerte konføderasjonen. Da var Abraham Lincoln fortsatt president i unionen, etter at han i november 1864 ble gjenvalgt for nye fire år. Lincoln ble imidlertid myrdet den 14. april 1865.

Den amerikanske borgerkrigen var en milepæl i utviklingen mot en mer moderne krigføring, blant annet med utvikling av nye våpen og teknikker. Det var den første krigen som ble løpende referert i pressen, og den første med et utviklet sanitetsapparat. Samtidig døde fremdeles langt flere soldater av sykdommer enn i kamp.

Presidentens emansipasjonserklæring av 1. januar 1863 hadde frigjort alle slaver i områder som konføderasjonen kontrollerte – men ikke i unionen. Erklæringen utgjorde allikevel grunnlaget for det 13. grunnlovstillegget av 18. desember 1865, som avskaffet slaveriet i USA. Utbredte holdninger om hvit overlegenhet overlevde både i nord og i sør, og selv om slaveriet ble avskaffet, var afroamerikanernes borgerrettigheter langt fra sikret.

  • Boritt, G. S., red. (1996). Why the Civil War Came. New York: Oxford University Press.
  • Levine, B. (2005). Half Slave and Half Free: The Roots of Civil War. New York: Hill and Wang.
  • McPherson, J. M. (1988). Battle Cry of Freedom: The Civil War Era. New York: Oxford University Press.
  • Moen, O. E. (2010). Den amerikanske borgerkrigen: krigen mellom brødre, 1861–1865. Oslo: Historie og Kultur.
  • Morrison, M. A. (1997). Slavery and the American West: The Eclipse of Manifest Destiny and the Coming of the Civil War. Chapel Hill: University of North Carolina Press.
  • Tulloch, H. (1999). The Debate on the Civil War Era. Manchester: Manchester University Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.