bil

Ordet bil er en forkortelse for automobil, som betyr noe som kan bevege seg av seg selv. Når man sier «bil» uten noe tillegg, tenker man ofte på personbil, altså mindre kjøretøyer hovedsakelig beregnet på transport av personer på vei. Men ordet brukes også om andre typer motorvogner, som varebiler og lastebiler.Det norske ordet bil har dermed en videre betydning enn for eksempel «car» på engelsk. Det engelske ordet «car», er et gammelt engelsk ord for vogn. Når bilene begynte å komme på markedet, ble de kalt «motor car» (vogn med motor). Dette ble forkortet i daglig tale til «car». På engelsk brukes begrepet «car» om mange kjøretøy/transportmidler, mens på norsk brukes ordet bil mer spesifikk om personbil. Lignende kjøretøyer som busser, traktorer og elektriske rullestoler, eller Skinnegående kjøretøy regnes heller ikke som biler. Noen kjøretøy i Norge benytter ordet bil, men da står ikke ordet alene. Eksempel på dette er lastebil eller varebil som har et tilleggs ord for å beskrive hvilket kjøretøy det er. varebiler og lastebiler er kjøretøy beregnet til frakt av gods i fast eller løs form.

Vegtrafikkloven bruker først og fremst andre betegnelser enn «bil», som kjøretøy, motorvogn, personbil, lette kjøretøy og lastebil. For hver av disse finnes presise definisjoner.

For biler med forbrenningsmotor er de vanligste drivstoffene bensin og diesel (fossile brensler) samt ulike typer biodrivstoff. Det finnes også noen få forbrenningsmotorer som bruker hydrogen som drivstoff.

Motoren i elbiler drives derimot med elektrisk energi fra et batteri som kan lades opp med strøm fra strømnettet. Kraften fra motoren overføres til underlaget ved hjelp av drivhjul.

Brenselcelle er også brukt som energikilde til fremdrift. Brenselcellen produserer elektrisk energi, som brukes til drivkraft til en elektrisk motor til fremdrift av bilen.

I dag pågår en storstilt omlegging av transportsystemet fra biler drevet av bensin og diesel, til elbiler og andre nullutslippsenergikilder til fremdrift av kjøretøy. Denne omleggingen har kommet lenger i Norge enn i andre land, som følge av en aktiv politikk fra myndighetenes side. Salget av elbil i Norge stiger vært år. I de største byene i Norge er salget av rene elbiler på over 80 % (pr. 2021. Noe lavere i distriktene).

Bilen består av mange komponenter, blant annet karosseri, drivverk, hjuloppheng, bremser, motor, diverse styreenheter, komfort- og sikkerhetssystemer og innredning for å nevne noen. Totalt inneholder en gjennomsnittlig bensinbil ca. 30000 komponenter.

Bilens ytre deler kalles karosseri. Det er vanligvis laget av stål men kan også lages av aluminium, plast eller ulike legeringer. Formen bestemmes til dels etter plassbehov, dels etter hva som egner seg best aerodynamisk sett, og dels etter ønsker om design.

Bilens karosseri blir også omtalt som overstell. Før ca. 1980 var det vanlig med todelt karosseri, og overstellet var da den delen som stod øverst. Overstellet var satt oppå et understell, også kalt chassis eller ramme, hvor motor, hjuloppheng og drivverk var montert. Rammen var da viktig for styrken på bilens konstruksjon.

Eldre biler hadde en stålramme som drivverk, hjul og karosseri ble festet til, kalt ramme/chassis.

For å redusere bilens vekt har selvbærende karosseri (også kalt monocoque-konstruksjon) etter hvert blitt det vanlige på personbiler. Disse er konstruert slik at styrken ligger i selve karosseriet. Motor, drivverk og hjuloppheng er montert direkte i karosseriet.

I dag brukes mest selvbærende karosseri på personbiler som i stor grad erstatter ramme/chassis.

De kjøretøyene som fortsatt har ramme, er stort sett store biler som enkelte større SUVer, pickuper, lastebiler og busser.

• Les mer om karosseri , chassis og hjuloppheng.

Bilens drivverk består av en girkasse (manuell/automat), differensial, drivaksel og drivhjul. I bakhjulsdrevne biler går drivkreftene fra motoren – girkassen – mellomaksel – differensial som gir kraft til de drivende bakhjulene. I forhjulsdrevne biler er motor og drivverk samlet i en pakke over forhjulene. Det finnes også biler med en kombinasjon av disse, det vil si firehjulsdrift. Som kraftenhet/motor brukes en forbrenningsmotor, brenselcelle eller elektrisk motor. Ved bruk av en elektrisk motor eller brenselcelle trengs det ikke en girkasse.

• Les mer om bilens motor, girkasse og differensial.

Bilens styring består av et føreroperert ratt som virker på en mekanisme som vrir forhjulene, slik at bilen svinger dit fører ønsker. Alle personbiler i dag har en form for servostyring som gjør det lettere for fører og svinge på rattet.

Bremsene er skiveformet fremme og bak. I noen tilfeller er det trommelbremser bak i stedet for bremseskiver.

Hjulene består av felg og dekk, der dekkene blant annet har som målsetning og oppnå best mulig grep til underlaget.

• Les mer om styring, bremser, felger og dekk.

Bilens elektriske anlegg består av en kraftprodusent (generator), et energilagrer/akkumulator (bilbatteri) og et ledningsnett til komponentene som drives av elektrisk kraft, for eksempel lys, kupevifte, viskermotor, sentrallåser, elektriske vinduer, varmetråder i speil, bakrute og seter med mer. Dessuten består systemet av en rekke releer, dioder, transistorer og transformatorer (omformere) og styreenheter.

I takt med at datamaskinene blir mindre og raskere og at kravene til bilens forbruk, utslipp, komfort og sikkerhet blir større, øker bruken av elektronikk for å overvåke og styre prosesser. Eksempel på disse enhetene er motorstyring, til overvåking av ABS-bremsene (Anti Blockier System), komfortsystemer (klima), media/kommunikasjon, cruisekontroll, sikkerhetssystemer, lys, filvarsling, fremkommelighet (Antispinn) og stabilitet (ESP, Electronic stability Program), kjørekomputer med flere.

• Les mer om elektrisk anlegg i bil.

Bilens sikkerhet deles inn i passiv og aktiv sikkerhet.

Aktiv sikkerhet er komponenter som skal hindre at en ulykke skjer; som god sikt, gode dekk, Blokkeringsfrie bremser ABS, nødbremseassistanse (bilen bremser selv for en hindring som fører ikke har sett), presis styring og hjuloppheng med mer.

Passiv sikkerhet er sikkerhetsdetaljer/utstyr som aktiveres når en ulykke har inntruffet, som airbag, sikkerhetsseler, forsterket karosseri rundt kupeen, kollisjonssoner med mer.

Utviklingen av sikkerhet i bil har hatt økt fokus, spesielt etter år 2000, og sikkerheten øker år for år.

• Les mer om bilens sikkerhetssystemer.

Tanken om å konstruere et selvbevegelig kjøretøy kan spores helt tilbake til oldtiden. Heron fra Alexandria etterlot seg skisser av en dampbil. Isaac Newton gjorde forsøk med en vogn drevet av en utstrømmende dampstråle.

Som historiens første bilist regnes imidlertid franskmannen Nicolas-Joseph Cugnot, som i 1769 laget en dampdrevet vogn. Dampvogner ble videreutviklet i England og Mellom-Europa, og på begynnelsen av 1800-tallet ble det startet rutekjøring med dampdrevne busser. Disse var godt konstruert for sin tid, men på grunn av veienes beskaffenhet var ikke kjørefarten større enn cirka 20 km/t. Passasjerkomforten var liten, idet bussene var utstyrt med jernbeslåtte hjul, og støv og sot virvlet rundt de nye kjøretøyene der de larmende kjørte på de humpete landeveiene.

I Norge ble det i 1871 gjort forsøk på å sette i gang rutekjøring med dampdrevet «landeveistog» mellom Lillehammer og Trondheim og også mellom Levanger og riksgrensen. Disse forsøkene strandet imidlertid – særlig på grunn av veiforholdene.

I Norge er det flere ganger gjort forsøk på å få i gang bilproduksjon, men det er bare ved Strømmens Værksted det har lykkes å holde produksjon i gang i noen tid. I 1917 ble Norsk Automobilfabrik A/S stiftet for å fremstille person- og lastebiler i samarbeid med svenske Scania-Vabis, og skiftet også senere navn til Norsk Automobilfabrik Scania-Vabis A/S. Bedriften lå på Kambo ved Moss. Foretaket strandet og ble avviklet i 1923.

Stavern Bilfabrikk laget i begynnelsen av 1920-årene cirka 100 2,5 tonn lastebiler, overveiende av amerikanske standarddeler, før virksomheten ble nedlagt. A/S C. Geijer & Co. begynte i 1925 fremstilling av personbiler. Ramme, fjærer, radiator og karosseri var av eget fabrikat. Etter at ca. 20 biler var laget, ble fabrikasjonen innstilt.

Et interessant forsøk ble i 1935 gjort av Tandhjulfabriken, Oslo, som bygde en lastebil med norsk motor (Real) og ramme, girkasse, fjærer, bremser og styring av egen fabrikasjon.

I 1925 begynte Strømmens Værksted A/S å bygge busskarosserier av duraluminium. Den første bussen med flat motor ble bygd i 1934 og den første trolleybussen i 1940. Med selvbærende karosseri av aluminium, uavhengig fjærende hjul og flat motor var Strømmens' busser et produkt som vakte oppmerksomhet også utenfor landets grenser.

Etter andre verdenskrig har det vært gjort forsøk med norsk produksjon av plastbiler. Troll-bilen ble laget i noen få eksemplarer i 1957/1958 ved en fabrikk i Telemark. Bilen hadde tysk motor.

• biltrafikk
• personbiler i Norge
• elbil
• hybridbil
• Samferdsel i Norge
• Liste over norske bilkjennetegn
• Liste over internasjonale bilkjennetegn
• bilsport

• Statistisk sentralbyrå, SSB