Krom er et sølvglinsende metall som er meget hardt og sprøtt. Det brukes som et beskyttende lag på gjenstander av jern og stål (forkromming). Det er selv beskyttet av et tynt oksidlag.

Krom er det første grunnstoffet i gruppe 6 i periodesystemet

13 isotoper er kjent av krom, hvorav fire er stabile. Den hyppigst forekommende er \(\ce{^52_24Cr}\) (83,8 %). 51Cr brukes i medisinske tracer-studier.

Konsentrasjon av krom i jordskorpen er 100 ppm i form av kjemiske forbindelser som oftest oksidet kromitt (kromjernstein). Malmen inneholder også varierende mengder silisium-, magnesium- og aluminiumoksid. Det finnes få drivverdige forekomster og 96 % av dem er i  Sør-Afrika. I Norge er det forekomster av kromitt, bl.a. ved Røros, men disse er ikke drivverdige.

Krom er meget motstandsdyktig. Det løses langsomt i fortynnet saltsyre og svovelsyre under utvikling av hydrogengass. Det dannes først blå Cr(II)-løsninger som raskt oksideres videre av oksygengass i luften til Cr(III)-løsninger. Metallet blir ikke angrepet av oksiderende syrer som salpetersyre, fordi det dannes en beskyttende tynn film av Cr2O3 på metallet. Den reaksjonstrege Cr2O3-filmen gjør at krom og dets legeringer har meget god korrosjonsbestandighet.

I forbindelser opptrer krom i et usedvanlig vidt spekter av oksidasjonstrinn fra –IV (f.eks. Na4Cr(CO)4) til +VI (f.eks. CrO3), i vann fra +II til +VI. De vanligste er +III og +VI.

Seksverdig krom er et sterkt oksidasjonsmiddel, mens Cr(II) virker reduserende. Det finnes et stort antall av meget stabile uorganiske Cr(III)-forbindelser. Cr(III) danner også meget stabile, oktaedriske komplekser i løsning. Kromforbindelser har ofte intense og forskjellige farger, derav har også grunnstoffet fått sitt navn. Viktige industrielle kromforbindelser er kromat- og dikromat av natrium og kalium, f.eks. Na2CrO4 og Na2Cr2O7, krom(III)oksid, krom(IV)oksid og basisk kromsulfat Cr(OH)SO4. Se også de ulike kromforbindelser.

Krommetall fremstilles ved reduksjon av krom(III)oksid, Cr2O3, med aluminium eller silisium som reduksjonsmiddel, eller ved elektrolyseprosesser. Med aluminium går reduksjonen av seg selv når den først er startet, mens reaksjonen med silisium krever energitilførsel og utføres gjerne i elektriske lysbueovner. Ved disse prosessene fremstilles krom med 97–99 % renhet. Elektrolytisk krom, fremstilt ved elektrolyse av kromsalt- eller kromsyreløsninger, er vesentlig renere.

Mesteparten av kromittmalmen blir redusert med kull eller silisium til ferrokrom til bruk i stållegeringer. Brukes koks får man ferrokrom med høyt karboninnhold, 5–9 %. Karboninnholdet kan eventuelt reduseres ved gjennomblåsing med oksygen. Brukes silisium som reduksjonsmiddel blir karboninnholdet langt lavere, mindre enn 2 %. I Norge ble det tidligere fremstilt ferrokrom ved A/S Bjølvefossen i Ålvik. Elkem AS Bjølvefossen er i dag en lærebedrift.

Pga. sin sprøhet og lave duktilitet brukes krom ikke som rent metall, men generelt som legeringstilsetning, særlig for å gi legeringene god korrosjonsbestandighet. Dette gjelder også for bruken av krom i superlegeringer for anvendelser ved høye temperaturer, bl.a. i gassturbiner. Disse har ofte nikkel og til dels kobolt som basismetall og har tilsetninger av krom, aluminium, titan, wolfram o.a. En annen funksjon av krom i mange legeringer er gjennom utfelling av fine partikler av kromkarbider, f.eks. Cr23C6, å hindre bevegelser av dislokasjoner i strukturen. Da unngår man at de mekaniske egenskaper endres. Korrosjonsbestandige superlegeringer med stor elektrisk resistans brukes i heteelementer. Eksempler er kromnikkellegeringer med 20 % krom og kanthal-type-legeringer med 20–30 % krom, ca. 5 % aluminium, 2 % kobolt og resten jern.

Krom blir mye brukt til forkromming av metaller, særlig jern og stål. Dette gir blank overflate med god korrosjonsbestandighet. Oksidkeramer fremstilt av magnesitt (magnesiumoksid, MgO) og kromitt, krommagnesittstein, brukes som ildfast materiale, spesielt for metallurgiske formål. Kromdioksid, CrO2, brukes i visse typer magnetbånd.

Krom ble oppdaget i 1798 av den franske kjemikeren Louis Nicolas Vauquelin i et rødt mineral, krokoitt.

Grenseverdi for forurensning av krom og kromforbindelser (betegnet som Cr) i arbeidsatmosfæren er 0,5 mg/m3 (0,005 mg/m3 for kromsyre og kromater).

Kromallergi var tidligere en av de mest utbredde former for allergi. Den ble utløst av kromater som ble dannet ved fremstilling av sement, og ble derfor omtalt som sement- eller betongallergi. I dag tilsettes jernsulfat (FeSO4) i betongen for å redusere kromatene til kromoksider, og problemet er i all hovedsak løst.

Atomsymbol Cr
Atomnummer 24
Atomvekt 51,996
Smeltepunkt 1857 °C
Kokepunkt 2672 °C
tetthet 7,19 g/cm3
Oksidasjonstall -IV, -II, -I, 0, I, II, III, IV, V, VI
Elektronkonfigurasjon [Ar]3d54s

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.