Geit er et husdyr som ble temmet i forhistorisk tid, trolig i yngre steinalder. Tamgeiter holdes i alle verdensdeler. Det finnes en mengde raser og varianter, svært forskjellige i størrelse, farge, hårkledning og horn. De fleste er melke- og kjøttprodusenter; enkelte (angora- og kasjmirgeit) har verdifull ull.

Tamgeit tilhører slekten geiter (Capra). De har ofte vært klassifisert som en egen art med det vitenskapelige navnet Capra hircus. Moderne systematikk regner dem helst som underarter av ville geiter. Fra besoargeit stammer Capra aegagrus hircus, de som stammer fra skruegeit benevnes Capra falconeri hircus. Enkelte mener også at tamgeiter kan stamme fra den nå utdødde Capra prisca ,som levde i det sørøstlige Europa og hadde horn som lignet mye på nålevende geiters.

Geita hører til våre eldste husdyr og var antakelig vanlig i bronsealderen. På grunn av sin evne til å spise det meste, særlig kvist og løv, har den ikke vært like populær overalt. Gjerdeloven av 1860 gav adgang til å drepe den på stedet hvis den var kommet inn i «Frugt- og Urtehaver» omgitt av lovlig gjerde. Primitive driftsformer har holdt seg lenger i geiteholdet enn i annet husdyrhold. Etter hvert som ysting ble vanlig, ble ost et hovedprodukt, og ystingen av blandet geitemysost skapte en ny epoke i 1880-årene. Etter den annen verdenskrig har avdråtten av geiteholdet økt sterkt, vesentlig på grunn av bedre fôring. Planmessig avlsarbeid kom sent i gang, men drives nå av Norsk Sau og Geit.

Antall geiter i Norge er redusert fra over 300 000 i 1920-årene til ca. 64 500 i 2014. Omtrent 31 500 av disse var melkegeiter. I 2005 var det litt over 600 gårdsbruk som dreiv med geit; over 80 % av disse hadde geitemelkproduksjon som hovedproduksjon på gården. I 2012 ble det produsert 20,2 millioner liter geitemelk i Norge.

Det største geitefylket er Troms, deretter følger Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Det er ca. 80 årsgeiter pr. besetning. Hver geit produserer ca. 560 kg melk i året fra kjeingen, som normalt er i januar/februar, og til utpå høsten. Det er tørrstoffet i melken (protein, fett og melkesukker (laktose)) som utnyttes i osteproduksjonen, og som derfor er avlsmålet for geiteavlen. Den norske geitemelka har ca. 3 % protein, 3,7 % fett og 4,3 % laktose. Fordi geita utnytter lokale grovfôr- og beiteressurser, er fôropptak og fôrutnyttelse også viktig i geiteavlen. Ca. 75 % av geitene er med i geitekontrollen (se husdyrkontroll). Avlsarbeidet organiseres av Norsk Sau og Geit. Bukkeringer (felles hanndyrhold) er den viktigste delen av avlsarbeidet. Semin på geit omfatter ca. 1000 insemineringer (kunstig sædoverføring) i året.

Pelsskinn av norsk geit og kid anvendes bl.a. til klær og sportsartikler m.m. Se geiteskinn.

Det finnes to norske geiteraser, norsk melkegeit og kystgeit. I tillegg finnes det mindre besetninger av kasjmirgeit, angorageit, boergeit og dverggeit.

I Norge er melkeproduksjonen på geit i hovedsak basert på norsk melkegeit. Den er basert på de ulike gamle geitestammene telemarksgeit, dølageit, vestlandsgeit og nordlandsgeit, samt innkryssing av utenlandske melkeraser. Fargen er hvit eller med ulike grå, brune eller svarte avtegn.

I verden for øvrig er de viktigste produksjoner i tillegg til melk ullproduksjon (angora- og kasjmirgeit) og kjøttproduksjon.

Geita blir kjønnsmoden i 5–8 måneders alder, og den har brunstsesong en gang i året. Naturlig paring er vanligst, men kunstig sædoverføring øker i avlsarbeidet. Drektighetstiden er 148 dager.

Siden 2001 har det pågått et omfattende smittesaneringsprosjekt kalt ”Friskere geiter” for å få kontroll med sykdommene CAE, byllesyke og paratuberkolose hos geit. Dette skal gi friskere dyr og dermed bedre dyrevelferd og bedre produkter.

  • Asheim, Leif Jarle m.fl.: Geiteboka, 3. utg., 2002, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.