Grunnvann, vann i mettet sone under jordoverflaten, dvs. i den delen av grunnen hvor alle sprekker og porerom er helt fylt med vann. Over grunnvannet, i umettet sone, er porer og sprekker bare delvis vannfylte, vannet her kalles markvann. Grunnvannet finnes både i løsmasser og i fast fjell. Om vi graver en brønn eller setter ned et gjennomhullet rør til grunnvannet, vil vannet stille seg i et nivå som vi kaller grunnvannsspeilet. I dette nivået er vannets trykk lik lufttrykket. Grunnvannet utgjør 97–98 % av alt flytende ferskvann på jorden, resten er vann i innsjøer og elver. Grunnvann finnes nesten overalt, også i ørkenstrøk, men avstanden ned til grunnvannsspeilet varierer mye. Ettersom man går dypere i berggrunnen blir det færre sprekker og hulrom, og dermed mindre grunnvann, og på svært store dyp er vannet kjemisk bundet til mineralene. Med økende dyp blir grunnvannet vanskelig tilgjengelig, og vanligvis regnes ca. 800 m som en praktisk, nedre grense for utnyttelse.

Et naturlig grunnvannsspeil følger i store trekk terrenget. Der hvor grunnvannsspeilet når ut til jordoverflaten får vi kildeutspring. Mange steder går grunnvannsspeilet direkte over i myrer, sjøer og elver, eller ut i havet. Grunnvannet får vanligvis tilførsel av vann ovenfra, og beveger seg med en hastighet som avhenger av grunnvannsspeilets helning og løsmassenes/bergartenes gjennomtrengelighet. Strømningshastigheten er svært lav sammenlignet med elver og bekker – i størrelsesorden noen meter per dag for sandjord. Grunnvannet strømmer vanligvis ikke i «vannårer» nede i grunnen; de tilfeller hvor underjordiske elver og sjøer kan forekomme er i områder hvor berggrunnen, særlig kalkstein, ved forvitring har gitt rom for frie vannstrømmer. Dette fenomenet kalles karst.

Grunnvannet har ofte en kvalitet som gjør det bedre egnet enn overflatevann som drikkevannskilde. Grunnvannet har vanligvis jevn temperatur, lavt innhold av humusstoffer og lavt innhold av mikroorganismer. Det har lengre kontakttid med berggrunnen enn overflatevann og har derfor ofte høyere innhold av oppløste salter. Høy konsentrasjon av kalsium- og magnesiumforbindelser gjør vannet «hardt».

Forurensning av grunnvannet kan skje både fra husholdninger, industri og fra landbruket (gjødsling og bruk av plantevernmidler). Fordi forurensninger i grunnvannet spres langsomt, vil det kunne ta lang tid før de oppdages og eventuelt kan forhindres. Kraftig oppumping av grunnvann i kyststrøk kan føre til inntrenging av saltvann, som ødelegger vannkvaliteten. Se også drikkevann.

Mange land er helt avhengige av grunnvann for sin vannforsyning, særlig i tørre strøk. Dersom grunnvannet pumpes opp i større omfang enn det nydannes fra nedbør som trenger ned i bakken, vil grunnvannsspeilet synke. Dette betyr et overforbruk som ikke lar seg opprettholde over lange tidsrom. Også på kort sikt kan det oppstå problemer; byggegrunn hvor grunnvannstanden synker kan få setninger, og selve jordoverflaten vil senkes (Ciudad de México er et eksempel på dette). Også problemene i Venezia med synkende overflate skyldes til dels stort forbruk av grunnvann i regionen. Dersom grunnvann overforbrukes fra grunnvannførende lag nær kystene, kan resultatet bli at saltvann trenger inn og ødelegger vannkvaliteten for bruk som drikkevann og til jordbruksvanning.

I Norge bruker vi i dag ca. 13 % grunnvann til vår vannforsyning. Det vil være teknisk og økonomisk mulig å øke denne andelen til det dobbelte.

Grunnvannsforholdene i Norge overvåkes av Norges geologiske undersøkelse og Norges vassdrags- og energidirektorat.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

1. november 2012 skrev Testbruker Hansen

Nå tester jeg kommentarfeltet. Håper det er ok.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.