Grunnvannet finnes både i løsmasser og i fast fjell. Om vi graver en brønn eller setter ned et gjennomhullet rør til grunnvannet, vil vannet stille seg i et nivå som vi kaller grunnvannsspeilet. I dette nivået er vannets trykk lik lufttrykket.
Grunnvannet utgjør 97–98 prosent av alt flytende ferskvann på jorden, resten er vann i innsjøer og elver. Grunnvann finnes nesten overalt, også i ørkenstrøk, men avstanden ned til grunnvannsspeilet varierer mye. Ettersom man går dypere i berggrunnen blir det færre sprekker og hulrom, og dermed mindre grunnvann, og på svært store dyp er vannet kjemisk bundet til mineralene. Med økende dyp blir grunnvannet vanskelig tilgjengelig, og vanligvis regnes ca. 800 meter som en praktisk, nedre grense for utnyttelse.
Et naturlig grunnvannsspeil følger i store trekk terrenget. Der hvor grunnvannsspeilet når ut til jordoverflaten får vi kildeutspring. Mange steder går grunnvannsspeilet direkte over i myrer, innsjøer og elver, eller ut i havet. Grunnvannet får vanligvis tilførsel av vann ovenfra, og beveger seg med en hastighet som avhenger av grunnvannsspeilets helning og løsmassenes/bergartenes gjennomtrengelighet. Strømningshastigheten er svært lav sammenlignet med elver og bekker – i størrelsesorden noen meter per dag for sandjord. Grunnvannet strømmer vanligvis ikke i «vannårer» nede i grunnen; de tilfeller hvor underjordiske elver og sjøer kan forekomme er i områder hvor berggrunnen, særlig kalkstein, ved forvitring har gitt rom for frie vannstrømmer. Dette fenomenet kalles karst.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.