nasjonalpark

Etter opprettelsen av Yellowstone nasjonalpark i 1872 ble det opprettet nasjonalparker i blant annet Australia (1879) og Canada (1887). Europas første nasjonalparker ble opprettet i Sverige i 1909. De største samlede vernede arealene finnes i Canada (229 000 km²), USA og Australia. Verdens største nasjonalpark, Nordøstgrønland, har et areal på på cirka 700 000 km².

Afrika er det kontinentet der arbeidet med nasjonalparker er kommet lengst. Seks av verdens ti største nasjonalparker ligger i Afrika, og av de ti landene som har vernet mest i forhold til landarealet, er sju afrikanske. Talloppgaver om nasjonalparker i ulike land kan for øvrig være misvisende, blant annet fordi definisjoner og hjemler varierer.

Mens de nordiske land legger vekt på at nasjonalparkene skal være preget av urørt natur, er det et typisk trekk at nasjonalparker i mer industrialiserte og tett befolkede land har sterkere preg av kulturlandskap og parker. I USA og i flere europeiske land anlegges det ofte bilveier gjennom områdene for å lette tilkomsten for besøkende. Dette må blant annet sees i sammenheng med at det i mange land ikke eksisterer noen rett til fri ferdsel i utmark som er i privat eie. I nasjonalparker med rikt dyreliv, som i Afrika, kan også biltrafikk i mange tilfeller virke mindre forstyrrende enn ferdsel til fots.

Opprettelsen av de store afrikanske nasjonalparkene har trolig vært med på å redde mange afrikanske dyrearter fra utryddelse, særlig de store pattedyrene. Europeiske bison (Polen), og alpesteinbukk (Italia) er eksempler på europeiske arter som trolig er reddet ved opprettelse av nasjonalparker.

USA har også en annen kategori av større verneområder utenom nasjonalparkene, de såkalte villmarksområdene (wilderness areas). Det finnes 756 villmarksområder i USA, med et samlet areal på vel 443 000 km². I de amerikanske nasjonalparkene kan det være både bebyggelse (byer), veier, jernbane og annen infrastruktur, men i villmarksområdene er det ingen eller nesten ingen tekniske inngrep. Det er lov å ferdes i villmarksområdene, men det er ingen organisert hjelpeapparat å søke hjelp hos om behov for assistanse skulle oppstå.

Norge har totalt 47 nasjonalparker, hvorav 40 ligger på fastlandet og 7 på Svalbard. Totalt er omkring 10 prosent av fastlandet vernet som nasjonalpark. Områdene reguleres i henhold til naturmangfoldloven. Norge fikk sin første nasjonalpark så sent som i 1962 (Rondane), mens Sverige fikk sine første lenge før, i 1909. De første norske nasjonalparkene ble i hovedsak opprettet på statlig grunn, noe som ble vesentlig endret ved opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark i 1981.

Et skifte i tenkningen omkring nasjonalparker i Norge skjedde i 1986 med utredningen Ny landsplan for nasjonalparker (NOU 1986: 13). Utvalget som sto bak utredningen påpekte at det var skjevheter i hvilke naturtyper som så langt var fanget inn av nasjonalparker. Det var hovedsakelig fjellnatur som var vernet i de eksisterende nasjonalparkene, og utvalget pekte på at det også var behov for å verne større områder av annen type natur. I dag er det nasjonalparker også utenfor fjellet, som Færder nasjonalpark, Raet nasjonalpark, Ytre Hvaler nasjonalpark og Jomfruland nasjonalpark. Hardangervidda nasjonalpark er vår største nasjonalpark, med et areal på 3422 km². Den er blant annet levested for Europas største villreinstamme.

De norske nasjonalparkene er en viktig del av norsk friluftsliv. I de fleste av dem er det et omfattende nett av turstier, og Den Norske Turistforening og andre aktører har mange overnattingshytter langs stinettet. Nasjonalparkene er også viktige for det biologiske mangfoldet av planter, fugler og dyr, både i fjellet, langs kysten og i andre deler av landet. Mange av nasjonalparkene inneholder også kulturminner fra en lang tidsperiode, fra steinalderen og framover.

Selv om deler av nasjonalparkene har vært brukt til støling og setring gjennom lange tider, fanger de inn noen av de delene av norsk natur som er mest fri for tekniske inngrep. I en tid preget av klimaendring og annen menneskelig påvirkning, kan de brukes som referanseområder for miljøendringer som foregår i verden i dag. Ved å studere endringer i planter og dyrs utbredelse, tetthet og høydegrenser i nasjonalparkene, kan vi for eksempel få kunnskap om effektene av klimaendringer, langtransportert forurensning, jakt og annen menneskelig påvirkning. Mer enn noen gang har nasjonalparkene betydning som en indikator på hvordan det står til med kloden vår.

• nasjonalparker i Norge