Lavskog

Av .

I Norge er boreal lauvskog mest utbredt opp mot fjellet, der dunbjørk er dominerende treslag, med innslag av rogn, osp, gråor, selje og hegg. Slik skog kalles også fjellbjørkeskog og danner oftest skoggrense mot snaufjellet.

Av .

Bærlyngskog er vanlig over hele landet, men har størst utbredelse i nedbørfattige innlandsstrøk. På smeltevannsavsetninger og elveterrasser får den sin beste utvikling, med jevn, rettstammet furuskog – nærmest som søylehaller. Bærlyngskog opptrer også på morenemark i åstraktene.

Av .

Artikkelstart

Skog er et område som er tilvokst med trær av en viss høyde og som står så tett at de gjensidig påvirker hverandre. Skog omfatter både selve trærne, undervegetasjonen og annet planteliv, samt alle organismer i tilknytning til trær og jordsmonn. Området må være så stort at areal og tetthet i forening gir vilkår for et eget skog- eller bestandsklima som skiller seg fra klimaet i omgivelsene.

Skog regnes som et av jordens viktigste økosystemer (se biom), og er tilholdssted for det meste av biologisk mangfold på landjorda.

Skog spiller en viktig rolle for regulering av klimaet, både lokalt, regionalt og globalt, og har særlig betydning for vannhusholdningen og bindingen av karbondioksid gjennom de grønne bladene og nålenes fotosyntese og tilhørende frigjøring av oksygen.

Urskog, naturskog og primærskog

Skog som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet og har hele sitt opprinnelige økosystem intakt, kalles urskog, mens skog som i ubetydelig grad er endret gjennom menneskers bruk, gjerne kalles naturskog. Skillet mellom urskog og naturskog er diffust. I økende grad brukes internasjonalt betegnelsen primærskog om både urskog og naturskog. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) beregnet i 2020 at 34 prosent av verdens skoger fortsatt er primærskog. Tre prosent er plantasjeskog, det vil si plantet skog som overveiende består av innførte arter.

Mesteparten av skogen i Norge og Europa regnes som såkalt semi-naturskog, det vil si skog som med kortere eller lengre mellomrom er gjenstand for inngrep, samtidig som en vesentlig del av artsmangfoldet og de naturlige prosessene er opprettholdt. Andelen semi-naturskog i Europa (unntatt Russland) er ifølge den europeiske ministerkonferansen for skog (Forest Europe) estimert til 94 prosent.

Et relativt nytt begrep er såkalte intakte eller uforstyrrede skoglandskaper («Intact Forest Landscapes»). Slike landskaper defineres som skogområder på minst 500 kvadratkilometer som er lite påvirket av menneskelig infrastruktur og økonomisk aktivitet. En praktisk tilnærming er at slik aktivitet ikke kan observeres på satellittbilder.

Mengden skog i verden

Alm-lindeskog.
Av .

Skog defineres på forskjellige måter i ulike sammenhenger når det gjelder kravet til tetthet og trehøyde.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) definerer skog som tresatte områder med mer enn ti prosent kronedekke (kronedekning vil si hvor stor prosentandel trekronene dekker eller skygger for marka), og der trærne er eller kan bli minst fem meter høye. Denne definisjonen omfatter også arealer med foryngelse som ennå ikke har kommet opp i, men senere forventes å oppnå, disse grenseverdiene, foruten arealer som midlertidig er uten tresetting, slik som for eksempel hogstflater. Norges offisielle skogstatistikk baserer seg på den samme basisdefinisjonen.

I tillegg til kravet om tetthet og trehøyde, er det også nødvendig å definere en viss minstestørrelse av et tresatt areal for at det skal regnes som skog. FAO har satt denne til 0,5 hektar til bruk i internasjonal skogstatistikk, mens Norge som regel setter grensen ved 0,1 hektar (1000 kvadratmeter) til nasjonale formål.

Ut fra disse definisjonene er 31 prosent av klodens landareal skogkledd. Dette utgjør nær 41 millioner kvadratkilometer (4,06 milliarder hektar).

Største skogland

Mer enn halvparten (54 prosent) av verdens skoger befinner seg i kun fem land: Russland, Brasil, Canada, USA og Kina. To tredeler av verdens skoger (66 prosent) befinner seg i i alt ti land.

Landene i verden med mest skog (2020):

Land Millioner hektar Prosent
Russland 815 20,1
Brasil 497 12,2
Canada 347 8,5
USA 310 7,6
Kina 220 5,4
Australia 134 3,3
Kongo 126 3,1
Indonesia 92 2,3
Peru 72 1,8
India 72 1,8
Resten av verden 1375 33,9
Til sammen 4060 100

Skogtyper globalt

Jordens skoger kan deles inn i følgende hovedområder etter vekstkrav og sammensetning: eviggrønne skoger, periodisk grønne skoger og barskoger.

Eviggrønne skoger

Tropisk regnskog finnes i nedbørrike og varme strøk. Det er den frodigste og mest artsrike skogformen, og den kjennetegnes blant annet ved sin store rikdom på klatreplanter (lianer). Den finnes i Mellom- og Sør-Amerika, Kongo-bekkenet og det sørøstlige Asia. Regnskog finnes også i subtropiske strøk (subtropisk regnskog) og i høyereliggende fjellområder med mye tåke (montan regnskog).

Temperert regnskog minner mye om tropisk regnskog, men klatreplantene mangler. Den finnes blant annet i det vestligste Nord-Amerika, Chile, Japan, Kina og New Zealand.

«Hartlaub»-skog finnes i områder med tørre og varme somrer og milde, nedbørrike vintrer («middelhavsklima»), og bladene er tilpasset slike klimaforhold. Den finnes blant annet rundt Middelhavet, i California, Sør-Afrika og Australia.

Periodisk grønne skoger.

Regngrønn skog (monsunskog), vinterskoger, finnes i områder hvor nedbøren, og ikke temperaturen, bestemmer løvfall og løvsprett. Den finnes i Afrika, Sør-Asia og Mellom- og Sør-Amerika.

Sommergrønn skog finnes på den nordlige halvkule, vanligvis i lavlandet mellom 30. og 50. breddegrad. Typiske arter er bøk og eik. Løvskogbeltet langs sørkysten av Norge er en utløper av denne skogen.

Barskoger

De største sammenhengende områdene med barskog finnes i Sibir (taigaen, som også strekker seg inn i Norge) og det nordvestre Amerika. Av de viktigste slektene kan nevnes gran, edelgran, lerk og furu.

Biologisk mangfold globalt

Som økosystem er skog mer artsrik enn andre økosystemer. Skog er derfor av stor betydning for det biologiske mangfoldet på kloden. Skog dekker 31 prosent av jordas landareal. Om lag halvparten av dette er intakte skogområder, og en tredel er primærskog.

Det er en generell økning i skogens artsmangfold fra kalde til varme strøk på kloden. De tropiske skogene er mest artsrike innenfor de fleste plante- og dyregrupper, og et stort antall arter antas ennå å være uoppdaget. Antall arter trær de ulike lands skoger spenner fra tre på Island til over 9000 i Brasil.

Trær

Det finnes i alt over 60 000 ulike arter trær, og nær halvparten (45 prosent) stammer fra bare ti familier. Over 20 000 treslag er registrert på IUCNs rødliste, og av disse er 8000 vurdert som tilhørende en av kategoriene kritisk truet (CR), sterkt truet (EN) eller sårbar (VU) – se truede arter. Mer enn 1400 treslag er vurdert som kritisk truet (CR).

Land Antall trearter
Brasil 9223
Colombia 6021
Indonesia 5623
Malaysia 5458
Venezuela 4879
Kina 4680
Peru 4612
Ecuador 3750
Mexico 3514
Madagaskar 3297

Karplanter

Av de rundt 391 000 artene karplanter som er kjent for vitenskapen, er en femtedel (21 prosent) truet med utryddelse. 60 prosent av alle karplantene som finnes på kloden vokser i tropisk skog.

Sopp

Sopper spiller en viktig rolle i omsetningen av organisk materiale i skog. I alt 144 000 sopparter er navngitt og klassifisert. Det er imidlertid sannsynlig at de fleste soppene på jorda (over 93 prosent) er ukjente for vitenskapen, noe som tilsier at det finnes mellom 2,2 og 3,8 millioner ulike arter sopp.

Dyreliv

Nærmere 70 000 arter av virveldyr er kjent og beskrevet. Skog er leveområde for 80 prosent av alle amfibier (5000 arter), 75 prosent av alle fugler (7500 arter) og 68 prosent av alle pattedyr (3700 arter).

Selv om så mange som 1,3 millioner virvelløse dyr har blitt beskrevet, antas det virkelige antallet å ligge mellom fem og ti millioner. De fleste av disse er insekter, og de aller fleste insektene holder til i skog.

Kulturpåvirkning

Siden de tidligste jordbrukskulturer har mennesket ryddet skog for å plante kulturvekster. For eksempel er Europas sommergrønne skoger (løvskoger) gjennom årtuseners jordbruk redusert til en liten rest av sin opprinnelige utbredelse.

Avskoging

I dag regnes avskoging, særlig i de tropiske regnskogene, som et stort internasjonalt problem. Ikke minst vil en ytterligere reduksjon i Jordens naturlige skogdekke forsterke en pågående global oppvarming ved at karbon bundet i levende skog og jordsmonn tilføres atmosfæren i form av CO₂.

I tillegg til full avskoging fører skogsdriften i mange områder til en utarming av det biologiske mangfoldet i skogen. Sjeldne treslag og arter som er kommersielt særlig verdifulle står i fare for å bli utryddet i deler av sitt utbredelsesområde. Som et gjennomsnitt for de ulike lands skoger regner FAO fem prosent av artene som sårbare eller truet.

Siden 1990 er det antatt at så mye som 420 millioner hektar skog har forsvunnet som en følge av avskoging, det vil si at skog blir hogd og områdene tatt i bruk til andre formål, hovedsakelig jordbruk. I perioden 2000–2010 stod storskala kommersielt jordbruk, først og fremst kvegdrift og dyrking av soya og palmeolje, for 40 prosent av avskogingen av tropisk skog, mens lokalt jordbruk («subsistence agriculture») stod for 33 prosent.

Mens avskogingen på 1990-tallet var på 16 millioner hektar hvert år, har den blitt redusert til ti millioner hektar per år i perioden 2015–2020. Arealet med naturskog har blitt redusert med over 80 millioner hektar siden 1990.

Skogvern globalt

Til tross for omfattende avskoging i mange regioner har de fleste land innsett skogens betydning for menneskers livsgrunnlag. Skogvern legger restriksjoner på skogsdrift og andre inngrep i den hensikt å bevare skogens naturlige økosystemer, hindre erosjon, beskytte vannressurser og begrense klimaendringer. I 2020 var elleve prosent av verdens skoger vernet, primært av hensyn til det biologiske mangfoldet, og omfanget har økt med 1,1 millioner kvadratkilometer siden 1990. I tillegg er tolv prosent av skogen vernet for å beskytte vannkilder og jordsmonn, hindre ørkenspredning, redusere skredfare, beskytte utsatte kyststrekninger og så videre. Også denne formen for vern har økt siden 1990.

Internasjonalt grupperes ofte vernearealene i vedtatte kategorier definert i henhold til spesifikke krav. Kategoriseringssystemet utarbeidet av Verdens naturvernunion (International Union for Conservation of Nature and Natural Resources, IUCN) har vært mye brukt.

Skog i Norge

Litt over 37 prosent av det norske landarealet er dekket av skog. Av dette regnes vel to tredeler som såkalt produktivt skogareal, det vil si skog der det kan produseres minst 0,1 kubikkmeter tømmer per år per dekar. Dette betyr imidlertid ikke at hele dette arealet er økonomisk drivverdig for virkesproduksjon. Noe av skogen ligger for eksempel i såpass vanskelig terreng at skogsdrift er uaktuelt, dessuten er en del arealer vernet eller gjenstand for spesielle restriksjoner.

I 2020 var det 988 millioner kubikkmeter skog i Norge. Dette viser Landsskogtakseringens beregninger. Beregningene viser også at tilveksten, altså hvor mye skogen vokser i løpet av et år, var litt over 24 millioner kubikkmeter. Netto årlig tilvekst for perioden 2016–2020 var i snitt 21 millioner kubikkmeter, om lag 2,5 ganger tilveksten i 1925. Tilveksten påvirkes av blant annet værforholdene det enkelte år og skogens alderssammensetning. Alderssammensetningen påvirkes av hogst, gjenvekst og naturlig avgang av trær. Endret skogskjøtsel, opphør av beiting, økt konsentrasjon av karbondioksid i atmosfæren og lengre vekstsesong har bidratt til den økte tilveksten i de norske skoger.

Treslag (millioner m³) Furu Gran Løvtrær
Volum 305 433 250
Årlig tilvekst 5,4 12,8 5,9

Antall av ulike treslag

Det er over elleve milliarder trær i de norske skoger og nær fem milliarder av dem er bjørketrær. I denne sammenhengen telles trær med en diameter i brysthøyde på over fem centimeter.

Treslag Vitenskapelig navn Antall trær
Dunbjørk Betula pubescens 4 854 646 000
Gran Picea abies 3 254 224 000
Furu Pinus sylvestris 1 542 281 000
Gråor Alnus incana 392 089 000
Rogn Sorbus aucuparia 327 365 000
Selje Salix caprea 152 365 000
Osp Populus tremula 121 538 000
Hassel Corylus avellana 102 882 000
Eik Quercus robur 90 701 000
Hengebjørk Betula pendula 83 274 000

(Kilde: Landsskogtakseringen)

Store og gamle trær

Antallet store trær i Norge har økt siden starten på skogtakseringen på 1920-tallet. På Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag har andelen trær med diameter over 30 centimeter økt fra 1,1 prosent i 1925 til 4,7 prosent i 2018. I perioden etter 1970 har det vært en generell økning i antall trær, og antall store trær (i denne sammenheng trær med diameter over 30 centimeter målt i brysthøyde) har økt fra 50 millioner i 1925 til 308 millioner trær i 2018. I 1990 passerte antallet store furutrær antallet store grantrær.

Den viktigste årsaken til økningen i antall trær, alder og dimensjon antas å være overgangen fra plukkhogst og dimensjonshogst til bestandsskogbruk. Foryngelse av skogen etter avvirkning og en relativt sett lavere hogst enn tilveksten har bidrat til mer eldre skog og trær av større dimensjoner. Siden 2000 har imidlertid skogens tilvekst flatet ut rundt 25 millioner kubikkmeter per år.

Barskog

Grana er ofte eneste treslag i den artsfattige blåbærgranskogen - den vanligste granskogtypen i Norge. I tørrere områder dukker furua opp, mens fuktigere områder får innslag av bjørk, rogn og selje.

Blåbærgranskog
Lisens: CC BY SA 3.0

Barskogen i Norge består av treslagene furu og gran, med innslag av lerk, einer og barlind.

  • Furu vokser over nesten hele landet, opptil 1000 meter over havet i sentrale fjellstrøk og nord til Porsanger i Finnmark.
  • Grana kom seint til Norge, for 2000 år siden, og er nest yngst av de norske treslagene. Bare bøka kom seinere. Gran er det viktigste treslaget på Østlandet og videre nordover gjennom Trøndelag til Saltfjellet. Lenger nord og på Vestlandet finnes bare enkelte forekomster av naturlig gran. Utenfor det naturlige utbredelsesområdet er det store områder med plantet gran.
  • Lerk finnes ikke naturlig i Norge, men er noen steder blitt plantet, og frø har spredd seg fra plantefelt. I motsetning til de andre bartrærne feller lerk nålene hver høst.
  • Einer er ofte å finne som en busk. I noen tilfeller kan den bli over 15 meter høy, og da regnes den som et tre.
  • Barlind finnes bare noen få steder langs kysten i sør, og spiller liten rolle i barskogen i Norge.

Boreal løvskog

Nordlig, såkalt boreal, løvskog er skog innen den boreale klimasonen som består av sommergrønne løvtrær. I Norge er boreal løvskog mest utbredt opp mot fjellet, der dunbjørk er dominerende treslag, med innslag av rogn, osp, gråor, selje og hegg. Slik skog kalles også fjellbjørkeskog og danner oftest skoggrense mot snaufjellet.

Utenfor granas naturlige utbredelsesområde, som på Vestlandet og nord for Saltfjellet er det boreal løvskog også i lavlandet ut mot kysten, ofte kalt oseaniske løvskoger. I lavlandet finnes i tillegg mindre arealer av boreal løvskog med hengebjørk. På flommark langs bekker og elver er det boreal løvskog med gråor.

Volumet av lauvtrær har økt i perioden 1990–2018. Osp og gråor er de mest utbredte lauvtreslagene etter dunbjørk, og har økt med 60-70 prosent i volum. Tilsvarende har andre arter, slik som eik, rogn og selje, hatt en tilsvarende volumøkning, eik med så mye som 70 prosent.

Edelløvskog

Lind (Tilia cordata). Edellauvskog, med eik, alm, ask og lind, har vært i tilbakegang etter at grana tok over mange av vokseplassene. Men det er fortsatt edellauvtrær i Norge, og disse finnes på lune, varme lokaliteter langs kysten opp til Nordland.

Edelløvskog er skog med varmekjære, bladfellende løvtrær. I Norge er dette sommereik, vintereik, alm, ask, lind, spisslønn, hassel, bøk og svartor. Slik skog finnes sør på Østlandet og langs kysten nord til Trøndelag. Innover i landet og nordover overtar barskogen. Siden trærne i edelløvskogen trenger mye varme, vokser de helst i lune bekkedaler eller i sørvendte skråninger. I den postglasiale varmetiden, for 6000–3000 år siden, hadde edelløvskogene atskillig større utbredelse i Norge.

Eik forekommer hovedsakelig i de sørligste fylkene. Rapportene fra Landsskogtakseringen viser at det i Agder på slutten av 1920-tallet var cirka 1,2 millioner kubikkmeter eik, inkludert bark. I 1955 var mengden økt til 2,3 millioner kubikkmeter; i 1970 cirka 3,4 millioner kubikkmeter og i 2018 utgjør eik rundt 6,9 millioner kubikkmeter.

Skogtyper i Norge

De ulike vegetasjonstypene og skogtypene defineres ut fra treslag, artssammensetning og jordbunnsforhold. Dette gir informasjon om de økologiske forholdene som er nyttig for skogbruket ved planlegging av hogstform og foryngelsesmåte.

De følgende skogtypene samsvarer med vegetasjonstyper i skog som brukes av Landsskogtakseringen, og som inngår i statistikk over skogen i Norge. Artsdatabanken har en mer detaljert inndeling av skogarealet som brukes i forskning og detaljert naturtypekartlegging.

Lavskog

Lavskog

Av .

Lavskog finnes i boreal løvskog og i barskog, enten på grunnlendt mark med tynt jorddekke eller på grove løsavsetninger. Tresjiktet består oftest av furu eller dunbjørk. På slike areal er det liten tilgang på vann, slik at lavskogen er karakterisert av tørketålende planter. Vanlige arter er lav; kvitkrull, pigglav og reinlaver, lyng; fjellkrekling, tyttebær, mjølbær og røsslyng samt enkelte tørketålende gras, slik som sauesvingel og smyle. Lavskog finnes helst i nedbørfattige strøk i innlandet, men i mer nedbørrike kyststrøk finnes grunnlendt lavskog med heigråmose.

Lavskog dekker 5,3 prosent av skogarealet.

Blokkebærskog

I nedbørrike områder er skrubbær et fast innslag i blokkebærskogen. Her har den fått besøk av en lauvtreløper (Rhagium mordax).
Lauvtreløper Rhagium mordax på skrubbær Chamaepericlymenum suecicum
Lisens: CC BY SA 3.0

Blokkebærskog er knytta til humide strøk med liten tilgang på plantenæring i jorda. Tresjiktet består for det meste av furu eller dunbjørk. Hvis gran forekommer, får den dårlig utvikling, så dette er dårlig granmark. Lav temperatur og høy nedbør gir sein nedbryting av strø og fører til oppbygging av en tykk matte av humus. Blokkebærskog er dominert av lyngvekster der blokkebær er en karakteristisk art, men også røsslyng og fjellkrekling er vanlig. I skogbunnen er det en mektig mosematte, og partier med torvmoser er typisk for blokkebærskogen. I nedbørrike områder er bjønnkam og skrubbær faste innslag.

Blokkebærskog dekker litt over åtte prosent av skogarealet.

Bærlyngskog

Bærlyngskog
Av .

Bærlyngskog er vanlig over hele landet, men har størst utbredelse i nedbørfattige innlandsstrøk. På smeltevannsavsetninger og elveterrasser får den sin beste utvikling, med jevn, rettstammet furuskog – nærmest som søylehaller. Bærlyngskog opptrer også på morenemark i åstraktene. Dette er furumark, men ofte finnes det et undersjikt av gran som forynger seg i halvskyggen under furutrærne. Som navnet antyder er undervegetasjonen dominert av tyttebær og blåbær, i åstraktene også fjellkrekling. Her er lite urter og gras, men smyle kan dominere i lysåpninger og på hogstflater. Skogbunnen er dekket med moser, mest furumose og etasjemose, i tørre strøk også lav.

Bærlyngskog dekker 20 prosent av skogarealet.

Blåbærskog

Blåbærskog
Av .

Blåbærskog er den vanligste skogtypen i Norge, både i boreal løvskog og i barskog. I edelløvskog dekker blåbærskog bare mindre områder. Gran er det dominerende treslaget i barskogens blåbærskoger, men utenfor granas utbredelsesområde er det mye blåbærskog med furu og dunbjørk. I blåbærskog er tilgangen på vann og næring bedre enn i furuskogtypene, og flere, litt mer krevende, plantearter kommer inn i tillegg til blåbær. Maiblom, skogstjerne, nikkevintergrønn og gullris er urter som karakteriserer blåbærskog. Hogstflater med god tilgang på lys får kraftige oppslag av smyle. I skogbunnen er det en tett matte med ulike moser, med etasjemose, fjærmose og blanksigd som de vanligste. Tørre former av blåbærskog får innslag av lav, og i fuktige partier forekommer torvmoser.

Blåbærskog dekker 23 prosent av skogarealet.

Småbregneskog

Småbregneskog
Av .

Småbregneskog opptrer på steder med friskt sigevann i jorda, og har størst utbredelse i åstrakter, i kjølige og fuktige lisider. Småbregneskog er som regel ren granskog, men utenfor granas utbredelsesområde er det småbregneskog med furu. Med økende nedbør og større jordfuktighet, slik det er i den boreale løvskogen, får småbregneskogen stor dekning. I småbregneskogen er det mindre lyng og mer av urter og bregner enn i de fattigere skogtypene. Karakteristiske arter som skiller småbregneskogen fra blåbærskog er gaukesyre, hengeving og rosettmose. Fugletelg og torvmoser er vanlige, og om våren er det ofte mye hvitveis i småbregneskogen. Småbregneskog har større produksjon av trevirke enn blåbærskog, og med god jordfuktighet og godt omdannet humus er denne skogtypen egnet for naturlig foryngelse.

Småbregneskog dekker ni prosent av skogarealet.

Storbregneskog

Storbregneskog med svartor og skogburkne. Storbregneskog vokser på lokaliteter med permanent fuktighet i jorda gjennom hele vekstsesongen.
Av .

Storbregneskog er vanligere i fjellskogen enn i lavlandet. Storbregneskog er avhengig av frisk, fuktig mark med høy grunnvannstand eller friskt vannsig i jorda gjennom hele vekstsesongen. Slike forhold finner den i smådaler og forsenkninger under den marine grensen og i sigevannslier opp mot skoggrensen. Innen granskogområdet er gran herskende treslag, med innslag av svartor i sør; ellers dominerer dunbjørk og gråor, noen ganger også furu. Storbregneskog er karakterisert av flere store bregner der skogburkne og sauetelg er de viktigste, men også flere urter, blant annet er skogstjerneblom og skogsalat vanlige, mens fagermoser inngår i et glissent mosesjikt. Fuktig mark og rask nedbryting gir humusformen mold og med det gode spireforhold for foryngelse, men etter hogst får små granplanter stor konkurranse fra løvkratt og gras.

Storbregneskog dekker 1,5 prosent av skogarealet.

Kalklågurtskog

Kalklågurtskog er en sjelden skogtype. Den finnes på kalkgrunn med hovedtyngde i Oslofeltet fra Langesund til Mjøsa og spredt fra Trondheimsfjorden til Troms. Tresjiktet er furu eller dunbjørk, lengst i sør også med innblanding av edelløvtrær. Det åpne tresjiktet gir rom for et rikt busksjikt med rose-arter, berberis, hassel, dvergmispel og einer. Det spesielle med kalklågurtskogen er en uvanlig blanding av nøysomme arter fra de fattige furuskogene, slik som røsslyng og lav, og mer kalkkrevende arter som liljekonvall, bergmynte, blåveis og rødflangre.

Kalklågurtskog dekker 0,2 prosent av skogarealet.

Lågurtskog

Lågurtskog
Av .

Lågurtskog utvikles best på veldrenerte, varme lokaliteter med næringsrik jord. Den er mest utbredt i lavlandet i sør med et tresjikt av gran iblandet noe løvtrær. Utenfor granas utbredelsesområde er det lågurtskoger med furu, og i den boreale løvskogen finnes lågurtskog med dunbjørk på næringsrike og lune lokaliteter. Slik fjellskog er ofte helt dominert av skogstorkenebb. Lågurtskogen er ellers karakterisert ved mange urter, gras og bregner, mens det er lite lav og lyng. Skogfiol, markjordbær, legeveronika og gaukesyre er svært vanlige, og i rike former i sør også blåveis. Fingerstarr og hengeaks karakteriserer skogtypen, og ofte er det mye ormetelg. Trærne vokser raskt i lågurtskog og hogges gjerne etter 60–70 år med påfølgende planting av gran. Ved bruk av riktig hogstform er lågurtskogen også egnet for naturlig foryngelse.

Lågurtskog dekker nær seks prosent av skogarealet.

Høgstaudeskog

Høgstaudeskog er avhengig av næringsrik jord med friskt vannsig, og er vanligst i lier og åstrakter i innlandet. Høgstaudeskog forekommer i barskog og boreal løvskog, mens sør i landet og mot kysten får slike lokaliteter edelløvskog. Innen barskogen er treslaget gran, mens høgstaudeskog med furu er mer uvanlig. I boreal løvskog er høgstaudeskog utbredt, og da med dunbjørk i tresjiktet og ofte med et busksjikt av vier. Høgstaudeskogen preges av et frodig feltsjikt av høge urter, gras og bregner mens lyng og lav er fraværende. Dette er en skogtype med svært høy produksjon av trevirke og annen biomasse, men forholdene for foryngelsen kan være vanskelige. Etter hogst blir arealet gjerne tilplantet med gran.

Høgstaudeskog dekker fem prosent av skogarealet.

Hagemarkskog

Hagemarkskog

Av .

Hagemarkskog er en kulturbetinget skogtype som er utviklet ved beiting og tråkk av husdyr over lang tid. Slik skog finnes spredt over hele landet, men mest i strøk med intensiv husdyrbeiting og nær stølsområder i boreal løvskog. Bjørk og osp er vanlige i et åpent tresjikt, men gran kan også forekomme, og i nedbørfattige strøk også furu. Langs kysten i sør kommer edle løvtrær som eik og ask inn. Busksjikt mangler på grunn av beiting, mens feltsjiktet består av beitetålende urter og gras. Hagemarkskog har oftest sin opprinnelse i lågurtskog eller høgstaudeskog, og når beiting opphører vil skogen gradvis returnere til sin opprinnelige tilstand.

Hagemarkskog dekker 0,4 prosent av skogarealet.

Gråorskog

Gråorskog finnes enten i lier og raviner under den marine grense som gjengroingsfaser av tidligere kulturmark, eller naturlig i fjordliene langs kysten fra Vestlandet og nordover. Gråor er alltid dominerende i tresjiktet, men innslag av dunbjørk og spredte grantrær er vanlig, i sør kommer også svartor inn. Hegg og villrips inngår i et glissent busksjikt, mens feltsjiktet preges av store urter og bregner der strutseving ofte dominerer. Ved gjengroing av tidligere kulturmark utgjør gråorskog en pionerfase som over tid vil bli erstattet av den skogtypen som er naturlig for voksestedet.

Gråorskog dekker 0,6 prosent av skogarealet.

Flommarkskog

Flommarkskog med gråor langs elva og med granskog i lia bak. Fra Trøgstad i Viken.
Av .

Flommarkskog er skog som ligger nær bekker, elver og vann som jevnlig flommer over og etterlater seg slam. Slik skog finnes over hele landet, men dekker bare små areal. Gråor er oftest dominerende treslag, i sør også svartor, mens det nordover i landet er flommarkskoger med dunbjørk og store vierarter. Tidlig på våren, før flommen kommer, er tepper av hvitveis typisk, seinere på sommeren også store urter og bregner.

Blåbær-eikeskog

Blåbær-eikeskog vokser i kystnære strøk fra Østfold til Nordmøre. Her, utenfor granas utbredelsesområde, erstatter blåbær-eikeskog blåbærskog på opplendt (høytliggende) og middels næringsrik mark. Bortsett fra at tresjiktet nå består av eik, har blåbær-eikeskog de samme kjennetegnene som blåbærskog, det vil si mye blåbærlyng og et fåtall urter og gras i feltsjiktet, mens mosesjiktet er glissent og usammenhengende. Eikeblader som faller på bakken inneholder mye garvesyre og brytes seint ned, og hele sommeren kan bladene ligge som et teppe over marka og hemme foryngelse og annen vegetasjon.

Blåbær-eikeskog utgjør 0,4 prosent av skogarealet.

Lågurt-eikeskog

Lågurt-eikeskog opptrer på samme slags mark som lågurtskog, på opplendte (høytliggende), solvarme lokaliteter med næringsrik grunn, men finnes bare innen eikeskogsregionen, det vil si i kyststrøk fra Vestfold til Møre og Romsdal. Eik er alltid dominerende i tresjiktet, andre edelløvtrær er mer spredt. I busksjiktet finnes hassel og vivendel og iblant også bergflette som klatrer oppover eikestammene. Lågurtskogens urter er vanlige i feltsjiktet med innslag av mer varmekjære arter som kratthumleblom og tannrot. Lyng og lav er helt fraværende, mens et artsrikt mosesjikt er glissent og usammenhengende.

Lågurt-eikeskog utgjør 0,1 prosent av skogarealet.

Blåbær-bøkeskog

Blåbær-bøkeskog er parallellen til barskogens blåbærskog, men er begrenset til bøkas utbredelse og finnes mest i Vestfold, men også på små lokaliteter fra Telemark til Arendal og på Lindås nord for Bergen. Bøk dominerer i tresjiktet og er ofte eneste treslag. Trekronene er gjerne helt sluttet og slipper lite lys ned til bakken, noe som gjør at busksjiktet mangler, bortsett fra foryngelse av bøk. Tilsvarende er også feltsjiktet sparsomt, bortsett fra litt blåbærlyng og smyle, om våren også hvitveis. Marka består som regel av blokkrik morenejord med oppstikkende steiner under et lag av vissent bøkeløv.

Lågurt-bøkeskog

Lågurt-bøkeskog finnes bare på næringsrike lokaliteter, på rik morenejord og marin leire i Vestfold, og er minst utbredt av alle skogtypene. Bøk er oftest eneste treslag, og busksjiktet er svært sparsomt eller mangler helt. Der nok lys slipper gjennom det tette kronedekket er det et frodig feltsjikt med de fleste av lågurtskogens arter, samt myske som er en karakteristisk art. Blåveis og andre vårplanter blomstrer før løvsprett. Mye tyder på at bøk er et av de treslagene som vil få økt utbredelse nordover som følge av klimaendringer.

Alm-lindeskog

Alm-lindeskog i Fjæra i Etne kommune i Vestland fylke.
Av .

Alm-lindeskog er en varmekjær skogtype som er begrensa til lavlandet på Østlandet og rundt Trondheimsfjorden med utløpere langs kysten nord til Helgeland. Alm-lindeskog opptrer på næringsrik, varm jord eller i sørvendte skrenter og rasmarker. Tresjiktet består av lind og alm med et busksjikt av hassel og lønn. Feltsjiktet er artsrikt og inneholder flere kravfulle og varmekjære arter som krattfiol, sanikel og ramsløk. Lind er blant våre mest varmekjære treslag og finnes bare på nedre Østlandet og langs kysten til Nordmøre. Lenger nord består denne skogtypen av alm og hassel.

Alm-lindeskog utgjør 0,1 prosent av skogarealet.

Or-askeskog

Or-askeskog er den frodigste og mest artsrike av edelløvskogstypene. Slik skog finnes på dyp, næringsrik jord, nederst i lier og langs bekkefar på Østlandet opp til Mjøsbygdene og langs kysten nord til Trøndelag. Ask eller alm dominerer i tresjiktet, ofte med innslag av gråor eller svartor. Hassel og leddved er vanlige i et rikt busksjikt og feltsjiktet består av høgvokste urter og gras der mjødurt, storklokke og myskegras er vanlige. Før løvsprett blomstrer varmekjære vårplanter som gullstjerne, nyresoleie og vårkål og utgjør et karakteristisk våraspekt. Nord for askas utbredelsesområde finnes tilsvarende lokaliteter med alm og gråor.

Or-askeskog utgjør 0,2 prosent av skogarealet.

Viersump

Viersumper er per definisjon ikke å regne som skog i og med at de mangler eller har bare et dårlig utviklet tresjikt. Hyppige flommer og permanent høy grunnvannstand hindrer etablering av skog. Dette er en vegetasjonstype som okkuperer sonen mellom den egentlige skogen og åpent vann, i kanten av tjern og innsjøer og i forsumpete partier på elvesletter. Storvokste vierkratt med blant annet istervier og gråselje kan være iblandet noe småvokst gråor og dunbjørk. I åpne partier er det et artsrikt feltsjikt med urter, gras og starr.

Gran- og bjørkesumpskog

Gran- og bjørkesumpskog opptrer på fuktig torvmark med permanent høy grunnvannstand, og i ulike former over hele landet. Sentvoksende gran og dunbjørk dominerer i tresjiktet, utenfor granområdet også med furu. Enkelte vierarter, dunbjørk og kragg-gran utgjør et glissent busksjikt. Feltsjiktet har mye lyng og på bakken er det en tykk matte av torvmoser.

Gran- og bjørkesumpskog utgjør tre prosent av skogarealet.

Lauv- og viersumpskog

Lauv- og viersumpskog er utbredt over hele landet, i kanten av næringsrike sjøer og elver eller i forsenkninger på god jord der grunnvannet står helt i overflata. Flere lauvtreslag utgjør tresjiktet, mest gråor, dunbjørk og høgvokst istervier, i sør også svartor. Om det finnes bartrær, så står disse på tuer. Busksjiktet består av flere vierarter og trollhegg. Feltsjiktet er velutviklet og har høgstaudepreg med mye høye urter og gras, blant annet mjødurt, sløke, sumphaukeskjegg og skogrørkvein. Bunnsjiktet varierer fra naken jord til et artsrikt mosedekke.

Lauv- og viersumpskog utgjør 0,3 prosent av skogarealet.

Furumyrskog

Furumyrskog
Av .

Furumyrskog vokser over hele landet, på fattig, dyp torvmark som en bord rundt åpne myrer eller tjern i skogen. Tresjiktet er glissent og består av småvokst furu, iblant med innslag av dunbjørk. Et sparsomt busksjikt kan ha forkrøplete individer av treslagene, i sør og vest også pors, og i nord og opp mot fjellet er dvergbjørk vanlig. Feltsjiktet er storvokst, med mange arter av lyng der røsslyng og blokkebær dominerer, mens kvitlyng og tranebær er mindre synlige, men alltid til stede. I skogbunnen og på tuer er det matter av røde og brune torvmoser.

Furumyrskog utgjør 3,5 prosent av skogarealet.

Biologisk mangfold

Det biologiske mangfoldet skogøkosystemet, og dynamikken mellom artene, avhenger blant annet av hvordan de ulike treslagene er fordelt og hvilke treslag som finnes. Ofte er det slik at skog med flere treslag har et rikere artsmangfold enn skog med bare ett treslag. Det er imidlertid viktig å ta i betraktning at mye av skogarealet, som følge av klimatiske forhold eller bestandsutvikling, består av kun ett treslag.

Fordelingen av treslagene i skogen kan uttrykkes i volum eller areal. En volumfordeling viser fordelingen av stående volum, for ulike treslag på et gitt område, mens en arealfordeling angir hvor mange treslag som vokser sammen på ett og samme areal. Utviklingen i stående volum kan indikere hvordan skogbehandling, klima eller andre forhold påvirker treslagsfordelingen over tid.

Landsskogtakseringens registreringer viser at gran, furu og dunbjørk utgjør 90 prosent av det stående volumet i norske skoger. Areal med forekomst av kun ett treslag som utgjør den største gruppen, og det er en svært liten del av skogarealet hvor fire eller flere treslag vokser sammen innenfor samme areal.

Skogvern

Det har vært en betydelig økning av vernet skogareal, særlig i perioden etter år 2000. I dag er 7,3 prosent av det totale skogarealet i Norge innenfor en av de tre vernekategoriene naturreservater, nasjonalparker eller landskapsvernområder. For strengere vern (naturreservat og nasjonalpark) er prosenten 5,3. Når det gjelder produktiv skog, er andelene henholdsvis 5,5 og 4,1 prosent. Av annet tresatt areal er 15,9 prosent underlagt vern.

1000 ha Natur-reservat Nasjonal-parker Landskapsvern-områder Sum
Produktiv skog 271 73 128 473
Totalt skogareal 432 209 243 884
Annet tresatt 58 192 81 331
Sum 490 401 324 1215

Kilde: Landsskogtakseringen og Miljødirektoratets Naturbase

Nesten 70 prosent av det produktive skogarealet i reservater og nasjonalparker er bartredominert, mens tilsvarende for det totale skogarealet er nærmere 60 prosent.

Utviklingen siden 1990 viser en mangedobling av arealet vernet skog i alle kategorier, ikke minst som en følge av etableringen av 25 nye nasjonalparker.

I 1988 framla Barskogutvalget «Forslag til retningslinjer for barskogvern» med målsettinger for verneplanen for barskog. Et landsomfattende utvalg av representative barskogtyper skulle vernes, og det var et selvstendig mål å etablere et antall større verneområder. Stortinget vedtok 2016 et mål der ti prosent av det totale skogarealet skulle vernes, og målet skal oppnås gjennom en kombinasjon av frivillig vern av privateid skog og vern av offentlig eid skog.

Tidligere var oversikter over vernet skog i Norge basert på skogbruksplaner, kartverk, separate skogtakster og andre kilder. I dag foreligger en komplett oversikt over alt skogareal i Landsskogtakseringen, og kombinert med data fra Miljødirektoratets Naturbase kan helhetlige oversikter over de ulike vernekategoriene hentes ut.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Larsson, John Yngvar og Søgnen, Svein Martin (2003). Vegetasjon i norsk skog – vekstvilkår og skogforvaltning, Landbruksforlaget

Kommentarer (6)

skrev Dag-Erik Fondevik

Det står ingen krav til størrelser på areal, for at det skal være definert som skog. Er det en mangel, eller holder det med ro trer, på maksimum 30m avstand, som er minimum 5m høye?

svarte Guro Djupvik

Hei, Dag-Erik.
En mer presis definisjon er på vei.
Vennlig hilsen Guro Djupvik i redaksjonen

svarte Lars Sandved Dalen

Hei Dag-Erik, nå har en litt mer presis definisjon kommet på plass (under "Mengden skog i verden")
"FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) definerer skog som tresatte områder med mer enn ti prosent kronedekke. Kronedekning er hvor stor prosentandel trekronene dekker eller skygger for marka. I Norge regnes et område som skog når trehøyden er minst fem meter, og avstanden mellom trærne ikke overskrider 30 meter."
Tusen takk for tilbakemelding. Gi beskjed om du finner noe annet å tilføye eller som skal rettes opp.
Med vennlig hilsen Lars Sandved Dalen, fagansvarlig

skrev Jan Sverre Knudsen

Under overskriften Barskog. Jeg lurer på hva det betyr at "grana kom seint til Norge". Hvor seint? Hvilket år snakker vi om? Og hvem kom før grana? Vanskelig å vite når det ikke er noen tidsangivelser her. Ellers fin artikkel.

skrev John Yngvar Larsson

Grana kom østfra, fra Russland gjennom Finland og Sverige og vandret inn ved Lierne i Trøndelag for rundt 2000 år siden. En sørligere adkomstvei gikk over Østersjøen til Sør-Skandinavia. Det er for øvrig funnet 17000 år gammelt gran-DNA på Andøya, som har "overvintret" og muligens spredd seg sørover herfra. Grana er nest yngst av de norske treslagene. Alle andre treslag, bortsett fra bøk, kom tidligere.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg