skog

Skog, område som er tilvokst med trær som har en viss høyde og står så tett at de gjensidig påvirker hverandre. Skog regnes som et av Jordens hovedøkosystemer, se biom. Området må være så stort at areal og tetthet i forening gir vilkår for et eget skog- eller bestandsklima som skiller seg fra klimaet i omgivelsene. I Norge regnes et område som skog når trehøyden er minst 5 meter og avstanden mellom trærne ikke over 30 m. FN (FAO) definerer skog som tresatte områder med mer enn 10 % kronedekke. Skogen omfatter både selve trærne, undervegetasjonen og annet planteliv og alle organismer i tilknytning til trær og jordsmonn. Skogen er en viktig klimaregulerende faktor med spesiell betydning for vannhusholdningen, binding av karbondioksid og frigjøring av oksygen. 30 % av klodens landareal (nær 40 mill. km²)er skogkledd; de største skognasjoner er Russland, Brasil og Canada (se figur).

Jordens skoger kan deles inn i følgende hovedområder etter vekstkrav og sammensetning.

A. Eviggrønne skoger. 1) Tropisk regnskog finnes i nedbørrike og varme strøk. Det er den frodigste og mest artsrike skogform, og den kjennetegnes bl.a. ved sin store rikdom på klatreplanter (lianer). Den finnes i Mellom- og Sør-Amerika, Kongo-bekkenet og det sørøstlige Asia. Regnskog finnes også i subtropiske strøk (subtropisk regnskog) og i høyereliggende fjellområder med mye tåke (montan regnskog). 2) Temperert regnskog minner mye om tropisk regnskog, men klatreplantene mangler. Den finnes bl.a. i det vestligste Nord-Amerika, Chile, Japan, Kina og New Zealand. 3) «Hartlaub»-skog finnes i områder med tørre og varme somrer og milde, nedbørrike vintrer («middelhavsklima»), og bladene er tilpasset slike klimaforhold. Den finnes bl.a. rundt Middelhavet, i California, Sør-Afrika og Australia.

B. Periodisk grønne skoger. 4) Regngrønn skog (monsunskog), vinterskoger, finnes i områder hvor nedbøren, og ikke temperaturen, bestemmer løvfall og løvsprett. Den finnes i Afrika, Sør-Asia og Mellom- og Sør-Amerika. 5) Sommergrønn skog finnes på den nordlige halvkule, vanligvis i lavlandet mellom 30. og 50. breddegrad. Typiske arter er bøk og eik. Løvskogbeltet langs sørkysten av Norge er en utløper av denne skogen.

C. Barskoger. De største sammenhengende barskogområdene finnes i Sibir (taigaen) og det nordvestre Amerika. Av de viktigste slektene kan nevnes gran, edelgran, lerk og furu.

Det er en generell økning i skogens artsmangfold fra kalde til varme strøk på kloden. De tropiske skogene er mest artsrike innefor de fleste plante- og dyregrupper; et stort antall arter antas ennå å være uoppdaget. Antall treslag i de ulike lands skoger spenner fra 3 på Island til 7780 i Brasil.

Skogregioner i Norge, se Norge (planteliv).

Skog som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet og har hele sitt opprinnelige økosystem intakt kalles urskog, mens skog som i ubetydelig grad er endret gjennom menneskers bruk gjerne benevnes naturskog. Skillet mellom urskog og naturskog er diffus; i økende grad brukes internasjonalt betegnelsen primærskog om både urskog og naturskog. FAO regner (2005) at 36 % av verdens skoger fortsatt er primærskog. 3 % er plantasjeskog, dvs. plantet skog som overveiende består av innførte arter.

Siden de tidligste jordbrukskulturer har mennesket ryddet skog for å plante kulturvekster. F.eks. er Europas sommergrønne skoger (løvskoger) gjennom årtuseners jordbruk redusert til en liten rest av sin opprinnelige utbredelse. I dag regnes avskoging, særlig i de tropiske regnskogene, som et stort internasjonalt problem. Ikke minst vil en ytterligere reduksjon i Jordens naturlige skogdekke forsterke en pågående global oppvarming ved at karbon bundet i levende skog og jordsmonn tilføres atmosfæren i form av CO₂.

I tillegg til full avskoging fører skogsdriften i mange områder til en utarming av det biologiske mangfoldet i skogen. Sjeldne treslag og arter som er kommersielt særlig verdifulle står i fare for å bli utryddet i deler av sitt utbredelsesområde. Som et gjennomsnitt for de ulike lands skoger regner FAO 5 % av artene som sårbare eller truet.

Til tross for omfattende avskoging i mange regioner har de fleste land innsett skogens betydning for menneskers livsgrunnlag. Skogvern legger restriksjoner på skogsdrift og andre inngrep i den hensikt å bevare skogens naturlige økosystemer, hindre erosjon, beskytte vannressurser og begrense klimaendringer. I 2005 var 11 % av verdens skoger vernet av hensyn til det biologiske mangfoldet, og omfanget har økt med 960 000 km² siden 1990. I tillegg er 9 % av skogen vernet for å beskytte vannkilder og jordsmonn, hindre ørkenspredning, redusere skredfare, beskytte utsatte kyststrekninger osv. Også denne form for vern har økt siden 1990.

• FAO – State of the World's Forests 2009
• FAO – Global Forest Resources Assessment