skog

Mer enn halvparten (54 prosent) av verdens skoger befinner seg i kun fem land: Russland, Brasil, Canada, USA og Kina. To tredeler av verdens skoger (66 prosent) befinner seg i i alt ti land.

Landene i verden med mest skog (2020):

Tropisk regnskog finnes i nedbørrike og varme strøk. Det er den frodigste og mest artsrike skogformen, og den kjennetegnes blant annet ved sin store rikdom på klatreplanter (lianer). Den finnes i Mellom- og Sør-Amerika, Kongo-bekkenet og det sørøstlige Asia. Regnskog finnes også i subtropiske strøk (subtropisk regnskog) og i høyereliggende fjellområder med mye tåke (montan regnskog).

Temperert regnskog minner mye om tropisk regnskog, men klatreplantene mangler. Den finnes blant annet i det vestligste Nord-Amerika, Chile, Japan, Kina og New Zealand.

«Hartlaub»-skog finnes i områder med tørre og varme somrer og milde, nedbørrike vintrer («middelhavsklima»), og bladene er tilpasset slike klimaforhold. Den finnes blant annet rundt Middelhavet, i California, Sør-Afrika og Australia.

Regngrønn skog (monsunskog), vinterskoger, finnes i områder hvor nedbøren, og ikke temperaturen, bestemmer løvfall og løvsprett. Den finnes i Afrika, Sør-Asia og Mellom- og Sør-Amerika.

Sommergrønn skog finnes på den nordlige halvkule, vanligvis i lavlandet mellom 30. og 50. breddegrad. Typiske arter er bøk og eik. Løvskogbeltet langs sørkysten av Norge er en utløper av denne skogen.

De største sammenhengende områdene med barskog finnes i Sibir (taigaen, som også strekker seg inn i Norge) og det nordvestre Amerika. Av de viktigste slektene kan nevnes gran, edelgran, lerk og furu.

Det finnes i alt over 60 000 ulike arter trær, og nær halvparten (45 prosent) stammer fra bare ti familier. Over 20 000 treslag er registrert på IUCNs rødliste, og av disse er 8000 vurdert som tilhørende en av kategoriene kritisk truet (CR), sterkt truet (EN) eller sårbar (VU) – se truede arter. Mer enn 1400 treslag er vurdert som kritisk truet (CR).

Av de rundt 391 000 artene karplanter som er kjent for vitenskapen, er en femtedel (21 prosent) truet med utryddelse. 60 prosent av alle karplantene som finnes på kloden vokser i tropisk skog.

Sopper spiller en viktig rolle i omsetningen av organisk materiale i skog. I alt 144 000 sopparter er navngitt og klassifisert. Det er imidlertid sannsynlig at de fleste soppene på jorda (over 93 prosent) er ukjente for vitenskapen, noe som tilsier at det finnes mellom 2,2 og 3,8 millioner ulike arter sopp.

Nærmere 70 000 arter av virveldyr er kjent og beskrevet. Skog er leveområde for 80 prosent av alle amfibier (5000 arter), 75 prosent av alle fugler (7500 arter) og 68 prosent av alle pattedyr (3700 arter).

Selv om så mange som 1,3 millioner virvelløse dyr har blitt beskrevet, antas det virkelige antallet å ligge mellom fem og ti millioner. De fleste av disse er insekter, og de aller fleste insektene holder til i skog.

I dag regnes avskoging, særlig i de tropiske regnskogene, som et stort internasjonalt problem. Ikke minst vil en ytterligere reduksjon i Jordens naturlige skogdekke forsterke en pågående global oppvarming ved at karbon bundet i levende skog og jordsmonn tilføres atmosfæren i form av CO₂.

I tillegg til full avskoging fører skogsdriften i mange områder til en utarming av det biologiske mangfoldet i skogen. Sjeldne treslag og arter som er kommersielt særlig verdifulle står i fare for å bli utryddet i deler av sitt utbredelsesområde. Som et gjennomsnitt for de ulike lands skoger regner FAO fem prosent av artene som sårbare eller truet.

Siden 1990 er det antatt at så mye som 420 millioner hektar skog har forsvunnet som en følge av avskoging, det vil si at skog blir hogd og områdene tatt i bruk til andre formål, hovedsakelig jordbruk. I perioden 2000–2010 stod storskala kommersielt jordbruk, først og fremst kvegdrift og dyrking av soya og palmeolje, for 40 prosent av avskogingen av tropisk skog, mens lokalt jordbruk («subsistence agriculture») stod for 33 prosent.

Mens avskogingen på 1990-tallet var på 16 millioner hektar hvert år, har den blitt redusert til ti millioner hektar per år i perioden 2015–2020. Arealet med naturskog har blitt redusert med over 80 millioner hektar siden 1990.

Til tross for omfattende avskoging i mange regioner har de fleste land innsett skogens betydning for menneskers livsgrunnlag. Skogvern legger restriksjoner på skogsdrift og andre inngrep i den hensikt å bevare skogens naturlige økosystemer, hindre erosjon, beskytte vannressurser og begrense klimaendringer. I 2020 var elleve prosent av verdens skoger vernet, primært av hensyn til det biologiske mangfoldet, og omfanget har økt med 1,1 millioner kvadratkilometer siden 1990. I tillegg er tolv prosent av skogen vernet for å beskytte vannkilder og jordsmonn, hindre ørkenspredning, redusere skredfare, beskytte utsatte kyststrekninger og så videre. Også denne formen for vern har økt siden 1990.

Internasjonalt grupperes ofte vernearealene i vedtatte kategorier definert i henhold til spesifikke krav. Kategoriseringssystemet utarbeidet av Verdens naturvernunion (International Union for Conservation of Nature and Natural Resources, IUCN) har vært mye brukt.

Det er over elleve milliarder trær i de norske skoger og nær fem milliarder av dem er bjørketrær. I denne sammenhengen telles trær med en diameter i brysthøyde på over fem centimeter.

(Kilde: Landsskogtakseringen)

Antallet store trær i Norge har økt siden starten på skogtakseringen på 1920-tallet. På Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag har andelen trær med diameter over 30 centimeter økt fra 1,1 prosent i 1925 til 4,7 prosent i 2018. I perioden etter 1970 har det vært en generell økning i antall trær, og antall store trær (i denne sammenheng trær med diameter over 30 centimeter målt i brysthøyde) har økt fra 50 millioner i 1925 til 308 millioner trær i 2018. I 1990 passerte antallet store furutrær antallet store grantrær.

Den viktigste årsaken til økningen i antall trær, alder og dimensjon antas å være overgangen fra plukkhogst og dimensjonshogst til bestandsskogbruk. Foryngelse av skogen etter avvirkning og en relativt sett lavere hogst enn tilveksten har bidrat til mer eldre skog og trær av større dimensjoner. Siden 2000 har imidlertid skogens tilvekst flatet ut rundt 25 millioner kubikkmeter per år.

Barskogen i Norge består av treslagene furu og gran, med innslag av lerk, einer og barlind.

• Furu vokser over nesten hele landet, opptil 1000 meter over havet i sentrale fjellstrøk og nord til Porsanger i Finnmark.
• Grana kom seint til Norge, for 2000 år siden, og er nest yngst av de norske treslagene. Bare bøka kom seinere. Gran er det viktigste treslaget på Østlandet og videre nordover gjennom Trøndelag til Saltfjellet. Lenger nord og på Vestlandet finnes bare enkelte forekomster av naturlig gran. Utenfor det naturlige utbredelsesområdet er det store områder med plantet gran.
• Lerk finnes ikke naturlig i Norge, men er noen steder blitt plantet, og frø har spredd seg fra plantefelt. I motsetning til de andre bartrærne feller lerk nålene hver høst.
• Einer er ofte å finne som en busk. I noen tilfeller kan den bli over 15 meter høy, og da regnes den som et tre.
• Barlind finnes bare noen få steder langs kysten i sør, og spiller liten rolle i barskogen i Norge.

Nordlig, såkalt boreal, løvskog er skog innen den boreale klimasonen som består av sommergrønne løvtrær. I Norge er boreal løvskog mest utbredt opp mot fjellet, der dunbjørk er dominerende treslag, med innslag av rogn, osp, gråor, selje og hegg. Slik skog kalles også fjellbjørkeskog og danner oftest skoggrense mot snaufjellet.

Utenfor granas naturlige utbredelsesområde, som på Vestlandet og nord for Saltfjellet er det boreal løvskog også i lavlandet ut mot kysten, ofte kalt oseaniske løvskoger. I lavlandet finnes i tillegg mindre arealer av boreal løvskog med hengebjørk. På flommark langs bekker og elver er det boreal løvskog med gråor.

Volumet av lauvtrær har økt i perioden 1990–2018. Osp og gråor er de mest utbredte lauvtreslagene etter dunbjørk, og har økt med 60-70 prosent i volum. Tilsvarende har andre arter, slik som eik, rogn og selje, hatt en tilsvarende volumøkning, eik med så mye som 70 prosent.

Edelløvskog er skog med varmekjære, bladfellende løvtrær. I Norge er dette sommereik, vintereik, alm, ask, lind, spisslønn, hassel, bøk og svartor. Slik skog finnes sør på Østlandet og langs kysten nord til Trøndelag. Innover i landet og nordover overtar barskogen. Siden trærne i edelløvskogen trenger mye varme, vokser de helst i lune bekkedaler eller i sørvendte skråninger. I den postglasiale varmetiden, for 6000–3000 år siden, hadde edelløvskogene atskillig større utbredelse i Norge.

Eik forekommer hovedsakelig i de sørligste fylkene. Rapportene fra Landsskogtakseringen viser at det i Agder på slutten av 1920-tallet var cirka 1,2 millioner kubikkmeter eik, inkludert bark. I 1955 var mengden økt til 2,3 millioner kubikkmeter; i 1970 cirka 3,4 millioner kubikkmeter og i 2018 utgjør eik rundt 6,9 millioner kubikkmeter.

Lavskog finnes i boreal løvskog og i barskog, enten på grunnlendt mark med tynt jorddekke eller på grove løsavsetninger. Tresjiktet består oftest av furu eller dunbjørk. På slike areal er det liten tilgang på vann, slik at lavskogen er karakterisert av tørketålende planter. Vanlige arter er lav; kvitkrull, pigglav og reinlaver, lyng; fjellkrekling, tyttebær, mjølbær og røsslyng samt enkelte tørketålende gras, slik som sauesvingel og smyle. Lavskog finnes helst i nedbørfattige strøk i innlandet, men i mer nedbørrike kyststrøk finnes grunnlendt lavskog med heigråmose.

Lavskog dekker 5,3 prosent av skogarealet.

Blokkebærskog er knytta til humide strøk med liten tilgang på plantenæring i jorda. Tresjiktet består for det meste av furu eller dunbjørk. Hvis gran forekommer, får den dårlig utvikling, så dette er dårlig granmark. Lav temperatur og høy nedbør gir sein nedbryting av strø og fører til oppbygging av en tykk matte av humus. Blokkebærskog er dominert av lyngvekster der blokkebær er en karakteristisk art, men også røsslyng og fjellkrekling er vanlig. I skogbunnen er det en mektig mosematte, og partier med torvmoser er typisk for blokkebærskogen. I nedbørrike områder er bjønnkam og skrubbær faste innslag.

Blokkebærskog dekker litt over åtte prosent av skogarealet.

Bærlyngskog er vanlig over hele landet, men har størst utbredelse i nedbørfattige innlandsstrøk. På smeltevannsavsetninger og elveterrasser får den sin beste utvikling, med jevn, rettstammet furuskog – nærmest som søylehaller. Bærlyngskog opptrer også på morenemark i åstraktene. Dette er furumark, men ofte finnes det et undersjikt av gran som forynger seg i halvskyggen under furutrærne. Som navnet antyder er undervegetasjonen dominert av tyttebær og blåbær, i åstraktene også fjellkrekling. Her er lite urter og gras, men smyle kan dominere i lysåpninger og på hogstflater. Skogbunnen er dekket med moser, mest furumose og etasjemose, i tørre strøk også lav.

Bærlyngskog dekker 20 prosent av skogarealet.

Blåbærskog er den vanligste skogtypen i Norge, både i boreal løvskog og i barskog. I edelløvskog dekker blåbærskog bare mindre områder. Gran er det dominerende treslaget i barskogens blåbærskoger, men utenfor granas utbredelsesområde er det mye blåbærskog med furu og dunbjørk. I blåbærskog er tilgangen på vann og næring bedre enn i furuskogtypene, og flere, litt mer krevende, plantearter kommer inn i tillegg til blåbær. Maiblom, skogstjerne, nikkevintergrønn og gullris er urter som karakteriserer blåbærskog. Hogstflater med god tilgang på lys får kraftige oppslag av smyle. I skogbunnen er det en tett matte med ulike moser, med etasjemose, fjærmose og blanksigd som de vanligste. Tørre former av blåbærskog får innslag av lav, og i fuktige partier forekommer torvmoser.

Blåbærskog dekker 23 prosent av skogarealet.

Småbregneskog opptrer på steder med friskt sigevann i jorda, og har størst utbredelse i åstrakter, i kjølige og fuktige lisider. Småbregneskog er som regel ren granskog, men utenfor granas utbredelsesområde er det småbregneskog med furu. Med økende nedbør og større jordfuktighet, slik det er i den boreale løvskogen, får småbregneskogen stor dekning. I småbregneskogen er det mindre lyng og mer av urter og bregner enn i de fattigere skogtypene. Karakteristiske arter som skiller småbregneskogen fra blåbærskog er gaukesyre, hengeving og rosettmose. Fugletelg og torvmoser er vanlige, og om våren er det ofte mye hvitveis i småbregneskogen. Småbregneskog har større produksjon av trevirke enn blåbærskog, og med god jordfuktighet og godt omdannet humus er denne skogtypen egnet for naturlig foryngelse.

Småbregneskog dekker ni prosent av skogarealet.

Storbregneskog er vanligere i fjellskogen enn i lavlandet. Storbregneskog er avhengig av frisk, fuktig mark med høy grunnvannstand eller friskt vannsig i jorda gjennom hele vekstsesongen. Slike forhold finner den i smådaler og forsenkninger under den marine grensen og i sigevannslier opp mot skoggrensen. Innen granskogområdet er gran herskende treslag, med innslag av svartor i sør; ellers dominerer dunbjørk og gråor, noen ganger også furu. Storbregneskog er karakterisert av flere store bregner der skogburkne og sauetelg er de viktigste, men også flere urter, blant annet er skogstjerneblom og skogsalat vanlige, mens fagermoser inngår i et glissent mosesjikt. Fuktig mark og rask nedbryting gir humusformen mold og med det gode spireforhold for foryngelse, men etter hogst får små granplanter stor konkurranse fra løvkratt og gras.

Storbregneskog dekker 1,5 prosent av skogarealet.

Kalklågurtskog er en sjelden skogtype. Den finnes på kalkgrunn med hovedtyngde i Oslofeltet fra Langesund til Mjøsa og spredt fra Trondheimsfjorden til Troms. Tresjiktet er furu eller dunbjørk, lengst i sør også med innblanding av edelløvtrær. Det åpne tresjiktet gir rom for et rikt busksjikt med rose-arter, berberis, hassel, dvergmispel og einer. Det spesielle med kalklågurtskogen er en uvanlig blanding av nøysomme arter fra de fattige furuskogene, slik som røsslyng og lav, og mer kalkkrevende arter som liljekonvall, bergmynte, blåveis og rødflangre.

Kalklågurtskog dekker 0,2 prosent av skogarealet.

Lågurtskog utvikles best på veldrenerte, varme lokaliteter med næringsrik jord. Den er mest utbredt i lavlandet i sør med et tresjikt av gran iblandet noe løvtrær. Utenfor granas utbredelsesområde er det lågurtskoger med furu, og i den boreale løvskogen finnes lågurtskog med dunbjørk på næringsrike og lune lokaliteter. Slik fjellskog er ofte helt dominert av skogstorkenebb. Lågurtskogen er ellers karakterisert ved mange urter, gras og bregner, mens det er lite lav og lyng. Skogfiol, markjordbær, legeveronika og gaukesyre er svært vanlige, og i rike former i sør også blåveis. Fingerstarr og hengeaks karakteriserer skogtypen, og ofte er det mye ormetelg. Trærne vokser raskt i lågurtskog og hogges gjerne etter 60–70 år med påfølgende planting av gran. Ved bruk av riktig hogstform er lågurtskogen også egnet for naturlig foryngelse.

Lågurtskog dekker nær seks prosent av skogarealet.

Høgstaudeskog er avhengig av næringsrik jord med friskt vannsig, og er vanligst i lier og åstrakter i innlandet. Høgstaudeskog forekommer i barskog og boreal løvskog, mens sør i landet og mot kysten får slike lokaliteter edelløvskog. Innen barskogen er treslaget gran, mens høgstaudeskog med furu er mer uvanlig. I boreal løvskog er høgstaudeskog utbredt, og da med dunbjørk i tresjiktet og ofte med et busksjikt av vier. Høgstaudeskogen preges av et frodig feltsjikt av høge urter, gras og bregner mens lyng og lav er fraværende. Dette er en skogtype med svært høy produksjon av trevirke og annen biomasse, men forholdene for foryngelsen kan være vanskelige. Etter hogst blir arealet gjerne tilplantet med gran.

Høgstaudeskog dekker fem prosent av skogarealet.

Hagemarkskog er en kulturbetinget skogtype som er utviklet ved beiting og tråkk av husdyr over lang tid. Slik skog finnes spredt over hele landet, men mest i strøk med intensiv husdyrbeiting og nær stølsområder i boreal løvskog. Bjørk og osp er vanlige i et åpent tresjikt, men gran kan også forekomme, og i nedbørfattige strøk også furu. Langs kysten i sør kommer edle løvtrær som eik og ask inn. Busksjikt mangler på grunn av beiting, mens feltsjiktet består av beitetålende urter og gras. Hagemarkskog har oftest sin opprinnelse i lågurtskog eller høgstaudeskog, og når beiting opphører vil skogen gradvis returnere til sin opprinnelige tilstand.

Hagemarkskog dekker 0,4 prosent av skogarealet.

Gråorskog finnes enten i lier og raviner under den marine grense som gjengroingsfaser av tidligere kulturmark, eller naturlig i fjordliene langs kysten fra Vestlandet og nordover. Gråor er alltid dominerende i tresjiktet, men innslag av dunbjørk og spredte grantrær er vanlig, i sør kommer også svartor inn. Hegg og villrips inngår i et glissent busksjikt, mens feltsjiktet preges av store urter og bregner der strutseving ofte dominerer. Ved gjengroing av tidligere kulturmark utgjør gråorskog en pionerfase som over tid vil bli erstattet av den skogtypen som er naturlig for voksestedet.

Gråorskog dekker 0,6 prosent av skogarealet.

Flommarkskog er skog som ligger nær bekker, elver og vann som jevnlig flommer over og etterlater seg slam. Slik skog finnes over hele landet, men dekker bare små areal. Gråor er oftest dominerende treslag, i sør også svartor, mens det nordover i landet er flommarkskoger med dunbjørk og store vierarter. Tidlig på våren, før flommen kommer, er tepper av hvitveis typisk, seinere på sommeren også store urter og bregner.

Blåbær-eikeskog vokser i kystnære strøk fra Østfold til Nordmøre. Her, utenfor granas utbredelsesområde, erstatter blåbær-eikeskog blåbærskog på opplendt (høytliggende) og middels næringsrik mark. Bortsett fra at tresjiktet nå består av eik, har blåbær-eikeskog de samme kjennetegnene som blåbærskog, det vil si mye blåbærlyng og et fåtall urter og gras i feltsjiktet, mens mosesjiktet er glissent og usammenhengende. Eikeblader som faller på bakken inneholder mye garvesyre og brytes seint ned, og hele sommeren kan bladene ligge som et teppe over marka og hemme foryngelse og annen vegetasjon.

Blåbær-eikeskog utgjør 0,4 prosent av skogarealet.

Lågurt-eikeskog opptrer på samme slags mark som lågurtskog, på opplendte (høytliggende), solvarme lokaliteter med næringsrik grunn, men finnes bare innen eikeskogsregionen, det vil si i kyststrøk fra Vestfold til Møre og Romsdal. Eik er alltid dominerende i tresjiktet, andre edelløvtrær er mer spredt. I busksjiktet finnes hassel og vivendel og iblant også bergflette som klatrer oppover eikestammene. Lågurtskogens urter er vanlige i feltsjiktet med innslag av mer varmekjære arter som kratthumleblom og tannrot. Lyng og lav er helt fraværende, mens et artsrikt mosesjikt er glissent og usammenhengende.

Lågurt-eikeskog utgjør 0,1 prosent av skogarealet.

Blåbær-bøkeskog er parallellen til barskogens blåbærskog, men er begrenset til bøkas utbredelse og finnes mest i Vestfold, men også på små lokaliteter fra Telemark til Arendal og på Lindås nord for Bergen. Bøk dominerer i tresjiktet og er ofte eneste treslag. Trekronene er gjerne helt sluttet og slipper lite lys ned til bakken, noe som gjør at busksjiktet mangler, bortsett fra foryngelse av bøk. Tilsvarende er også feltsjiktet sparsomt, bortsett fra litt blåbærlyng og smyle, om våren også hvitveis. Marka består som regel av blokkrik morenejord med oppstikkende steiner under et lag av vissent bøkeløv.

Lågurt-bøkeskog finnes bare på næringsrike lokaliteter, på rik morenejord og marin leire i Vestfold, og er minst utbredt av alle skogtypene. Bøk er oftest eneste treslag, og busksjiktet er svært sparsomt eller mangler helt. Der nok lys slipper gjennom det tette kronedekket er det et frodig feltsjikt med de fleste av lågurtskogens arter, samt myske som er en karakteristisk art. Blåveis og andre vårplanter blomstrer før løvsprett. Mye tyder på at bøk er et av de treslagene som vil få økt utbredelse nordover som følge av klimaendringer.

Alm-lindeskog er en varmekjær skogtype som er begrensa til lavlandet på Østlandet og rundt Trondheimsfjorden med utløpere langs kysten nord til Helgeland. Alm-lindeskog opptrer på næringsrik, varm jord eller i sørvendte skrenter og rasmarker. Tresjiktet består av lind og alm med et busksjikt av hassel og lønn. Feltsjiktet er artsrikt og inneholder flere kravfulle og varmekjære arter som krattfiol, sanikel og ramsløk. Lind er blant våre mest varmekjære treslag og finnes bare på nedre Østlandet og langs kysten til Nordmøre. Lenger nord består denne skogtypen av alm og hassel.

Alm-lindeskog utgjør 0,1 prosent av skogarealet.

Or-askeskog er den frodigste og mest artsrike av edelløvskogstypene. Slik skog finnes på dyp, næringsrik jord, nederst i lier og langs bekkefar på Østlandet opp til Mjøsbygdene og langs kysten nord til Trøndelag. Ask eller alm dominerer i tresjiktet, ofte med innslag av gråor eller svartor. Hassel og leddved er vanlige i et rikt busksjikt og feltsjiktet består av høgvokste urter og gras der mjødurt, storklokke og myskegras er vanlige. Før løvsprett blomstrer varmekjære vårplanter som gullstjerne, nyresoleie og vårkål og utgjør et karakteristisk våraspekt. Nord for askas utbredelsesområde finnes tilsvarende lokaliteter med alm og gråor.

Or-askeskog utgjør 0,2 prosent av skogarealet.

Viersumper er per definisjon ikke å regne som skog i og med at de mangler eller har bare et dårlig utviklet tresjikt. Hyppige flommer og permanent høy grunnvannstand hindrer etablering av skog. Dette er en vegetasjonstype som okkuperer sonen mellom den egentlige skogen og åpent vann, i kanten av tjern og innsjøer og i forsumpete partier på elvesletter. Storvokste vierkratt med blant annet istervier og gråselje kan være iblandet noe småvokst gråor og dunbjørk. I åpne partier er det et artsrikt feltsjikt med urter, gras og starr.

Gran- og bjørkesumpskog opptrer på fuktig torvmark med permanent høy grunnvannstand, og i ulike former over hele landet. Sentvoksende gran og dunbjørk dominerer i tresjiktet, utenfor granområdet også med furu. Enkelte vierarter, dunbjørk og kragg-gran utgjør et glissent busksjikt. Feltsjiktet har mye lyng og på bakken er det en tykk matte av torvmoser.

Gran- og bjørkesumpskog utgjør tre prosent av skogarealet.

Lauv- og viersumpskog er utbredt over hele landet, i kanten av næringsrike sjøer og elver eller i forsenkninger på god jord der grunnvannet står helt i overflata. Flere lauvtreslag utgjør tresjiktet, mest gråor, dunbjørk og høgvokst istervier, i sør også svartor. Om det finnes bartrær, så står disse på tuer. Busksjiktet består av flere vierarter og trollhegg. Feltsjiktet er velutviklet og har høgstaudepreg med mye høye urter og gras, blant annet mjødurt, sløke, sumphaukeskjegg og skogrørkvein. Bunnsjiktet varierer fra naken jord til et artsrikt mosedekke.

Lauv- og viersumpskog utgjør 0,3 prosent av skogarealet.

Furumyrskog vokser over hele landet, på fattig, dyp torvmark som en bord rundt åpne myrer eller tjern i skogen. Tresjiktet er glissent og består av småvokst furu, iblant med innslag av dunbjørk. Et sparsomt busksjikt kan ha forkrøplete individer av treslagene, i sør og vest også pors, og i nord og opp mot fjellet er dvergbjørk vanlig. Feltsjiktet er storvokst, med mange arter av lyng der røsslyng og blokkebær dominerer, mens kvitlyng og tranebær er mindre synlige, men alltid til stede. I skogbunnen og på tuer er det matter av røde og brune torvmoser.

Furumyrskog utgjør 3,5 prosent av skogarealet.