sei

Sei er en benfiskart i torskefamilien. Den blir opptil 1,2 meter lang og 20 kilo, men sjelden over 70–80 cm. Buken og sidene er sølvgrå, ryggen mørk blågrønn til svart, sidelinjen lys, nesten hvit hos eldre individer, og nesten rett.

Sei er utbredt fra Biscaya i sør til Barentshavet, Bjørnøya og Spitsbergen, Island, Vestgrønland, Nord-Amerikas østkyst fra Newfoundland sørover til New Jersey. Den foretrekker høyere temperatur og saltholdighet enn torsken, går derfor ikke inn i Østersjøen.

Den gyter i årets første måneder i atlantisk vann, ved ca. 7 °C og 35 promille eller mer saltholdighet, vanligvis på 100–200 meters dyp. Seien har rik gyting utenfor Vestlandet, nordlige Nordsjøen, Shetland, Færøyene og Island, mer sparsomt nordover til Vesterålen. Egg og yngel er pelagiske. Ungene finnes om sommeren i strandregionen helt nord til finnmarkskysten. Første års vekst er 10–20 cm, og disse ungene kalles kot, seikot eller mort. Større unger på 2–3 år, kalles pale, i Nord-Norge til dels dill. 4 år gammel fisk kan være ca. 50 cm lang, og er da oftest kjønnsmoden. Seien er stimfisk og finnes ofte i de øverste vannlagene, hvor den jager sild, fiskeunger, krill og rødåte. Den holder seg derfor ofte ved grunner hvor åtedyrene kan samles i bakevjene.

Sei fiskes med hovedsakelig med trål, og er en av de viktigste artene for fiskeriene i Norge. Totalfangsten av sei i Nordsjøen og Skagerrak har gått nedover siden 2005, og det har vært dårlig rekruttering. Bestanden synes å være hardt presset, slik at det fortsatt er grunnlag for omfattende reguleringer i fisket etter sei. Totalfangsten i 2015 var rundt 73 000 tonn, hvorav norske fiskere tok rundt 35 000 tonn. 

Sportsfiske etter sei er populært. Best er fisket høst og vår, særlig på flo sjø når småfisk følger inn, ofte helt mot land. Om sommeren kan det brukes sluk, flue eller agn. Med håndsnøre drives fisket ofte med harpe. Godt kjennskap til fiskeplassene er en betingelse for godt resultat.

• Sportsfiske