Linplante. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

lin (planteslekt)

Lin
Av /Shutterstock.

Lin. Fra en linåker i England. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Lin er en planteslekt i linfamilien. Det finnes 230 arter i tempererte og subtropiske strøk. I Norge finnes det bare én viltvoksende art: vill-lin. Den er 5–25 centimeter høy og har små, hvite blomster.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Linum
Beskrevet av
Carl von Linné

Lin har en lang historie som tekstil. Se lin – tekstil.

Dyrket lin

Ulike kulturformer av vanlig lin, Linum usitatissimum, dyrkes som nytteplanter. Vanlig lin er en 60–100 centimeter høy, ettårig plante med ugrenet stengel, smale blad og blå blomster. Arten kommer antagelig opprinnelig fra Asia.

Foredling av linplanten har først og fremst vært drevet etter to linjer, dels med tanke på fiberproduksjon («spinnelin»), dels med tanke på frø og oljeproduksjon («frølin»). Innen hver av disse gruppene er det frembrakt en rekke kulturformer (kulturform).

Av nytteplanter som ikke dyrkes til mat, er visstnok lin blant de eldste; den ble dyrket i Egypt for over 5000 år siden. I Norge finnes den omtalt i Edda; sikre merker etter dyrking er funnet ved en boplass i Hordaland fra 300-tallet.

Fremstilling

Lin. Arbeidsprinsippet for en håndbråke, som brukes til å bryte i stykker linplantens ved og bark.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Når plantene blir høstet, blir de røsket opp med rota og de blir buntet sammen og tørket. Dette skjer allerede før frøene er modne. Deretter rispes frøkapslene av på en linkam. For å få utvunnet spinnestoffet, tægene, må linet røytes og reies.

Røytingen er en gjæringsprosess som løser opp bindestoffet som fester basten til det ytre barklaget og det indre vedlaget i stengelen. Før brukte man bakkerøyting: linet ble lagt utover en gressbakke i sol og regn til det var ferdig. Nå blir det kunstig vassrøytet i kummer ved tilsetning av kjemikalier som fremmer røytingen.

Ved bråkingen (brekkingen) brytes ved og bark i stykker så de løsner. Ved skakingen slår man en vesentlig del av disse agnene av, og ved heklingen kjemmes resten av agnene og det grove lin (stryet) fra, så bare det fine spinnelinet blir tilbake. Etter heklingen er det bare om lag ti prosent igjen av den opprinnelige planten. Til alle disse trinnene i prosessen er det konstruert maskiner, både små til husindustri og store til fabrikkdrift.

Finheten av det ferdige garnet avhenger først og fremst av linarten, men varierer også med røytemetode og hekling. Garnnummeret ble tidligere oppgitt i Lea.

Fibrene er 25–80 centimeter lange og er bygd opp av mindre fibre som er 5–40 millimeter lange. Disse mindre fibrene holdes sammen med et limstoff. Overflaten er glatt, men har tverrgående striper. Sett under mikroskop minner fibrene om bambusrør. De er grå-beige og må blekes for å få hvite varer. Hvis de behandles riktig, får de en vakker glans.

Linfibre har en høyere strekkstyrke enn bomull. Styrken øker 20–25 prosent når fibrene blir våte. Fibrene er lite elastiske, og rene linstoffer krøller lett. Det kan motvirkes ved kjemisk etterbehandling av stoffet. Vask av lin bør utføres ved 60 °C. Hvis naturfarget lin vaskes ved høyere temperaturer med vaskemiddel som inneholder blekemiddel (perborat), blekes fibrene, limstoffet i fibrene kan løses opp og den mekaniske behandlingen under vasken splitter opp fibrene slik at materialet blir loet og mister sitt karakteristiske linpreg.

Bruk

Ren lin brukes til bordduker, servietter, glasshåndklær og lommetørklær, og i mindre grad til bekledning. Lin egner seg særlig godt som håndklær fordi fibrene suger vann bedre enn bomull, tørker hurtigere og loer ikke fordi fibrene er så lange. Fibrenes stivhet gjør at duker ligger støtt på bordet. Den karakteristiske glansen i damaskduker av lin skyldes både fibrenes egen glans og den skiftende lysrefleksjonen fra damaskmønsteret.

Halvlin, som også brukes mye i duker, har varp av bomull og veft av lin. Lin blandes også ofte med regenererte cellulosefibrer (viskose, modal, lyocell), med ull og med syntetiske fibre. Garn av slike blandinger kan spinnes til finere garn enn ren lin. Slike tekstiler brukes både til klær og til hjeminnredningstekstiler. Linstryet spinnes oftest til grovere garn, som brukes til linstrie, grovere og simplere håndklær, oppvaskkluter, presenninger med mer. I 1990-årene er stry også blitt benyttet til fremstilling av klær, for eksempel gensere.

Produksjon

Største produsentland, linfiber (2019)

Land 1000 tonn
Frankrike 850
Belgia 94
Hviterussland 46
Russland 38
Kina 18

Kilde: FAO

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

lin
Linum
Artsdatabanken-ID
102782
GBIF-ID
2873855

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg