Lin. Arbeidsprinsippet for en håndbråke, som brukes til å bryte i stykker linplantens ved og bark.

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Lin, slekt i linfamilien. 230 arter i tempererte og subtropiske strøk. I Norge bare én viltvoksende art: vill-lin, som er 5–25 cm høy med små, hvite blomster.

Ulike kulturformer av vanlig lin, Linum usitatissimum, dyrkes som nytteplanter. Vanlig lin er en 60–100 cm høy, ettårig plante med ugrenet stengel, smale blad og blå blomster. Arten kommer antagelig opprinnelig fra Asia. Foredling av linplanten har først og fremst vært drevet etter to linjer, dels med tanke på fiberproduksjon («spinnelin»), dels med tanke på frø og oljeproduksjon («frølin»). Iinnen hver av disse gruppene er det frembrakt en rekke kulturformer (kultivarer).

Av nytteplanter som ikke dyrkes til mat, er visstnok lin blant de eldste; den ble dyrket i Egypt for over 5000 år siden. I Norge finnes den omtalt i Edda; sikre merker etter dyrking er funnet ved en boplass i Hordaland fra 300-tallet.

Plantene blir høstet, røsket opp med rot, før frøene er modne, buntet sammen og tørket. Deretter rispes frøkapslene av på en rispekam. For å få utvunnet spinnestoffet, tægene, må linet røytes og reies. Røytingen er en gjæringsprosess som løser opp bindestoffet som fester basten til det ytre barklaget og det indre vedlaget i stengelen. Før brukte man bakkerøyting: linet ble lagt utover en gressbakke i sol og regn til det var ferdig. Nå blir det kunstig vassrøytet i kummer ved tilsetning av kjemikalier som fremmer røytingen. Ved brekkingen (bråkingen) brytes ved og bark i stykker så de løsner. Ved skakingen slår man en vesentlig del av disse agnene av, og ved heklingen kjemmes resten av agnene og det grove lin (stryet) fra, så bare det fine spinnelinet blir tilbake. Etter heklingen er det bare ca. 10 % igjen av den opprinnelige planten. Til alle disse trinnene i prosessen er det konstruert maskiner, både små til husindustri og store til fabrikkdrift. Finheten av det ferdige garnet avhenger først og fremst av linarten, men varierer også med røytemetode og hekling. Garnnummeret ble tidligere oppgitt i Lea (se garnnummer). Fibrene, som er 25–80 cm lange, er bygd opp av mindre fibrer, 5–40 mm lange, som holdes sammen med et limstoff. Overflaten er glatt, men har tverrgående striper. Sett under mikroskop minner fibrene om bambusrør. De er grå-beige og må blekes for å få hvite varer. Hvis de behandles riktig, får de en vakker glans. Linfibrer har en høyere strekkstyrke enn bomull. Styrken øker 20–25 % når fibrene blir våte. Fibrene er lite elastiske, og rene linstoffer krøller lett. Det kan motvirkes ved kjemisk etterbehandling av stoffet. Vask av lin bør utføres ved 60 °C. Hvis naturfarget lin vaskes ved høyere temperaturer med vaskemiddel som inneholder blekemiddel (perborat), blekes fibrene, limstoffet i fibrene kan løses opp, og den mekaniske behandlingen under vasken splitter opp fibrene slik at materialet blir loet og mister sitt karakteristiske linpreg.

Ren lin brukes til bordduker, servietter, glasshåndklær og lommetørklær, i mindre utstrekning til bekledning. Lin egner seg særlig godt som håndklær fordi fibrene suger vann bedre enn bomull, tørker hurtigere og loer ikke fordi fibrene er så lange. Fibrenes stivhet gjør at duker ligger støtt på bordet. Den karakteristiske glansen i damaskduker av lin skyldes både fibrenes egen glans og den skiftende lysrefleksjonen fra damaskmønsteret. Halvlin, som også brukes mye i duker, har varp av bomull og veft av lin. Lin blandes også ofte med regenererte cellulosefibrer (viskose, modal, lyocell), med ull og med syntetiske fibrer. Garn av slike blandinger kan spinnes til finere garn enn ren lin. Slike tekstiler brukes både til klær og til hjeminnredningstekstiler. Linstryet spinnes oftest til grovere garn, som anvendes til linstrie, grovere og simplere håndklær, oppvaskkluter, presenninger m.m. I 1990-årene er stry også blitt benyttet til fremstilling av klær, f.eks. gensere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.