Fôr, husdyrfôr, fellesbetegnelse på alt husdyra kan ete og drikke, og som tilfører dyra næringsstoffer.

Fôrmiddel, et bestemt fôr, eller en blanding av flere bestemte fôr.  

Fôrslag, grupper av fôrmidler med felles egenskaper. Fôrslag med høy næringsverdi har fellesbetegnelsen kraftfôr og fôrslag som har lavere næringsverdi på grunn av høgt innhold av cellulose og hemicellulose benevnes grovfôr. Etter opprinnelse deles fôrmidlene inn i; vegetabilske fôrslag (fra planter; gras, surfôr, bygg, havre etc) og animalske fôrslag (fra dyr; mjølkeprodukter, kjøttbeinmjøl, silde-/fiskemjøl).

Fôrrasjon, samlebetegnelsen på de fôrmidlene som utgjør fôret til husdyra.

Næringsverdi, virkningen et fôrmiddel har i dyret. Det er særlig innholdet av næringsstoffene og hvor tilgjengelig de er for dyret, som bestemmer næringsverdien. Husdyra har behov for spesifikke næringsstoffer og energi, og i tråd med dette skiller vi mellom stofflig næringsverdi og energetisk næringsverdi.

Stofflig næringsverdi, innhold av de kjemiske stoffene som organismen ikke kan syntetisere selv og som derfor må tilføres gjennom fôret. Disse benevnes essensielle næringsstoffer, og av disse er protein kvantitativt viktigste.  Det er utviklet ulike systemer (proteinvurdering) for å fastsette proteinverdien av fôrmidler til husdyra.

Energetisk næringsverdi, et samlet mål for de tre energibærerne karbohydrater, fett og protein.  Proteinet har således en dobbeltfunksjon både som energibærer og som et spesifikt næringsstoff. Det er utviklet ulike systemer (energivurdering) for å fastsette den energetiske næringsverdien av fôrmidler til husdyra.

Fôrverdi, uttrykker i tillegg til næringsverdien også andre egenskaper ved fôrmidlene som det må tas hensyn til, for eksempel smak og fyllingsgrad som påvirker opptaket, og fettsyresammensetningen som påvirker kvaliteten på produktene.

Næringsstoffene, komponentene (stoffer) i et fôrmiddel som dyret får tilført for å dekke sitt behov for spesifikke (essensielle) næringsstoffer og energi, og omfatter karbohydrater, protein, fett, mineraler og vitaminer. Vann er også et viktig næringsstoff som må tilføres i fôret og/eller ved egen tilførsel.

Karbohydratene utgjør hoveddelen (70-80 prosent) av tørrstoffet i de de mest brukte vegetabilske fôrmidlene, og er viktigste energikilde.

Stivelse er den dominerende karbohydrat i vegetabilske kraftfôrslag, og den har høy fordøyelighet og utnyttelse hos alle husdyra.

Cellulose og hemicellulose utgjør hoveddelen av karbohydratene i grovfôret, mellom 50-60 % av tørrstoffet. Disse fôrstoffene har liten eller ingen næringsverdi for de enmagede husdyra (gris og fjørfe) fordi de mangler de enzymene som skal til for å fordøye denne typen av karbohydrater.  Drøvtyggerne derimot, (småfe og storfe) utnytter cellulose og hemicellulose i grovfôret effektivt ved mikrobiell fordøyelse (fermentering) i vomma.

Råprotein består av aminosyrer og N-forbindelser som ikke er proteiner, og utgjør 5-50 prosent av tørrstoffet i de vanligste vegetabilske fôrmidlene. I animalske kraftfôrslag som fiskemjøl, utgjør råprotein hoveddelen av tørrstoffet.

Av de ca 20 aminosyrene som inngår i proteinene i dyrekroppen, kan omtrent halvparten dannes av dyret selv. De andre må de enmagede husdyra (svin og fjørfe) få tilført gjennom fôret (essensielle aminosyrer). Hos drøvtyggerne (småfe og storfe) lager mikrobene i vomma også de essensielle aminosyrene, og de kan vertsdyret utnytte. 

Fettstoffer, med fettsyrer som kvantitativt viktigste bestanddel, utgjør 3-30 prosent av tørrstoffet i de vanligste fôrmidlene, og er i dyret både en energikilde og substrat i syntesen av nye fettstoffer. Noen fettsyrer er essensielle.  

I både kraftfôr og grovfôr dominerer de flerumetta fettsyrene. Sammensetningen av fettet i fôret påvirker sammensetningen av fettet i produktene fra de enmagede husdyra (kjøtt og egg). Hos drøvtyggerne blir hele 70-90 prosent av de umetta fettsyrene metta (biohydrogenert) under fermenteringa av fôret i vomma, og fôret har derfor relativt liten virkning på sammensetningen av fettet i produkter som mjølk og kjøtt.  

Fôret inneholder ca 45 mineraler, og de utgjør 1-10 prosent av tørrstoffet i de mest vanlige fôrmidlene. Alle mineralene er essensielle og må derfor tilføres gjennom fôret.

Kalsium, fosfor, kalium, svovel, natrium, klor og magnesium forekommer normalt i størst mengde, og de benevnes makromineraler. De andre finnes i mindre mengder, og benevnes mikromineraler, eller sporstoffer

Det er vanlig å balansere innholdet av mineraler i fôrrasjonen ved å tilsette ekstra av de mineralene som fôret har for lite av i forhold til det behovet som dyra har.

Vitaminer er organiske forbindelser som dyreorganismen trenger i små mengder for normal vekst, god helse og produksjon.  

Vitamin A, D, E og K  løser seg i fett og  og benevnes som fettløselige vitaminer.

Vitaminene i B-gruppen og vitamin C løser seg i vann, og kalles vannløselige vitaminer.

Husdyra lager selv vitamin C, og mikroorganismene i vomma hos drøvtyggerne syntestiserer Vitamin K og B- vitaminene, og har derfor ikke behov for ekstra tilførsel gjennom fôret.  

Vitamin A, D og E må tilføres via fôret hos alle husdyra. Husdyra lager Vitamin D selv når det blir eksponert for sollys, og det påvirker behovet for ekstra tilførsel gjennom fôret.

Det er vanlig å balansere innholdet av vitaminene i fôrrasjonen ved å tilsette ekstra av de vitaminene som dyret ikke produserer nok av selv  eller tilføres via fôret.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.