fôr

Stofflig næringsverdi er innhold av de kjemiske stoffene som organismen ikke kan syntetisere (bygge opp) selv og som derfor må tilføres gjennom fôret. Disse benevnes essensielle næringsstoffer, og av disse er protein viktigst ut fra mengden som trengs. Det er utviklet ulike systemer (proteinvurderinger) for å fastsette proteinverdien av fôrmidler til husdyra.

Energetisk næringsverdi er et samlet mål for de tre energibærerne karbohydrater, fett og protein. Proteinet har således en dobbeltfunksjon både som energibærer og som et spesifikt næringsstoff. Det er utviklet ulike systemer (energivurdering) for å fastsette den energetiske næringsverdien av fôrmidler til husdyra.

Karbohydratene utgjør hoveddelen (70–80 prosent) av tørrstoffet i de mest brukte vegetabilske fôrmidlene, og er viktigste energikilde.

Stivelse er det dominerende karbohydrat i vegetabilske kraftfôrslag, og det har høy fordøyelighet og utnyttelse hos alle husdyra.

Cellulose og hemicellulose utgjør hoveddelen av karbohydratene i grovfôret, mellom 50 og 60 prosent av tørrstoffet. Disse fôrstoffene har liten eller ingen næringsverdi for de enmagede husdyra (gris og fjørfe) fordi de mangler de enzymene som skal til for å fordøye denne typen av karbohydrater. Drøvtyggerne derimot, (småfe og storfe) utnytter cellulose og hemicellulose i grovfôret effektivt ved mikrobiell fordøyelse (fermentering) i vomma.

Råprotein består av aminosyrer og nitrogenforbindelser som ikke er proteiner, og utgjør 5–50 prosent av tørrstoffet i de vanligste vegetabilske fôrmidlene. I animalske kraftfôrslag som fiskemjøl, utgjør råprotein hoveddelen av tørrstoffet.

Av de cirka 20 aminosyrene som inngår i proteinene i dyrekroppen, kan omtrent halvparten dannes av dyret selv. De andre må de enmagede husdyra (svin og fjørfe) få tilført gjennom fôret (essensielle aminosyrer). Hos drøvtyggerne (småfe og storfe) lager mikrobene i vomma også de essensielle aminosyrene, og de kan vertsdyret utnytte.

Fettstoffer, med fettsyrer som kvantitativt viktigste bestanddel, utgjør 3–30 prosent av tørrstoffet i de vanligste fôrmidlene, og er i dyret både en energikilde og et substrat i syntesen av nye fettstoffer. Noen fettsyrer er essensielle.

I både kraftfôr og grovfôr dominerer de flerumetta fettsyrene. Sammensetningen av fettet i fôret påvirker sammensetningen av fettet i produktene fra de enmagede husdyra (kjøtt og egg). Hos drøvtyggerne blir hele 70–90 prosent av de umetta fettsyrene metta (biohydrogenert) under fermenteringa av fôret i vomma, og fôret har derfor relativt liten virkning på sammensetningen av fettet i produkter som mjølk og kjøtt.

Fôret inneholder rundt 45 mineraler, og de utgjør 1–10 prosent av tørrstoffet i de mest vanlige fôrmidlene. Alle mineralene er essensielle og må derfor tilføres gjennom fôret.

Kalsium, fosfor, kalium, svovel, natrium, klor og magnesium forekommer normalt i størst mengde, og de benevnes makromineraler. De andre finnes i mindre mengder, og benevnes mikromineraler, eller sporstoffer.

Det er vanlig å balansere innholdet av mineraler i fôrrasjonen ved å tilsette ekstra av de mineralene som fôret har for lite av i forhold til det behovet som dyra har.

Vitaminer er organiske forbindelser som dyreorganismen trenger i små mengder for normal vekst, god helse og produksjon.

Vitamin A, D, E og K løser seg i fett og og benevnes som fettløselige vitaminer.

Vitaminene i B-gruppen og vitamin C løser seg i vann, og kalles vannløselige vitaminer.

Husdyra lager selv vitamin C, og mikroorganismene i vomma hos drøvtyggerne syntetiserer Vitamin K og B- vitaminene, og har derfor ikke behov for ekstra tilførsel gjennom fôret.

Vitamin A, D og E må tilføres via fôret hos alle husdyra. Husdyra lager Vitamin D selv når det blir eksponert for sollys, og det påvirker behovet for ekstra tilførsel gjennom fôret.

Det er vanlig å balansere innholdet av vitaminene i fôrrasjonen ved å tilsette ekstra av de vitaminene som dyret ikke produserer nok av selv eller tilføres via fôret.