Storfe. Charolais er en av flere utenlandske kjøttferaser som er blitt vanlige i Norge i senere år. Den vanligste melkerasen i Norge er norsk rødt fe.

Vegard Urset, Norsk Kjøttfeavlslag. Begrenset gjenbruk

Storfe. Limousin er en av flere utenlandske kjøttferaser som er blitt vanlige i Norge i senere år. Den vanligste melkerasen i Norge er norsk rødt fe.

Vegard Urset, Norsk Kjøttfeavlslag. Begrenset gjenbruk

Storfe. Hereford er en av flere utenlandske kjøttferaser som er blitt vanlige i Norge i senere år. Den vanligste melkerasen i Norge er norsk rødt fe.

Vegard Urset, Norsk Kjøttfeavlslag. Begrenset gjenbruk

Storfe er tamfe som stammer fra ulike former av oksefamilien, og som blir holdt for produksjon av melk og kjøtt. Avkommet kalles okse- eller ku-kalv fra fødsel til kjønnsmodenhet. Kvige er hunndyret fra ettårsalder og frem til første kalving, enkelte steder brukt frem til andre kalving. Ku er hunndyr som har hatt kalv. Sinku er ku som har sluttet å produsere melk før neste fødsel. Et kjønnsmodent hanndyr kalles okse eller stut. Seminokser er avlsokser som brukes i kunstig inseminasjon etter et meget strengt utvalg. Drektighets- eller fostertiden er vanligvis 267–300 døgn, og kua får som regel én kalv ved hver fødsel.

Det alminnelige europeiske tamfe (Bos taurus) er spredt til alle verdensdeler i en mengde raser. Tropisk fe, zebufe (Bos indicus), melker mindre enn det europeiske tamfeet, men er hetetolerant og motstandsdyktig mot enkelte tropiske husdyrsykdommer.

Det europeiske tamfeet grupperes i melkefe, kjøttfe og kombinasjonsfe. Den norske melkerasen, norsk rødt fe (NRF, internasjonalt NR fra 2006), er en kombinasjonsrase. I Europa og USA er kombinasjonsrasene stort sett erstattet av de spesialiserte melke- eller kjøttrasene. Rasebegrepet bygger i stor utstrekning på farge, avtegn og behorning, men også økonomisk viktige egenskaper som kroppsform, størrelse og avdrått er raseegenskaper. Avlsarbeidet har ført til at de beste avlsdyrene brukes i stor grad, noe som fører til økt slektskap og likhet innen en rase.

I Storbritannia er det siden midten av 1700-tallet dannet en rekke fremragende raser som har fått stor betydning internasjonalt. Hereford-feet er et hardført kjøttfe som, foruten i Storbritannia, særlig har fått utbredelse i USA og Australia. Fra Skottland stammer den kjente kjøttrasen aberdeen angus, mens melkerasen ayrshire også har fått stor betydning både ved renavl og krysningsavl. I Norge har ayrshirefeet hatt innflytelse på norsk rødt fe. Jerseyfeet, et typisk melkefe som er særlig kjent for sin fete melk, stammer fra øya Jersey i Den engelske kanal.

De franske kjøttferasene charolais og limousin er omfattet med stor interesse i mange land. Fra Nederland stammer det holstein-frisiske feet, som fra USA og Canada er utviklet til verdens fremste melkerase, spredt over hele verden under navnet holsteinfe. Simmentalfeet fra Sveits har sin største utbredelse i Sveits, Østerrike, Ungarn, Tyskland og i tilgrensende land, og er et typisk kombinasjonsfe.

Sortbroget dansk melkefe (SDM), den mest utbredte danske rase, bygger på det jyske fe med sterke innslag av importerte dyr fra Nederland. Rødt dansk melkefe (RDM) er en annen dansk rase. Svensk röd och vit boskap (SRB) er særlig bygd opp på grunnlag av ayrshirefe, men er også påvirket av korthorn.

I Norge ble de mange rasene vi hadde ved begynnelsen av 1900-tallet (cirka 25 raser) slått sammen til norsk rødt fe (NRF, omdøpt internasjonalt til NR fra 2006). Bare jerseyfe, telemarksfe, sidet trønderfe og nordlandsfe ble opprettholdt parallelt med NRF. Restene av de gamle rasene dølefe, østlandsk rødkolle, vestlandsk rødkolle og vestlandsk fjordfe er nå reddet fra utryddelse gjennom tiltak utført av genressursutvalget for husdyr i Norge.

Dagens norske avlsarbeid i NRF-rasen går ut på å bedre de økonomisk viktige egenskapene for norsk produksjon. Helseegenskaper og fruktbarhet er viktige egenskaper i avlen i tillegg til kjøtt og melk. NRF eksporteres nå til en rekke land som etterspør den norske rasens helse og fruktbarhet.

Av kjøttferaser er aberdeen angus, charolais, hereford, limousin og simmental etablert i Norge med eget avlsarbeid. I tillegg finnes et titalls andre kjøttferaser importert de siste tiårene. Det er rundt 60 000 ammekyr av kjøttferaser i Norge. Om lag 10 000 av dem er renavlsdyr i storfekjøttkontrollen, resten er for det meste krysningsdyr.

Storfebestanden i Norge gikk i perioden 1949–1969 tilbake fra 1,22 millioner til 973 400 dyr. Tilbakegangen var mer moderat i 1970-årene. I 2004 var storfebestanden 937 000 dyr, derav 279 000 melkekyr. Det er flest melkekyr i Rogaland. Om lag 94 prosent av kyrne er med i kukontrollen. Den årlige melkeytelsen per ku økte fra 3124 kilo i 1955 til 6541 kilo i 2005. De mestproduserende kyrne kan produsere opp mot 15 000 kilo melk per år. Antall besetninger i kukontrollen er 14 500.

Økningen i avkastning har vært særlig tydelig etter hvert som kunstig sædoverføring og moderne avlsverdiberegningsmetoder er blitt tatt i bruk. De siste tiårene har imidlertid flere markedsmessige tiltak for å begrense melkeproduksjonen, blant annet melkekvoter per gårdsbruk, ført til en stagnasjon i melkeavdråtten per ku. Salg av melkekvoter mellom bruk er et landbrukspolitisk virkemiddel. I 2004 var melkeproduksjonen i Norge 1520 millioner liter, og utgjorde cirka 30 prosent av jordbrukets produksjonsinntekt. Produksjonen av storfekjøtt var samme år 84 100 tonn.

Temming av storfe har foregått langt tilbake i tiden. Man har sikre funn av tamfe i Irak fra omkring år 4500 fvt. Usikre funn fra Hellas er datert tilbake til 6000 fvt. Allerede i yngre steinalder var storfeet vanlig utbredt i Europa og Asia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.