Storfe på fjellbeite av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

storfe

Ku av norsk rødt fe (NRF). NRF er en såkalt kombinasjonsrase der det legges vekt på både kjøtt- og melkeproduksjon i avlsarbeidet.

Ku
Av .

Storfe, ofte bare omtalt som ku og okse, er en type husdyr som holdes for produksjon av melk og kjøtt. Før i tiden ble storfe også brukt til å trekke plog, kjerrer og lignende. Produksjonen har i dag enten melkeproduksjon (melkeraser) eller kjøttproduksjon (kjøttferaser) som hovedformål, mens noen raser er kombinasjonsraser.

Storfeet i vår del av verden kalles også tamfe eller europeisk tamfe, og stammer antakelig fra den utdødde arten urokse. Tamfe har det latinske navnet Bos taurus. I varmere deler av verden holdes også zebufe (Bos indicus). Alle former for storfe tilhører slekten Bos.

Kalv, kvige, ku og okse

Storferasen aberdeen angus. Dette er en av flere utenlandske kjøttferaser som er blitt vanlige i Norge i senere år.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Avkommet kalles kalv (oksekalv eller kukalv) fra fødsel til kjønnsmodenhet. Kvige er hunndyret fra ettårsalder og frem til første kalving, enkelte steder brukt frem til andre kalving.

Ku er hunndyr som har hatt kalv. Sinku er ei melkeku som har sluttet å produsere melk før neste fødsel. Ammeku er ei ku som går sammen med kalven sin til kalven er vel et halvt år, og der kjøttproduksjon er produktet. Ei melkeku holdes for melkeproduksjon, der kalven tas fra mora mellom 1- 3 døgn etter fødselen. Melkekua produserer melk i ca. 300 dager, deretter er hun sinku til neste kalv.

Et kjønnsmodent hanndyr kalles okse eller stut. Seminokse er en avlsokse som brukes i kunstig inseminasjon (KS, engelsk AI).

Livsløp og vekst

Drektighets- eller fostertiden er vanligvis 265–295 døgn, og kua får som regel én kalv ved hver fødsel. Kalven veier mellom 35 og 47 kg ved fødsel, oksekalvene normalt 2-3 kg tyngre enn kvigekalvene, og de største kjøttferasene tyngre enn norsk rødt fe (NRF), som igjen er noen kilo tyngre enn de gamle norske rasene.

Voksne kyr av NRF-rasen veier mellom 550 og 650 kilo, en okse kan veie opp til 1300 kg. De tyngste kjøttferasene kan veie 200 kg mer, de gamle norske rasene 200 kg mindre enn NRF.

Produksjon

Storfe: Bonde Leif Ove Sørby med kuene i fjøset. Her drives kombinert melke- og kjøttproduksjon. Vestfossen, 12. juli 2017.
Storfe
Av /NTB scanpix.

Det er store raseforskjeller i melkeproduksjon pr år. Ei NRF ku melker i gjennomsnitt 7700 kg i året (2019), de gamle norske rasene rundt halvparten, mens holsteinrasen melker opp mot 12-13 tusen kilo/år, med store forskjeller mellom land, foringssystem og omfang av beiter.

Unge okser til kjøttproduksjon slaktes i Norge ved 16-18 måneders alder, da er slaktevekta mellom 300 og 400 kg (ca. 48 prosent av levendevekta), og de har hatt en tilvekst på mellom 500 og 700 gram per dag. De tyngre kjøttferasene har den høyeste tilveksten.

Fôr og fordøyelse

Storfe er drøvtyggere. Kua har tre mager. Det gjør den i stand til effektiv utnyttelse av fôret ved å tygge drøv, det vil si å tygge maten om igjen etter å ha gulpet det opp. Ammekyr i Norge får ca. 95 prosent av fôrbehovet sitt dekket fra norskprodusert fôr (beite, høsta gress eller norskprodusert kraftfôr), melkekua ca. 80 prosent. Resten av fôret kommer fra importert kraftfór, vesentlig soya.

Historikk

Zebu (tropisk fe) på Madagaskar.
Zebu
Av /Shutterstock.

Okse av den særpregede rasen longhorn fra Texas i USA.

Longhorn
Av /Shutterstock.

Temming av storfe skjedde først for litt mer enn 10 000 år siden i området mellom dagens Tyrkia og Syria, men temming har også skjedd senere i andre kulturer. Tamfeet, som ofte kalles det europeiske tamfeet (Bos taurus), var det som først ble temmet, mens tropisk fe, zebufe (Bos indicus), ble temmet ca. to tusen år senere. Zebufeet er evolusjonsmessig tilpasset tropiske og subtropiske områder, har utviklet hetetoleranse og er motstandsdyktig mot enkelte tropiske husdyrsykdommer.

Det europeiske tamfeet er mer tilpasset klimasoner der grasproduksjon og næringsrike beiter er framtredende, og der deres potensiale for melke- og kjøttproduksjon kan utnyttes. I en del subtropiske soner er kryssinger mellom zebu og tamfe utviklet som egne raser. Det antas at en del raser kan, i sin utvikling, ha fått innkryssing fra uroksen, altså det ville storfeet, på et senere tidspunkt enn de tidlige temmingssentra i verden.

Tamfeet var først langhornet, men korthornede og kollete typer oppsto etter hvert, og allerede i romertiden fantes de ulike typene i Europa. I yngre steinalder var storfeet vanlig utbredt i hele Europa og Asia. Særlig i land der storfeet måtte holdes i hus om vinteren utviklet det seg kollede raser, slik som i Norden. Tamfeet ble også mindre i størrelse fordi store dyr var vanskeligere å holde gjennom vintersesonger, særlig der de måtte holdes innendørs. Når dagens storferaser øker i størrelse er det fordi de avles for produksjonsresultater.

De eldste funn av tamfe i Norge er fra Fana, fra ca. 1500 år før vår tidsregning. Storfeet ble holdt for både brensel (gjødsla), trekkraft, melk og kjøtt. Feholdet var viktig, både økonomisk og ernæringsmessig allerede fra folkevandringstida og i vikingtida. Fe var også en viktig form for formue og var verdimål ved varebytte og handel. Vinterfôret var ofte minimumsfaktor for storfeholdet helt fram til 1900-tallet.

Raser

Telemarksfe er Norges eldste storferase.
Telemarkfe
Av /NIBIO.
Vestlandsk fjordfe
Av /NIBIO.

Det er rapportert over tusen storferaser i verden, men mange er bare nasjonale varianter av samme rase, så mer korrekt defineres ca. 130 raser, der Europa til sammen har ca. 50 av disse rasene. Rasebegrepet bygger i stor utstrekning på historie, men farge, avtegn og behorning har vært med å bestemme en rase. I dag er det i tillegg økonomisk viktige egenskaper som kroppsform, størrelse, melkemengde, fruktbarhet og produktkvalitet som skiller raser fra hverandre. Noen raser er veldig stedegne, andre har spredt seg til hele verden, selv om rasenavnet kan være knyttet til en region eller land.

I Storbritannia er det siden midten av 1700-tallet dannet en rekke raser som har fått stor betydning internasjonalt. Hereford-feet er et hardført kjøttfe som har fått stor utbredelse i hele verden. Fra Skottland stammer kjøttrasen aberdeen angus som også er utbredt i hele verden, mens melkerasen ayrshire har fått stor betydning som melkerase både i reinavl og som innkryssing i andre røde melkeraser. I Norge har ayrshirefeet hatt innflytelse på norsk rødt fe. Jerseyfeet, et typisk melkefe som er særlig kjent for sin fete melk, stammer fra øya Jersey i Den engelske kanal.

De franske kjøttferasene charolais og limousin er omfattet med stor interesse i mange land. Fra Nederland stammer det holstein-frisiske feet, som fra USA og Canada er utviklet til verdens fremste melkerase, spredt over hele verden under navnet holsteinfe. Simmentalfeet fra Sveits har sin største utbredelse i Sveits og Østerrike, men etter hvert også i resten av verden. Rasen avles nå i to retninger, en kjøttfe- og en melketype.

Sortbroget dansk melkefe (SDM), den mest utbredte danske rase, bygger på det jyske fe med sterke innslag av importerte dyr, og kalles i dag dansk holstein. Rødt dansk melkefe (RDM) er en annen dansk rase. Svensk låglandsboskap (SLB) kalles nå svensk holstein. Svensk röd och vit boskap (SRB) er særlig bygd opp på grunnlag av ayrshirefe, men er også påvirket av korthorn. Rasen har hatt stor betydning for norsk rødt fe (NRF). De røde rasene i Sverige, Danmark og Finland avles nå som en populasjon, med rasenavnet Viking Rød.

I Norge ble de mange rasene vi hadde ved begynnelsen av 1900-tallet (cirka 25 raser) slått sammen til norsk rødt fe (NRF). Bare jerseyfe, telemarksfe og sidet trønderfe og nordlandsfe ble opprettholdt parallelt med NRF. Avlsfilosofien for NRF-avlen har vært å hente genmateriale der det passer det norske avlsmålet, også på tvers av rasegrensene, for å avle ei ku mest mulig tilpasset norske melkeprodusenters behov.

Restene av de gamle rasene dølafe, østlands rødkolle, vestlands rødkolle og vestlands fjordfe er nå reddet fra utryddelse gjennom bevaringtiltak av avlsfaglig og økonomisk art. Disse rasene har nå økt oppslutning, ikke minst som ammekyr, på grunn av sine beiteegenskaper, men også for sine kjøtt- og melkekvalitetsegenskaper. Kjøttferasene har stort sett blitt importert til Norge etter siste verdenskrig. Ammekua produserer en kalv i året, og melker kun til kalvens behov. I dag drives det nasjonalt avlsarbeid på rasene aberdeen angus, hereford, charolais, limousin og simmental. Det finnes mange flere kjøttferaser i Norge, men med relativt få avlsdyr. Dexter, galloway, skotsk høylandsfe, tiroler grauvieh (gråfe) er noen av disse.

Storfe i verden

Kjøttfe på beite på pampasen i Argentina.
Storfe i Argentina
Av /Shutterstock.
Melkekyr av rasen holstein, som er verdens mest populære melkerase.
Holstein
Av /Shutterstock.

Det er ca. 990 millioner storfe i verden (FAO, 2019). Hovedproduksjonen er kjøtt og melk. Det produseres ca. 63 millioner tonn storfekjøtt og 626 millioner tonn melk i året (FAO, 2012). Melkemarkedet er sterkt regulert, de fleste land ønsker å verne egen melkeproduksjon. I Norge har vi for eksempel kvoter for melkeproduksjon for hver enkelt produsent, og importtoll på melk og melkeprodukter.

Det internasjonale avlsarbeidet, med salg og kjøp av sæd og embryo, har ført til at de beste seminoksene kan brukes i stort omfang i hele verden. Dette fører til økt slektskap og likhet innen en del raser, ikke bare innen et land, men i verdenssammenheng. Tre eksempler er:

  • Verdens mest populære melkerase, holstein, er spredt til mer enn 150 land i verden. I USA, sine 9 mill. melkekyr, så kan 99 prosent av populasjonen spores tilbake til to okser født på 1960-tallet. Enkeltokser i holstein-avlen er brukt i ekstremt stort omfang. En okse, født på 1960-tallet, har 16 000 døtre, 500 000 datterdøtre og to millioner datterdatterdøtre. Han ble funnet å føre videre (være bærer av) et gen som i dobbelt dose førte til spontanabort hos hunndyra. Med ca. en halv million spontanaborter som resultat på verdensbasis. I dag finnes en rekke gentester for å avdekke slike defekter.
  • Jerseyrasen er verdens nest mest spredte rase av melkefe, og finnes i over 80 land. Av kjøttferasene er det charolais som er spredt til flest land (ca. 70).
  • Norge er nettoeksportør av storfesæd. En norsk NRF-okse, populær på eksportmarkedet, har ca. 280 000 døtre rundt i verden.

Storfe i Norge

Storfe på beite i Rogaland.
Storfe
Av /Shutterstock.

De første fullstendige storfetellingene er fra 1835, da var det 644 000 storfe i Norge. Den økte videre mot 1900-tallet, ikke minst på grunn av økt betydning av storfeet, og gjennom mye import av dyr fra vesentlig Sverige, men også fra Holland og Storbritannia. I perioden 1949–1969 gikk dyretallet tilbake fra 1,22 millioner til 973 400 dyr. Tilbakegangen har fortsatt, i 2004 var storfebestanden 937 000 dyr, derav 279 000 melkekyr. I 2019 var det totalt 877 000 tusen storfe, derav 208 000 melkekyr og 99 000 ammekyr. I siste 10-årsperiode har antall melkekyr blitt redusert med 13 prosent mens antall ammekyr er økt med 50 prosent. Det slaktes i overkant av 300 000 storfe i året, de fleste i Innlandet, Rogaland og Trøndelag.

Melkeproduksjonen, der Norge produserer ca. 700 000 kg/år, foregår nå med 60 prosent i løsdriftsfjøs og 40 prosent i båsfjøs, den sistnevnte driftsformen skal utfases over en 10-12-årsperiode. Ca. 90 prosent av kyrne er med i kukontrollen (fordelt på 5000 besetninger). En gjennomsnittlig melkebesetning er på 29 kyr (2018) og er stadig økende, samtidig som antall besetninger går nedover. Den årlige melkeytelsen per ku økte fra 3124 kilo i 1955 til 7986 kilo i 2018. De mest produserende NRF-kyrne gir over 12 000 kilo melk per år. Økningen i avkastning har vært særlig tydelig etter hvert som kunstig sædoverføring, nye avlsverdiberegningsmetoder og genomisk seleksjon (se artikkelen om avl) er blitt tatt i bruk. Salg av melkekvoter mellom bruk er et landbrukspolitisk virkemiddel. Fordi eksportstøtte til ost faller bort, er det behov for å redusere melkeproduksjonen ytterligere, da ca. 100 000 tonn melk har gått på eksport for å produsere Jarlsbergost i utlandet.

Produksjonen av storfekjøtt var i 2019 ca. 87 000 tonn. Det er en liten nettoimport av storfekjøtt til Norge (16 000 tonn i 2017), importen er minkende grunnet økt norsk kjøttproduksjon de siste årene. En gjennomsnittlig ammekubesetning i Norge er på 24 ammekyr.

Norsk storfeavl

Tapping av oksesæd på Genos avlsstasjon for norsk rødt fe på Store Ree i Stange.
Okse
Av .

Dagens norske avlsarbeid i NRF-rasen drives av GENO som ansvarlig avlsorganisasjon. Avlsarbeidet har som mål å bedre de økonomisk viktige egenskapene for norsk produksjon. Helseegenskaper og fruktbarhet er viktige egenskaper i avlen i tillegg til melk og kjøtt, til sammen er det ca. 20 delegenskaper i avlsmålet. NRF eksporteres nå til en rekke land som etterspør den norske rasens helse og fruktbarhet, og det importeres regelmessig sæd fra søsterorganisasjonen «Viking red».

Kjøttfeavlen drives av TYR (Norges kjøttfeavlslag). Av kjøttferaser er aberdeen angus, charolais, hereford, limousin og simmental etablert i Norge med eget avlsarbeid. I tillegg finnes et titalls andre kjøttferaser importert de siste tiårene. Totalt registeres det storfeslakt fra 24 raser (2019), de fleste med et lite antall slakt. Av de 99 000 ammekyrne er 78 prosent med i storfekjøttkontrollen, av disse er ca. 25 prosent rasekryssinger. Charolais har flest ammekyr registrert, ca. 21 000.

Folketro

I gamle dager tok folk varsler av hvordan feet oppførte seg. Det varslet dødsfall hvis kyrne rautet og brølte mye, eller hvis feet ble utsatt for en ulykke. Men hvis alt feet lå på samme siden om morgenen, varslet det lykke. Hang det gresstrå i munnen på storfeet eller ville kyrne ikke drikke, varslet det regn og uvær. Hvis kua slikket båsen sin, spådde det godvær. Kua ble regnet for synsk, den kunne se huldrefolk og voren (en slags skytsånd, fylgje).

Folk brukte mange steder ku-urin eller kalvekjøtt mot vorter. Et horn som var slått av storfe i levende live, var råd mot kikhoste. Kalvehjertet måtte ikke spises, for da ville man bli redd av seg.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur:

  • Berge, S. 1960. Forelesninger i storfeavl, Landbruksbokhandelen/Universitetsforlaget, Vollebekk-Oslo 1960. 159 s. Kap. 3c. Trekk av storfeets historie i Norge.
  • Lenstra og Felius: Genetic aspects of domestication. Kapittel 2 i “The Genetics of cattle”, 2. edition 2014. Ed. Garrick og Ruvinsky. 640 pp. ISBN-13: 978-1780642215
  • Buchanan og Lenstra: Breeds of cattle. Kapittel 3 i “The Genetics of cattle”, 2. edition 2014. Ed. Garrick og Ruvinsky. 640 pp. ISBN-13: 978-1780642215

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg