Vei, ferdselsåre, særlig brukt om strekninger i terrenget (jf. gate).
For bygging av veier, se veibygging.
Se for øvrig veitrafikk og bil (Bilismen).
Til venstre: Vindhella i Lærdal, den gamle veien over Filefjell. Veien er et av de mange imponerende norske veianlegg fra midten av 1800-tallet, bygd for beskjedne midler, ofte med hjelp av militære. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Vei av M. Wigdel/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse
Vei. Brolagt romersk vei i Pompeii. Enkelte strekninger av disse meget solide romerske veiene er fremdeles i bruk. Se også Via Appia.
SCODE. Begrenset gjenbruk
Inndeling av veier
Veier klassifiseres ut fra hvem som er ansvarlig for vedlikehold, ut fra funksjon, eller ut fra teknisk standard.
Etter veiloven skilles det mellom offentlige og private veier. Offentlige veier omfatter riksveier, fylkesveier og kommunale veier, dvs. veier som vedlikeholdes av stat, fylke eller kommune.
Veityper
Veinettet deles etter veinormalene inn i veityper avhengig av veiens funksjon. Ut fra en vurdering av trafikkens karakter og veiens formål skilles det mellom fire veityper: hovedveier, samleveier, atkomstveier og gang-/sykkelveier. For hver av disse veitypene er det gitt nærmere retningslinjer for teknisk standard.
Hovedveier er veier som kan utformes som motorvei med to eller flere kjørefelt, og med planskilte kryss eller avkjørselsfri, eventuelt som avkjørselsregulert, vei. Samleveier forbinder atkomstveier (atkomst til boliger, forretninger o.l.) med hovedveiene, og har oppsamlings- og fordelingsfunksjon. Gang-/sykkelveier er atskilt fra veier med motorisert trafikk. Se også hovedvei.
Det norske veinettet
Lengden på det offentlige veinettet ved utgangen av 2005 var rundt 92 500 km, derav ca. 27 250 km riksveier, 27 000 km fylkesveier og 38 250 km kommunale veier (1999-telling). Motorveinettet med en lengde på 570 km er en del av riksveinettet. Hovedruter i riksveinettet med viktige sammenbindingsfunksjoner lokalt, regionalt, mellom landsdeler og til utlandet er utskilt som et eget stamveinett. Stamveiene utgjør 9071 km, ca. 1/3 av det samlede riksveinettet (se stamveier). Stortinget avgjør opptak av riksveier i stamveinettet.
Videre utbyggingsbehov
Med større og tyngre trafikk stiger kravene til teknisk standard for veinettet. Regjeringens nasjonale hovedmål for veitrafikken er: Færre drepte og alvorlig skadde i veitrafikken, mer miljøvennlig bytransport, bedre fremkommelighet i og mellom regionene og et mer effektivt veitransportsystem.
Videre skal stamveinettet bygges ut til enhetlig, høy standard, og det er enda store behov for utretting av smale og krokete riks- og fylkesveier; dertil kommer også de store behovene for utbygging av gang- og sykkelveier og rassikring.
Lovgivning og forvaltning
Gjeldende norsk veilov er fra 1963 (med senere endringer). Fra 1994 er planlegging av veier underlagt plan- og bygningsloven. Etter veiloven gir departementet forskrifter om anlegg av offentlige veier (veinormaler). De overordnede rammer for videre utbygging, forsterkning og vedlikehold av riksveiene og tilskudd til øvrige veier fastlegges av Stortinget ved behandling av Norsk Vegplan hvert 4. år og gjennom de årlige statsbudsjetter.
Vegdirektoratet er et frittstående direktorat under Samferdselsdepartementet og er hovedkontor for Statens vegvesen. Under Vegdirektoratet med vegdirektør, sentrale staber og avdelinger er organisasjonen nå inndelt i fem regioner med regionkontor og regionveisjef i hver region. Regionene er videre inndelt i totalt 30 distrikter med distriktskontor og distriktssjef i hvert distrikt. Vegdirektoratet og regionvegkontorene i regionene kalles som etat Statens vegvesen. Statens vegvesen har ansvaret for planlegging, bygging, drift og vedlikehold av riks- og fylkesveiene og tilsyn med kjøretøy og trafikanter.
Planlegging av riks- og fylkesveier skal utføres etter forskrifter gitt av Samferdselsdepartementet, og planene innordnes under plan- og bygningsloven og vedtas etter denne. I riksveispørsmål er Statens vegvesen underlagt Samferdselsdepartementet, og i fylkesveispørsmål er regionveikontorene underlagt fylkeskommunene.
Kommunestyret er veimyndighet for kommunale veier. Stortingsmeldingen om Norsk transportplan (NTP) er en 10 års plan som blir revidert hvert 4. år. Den er det sentrale styringsdokumentet for Statens vegvesen sammen med de årlige statsbudsjettene. Etaten utarbeider bestemmelser og retningslinjer for veiutforming, veitrafikk, kjøretøy- og trafikantopplæring. Etaten har ansvar for fergetilbud på riks- og fylkesveier.
Fra 1. januar 2003 er Statens vegvesens tradisjonelle produksjonsvirksomhet skilt ut som et statlig aksjeselskap (Mesta AS) eid av Nærings- og handelsdepartementet.
Historikk
Veier er blitt bygd i alle større sivilisasjoner fra de eldste tider. De har vært et viktig grunnlag for samfunnsutvikling, og har i vekslende grad hatt strategiske, økonomiske og sosiale funksjoner. Vår veihistorie går tilbake til oldtiden i Midtøsten. I Mesopotamia hadde sumererne vogner med hjul og bygde slette, bæredyktige gater i oldtidsbyen Ur, 3000–2500 år f.Kr.
Den eldste beskrevne kjøreveien i Europa gikk fra Cortina til Knossos på Kreta rundt år 2500 f.Kr. Veier fikk etter hvert stor militær betydning for hærstyrker utstyrt med hester og vogner. Rundt 500 år f.Kr. hadde Persia bygd ut et stort veinett for militære og administrative formål.
Romerne ble de store veibyggerne i eldre tid. Over en tidsperiode på om lag 700 år frem til år 395 e.Kr., ble det romerske hovedveinettet bygd ut. Det omkranset Middelhavet og strakte seg fra Persiske bukt til Skottland. De romerske veiene (Via Appia, Via Flaminia o.a.) hadde fremragende kvalitet, men de forfalt i middelalderen. Veier av tilsvarende standard kom først på 1700-tallet i Frankrike og England.
Norge
I Frostatingsloven og Gulatingsloven finner vi de første bestemmelser om veier og veihold. Magnus Lagabøtes landslov (vedtatt 1274–76) har utførlige bestemmelser om veier og vedlikehold som ble pålagt gårder og bygdelag. Under ledelse og kontroll av de lokale myndighetene bygde bøndene gradvis ut et omfattende veinett, som i det vesentlige bestod av rideveier og vinterveier.
Den første ordentlige landevei for vogntransport ble bygd 1625–30 fra Kongsberg sølvverk til Hokksund. Deretter begynte en betydelig utbygging av broer og kjørbare veier. Etter kongelig forordning om veistellet 1636 ble offiserer utnevnt til å lede større veiarbeider.
I 1824 vedtok Stortinget egen lov om veivesen, som skulle bestyres av fylkesmennene ved hjelp av veiinspektører, lensmenn og rodemestere. Utgiftene til veier skulle i alminnelighet bæres av fylkene, men nye mellomriksveier skulle bekostes av staten. I ny veilov av 1851 overførtes bevilgningsmyndigheten fra Kongen til Stortinget og fra fylkesmennene til herredsstyrene. Det ble bygd ut bedre lokalveinett og viktige sambindingsveier mellom landsdelene. Administrasjonen ble også forbedret, og 1864 fikk vi landets første veidirektør, major C. W. Bergh.
Da bilen kom med i landeveistrafikken, ble det igjen behov for ny veilov. Den kom 1912. I hvert fylke ble det opprettet et fylkesveistyre. 1928 overtok staten vedlikeholdet av 8700 km viktige gjennomgangsveier som ble kalt riksveier. Øvrige hovedveier ble vedlikeholdt av fylket, og de ble derfor kalt fylkesveier. Sterk vekst i biltrafikken og store behov for videre veiutbygging var bakgrunn for den någjeldende veilov av 1963 med senere endringer.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.