Motorvei i Shanghai, Kina
Vei
Lisens: CC BY 2.0
Vei
Av /Unsplash.
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

En vei er en samferdselsåre for ferdsel med bil, sykkel eller for gående. Ordet vei er særlig brukt om strekninger utenfor byer og tettsteder, hvor man oftere bruker ordet gate.

Veier er nødvendig for et moderne samfunn for at vi skal kunne transportere mennesker og gods. Til tross for flere negative effekter av veitrafikk som ulykker, forurensning og arealbruk, er det stor vilje til utbygging og vedlikehold av veinettet.

Det norske veinettet

Lengden på det offentlige veinettet var ved utgangen av 2019 rundt 95 200 km, derav cirka 20 757 km riksvei og europaveier, 44 700 km fylkesveier og 39 700 km kommunale veier. I tillegg kommer rundt 100 000 km privat vei.

De offentlige veiene blir forvaltet på ulike nivåer. Statens vegvesen og Nye veier AS forvalter riks- og europaveiene. Fylkesveier blir forvaltet av fylkene og de kommunale av kommunene.

Det praktiske arbeidet med bygging og vedlikheld av veiene blir satt ut til en entreprenør.

Gang- og sykkelveier

Gangveier og sykkelveier er atskilt fra veier med motorisert trafikk. Det er cirka 6000 km gang- og sykkkelveier i Norge, men tallet øker stadig i tråd med myndighetenes målsetning om at det skal legges til rette for økt sykkeltrafikk spesielt rundt de større byene.

Tilstand og videre utbyggingsbehov

Med større og tyngre trafikk stiger kravene til teknisk standard for veinettet. Det politiske hovedmålet for veitrafikken er: Ingen drepte og alvorlig skadde i veitrafikken, mer miljøvennlig bytransport, bedre fremkommelighet i og mellom regionene og et mer effektivt veitransportsystem.

Standarden på de viktigste veiene har blitt bedre på grunn av økte budsjetter til rehabilitering. En betydelig andel av fylkesveier og kommunale veier med lavere trafikk er i dårlig stand.

De viktigste skadene som fører til behov for vedlikehold er:

  • Spordannelse på grunn av piggdekkslitasje eller deformasjon
  • Ujevnheter langsetter veien som kan skyldes telehiv eller setninger
  • Sprekker på grunn av trafikk eller telehiv
  • Slaghull

Veibygging i Norge

I Norge bygges veier med toppdekke av asfalt eller grus. Tidligere ble det i Norge også bygget veier med betong i som øverste lag, men disse har blitt erstattet med asfalt.

En av de største utfordringene med veibygging i Norge er å sikre veiene mot telehiv. For å sikre veiene mot at frosten trenger for dypt ned bruker vi vanligvis tykke lag av knust fjell (opp til 2,4 m) som isolasjon. Alternativt kan det brukes kunstige isolasjonsmaterialer som skumglass eller lettklinker.

Lovgivning og forvaltning

Gjeldende norsk veilov er fra 1963 (med senere endringer). Fra 1994 er planlegging av veier underlagt plan- og bygningsloven. Etter veiloven gir departementet forskrifter om anlegg av offentlige veier (veinormaler). De overordnede rammer for videre utbygging, forsterkning og vedlikehold av riksveiene og tilskudd til øvrige veier fastlegges av Stortinget ved behandling av Norsk Vegplan hvert fjerde år og gjennom de årlige statsbudsjetter.

Historikk

Brolagt romersk vei i Pompeii. Enkelte strekninger av disse meget solide romerske veiene er fremdeles i bruk. Se også Via Appia.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Veier er blitt bygd i alle større sivilisasjoner fra de eldste tider. De har vært et viktig grunnlag for samfunnsutvikling, og har i vekslende grad hatt strategiske, økonomiske og sosiale funksjoner. Vår veihistorie går tilbake til oldtiden i Midtøsten. I Mesopotamia hadde sumererne vogner med hjul og bygde slette, bæredyktige gater i oldtidsbyen Ur, 3000–2500 år fvt.

Den eldste beskrevne kjøreveien i Europa gikk fra Cortina til KnossosKreta rundt år 2500 fvt. Veier fikk etter hvert stor militær betydning for hærstyrker utstyrt med hester og vogner. Rundt 500 år fvt. hadde Persia bygd ut et stort veinett for militære og administrative formål.

Romerne ble de store veibyggerne i eldre tid. Over en tidsperiode på om lag 700 år frem til år 395 evt., ble det romerske hovedveinettet bygd ut. Det omkranset Middelhavet og strakte seg fra Persiabukta til Skottland. De romerske veiene (Via Appia, Via Flaminia, og andre) hadde fremragende kvalitet, men de forfalt i middelalderen. Veier av tilsvarende standard kom først på 1700-tallet i Frankrike og England.

Norge

Vindhella i Lærdal, den gamle veien over Filefjell. Veien er et av de mange imponerende norske veianlegg fra midten av 1800-tallet, bygd for beskjedne midler, ofte med hjelp av militære.

Vei
Av /KF-arkiv ※.

I Frostatingsloven og Gulatingsloven finner vi de første bestemmelser om veier og veihold. Magnus Lagabøtes landslov (vedtatt 1274–1276) har utførlige bestemmelser om veier og vedlikehold som ble pålagt gårder og bygdelag. Under ledelse og kontroll av de lokale myndighetene bygde bøndene gradvis ut et omfattende veinett, som i det vesentlige bestod av rideveier og vinterveier.

Den første ordentlige landevei for vogntransport ble bygd 1625–1630 fra Kongsberg sølvverk til Hokksund. Deretter begynte en betydelig utbygging av broer og kjørbare veier. Etter kongelig forordning om veistellet 1636 ble offiserer utnevnt til å lede større veiarbeider.

I 1824 vedtok Stortinget egen lov om veivesen, som skulle bestyres av fylkesmennene ved hjelp av veiinspektører, lensmenn og rodemestere. Utgiftene til veier skulle i alminnelighet bæres av fylkene, men nye mellomriksveier skulle bekostes av staten. I ny veilov av 1851 overførtes bevilgningsmyndigheten fra Kongen til Stortinget og fra fylkesmennene til herredsstyrene. Det ble bygd ut bedre lokalveinett og viktige sambindingsveier mellom landsdelene. Administrasjonen ble også forbedret, og 1864 fikk vi landets første veidirektør, major Christian Vilhelm Bergh.

Da bilen kom med i landeveistrafikken, ble det igjen behov for ny veilov. Den kom i 1912. I hvert fylke ble det opprettet et fylkesveistyre. I 1928 overtok staten vedlikeholdet av 8700 km viktige gjennomgangsveier som ble kalt riksveier. Øvrige hovedveier ble vedlikeholdt av fylket, og de ble derfor kalt fylkesveier. Sterk vekst i biltrafikken og store behov for videre veiutbygging var bakgrunn for den någjeldende veilov av 1963 med senere endringer.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bjørnland, Dag: Vegen og samfunnet: en oversiktlig fremstilling og analyse i anledning Vegdirektoratets 125-årsjubileum 1864-1989, 1989, isbn 82-7133-617-7, Finn boken
  • Rogan, Bjarne: Det gamle skysstellet: reiseliv i Noreg frå mellomalderen til førre hundreåret, 1986, isbn 82-521-2759-2, Finn boken
  • Schulerud, Mentz: Kongevei og fantesti, 1974, isbn 82-02-03044-7, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg