Plassering

KF-bok. begrenset

Guinea, republikk i Vest-Afrika. Landet grenser til Guinea-Bissau i nordvest, til Atlanterhavet i vest, Senegal i nord, Mali i nord og øst, Elfenbenskysten i øst og Sierra Leone og Liberia i sør. Det kalles ofte Guinea-Conakry for å skille det fra nabostaten Guinea-Bissau og Ekvatorial-Guinea. Landet er et av Afrika mest ressursrike, særlig på mineraler, men samtidig en av verdensdelens minst utviklede stater. Hovedstad er Conakry.

Guinea (navnet) er muligens av ’guaya-na’, ’det aktede folket’, som var navnet på et vestafrikansk rike på 1300-tallet.

Nasjonalsang er ’Liberté’, ’Frihet’.

Kystlinjen er cirka 320 kilometer lang og sterkt innskåret med en rekke elveutløp og mangrovesumper. Innenfor ligger en 50–80 kilometer bred kystslette som i terrasser hever seg til Fouta-Djalon-massivet til 1233 meter over havet (Mount Kavendou). Her har Vest-Afrikas tre største elver Niger, Gambia og Senegal sine kilder. Den sørøstlige delen utgjøres av Guinea-høylandet, eller skogregionen, et isolert område med skogkledde åser i Guineas sørøstlige hjørne, med blant annet landets høyeste fjell, Mount Richard-Molard, 1752 meter over havet, i Nimba-fjellkjeden. Øvre Guinea består av Niger-slettene. Det flate landskapet er oppbrutt av utløpere fra Fouta-Djalon.

Klimaet er tropisk og meget fuktig i kyststrøkene. I øvre Guinea kan varm ørkenvind bringe temperaturene opp i mer enn 40 ºC og temperaturforskjellene mellom dag og natt kan være meget store. I de nordlige og vestlige savanneområdene er årsnedbøren cirka 1500 millimeter. I kystområdene og store deler av innlandet kan det falle store mengder regn i juni–november. Det er tørketid i desember–mai. I Conakry er årets middeltemperatur 27 °C og det er noe lavere temperaturer i fjellområdene enn ved kysten.

Kysten har mangroveskoger og oljeplamer. Kystsletta har spredte bestander av ibenholt- og mahognitrær på savanner dannet av hogst og nedbeiting fra husdyr. Platåene har savannevegetasjon med høyt gress i regntiden. Fjellområdene er skogdekte.

På grunn av en rekke ulike leveområder er dyrelivet meget variert. På savannene lever elefant, kafferbøffel, flere antiloper, flekkhyene og rødbavian. I regnskog finnes blant annet sjimpanse, kolobusape, penselsvin og antiloper, og i elvene flodhest, senegalmanat og mange fiskearter. Det er mer enn 600 fuglearter, som mange rovfugler, isfugler, perlehøns, vevere og solfugler. Reptilene teller blant annet krokodiller, kvelerslanger, mambaer og kobraer.

Det er omkring 16 etniske grupper. Fulani, som hovedsakelig er jordbrukere i Fouta-Djalon, utgjør cirka 33,9 prosent av befolkningen. Andre store folkegrupper er malinke (26 prosent) hovedsakelig i Øvre Guinea og sosso eller susu (cirka 19,1 prosent) i den tett befolkede kystregionen i Nedre Guinea. Viktigst i det sørvestlige skogområdet er guerze (6,0 prosent) og kissi (4,7 prosent) (2015). De etniske gruppene har eget språk.

Muslimer utgjør 86,7 prosent av befolkningen, kristne 8,9 prosent og andre/ingen religiøs tilknytning 7,8 prosent (2012).

37,2 prosent av befolkningen lever i urbane områder (2015).

Forventet levetid ved fødsel er 61,66 år for kvinner og 58,55 år for menn. 41,87 prosent av befolkningen er under 15 år (2015). Spedbarnsdødeligheten er høy. Bosetningen er tettest i vest, i og omkring hovedstaden.

Guinea er en presidentstyrt demokratisk republikk. Presidenten har den utøvende makt, velges ved direkte valg for fem år og kan gjenvelges én gang. Presidenten utnevner regjeringen. Nasjonalforsamlingen, Assemblée nationale, har 114 representanter som velges for fem år.

Landet er inndelt i sju regioner og ett guvernement (Conackry).

Forsvaret består av fem grener: hær, marine og flyvåpen samt det paramilitære nasjonale gendarmeri og den republikanske vaktstyrken.

Guinea er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, og blant annet av Verdens handelsorganisasjon, Den afrikanske union (AU), ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) og Cotonou-avtalen.

Tidlige innbyggere var trolig baga-folk på Fouta-Djalon-platået. Disse ble fordrevet til kysten av susuene. På 1000-tallet var Guinea en del av Ghanariket. På 1500-tallet tok fulaniene kontroll over Fouta-Djalon-området, drev energisk islamisering og etablerte et føydalrike som besto til 1800-tallet.

I 1145 kom portugiserne som de første europeere til Guinea-området, som ble et tilfluktssted for slavehandlere. Senere slo engelske og franske handelsmenn seg ned. På 1500-tallet kom fulaniene inn fra øst og sør. Den egentlige kolonitiden begynte først på 1840-tallet. Franskmenn la under seg, under kraftig motstand fra lokale herskere, kystområdet som de kalte Rivières du Sud. Dette området var en del av Senegal til 1890 og ble deretter egen koloni under navnet Fransk Guinea fra 1893. To år senere ble kolonien en del av Fransk Vest-Afrika.

I 1946 fikk kolonien status som oversjøisk territorium i Den franske union og innbyggerne ble franske borgere. Da Det franske fellesskap ble opprettet i 1958, valgte Guinea etter en folkeavstemning å stå utenfor dette og opprettet den selvstendige republikken Guinea. Frankrikes reaksjon var å trekke tilbake all bistand, hjemkalle eksperter og ødelegge anlegg og utstyr fra bistandsarbeidet. Lederen for selvstendighetsbevegelsen, Ahmed Sékou Touré, ble Guineas første president. Han bygget opp landet rundt fagbevegelsen og det eneste tillatte partiet PDG. Guinea var en ettpartistat med en marxistisk politisk linje og regulert økonomi. Politisk motstand ble slått ned med harde midler og omkring to millioner guineanere dro i eksil. Forholdet til nabolandene ble dårlig og det ble gjort flere forsøk på invasjon og kupp for å fjerne Tourés regime.

I 1970-årene ble regimets politikk mer moderat, og normalisering av forholdet til andre land førte blant annet til at kontakten med Frankrike ble gjenopptatt. Touré døde i 1984 og en offisersgruppe grep makten ved et kupp. Oberst Lansana Conté ble president og Diarra Traoré ble statsminister. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og et militært råd overtok makten. Partiet PDG ble oppløst, politiske fanger ble løslatt fra fengsler og fangeleire, og eksil-guineanere begynte å komme tilbake. Statsministerstillingen ble avskaffet. Den avsatte statsminister Traoré forsøkte i 1985 å gripe makten ved et kupp, men mislyktes. Traoré ble henrettet og Conté beholdt makten. Dette skapte en viss politisk stabilitet, men en opposisjon vokste frem. Etter store streiker og politisk press kunngjorde Conté i 1991 en plan for innføring av demokrati. En ny grunnlov samme år tillot politiske partier.

Opposisjonen var splittet, og det var voldelige sammenstøt 1992–93. Conté vant presidentvalget 1993. I 1995 samlet flere partier og organisasjoner seg i en opposisjonsfront. I 1998 ble Conté gjenvalgt som president, men like etter arrestert anklaget for å ha planlagt å styrte regjeringen. I 2001 ble presidentperioden forlenget fra fem til sju år. Conté ble valgt til en tredje presidentperiode i 2003.

Guinea ble involvert i konflikter i flere naboland, noe som destabiliserte landet. Omlag 100 000 guineanere ble fordrevet internt av kamper i grenseområdene. Et liknende antall guineanere flyktet hjem etter at krig brøt ut i Elfenbenskysten. I tillegg var det store sosiale og økonomiske problemer i Guinea. Et væpnet opprør brøt i 2005 ut sørøst i landet og det kom til sammenstøt mellom etniske grupper.

Avsetting av to statsministre 2005–06 førte til streiker, overgrep og drap. Etter Contés død i 2008 tok Moussa Dadis Camara makten gjennom et kupp. Hans styrker angrep prodemokratiske demonstranter på et stadion i Conakry, drepte mer enn 150 mennesker, såret cirka 1000 og voldtok omkring 100 kvinner. Camara ble skutt og såret av en assistent i 2009 og dro deretter i eksil. En sivilt ledet overgangsregjering ble etablert og det første frie presidentvalg siden 1958 ble holdt i 2010. Alpha Condé ble president. Den politiske opposisjonen er sterk og i 2013 var det flere voldsepisoder.

I 2014 utviklet en ebolaepidemi seg. Et mindre utbrudd inntraff våren 2016 etter at Verdens helseorganisasjon hadde erklært Guinea fritt for ebolavirus året før.

Guinea er et ressursrikt land, men en av Afrikas minst utviklede stater. De største truslene er politisk ustabilitet, ebolaepidemien, lave internasjonale råvarepriser og korrupsjon. Landets BNP er sammensatt slik (2015): jordbruk 19,3 prosent, industri 37,2 prosent og tjenesteytende næringer 43,1 prosent. Omkring 80 prosent av befolkningen er sysselsatt i jordbruk.

Jordbruksprodukter er blant annet ris, kaffe, kakao, ananas, mais, bananer, søtpoteter, sukkerrør, maniok, bønner, jordnøtter og bomull. På grunn av tsetseflua drives storfeavl på innlandsplatået. Det drives en del fiske i kystområdene.

Mesteparten av inntektene kommer fra mineralutvinning. Guinea har 25–30 prosent av verdens forekomster av bauxitt som landet er verdens største eksportør av. Det er også betydelig eksport av aluminiumoksid, gull og diamanter, og det er store forekomster av jernmalm, uran, nikkel og kobolt. Industrien er lite utviklet.

Viktigste handelspartner er Frankrike.

I prinsippet er det seksårig grunnskole for alle barn fra de er sju år, men under halvparten går på skole. Videregående skole varer i sju år. Det er to universiteter, i Conakry og Kankan. Bare 30,4 prosent av befolkningen kan lese og skrive (2015).

Guinea har én dagsavis og én ukeavis. Radio Télévision Guinéenne (RTG) driver en statlig radio- og fjernsynsstasjon, og det er noen privateide radiostasjoner. Et nasjonalt råd for massemedier sensurerer presse, radio og fjernsyn.

Kjente forfattere er romanforfatteren og poeten Fodéba Keïta (1921-1969), dramatiker, roman- og novelleforfatter Djibril Tamsir Niane (1932-), romanforfatterne Camara Laye (1928-1980),Williams Sassine (1944-1997), Saïdou Bokoum (1945-) og Tierno Monénembo (egentlig Thierno Saïdou Diallo) (1947-).

Musikk preges av etniske geografiske variasjoner. Guineas nasjonale dansekompani, Les Ballets Africains, er et av Afrikas fremste i sitt slag og opptrådte i Norge i 1995.

Karakteristiske kunstprodukter er blant annet masker og skulpturer av tre.

Ansvarlig norsk ambassade for Guinea er ambassaden i Accra (Ghana). Det er felles norsk og svensk ambassade i Conakry. Plan Norge er virksom i Guinea.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.