ørken

Ørken er områder der planter og dyr har svært dårlig tilgang på fritt vann. Ørken er vanskelig å definere ut fra nedbør og temperatur.

En enkel, populær definisjon følger Meigs, som definerer ørken som områder med mindre enn 250 mm nedbør per år, mens halvtørre områder (savanne i tropiske strøk, steppe i tempererte strøk) har 250–500 mm nedbør per år. Mengden tilgjengelig vann avhenger imidlertid ikke kun av årsnedbøren, fordi vann fordamper fortere desto varmere det er. Derfor har planter i Skjåk (årsnedbør 278 mm) mer vann tilgjengelig enn planter i tropiske strøk med samme årsnedbør (for eksempel overgangssonen mellom Sahara og Sahel).

En annen definisjon følger Köppen, og sier at man har ørkenklima når årsnedbøren er mindre enn halvparten av det som skal til for at nedbør og fordampning fra vegetasjonen (evaporasjon) skal oppveie hverandre.

Menneskelig overutnyttelse, spesielt jordbruk og beite, kan også bidra til å skape ørkenaktige landskap med dårlige levevilkår for vegetasjon.

Varme ørkener har høy temperatur året rundt, men store forskjeller mellom dag- og nattetemperatur. De store døgnforskjellene skyldes at både skydekke og vegetasjon (som begge bidrar til å holde temperaturen oppe om natten) er meget sparsommelig. Varme ørkener dekker 13–14 % av Jordens overflate, og ligger i det subtropiske høytrykksområdet rundt 30° nord og sør for ekvator, eksempelvis Sahara, Den arabiske ørken og Den australske ørken.

Ved ekvator stiger varm, fuktig luft opp mens den slipper fra seg nedbør, hvorpå den beveger seg nordover og sørover og er meget tørr når den synker i dette området. Dette skaper et konstant høytrykk som hindrer fuktig luft i å trenge inn i høytrykksområdet. Noen av de varme ørkenene (Namibørkenen, Atacama og Sonora) er kystørkener på vestsiden av kontinentene, der en har oppstrømning av kaldt vann. Fordi havet er så kaldt får en lite fordampning fra havet, og luften er derfor meget tørr.

I tillegg til at det generelt er lite nedbør er nedbøren i tillegg svært uforutsigbar og uten en årlig regntid, slik at planter og dyr ikke kan tilpasse seg et sesongmessig mønster. Enkelte steder kan ha flere år uten regn. Når regn først kommer kan det komme som lokale, ekstremt kraftige regnskyll.

Landskapet i varme ørkener er meget varierende. På grunn av den sparsommelige vegetasjonen har vinderosjon stor effekt. Omtrent 20 % av Jordens ørkener (spesielt utbredt i Arabia) er sandørken. Disse består av både sandsletter og sanddyner i stadig bevegelse. De siste kan være lange, bølgeformede dyner, halvmåneformede barkaner, eller pyramideformede «sandfjell» på opptil 1000 meters høyde. En annen vanlig ørkentype er grusørken (kalt reg i Sahara). Paradoksalt har ofte vannerosjon vært viktig i utformingen av landskapet – fordi regn ofte kommer som kraftige regnskyll. Elveleier (wadier) kan bli store, og i noen områder danner tette nettverk av bekkedaler ufremkommelige områder (badlands). Ørkener har ofte mye salter i jordsmonnet, noe som har blitt skylt bort i jordsmonnet andre steder. De tørreste ørkenene har et jordsmonn med vanlig salt (natriumklorid), mens mindre tørre ørkener har gips eller kalsiumkarbonat.

Varme ørkener har meget lav biologisk produksjon (primærproduksjon), omtrent på nivå med tundra. Både plante- og dyreliv i ørkenen er sterkt tilpasset de spesielle utfordringene i dette klimaet. I ørkener som ligger isolert fra hverandre har ofte ubeslektede organismer utviklet lignende tilpasninger (konvergens).

  1. Å finne vann. Noen planter oppnår dette med ekstremt dype røtter som kan nå grunnvann, andre (blant annet kaktus) med grunne, vidt utbredte røtter som effektivt suger opp vann under regnskyll. Pattedyr kan grave etter vann i elveleier, mens mange insekter er nattaktive og utnytter nattedugg. Noen biller i kystørkener stiller seg i en bestemt stilling (med «rumpa i været») for å samle kondens fra vinden.
  2. Å lagre vann. Mange planter har utviklet tykke stengler og blad som kan lagre vann (sukkulenter), mens dyr som kamel kan drikke enorme mengder vann og lagre det både i magen og i vev (i puklene).
  3. Å tape minst mulig vann. Mange planter har ekstra tykk kutikula (se tørkeresistens). Planter kan miste mye vann når de åpner porene i bladene, noe de må gjøre for å ta opp karbondioksid for å drive fotosyntese i dagslyset. Noen planter er i stand til å lagre karbondioksid som de tar opp om natten når det er kaldere, og de mister derfor mindre fuktighet ved å åpne bladporene. Om dagen har de lukkede porer og bruker av den lagrede karbondioksiden. Mange ørkendyr er også skumringsaktive eller nattaktive for å unngå vanntap. Små pattedyr er i stand til å produsere en meget konsentrert urin for å minske vanntapet ved urinering.
  4. Tåle høye temperaturer. Mange organismer, både planter og dyr, bruker hår som isolasjon mot solstråling. Planter har enzymer som tåler høyere temperaturer enn vanlig. Hos pattedyr er det vanlig å ha lange ører med et tett nett av blodårer (disse fungerer som «kjøleribber»), og lange bein. Noen tåler også høye kroppstemperaturer (opptil 41 °C) ved et varmevekslingssystem i nakken, som gjør at blodet kjøles ned på vei til hjernen. I tillegg er mange dyr skumrings- eller nattaktive.
  5. Uforutsigbar nedbør. Mange frøplanter har frø som kan hvile i årevis og vente på regn. Noen moser har vist seg å kunne begynne å vokse etter 250 år uten vann. Mange amfibier og pattedyr kan estivere (være i dvaletilstand) i flere måneder.

Tempererte ørkener (4 % av Jordens landareal) finner vi lenger bort fra ekvator (30°–50°), der temperaturen varierer så mye gjennom året at nedbøren kommer som snø vinterstid. Disse finner vi i ekstremt kontinentale områder svært langt fra havet (for eksempel i sentralasiatiske ørkener som Gobi og Karakum) og i områder i regnskyggen av fjell (for eksempel Mojave Desert).

Kalde ørkener er et begrep som av og til brukes om polare områder med ekstremt lite nedbør. Disse områdene faller ofte utenom definisjoner av ørken basert på temperatur og fordampning, fordi tilgangen på vann begrenses av at vannet ofte er frosset. I kalde ørkener må planter og dyr både tåle tørke og kulde. Antarktis har nedbør varierende fra 250 mm/år i noen kyststrøk til 50 mm/år i sentrale deler, og er derfor egentlig verdens største ørken. I de tørreste delene av Antarktis (McMurdo-dalene) finner man kun liv i form av mikroskopiske alger, bakterier, sopp og rundormer, som lever i porene av sandstein nær overflaten, der de kan få noe fuktighet og sollys.

Ørkenenes utbredelse har variert med klimasvingningene; for eksempel er det funnet flere tusen år gamle spor etter mennesker i nå ubebodde deler av Sahara.

Les mer om ørkenspredning

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.