toll

Fiskaltollens oppgave er å skaffe staten inntekter, og den legges som regel på varer som brukes i stor målestokk, f.eks. kaffe, te, sukker, sjokolade eller på varer hvis bruk man for folkehelsens skyld ønsker hemmet, som alkoholholdige drikker og tobakk.

Fiskaltoll har nå svært liten betydning i Norge. Isteden er det lagt særavgifter på varer som ønskes beskattet. Når fortollede varer inngår i varer som er bestemt til eksport, får ofte eksportørene for å lette deres konkurranse på det utenlandske marked tollen helt eller delvis tilbakebetalt ved utførselen (drawback).

Beskyttelsestoll legges på bestemte varer med relativt høye satser for å beskytte innenlandske produsenter mot konkurranse fra lavprisland. De fleste stater har en blanding av beskyttelses- og fiskaltoll.

Kampen mot tollhindringer og spesielt mot beskyttelsestoll ble tatt opp under industrialismens gjennombrudd. På 1800-tallet fikk frihandelspolitikken stor tilslutning. Etter 1900 og særlig i 1920- og 1930-årene ble bruk av beskyttelsestoll igjen alminnelig. Som følge av bestrebelser på internasjonalt plan for å frigjøre verdenshandelen er beskyttelsesnivået redusert betraktelig siden omkring 1950.

De internasjonale rammevilkårene for norsk handel med utlandet er hovedsakelig forankret i EØS-avtalen og WTO-avtalen (se Verdens handelsorganisasjon). Ved siden av at beskyttelsesnivået er senket, har tollbeskyttelsen endret karakter i mange land ved de økonomiske grupperinger som har oppstått i form av tollunioner eller frihandelsområder. I samme retning virker den preferansetoll som flere industrialiserte land, bl.a. Norge, har gjennomført til fordel for størsteparten av utviklingslandenes eksportvarer.

Tollinntektene var i Norge til begynnelsen av 1900-tallet statskassens viktigste inntektskilde. Dette gjaldt også periodevis helt frem til 1930-årene. Siden har den sunket sterkt; statens tollinntekter i 2004 utgjorde bare 1,6 milliarder kr.

• Tollvesen
• Tolltariff
• Proteksjonisme
• Frihandel
• WTO
• EFTA