Ull. Av . CC BY SA 3.0

ull

Ordet ull henviser vanligvis til ull av sau. Ulla kan ha ulik farge, krusethet, mykhet og andre egenskaper, avhengig av hva slags sau den er hentet fra.

Ull. Ubehandlet fiber, om lag 900 ganger forstørret.

Ull
Av /NTB Scanpix ※.
Saueull er det aller vanligste fiberet i strikkegarn i Norge, og det produseres strikkegarn av norsk ull . Bilder viser hesper med strikkegarn fra Lofoten Wool, som er farget med indigo.
Av .
Markedet for tynt strikket undertøy i merinoull har økt de siste tiårene. Her lanseres en kolleksjon med ullundertøy fra den norske produsenten Devold i 2007.
Ullundertøy
Av /SCANPIX.

Artikkelstart

Ull er naturlige animalske proteinfiber som brukes til tekstiler. Ull brukes ofte om fibre fra sau, som er den største kilden til animalske tekstilfibre, men det brukes også om fibre fra andre pattedyr.

Den årlige produksjonen av ull i verden er rundt tre milliarder kilo. Halvparten av dette er merino. Saueull utgjør omtrent én prosent av den globale tekstilfiberproduksjonen, og andelen har de senere årene vært fallende. Dette skyldes at det produseres mindre ull og mer polyester.

Ull fra andre dyr enn sau kalles også for dyrehår. Viktigst er geiter og kaniner, men også andre husdyr som kamel og alpakka, kjæledyr som hund, og ville dyr, som vikunja og moskus, brukes som tekstilfiber. Ull har mange felles egenskaper uavhengig av hvilket dyr eller hvilken rase de stammer fra. Felles for ulike typer ull er at den bør vaskes med liten mekanisk bearbeiding og med vaskemiddel beregnet for ull. Ull med skjellbelagte fibre, slik som saueull, har større tendens til å krympe, mens glattere fibre, slik som alpakka, har lettere for å sige.

Ull har en svært lang historie over hele verden. Det har vært, og er fortsatt, en viktig handelsvare og klestekstil. Derfor er det en lang rekke ulike stoffer som er laget av ull, eller som har vært laget av ull, og som senere også blir produsert av andre tekstilfiber. Filt, klede, vadmel, verken, halvull, tweed, merino og kokt ull er laget av ull. Ull er også vanlig i garn for håndstrikk, maskinstrikk eller brodering.

Egenskaper

Ull har mange felles egenskaper uavhengig av hvilket dyr eller rase de stammer fra:

Filting

Filtet vevd ull
Lisens: CC BY SA 3.0

Filting er en egenskap ved ull som ingen andre fibre har. Egenskapen utnyttes i en lang rekke ulike produkter og stoffer, men er også uønsket i vanlig vask av tekstiler i ull. Derfor kan ull behandles mot filting, se etterbehandlinger, superwash.

Ullens overflate er dekket av skjell, noe som bidrar til at våt ull som utsettes for mekanisk bearbeiding kan filte. Alkalier har betydning, fordi de påvirker saltbindingene i ullfibrene. Ullen har lettest for å filte ved pH-verdier rundt 2 og 10. Skjellene reiser seg og stritter mer ut fra fiberen. De vil da virke som mothaker, slik at fibrene kan bevege seg i en retning mot hverandre, men ikke tilbake igjen. Filting gjør at plagget tover og blir permanent mindre, tettere og hardere. For å unngå filting brukes lavere mekanisk bearbeiding og vaskemiddel med riktig pH som betyr at middelet ikke er alkalisk.

Filting eller toving er en egenskap som utnyttes positivt i produksjonen av ulike typer ullvarer som filt og vadmel, men krympingen blir et problem som vi ønsker å kontrollere når målet er å bevare et produkts størrelse og egenskaper.

Formbarhet

I våt tilstand er ullfibrene plastiske, det vil si de lar seg forme med mekaniske hjelpemidler og går ikke tilbake til sin opprinnelige tilstand. Dette er årsaken til at ullstoffer krøller når de er fuktige. Ved pressing av ullstoffer utnyttes denne egenskapen til å forme ullen.

Permanent press er en egenskap ved ull som ingen annen naturfiber har. Syntetiske fibre, derimot, er termoplastiske og kan gis en permanent ny form ved smelting. I ull er det evnen til å danne nye bindinger som gir en ny stabil form. Fuktighet får ullfiberen til å svelle, hydrogenbindinger løser seg, og vi kan strekke fiberen. Slipper vi denne strekken, trekker fiberen seg sammen og blir kortere enn før. Dette kalles superkontraksjon. Når hydrogenbindinger løses, kan polypeptidkjedene trekke seg sammen. Fjerner vi fuktigheten og avkjøler fiberen i strukket tilstand, blir det dannet nye hydrogenbindinger. Vi får da en midlertidig fiksering som holder til ullen blir utsatt for ny fuktighet. Dette utnyttes når det presses folder i ull, slik som plisseringer, press i bukser og foldeskjørt. Denne egenskapen ved ull brukes også når overflødig vidde presses inn i skreddersøm. Samme egenskap bidrar til at ullstoffer krøller når de er fuktige. En press i ull kan gjøres permanent enten ved å impregnere stoffet med reduserende kjemikalier før de presses i form eller ved å utsettes ullstoff for vanndamp ved 100–130 °C.

Varme– og fuktopptak

Skjellene og krusningen fører til at tekstiler av ullfibre inneholder mye luft. Tekstilene får dermed en spesielt god varmeisolerende evne. Ullfibrene kan ta opp i seg store mengder fuktighet, inntil 30 prosent, før plagget kjennes fuktig og inntil 50 prosent før det begynner å dryppe. Ull varmer derfor godt, også i fuktig tilstand. Kombinasjonen av evnen til å avstøte vanndråper og å absorbere vanndamp, sammen med den store varmeisolerende evnen, gjør ull til en unik fiber for bekledning i ulike klimatiske forhold.

Brennbarhet

Ull er den naturfiberen som vanskeligst lar seg antenne. Det finnes syntetiske fibre som også ikke så lett antennes, men disse kan smelte og utvikle farlige gasser i brann. Ull har derfor svært gode egenskaper som tekstilfiber til bruk i brannvern.

Lukt

Uvasket ull lukter sau, og ullgarn kan ha beholdt noe av denne lukten, litt avhengig av hvordan det er vasket og bearbeidet. Klær tar lukt gjennom kontakt med kroppen, spesielt om vi svetter eller utsondrer andre væsker. Ull har en egen evne til å ikke ta opp slike lukter. Dersom ullklær lukter svette, vil denne som regel kunne fjernes gjennom lufting. Lufting er mer effektiv enn vask for å fjerne svettelukt fra ull. Det er ikke kjent hvorfor ull har denne egenskapen. Mange tror at det skyldes antibakterielle egenskaper, noe ull ikke har. Syntetiske tekstiler behandles med ulike kjemikalier for å lukte mindre. Slik behandling er ikke nødvendig for ull. Lufting av ull kan foregå både ute og inne. Fuktig luft er mest effektivt.

Ullproduksjon og produkter

Fra fiberen klippes, nappes eller gres av de ullproduserende dyrene og til ferdige klær, er det mange ulike prosesser. Disse kan gjøres både manuelt som husflid og maskinelt i industrien. Med ullens lange historie som tekstilfiber og produksjon over hele verden har det utviklet seg mange ulike teknikker og produkter. Teksten tar utgangspunkt i norsk og europeisk ullproduksjon.

Høsting

ullballer med uvasket pigmentert ull
Lisens: CC BY SA 3.0

Det er flere måter å høste ull på:

Mange dyr feller hele ullfellen, eller deler av underullen om våren. Dotter av ull kan dermed sankes i naturen, der dyrene har skubbet seg mot noe eller på annen måte mistet hår. Moskusull sankes på denne måten. Før sauen ble et tamt husdyr, felte den også ullen sin naturlig. Villsauer har bevart en del av denne egenskapen, og noen sauer feller fellen selv, eller fellen kan dras av. Ull fra en del kjæledyr og husdyr høstes gjennom at dyret gres. Dette gjelder blant annet angorakanin, hund og kamel.

Skinnull er ull som er løsnet kjemisk fra skinnet. Dette kan gjøres på garverier og i skinnfabrikker.

Klipping er den vanligste måten å høste ull på. Klipping er nødvendig for dyrehelsen til de aller fleste saueraser, og noen andre dyr. En rømt australsk merinosau som ble funnet etter flere år uten klipping, hadde over 40 kilo ull. Klipping er et eget fag. I Norge er det mange utenlandskes klippere i sesongen. Klippingen bør gå fort, både av hensyn til sauen, klipperen og økonomien. Det arrangeres mesterskap i saueklipping der tid er en viktig faktor. Norgesmesteren bruker et og et halvt minutt på å klippe en sau, mens de aller raskeste saueklipperne internasjonalt bruker langt mindre.

Klipping er et meget hardt yrke. Klipperen både holder sauen stille og fører saksen, med rolige lange strøk, nærmest mulig sauens skinn. Det er flere måter å holde sauen på. Felles er at arbeidet forgår nede på gulvet, og klipperens bein er viktige for å hindre at sauen får bakkekontakt og holdes i ro. Utstyret for klipping er i dag en maskinell klippemaskin med en kam og et skjær samt klippesko. Skoene er viktige for å stå stødig på gulvet, og de er laget i tynt skinn for å ikke gi klipperen unødvendig høyde. Klipperen har normalt en hjelper som blant annet skiller fellen fra buk og hale og holder gulvet rent.

Dobbeltklipp er når fellen klippes av dobbelt, altså at ullfiberne klippes i to og det blir korte fibre. En god klipping er en uten dobbelklipp. Linjeklipp er klipping av døde dyr på slakteri. Lammeull er ull fra lam. I Norge lammer sauene om våren, og lammeullen er dermed klippet om høsten i forbindelse med slakt. Lammeull er fra første gangen dyret klippes, og ullen er dermed klippet bare i den ene enden av fiberen. Lammeull er mykere enn ull av eldre dyr. Vårull er ull klippet om våren. Høstull er ull klippet om høsten. Helårsull er ull klippet om våren av sauer som ikke er klippet siden sist vår. Den er kraftig og kan ha god kvalitet, dersom den ikke er for filtet.

Vasking

Vasking av ull
Lisens: CC BY SA 3.0
Skitt og lanolin vaskes ut av ulla.
Lisens: CC BY SA 3.0

Ull inneholder urenheter, i saueull også lanolin (fett), som vaskes ut før videre bearbeiding. Denne prosessen kalles scouring på engelsk, og vasking på norsk. Det forgår noe vasking ved norske spinnerier, men det meste av norsk ull vaskes i Haworth Scouring i Bradford i England, der mye av den nordeuropeiske ullen også vaskes. Når ullen er vasket, skylt og tørket og ristet litt løs, blåses den inn i binger eller kamre der den skal hvile noen dager før den kan selges som vasket ull, eller bearbeides videre. I industrien må ullen tilsettes litt olje og vann før videre bearbeiding. Dette hindrer statisk elektrisitet i ullen og smører fibrene før de påfølgende prosessene.

Karding og kamming

Naturlige borrer brukes i kardemaskin
Lisens: CC BY SA 3.0
Forgarn klar til spinning
Lisens: CC BY SA 3.0

Ved håndspinning kardes garnet med håndkarder. Dette er to plater som er dekket med metallpigger, som en stiv stor børste med håndtak. Kardene dras mot hverandre med en dott ull imellom. Den kardede ullen vil være jevnere, luftigere, mer parallell og med mindre urenheter enn den ukardete.

Karding i maskin foregår mellom valser som er dekket tett i tett med kardenåler. Valsene drar ullen fra hverandre. Ullen kommer ut av maskinen som et tynt flor. Floren blir delt opp i tråder uten tvinn. Dette kalles forgarn. Forgarnet blir rullet, kalt forgarnsruller. Forgarn kan selges til strikking eller håndspinning, men det meste vil gå til maskinell spinning. Den ullen som skal bli til kamgarn, går gjennom flere prosesser, blant annet betraktelig mer strekking og kjemming.

Spinning

Spinnemaskin.
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter karding, eventuelt også kjemming og strekking, er ullen klar for spinning. Det foregår med håndtein eller rokk som når det gjøres som husflid, og med spinnemaskin i industrien. Industriell spinning gjøres med hurtigroterende spindler. Den gir sno (tvinn) til garnet. Mye garn selges som to- eller tretrådet garn. Slikt garn består av flere spunne enkelttråder som tvinnes sammen. Da blir ett-trådet garn satt over på en tvinnemaskin. Roterende spindler tilfører garnet den ønskede tvinnesno. Spinnesno og tvinnesno går som regel hver sin vei.

Garn som skal brukes til håndstrikking, blir hespet. Etter hesping blir garnet vasket for å få vekk spinnoljen som ble tilsatt i blandeprosessen. Garn som skal farges eller blekes, kan farges i hesper. Etter farging blir garnet tørket og luftet. Hvor fort disse prosessene går, har betydning for garnets mykhet. Garn som skal til vev og til strikkemaskin, blir lagt over på spoler. På spolemaskinen blir garnet tilført en liten mengde voks, slik at garnet skal gli lettere.

Binding

Ullpresse er viktig for transport. Vasking foregår ofte ikke samme sted som spinning.
Lisens: CC BY SA 3.0

Ullgarn må gis en binding for å bli til stoff. De eldste teknikkene for dette er veving, fletting og nålebinding. En nyere teknikk er strikking. Veving er den som har vært viktigst. Vevingen foregår enten som husflid eller på en ullvarefabrikk.

Etterbehandling

Etter at stoffet er tatt ut av veven, må det gjennom flere etterbehandlinger. De mange prosessene kalles dyeing and finishing på engelsk, farging og etterbehandling. Dette er både kjemiske og mekaniske prosesser som gjøres for å gi stoffet et karakteristisk utseende, forbedre stoffets egenskaper eller tilføre nye. Av alle prosessene i produksjonen av klær, er det disse som belaster miljø og klima mest. Et annet ord for etterbehandlinger er appretur, som kommer av fransk apprêter, 'gjøre i orden'.

Tørrappretur av ullstoffer:

  • Ruing er en prosess hvor roterende børster eller naturlige kardeborrer trekker fiberendene frem på overflaten slik at den får en lodden effekt og endrer lysbrytningen. Dette foretas også som forberedelse til valking. På harde stoffer rues ofte vrangen for å gjøre stoffet mer behagelig og varmere.
  • Skjæring foretas for å fjerne ujevne, utstående fibrer så tett inntil stoffoverflaten som mulig for å få en klar overflatestruktur. Skjæring etter ruing eller valking foretas for å få et jevnt fiberdekke på overflaten.
  • Sviing mot varme flater, eller med gass, gjøres for å få en ekstra klar og glatt overflate der mønsteret som dannes av trådene, kommer tydelig frem.
  • Pressing mellom plane, oppvarmede plater eller på sylindere uten å tilføre fuktighet, utføres for å gi en slett overflate med glans.
  • Dekatering er en dampbehandling under trykk som gjøres på ullstoffer for å redusere glans etter pressing, men som også bidrar til å dimensjonsstabilisere stoffet. Ved bruk av høyt trykk eller reduserende kjemikalier blir ullstoffer permanent fiksert.
  • Plissering tilfører stoffet små jevne permanente folder.

Våtappretur av ullstoffer:

  • Våtappretur gir fiber og stoffer nye egenskaper. Dette omfatter alt fra smussavvisning og antistatisk behandling til antibakterielle behandlinger, og kan gi beskyttelse mot nupper, insekter og mye mer.
  • Valking gjøres med en kombinasjon av vann, varme og basiske kjemikalier sammen med mekanisk bearbeiding. Det utløser spenninger, forbedrer grepet, øker stoffets tetthet og styrke. Ull kan bli tett og kraftig som i vadmel om den valkes mye.

Typer

Kvaliteten på ull varierer med hva slags dyr den kommer fra, rasen, individet, hvor på kroppen ullen har vokst, samt dyrets alder. Med kvalitet forstås en rekke ulike egenskaper som har betydning for hva ullen er best egnet til.

Dyrene som gir ull, har ulike typer hår:

  • Ullhår er den egentlige ullen. Ullhårene kan være mer eller mindre kruset, glatte, og deres tykkelse og lengde vil variere.
  • Underull er den kortere mykere ullen på geiter og sauer med dobbelt lag ull. Det lengre laget med hår kalles dekkhår eller ragg. Eldre raser sau og geiter har en slik dobbel fell. Klippes sauen, vil fellen bestå av begge typer ullhår, de kan da prosesseres sammen eller separeres. Dersom dyr ikke klippes, men ullen løsnes gjennom å gre den, vil det først og fremst være underull som løsner. Moderne raser har ikke ensartet ull i fellen, som betyr at alle hårene er omtrent like lange og tykke.
  • Marg finnes i midten av et ullhår. Den består av store, kantede celler. I grove hår kan margen gå som en streng gjennom hele håret. Marghår er hår med slik tydelig marg. Dette regnes som en ulempe fordi håret da blir mindre elastisk, mindre slitesterkt og vil ikke ta opp farge likt som andre fibre.
  • Dødhår er hår med spesielt mye marg. De er ofte lange, rette og stive. Dødhår er uønsket i ull til tekstilproduksjon.
  • Ragg er stive, lang hår uten krus. Ragg brukes om dekkhårene på geiter, men også andre dyr kan ha ragg.
  • Dyrehår er stive og grove, glatte og blanke.

Ullkvalitet

Ullkvalitet er et begrep som rommer flere faktorer. Ullklassifisering er et eget yrke, der man deler inn klippede ullfeller etter opprinnelse, renhet og finhet.

Mykhet

Mykheten er avhengig av tykkelsen på fiberen. Tynne fiber er mykest. Tykkelsen på fiberen måles i my eller um. Også andre forhold enn tykkelse påvirker mykheten.

Lengde

Lengden på fiberen er avhengig av type dyr, rase, hvor på kroppen ullen har grodd, samt hvor ofte den klippes. Fiberen kan også bli kortere gjennom slitasje eller skader. Generelt er lange fibre sterke og godt egnet til spinning. Dekkhårene på spælsau kan bli svært lange, noe som kan gjøre spinning vanskelig.

Slitestyrke

Slitestyrke er evne til å tåle slitasje i bruk. Ull av rasen norsk crossbred er særlig kjent for sin slitestyrke.

Krus

Krus er hvor krøllete ullen er. Mye krusning vil gi en elastisk fiber. Merinoull kan ha opptil tolv krusninger per centimeter, mens norsk ull bare har tre til fire.

Elastisitet

Elastisitet er evnen til å gjenvinne sin form etter å ha vært presset sammen eller strukket ut. Elastisitet er viktig for at plagg skal føre seg pent, og for at loen i et gulvteppe reiser seg opp igjen etter at et bordben blir flyttet. Elastisiteten er også viktig for varmen i et plagg. Ull har generelt svært god elastisitet.

Filtingsevne

Vevd ull kan filtes til stoffer egnet for en rekke produkter der vann og vindtetthet, formbarhet, tykkelse og struktur er viktig. filt kan formes og gis ulike strukturer
Lisens: CC BY SA 3.0

Filtingsevne er ullens evne til å danne et tettere, hardere og mer vann- og vindtett stoff. Filting oppstår ved hjelp av vann og mekanisk bearbeiding. Ull kan filte seg på dyret og gjør ullen vanskelig å bruke som tekstilfiber. Filting av ferdige ullprodukter kan være en ønsket eller uønsket, avhengig av hva ullen skal brukes til. En del ull som har god filtingsevne, slik som merino, kan behandles for å redusere denne, se superwash. Filtingsevnen er avhengig av skjellaget på ullhåret.

Glans

Glans er den måten lys reflekteres i fiberens overflate. Det er særlig overhudscellene som gir ullen glans. Mohair er særlig kjent for sin glans. Lanolin, det naturlige fettet som finnes i saueull, vil gi mer glansfylt ull. Glansen vil også påvirkes av etterbehandlinger og av slitasje.

Hvithet

Hvit ull har høyest pris fordi den er lettest å farge. Hvit ull er ikke hvit, men har en gyllen tone som omtales som sauehvit. Hvitest mulig ull har høyest pris.

Pigmentert ull er ull med en naturlig farge. Enkelte raser, som gammel spæl, kan ha et stort spekter av gråfarger, mot sauesort, via brunt til brunsort, samt kjølig blågrått. Interessen for sortering av ull på farge, slik at det naturlige pigmentet gir farge til det ferdige produktet, har økt på 2000-tallet. Det finnes i dag både ull som sorteres på farge, og pigmentert ull som blandes og farges oppå den naturlige fargen. Ull fra kamel har en varm brungul farge som i liten grad er farget over eller fjernet og derfor preger de ferdige produktene.

Forurensning

Kardebånd med synlige vegetabiler
Lisens: CC BY SA 3.0

Ull kan ha ulike forurensinger som gjør den mindre verdifull: Vegetabilsk forurensning er rester av planter, sagflis eller annen cellulose i ullen. Vegetabilene er et problem når ulla skal farges fordi de ikke vil ta fargestoff på samme måte som ull. Vegetabilene fjernes enten mekanisk under karding eller gjennom en kjemisk en prosess som kalles karbonisering. Det er en syrebehandling med saltsyredamper eller aluminiumklorid. Prosessen sliter samtidig på fiberen. I Norge, hvor dyr går på skogsbeite, blir det mye vegetabiler. Misfarget ull kan skyldes merking av dyret, eller urin, og kalles da urinbrent ull.

Ullens oppbygging

Ullhårene er kjemisk sett trådformede fortykkelser av overhudens hornlag. I hovedsak består ull av karbon. Sauer produserer lanolin (ullfett), som legger seg som en tynn hinne rundt hårene og beskytter dem mot vær og vind. Ullfiberen er bygd opp av keratin – en type proteiner som finnes i negler og horn, hår og ull, og som inneholder 17–20 ulike aminosyrer. Aminosyrene danner lange kjeder som er bundet sammen med peptidbindinger. I tillegg dannes det hydrogenbindinger, saltbindinger og cysteinbindinger (svovelbroer) på tvers av aminosyrekjedene. Keratinet i ullen kan ha to former, en skrueliknende alfastruktur og en bølgeformet, flakliknende betastruktur. I de krystallinske områdene, det vil si de områdene der molekylene er systematisk ordnet, kan keratinet veksle mellom disse to formene. Alfaformen er den naturlige for ull, og om den blir strukket, vil fiberen prøve å komme tilbake til utgangspunktet.

Ull er en svært komplisert fiber. Ullens reaksjon på varme, fuktighet, kjemikalier og mekanisk påvirkning skyldes blant annet de krystallinske forandringene fra alfastruktur til betastruktur, og de lett påvirkelige bindingene i de usystematiske, amorfe områdene.

Ull er ømfintlig overfor alkalier. Alkalier åpner peptidbindingene og bryter ned cysteinbindingene. Ullen blir da svekket. Er alkaliene sterke nok, kan ullen gå helt i oppløsning. Dette er grunnen til at ull aldri skal vaskes med vanlige klesvaskemidler. De er tilpasset bomull, som tåler alkalier godt og trenger slike vaskemidler for å bli ren.

Ullfibrenes oppbygging varierer, men som regel kan man skille ut tre forskjellige lag: marg, bark og overhudceller. Margen består av store, kantede celler med luftmellomrom. I tynne hår finnes ikke marg. Tydelig marg i ullfiber er en ulempe fordi fibrene blir sprø, lite slitesterke og får dårlig evne til å oppta farge, se dødhår. Overhuden består av meget tynne, flate celler som dekker barklaget som takstein eller skjell. Størrelsen og fasongen på overflatecellene har betydning for ullhårets glans og evne til å filte. Utenpå skjellene ligger en tynn hinne. Denne gjør fiberoverflaten vannavstøtende, men er gjennomtrengelig for vanndamp. Hos sauer finnes fettkjertler som skiller ut voks og fett, kalt lanolin, som legger seg på fibrene.

Møllskader

Ullfiber angripes av møll. Tidligere ble ull gjort permanent motstandsdyktige mot møllangrep ved bruk av spesielle impregneringsmidler. Møllsikring ble foretatt ved å behandle ullen med forskjellige giftstoffer, noe som har vært forbudt siden begynnelsen av 2000-tallet. Fordi en del strikke- og vevegarn har blitt liggende på lager hos produsenter eller forbrukere, er det fortsatt mulig å finne møllsikre garn.

Miljøproblemer

Det er stor uenighet omkring ullens miljøbelastning, og ull er godt egnet til å vise de ulike posisjonene og meningene som brytes i miljødebatt omkring animalske produkter. Det er flere store miljøspørsmål knyttet til ullproduserende husdyr.

  • Metan: For klimaet er metangassen fra dyrenes fordøyelsessystem en stor utfordring. Det er samtidig store ulikheter ut ifra hvordan dyrene lever, og hva de spiser.
  • Arealbruk: Dyrehold med beitedyr beslaglegger store arealer. I mange land er overbeite et stort problem. I Norge, derimot, er gjengroing av kulturlandskap problemet. Det varierer derfor i hvor stor grad beitedyrene bidrar til økt eller redusert artsmangfold, CO 2-lagring og ørkendannelse.
  • Miljøgifter kan brukes i produksjonen av ull i alle stadier av produksjonen. I produksjonen av råvaren brukes det kunstgjødsel under matproduksjon og kjemikalier for å beskytte dyrene mot insekter. Bruken av naturlig utmarksbeite reduserer bruken av kraftfor, og gjødsling av innmark og insektdrepende kjemikalier er ikke nødvendige alle steder. Bruken av miljøgifter i produksjonen varierer dermed veldig. Miljøgifter inngår i spinning, etterbehandling, farging av ull, som i all annen fiberproduksjon. Enkelte behandlinger er spesielle for ull. Andre etterbehandlinger er mindre aktuelle på ull enn andre fiber, for eksempel flammehemmende eller luktdempende behandlinger
  • Vask og levetid: Ull har mindre miljø- og klimabelastning i bruk, på grunn av lavere vaskehyppighet og enklere, mindre energikrevende vask. Dette skyldes at ull holder seg ren lenger, og at den slipper skitt lett i vask og dermed blir ren på lavere temperatur og med lite mekanisk bearbeiding. I tillegg brukes mange ullplagg lenge. I Norge er de eldste klærne i klesskapet ofte av ull (strikkegensere og bunader).
  • Ressursutnyttelse: Ull er bare ett av mange mulige produkter fra samme dyrehold. I EU kastes mesteparten av ullen fra sau. Dette er både et avfallsproblem og dårlig ressursutnyttelse. Å starte å bruke den vil ikke medføre noen økt miljøbelastning fordi det ikke krever at mer må produseres. I diskusjoner omkring miljøproblemer for ull må derfor alternativet også diskuteres. Mye ull utnyttes ikke. Dette gjelder ull fra både kjæledyr, husdyr og ville dyr.

Norsk ull er svanemerket som råvare, og mange av de nevnte miljøproblemene er ikke store. Vi har arealer nok for beite, mye av produksjonen foregår med lite bruk av kunstgjødsel og kraftfôr fordi sauene lammer om våren og mye beite derfor foregår på utmark om sommeren. Behandling med insektsmidler har ikke vært et stort problem, men bruken er økende, på grunn av økt forekomst av flått. Produksjonen kan likevel bli bedre gjennom arbeid med regenerativt landbruk der CO2 lagres i jorden, optimalisering av bruken av utmarksbeite og tilsvarende reduksjon i bruken av kraftfôr og kunstgjødsel.

Sammenligning mellom ull og andre fibre

Ull sammenlignes ofte med syntetiske fibre. Dette gjøres fordi polyester er den største av tekstilfibrene, mens akryl er den som brukes mest i direkte etterligninger av ull, for eksempel er «vegansk ull» laget av akryl. I praksis er dermed syntetiske materialer alternativet til ull. Polyester er den fiberen som den globale mote- og sportsindustrien fremholder som et av de grønnere alternativene. De mener at alpakka har langt større miljøbelastning enn polyester, og at ull også har mer enn dobbelt så høy miljøbelastning. Dette er et standpunkt med store konsekvenser og et standpunkt som vekker motstand. Det er derfor nødvendig å forstå hvordan de kommer frem til dette.

I sammenligninger av miljøbelastninger mellom produkter brukes et verktøy som kalles LCA, en forkortelse for Life Cycle Assessment, livssyklusanalyse. Dette er en metode for å skape et helhetsbilde av hvor stor den totale miljøpåvirkningen er under et produkts livssyklus fra råvareutvinning, via produksjonsprosesser og bruk, til avfallshåndtering, inklusive all transport og all energibruk i mellomleddene. For klær er det utarbeidet få livssyklusanalyser, og de inkluderer som regel ikke alle faser, slik de burde. De tar ikke høyde for de store forskjellene det er i produksjonen av naturfiber som ull i ulike land.

Basert på det som finnes av livssyklusanalyser, er det utviklet sammenligningsredskaper. Det største er utviklet av Sustainable Apparel Coalition (SAC) – en sammenslutning av alle de største produsentene av mote- og sportsklær globalt. Higg Index er nå privateid av Higg Co., og mye av informasjonen er ikke offentlig tilgjengelig. I Higg Index rangeres ull fra sau og alpakka som klima- og miljøverstinger, sammen med silke, mens de syntetiske materialene tillegges lav belastning.

Det er flere feil og mangler ved disse analysene. Negative sider ved plast, slik som at materialet ikke er nedbrytbart eller fornybart, er ikke regnet med. Analysen baseres ikke på en såkalt «full LCA», og dermed er problemene som de syntetiske fibrene skaper som avfall, ikke regnet med. Heller ikke bruksfasen er regnet inn. Fordi bruk ikke er regnet inn, er heller ikke mikroplast fra vask av syntetiske klær tatt med.

Naturmaterialer som ull har en svært variert produksjon. De tallene som er lagt inn i livssyklusanalysene, gjelder australsk merino. Dette er den største ullproduksjonen i verden, men er ikke representativ for norsk eller europeisk ull.

Beitedyr og utnyttelse av ull bidrar positivt til oppholdelse av åpne kulturlandskap og biologisk mangfold. Ullproduserende beitedyr finnes i marginale områder, mange steder driftet av urbefolkning og kvinnelige bønder fordi det oftest er de som ser ullens muligheter. Mangfoldet av husdyrraser og de landskapstypene de produseres på, eller de kulturene de er en del av, regnes ikke med som vesentlig for miljøpåvirkningen.

Det største problemet innen den globale tekstilfiberproduksjonen er overproduksjon. Mengden tekstiler på markedet har eksplodert siden 1980-tallet. Denne økningen skyldes de syntetiske fiberne, mens produksjonen av ull og andre naturfibre har holdt seg konstant.

En alternativ måte å diskutere miljø og ull på er å se på hva som kan gjøres for å forbedre miljøregnskapet i sammenheng med produksjonen og produktene, og ikke sammenligne fiber mot fiber. Vesentlige elementer vil da være en bedre ressursutnyttelse der all ull ivaretas på best mulig måte. Driftsformene kan forbedres slik at jorden lagrer CO2 og enda mer av produksjonen foregår på utmarksbeite. Produktene lages slik at de kan vare lenge og vaskes lite, og produksjonen tilvirkes nær der produktene skal brukes. Når de er utbrukte, går produktene inn i et lokalt kretsløp for gjenvinning.

Diskusjonen rundt miljøbelastningen av ull og andre naturprodukter viser at klima og miljø ikke bare er et spørsmål om CO2 og metan, men også et større spørsmål om hvordan produksjon skal organiseres. Dette omfatter spørsmål om urbefolkning, kjønn, kulturelt og biologisk mangfold samt småbønder kontra industrielt landbruk, bruken av biprodukter og ressursutnyttelse.

De verktøyene som så langt har vært utviklet, har ikke tatt høyde for at naturfibrene inngår i komplekse kulturelle og biologiske prosesser, ei heller at de er fornybare, noe syntetiske fibre ikke er. Tvert imot har verktøyene vært utviklet av en global mote- og sportsindustri, og på masseproduksjonens premisser.

Merkeordninger

Det er mange ulike initiativer og merkeordninger. Rangeland Health Index har blitt utviklet av Ovis21. Dette er en del av Savorys globale nettverk som også har utviklet Ecological Outcome Verification (EOV) og arbeidet med utvikling av beitesystemer for å forhindre ørkendannelser. Det finnes merkeordninger for Organic wool (OCS). Arbeid med lokal ull foregår flere steder ikke minst i Fibershed i California med kontakt og samarbeid globalt, også i Norge. Der arbeides det med klimagunstige ullprogrammer, med mål om å utvikle CO2-lagring på gårder med ullproduksjon. I Norge er ullen allerede merket med Svanen, et offisielt nordisk miljømerke.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berntsen, Sissel/Animalia 2018: Vi høster ull. Lærebok i saueklipping, ullhåndtering og ullklasifisering. ANIMALIA Fagtjensten for ull. Oslo.
  • Klepp og Tobiasson 2020: Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning. Oslo: Solumbokvennen.
  • Klepp og Tobiasson 2018: Norsk strikkehistorie. Haugesund: Vormedal Forlag.
  • Klepp og Tobiasson (2017) Ren Ull. Oslo:
  • Klepp, I.G. mfl. (2019) KRUS final report: Enhancing local value chains in Norway, SIFO Report No 8-19.
  • Morton W E and Hearle J W 2008: Physical Properties of textile fibres. – Manchester: The Textile Insitute
  • Søm: materialkunnskap 1995: Oslo: Yrkeslitteratur as.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg