Morsenøkkel fra Lennart Petterson og Co. Hoverberg, ca. 1920

Morsenøkkel av Telemuseet/digitaltmuseum.no. CC BY SA 2.0

Telegrafi, overføring av meldinger ved hjelp av et optisk eller elektrisk telegrafsystem.

Tidlig kunne det overføres svært enkle meldinger ved vardebrann eller røyksignaler, senere ved signalflagg eller semafor. Under napoleonskrigene ble det bygget en optisk klaff-telegrafkjede bl.a. langs kysten i Sør-Norge for varsling og beordring av kanonbåtflotiljen.

Den første som arbeidet med et telegrafisystem basert på elektrisk strøm var tyskeren S. T. v. Sömmering (1809). Hans system berodde på elektrisk strøms spalting av vann. Med Hans Christian Ørsteds oppdagelse av elektrisk strøms magnetiske virkning (1820) fremkom forskjellige forslag til elektromagnetiske telegrafsystemer, som bl.a. fikk utførelse i en nåletelegraf. Denne var basert på strømmens innvirkning på en magnetnål, og som etter forbedringer av Carl Friedrich Gauss og W. E. Weber, senere C. A. v. Steinheil, fremstod i praktisk brukbar modell 1837. Etter samme prinsipp utviklet W. F. Cooke, først alene, så i samarbeid med Charles Wheatstone, omtrent samtidig forskjellige nåletelegrafapparater. En annen serie telegrafapparater, visertelegraf, ble utviklet av Cooke og Wheatstone ca. 1840.

Amerikaneren Samuel Finley Breese Morse fremstilte i 1835 en modell av en telegrafmottaker etter elektromagnetiske prinsipper. Denne modellen har blitt benyttet helt frem til i dag. Da man opprettet det første telegrafsambandet i Norge (KristianiaDrammen, 1855), valgte man morsetelegrafen.

Et telegrafikretsløp basert på overføring av elektrisk strøm består i sin enkleste form av en spenningskilde (batteri), et senderapparat og et mottakerapparat forbundet med ledning.

Nøkkelen, som sender morsetegnene, er en vektstang som beveges mellom to kontakter og setter den ene eller andre kontakten i forbindelse med linjen som er forbundet med vektstangen. Mottakerapparatet består av en hesteskoformet elektromagnet. Lagret over magneten ligger en vektarm (anker) av jern som holdes i hvilestilling av en spiralfjær.

Når nøkkelen trykkes ned, sluttes strømkretsen fra spenningskilde over nøkkel, linje, elektromagnet til jord og tilbake til spenningskildens annen pol. Elektromagneten tiltrekker ankeret med en magnetisk kraft som er større enn fjærkraften, og ankeret beveges mot magneten.

Ankeret har forbindelse med en skrivemekanisme som setter en prikk eller strek på en papirstrimmel som føres fortløpende forbi skrivemekanismen med jevn hastighet. Strømmens varighet gjennom elektromagneten avgjør om det skrives en prikk eller strek på papiret.

På grunn av telegraflinjens resistans og andre elektriske egenskaper avhengig av linjens art, må en slik telegrafforbindelse være forholdsvis kort. Ved innføring av overdrag, et relé som mottar tegnene og sender dem videre fra ny spenningskilde, kan lengden økes betraktelig.

Med etableringen av radioteknikken kunne meldingene formidles ved radiotelegrafi. Slike systemer kunne nå over lange avstander, eksempelvis til havs, og de ble svært viktige for mobile enheter innen forsvar og skipsfart. Inntil satellittkommunikasjon overtok var skipstelegrafisten med blant mannskapet på større skip.

Innen amatørradiovirksomhet har også radiotelegrafi vært vanlig.

I telegrafalfabetet etter Morse angis hvordan de enkelte bokstaver og tall skal overføres som ulike sekvenser av korte og lange impulser («prikker og streker»), med et lite opphold mellom hvert tegn. Dyktige telegrafister kan klare å motta inntil ca. 120 tegn i minuttet ved lytting.

Fastlagte prosedyrer er gitt i internasjonale reglementer, som for å opprette kontakt (CQ – seek you) og kvittere for mottak (RRR – received) eller andre forhold som gjentakelse, staving og tall. Lange meldinger kunne systematisk deles opp (fragmenteres), og eventuelt sendes separate veier, for å gi bedre kvalitet.

Dette var den første teletjenesten som ble etablert og kom til å strekke seg sammenhengende over mesteparten av verden. Telegrafverket, forløperen til Telenor, bygde ut telegrafitjenesten over hele Norge. Dette innebar blant annet utbygging av et omfattende landsdekkende telegrafinett. Det ble opprettet telegrafkontorer, i likhet med postkontorer, der publikum kunne levere inn sine telegrammer. Mottatte telegrammer ble brakt ut av egne telegrafbud. Opp imot 1970-årene var det vanlig ved særskilte anledninger å sende «festtelegrammer» skrevet ut på vakre blanketter.

Gammelt telegrafsystem ble fra 1940-årene gradvis utfaset av automatiske fjernskrivere, som både opprettholdt telegramtjenesten og ble tilbudt forretningsdrivende å få installert hos seg selv. Fjernskriverne kunne kalle opp sentraler for å bestille kontakt med en ønsket annen fjernskriver. Dette ble den manuelle telekstjenesten, som fra 1960-årene ble automatisert.

Med datamaskiner og ulike datanett kom de forskjellige systemene for elektronisk meldingsformidling fra 1960-årene, både internt i bedrifter og offentlige tjenester. Etter hvert har e-post blitt den dominerende arvtager etter telegramtjenesten.

Optisk telegraf i form av ild- og røyksignaler har vært kjent fra langt tilbake og ble særlig brukt i forbindelse med krigshandlinger. Først på 1700-tallet ble det noen nevneverdig utvikling på den optiske telegrafs område ved konstruksjonen av Chappe-telegrafen. Det var brødrene Chappe i Frankrike som i 1790-årene utviklet et semaforsystem som ble etterlignet og tatt i bruk i mange land, vesentlig for militære og maritime formål.

Telegrafen besto av en mast som ble reist på naturlige høyder eller tårn. Masten var utstyrt med en svingbar tverrarm. Denne hadde i hver ende bevegelige tverrstykker. Et trinseverk og motvekter kunne bringe armen og tverrstykkene i forskjellige posisjoner og 196 signaltegn kunne dannes på denne måten. Betydningen var fastsatt og angitt i en kodebok. Signalene fra ett tårn ble observert i neste tårn, hvor meddelelsen ble mottatt, bekreftet og sendt videre. Den franske stat anla i 1793 en linje fra Paris til Lille (230 km) basert på denne metoden. Napoleon sendte etter samme prinsipp telegrammer 900 km i løpet av 15 min.

Etter idé fra Chappe-telegrafen, utviklet svensken Abraham Niclas Edelkrantz sin luketelegraf. Den første testen med den nye telegrafen ble gjort under nærvær av det svenske kongehuset 31. oktober 1794. Edelkrantz sin telegraf bestod av tre vertikale rammer. Den midterste rammen hadde fire svingbare luker, de to andre tre luker hver. Hver luke var festet til en aksel og kunne ha en horisontal eller vertikal stilling. Hver luke i en vertikal stilling angav et tall. Summen av de viste talltegnene fant man igjen i en tabell eller kodebok. Tilsammen ble det 1024 tegn.

De franske og svenske telegrafsystemene ble etterlignet i mange land. En forenklet utgave av den svenske telegrafen, den såkalte klapptelegrafen med 229 forskjellige signaler, ble brukt i Norge i perioden 1809–1814.

Lystelegrafens eldste form er signaler som ble sendt ved hjelp av sollys reflektert fra speil (1821, Carl F. Gauss' heliotrop). Senere ble den utviklet til å sende signaler ved hjelp av lyskastere med kunstig lys (heliograf) for bruk også om natten. Lystelegrafen har gjerne blitt benyttet i forbindelse med morsealfabetet, for eksempel i kommunikasjon mellom skip.

Akustisk telegrafi, i form av trommetelegraf har antagelig eksistert så lenge det har vært mennesker på Jorden. Akustisk telegraf brukes til dels fortsatt, for eksempel i form av sirenesignaler fra skip, luftvernsirener eller fløytesignaler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.