Telegrafi, overføring av meldinger ved hjelp av et optisk eller elektrisk telegrafsystem. Tidlig kunne det overføres svært enkle meldinger ved vardebrann eller røyksignaler, senere ved signalflagg eller semafor (fremdeles i marinen). Under Napoleonskrigene ble det bygget en optisk klaff-telegrafkjede bl.a. langs kysten i Sør-Norge for varsling og beordring av kanonbåtflotiljen.

Den første som arbeidet med et telegrafisystem basert på elektrisk strøm var tyskeren S. T. v. Sömmering (1809). Hans system berodde på elektrisk strøms spalting av vann. Med H. C. Ørsteds oppdagelse av elektrisk strøms magnetiske virkning (1820) fremkom forskjellige forslag til elektromagnetiske telegrafsystemer, som bl.a. fikk utførelse i en nåletelegraf. Denne var basert på strømmens innvirkning på en magnetnål, og som etter forbedringer av C. F. Gauss og W. E. Weber, senere C. A. v. Steinheil, fremstod i praktisk brukbar modell 1837. Etter samme prinsipp utviklet W. F. Cooke, først alene, så i samarbeid med Charles Wheatstone, omtrent samtidig forskjellige nåletelegrafapparater. En annen serie telegrafapparater, visertelegraf, ble utviklet av Cooke og Wheatstone ca. 1840.

Amerikaneren S. F. B. Morse fremstilte i 1835 en modell av en telegrafmottaker etter elektromagnetiske prinsipper. Denne modellen har blitt benyttet helt frem til i dag. Da man opprettet det første telegrafsambandet i Norge (Christiania–Drammen, 1855), valgte man morsetelegrafen.

Prinsipp. Et telegrafikretsløp basert på overføring av elektrisk strøm består i sin enkleste form av en spenningskilde (batteri), et senderapparat og et mottakerapparat forbundet med ledning. Nøkkelen, som sender morsetegnene, er en vektstang som beveges mellom to kontakter og setter den ene eller andre kontakten i forbindelse med linjen som er forbundet med vektstangen. Mottakerapparatet består av en hesteskoformet elektromagnet. Lagret over magneten ligger en vektarm (anker) av jern som holdes i hvilestilling av en spiralfjær. Når nøkkelen trykkes ned, sluttes strømkretsen fra spenningskilde over nøkkel, linje, elektromagnet til jord og tilbake til spenningskildens annen pol. Elektromagneten tiltrekker ankeret med en magnetisk kraft som er større enn fjærkraften, og ankeret beveges mot magneten. Ankeret har forbindelse med en skrivemekanisme som setter en prikk eller strek på en papirstrimmel som føres fortløpende forbi skrivemekanismen med jevn hastighet. Strømmens varighet gjennom elektromagneten avgjør om det skrives en prikk eller strek på papiret. Pga. telegraflinjens resistans og andre elektriske egenskaper avhengig av linjens art, må en slik telegrafforbindelse være forholdsvis kort. Ved innføring av overdrag, relé som mottar tegnene og sender dem videre fra ny spenningskilde, kan lengden økes betraktelig.

Radiotelegrafi. Med etableringen av radioteknikken kunne meldingene formidles ved radiotelegrafi. Slike systemer kunne nå over lange avstander, eksempelvis til havs, og de ble svært viktige for mobile enheter innen forsvar og skipsfart. Inntil satellittene begynte å overta for et par tiår siden var skipstelegrafisten med blant mannskapet på større skip. Innen amatørradiovirksomhet har også telegrafi vært vanlig.

Alfabet og prosedyrer. I telegrafalfabetet etter Morse angis hvordan de enkelte bokstaver og tall skal overføres som ulike sekvenser av korte og lange impulser ("prikker og streker"), med et lite opphold mellom hvert tegn. Dyktige telegrafister kan klare å motta inntil ca. 120 tegn i minuttet ved lytting. Fastlagte prosedyrer er gitt i internasjonale reglementer, som for å opprette kontakt (CQ - seek you) og kvittere for mottak RRR -received) eller andre forhold som gjentakelse, staving og tall. Lange meldinger kunne systematisk deles opp (fragmenteres), og eventuelt sendes separate veier, for å gi bedre kvalitet.

Telegraftjenesten. Dette var den første teletjenesten som ble etablert og kom til å strekke seg sammenhengende over mesteparten av verden. Telegrafverket, forløperen til Telenor, bygde ut telegrafitjenesten over hele Norge. Dette innebar blant annet utbygging av et omfattende landsdekkende telegrafinett. Det ble opprettet telegrafkontorer, i likhet med postkontorer, der publikum kunne levere inn sine telegrammer. Mottatte telegrammer ble brakt ut av egne telegrafbud. Opp imot 1970-årene var det vanlig ved særskilte anledninger å sende "festtelegrammer" skrevet ut på vakre blanketter.

Teknisk videreutvikling. Gammelt telegrafsystem ble fra 1940-årene gradvis utfaset av automatiske fjernskrivere, som både opprettholdt telegramtjenesten og ble tilbudt forretningsdrivende å få installert hos seg selv. Fjernskriverne kunne kalle opp sentraler for å bestille kontakt med en ønsket annen fjernskriver. Dette ble den manuelle telekstjenesten, som fra 1960-årene ble automatisert.

Med datamaskiner og ulike datanett kom de forskjellige systemene for elektronisk meldingsformidling fra 1960-årene, både internt i bedrifter og offentlige tjenester. Etter hvert er e-post via Internett blitt den dominerende arvtager etter telegramtjenesten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.