beite

Utmarksbeite er beite i naturlig vill vegetasjon, i skog og fjellterreng som ikke blir kultivert eller gjødslet. Utmarksbeite blir ofte delt inn i gruppene fjellbeite, skogsbeite, lyngheier, strandenger og hagemark, hvor de to første gruppene spiller størst rolle som fôrgrunnlag til husdyra.

• Les mer om utmark.

Innmarksbeite kan være både permanente og kortvarige. Eng kan også bli brukt som beite deler av sommerhalvåret, og til å dyrke vinterfôr resten av sommerhalvåret.

• Les mer om innmark.

Kulturbeite er permanent beite som er grøftet, dyrket og gjødslet.

Kortvarig beite brukes om eng som inngår som en del av omløpet på garden, med varighet som oftest fra 2-5 år.

I eldre tider foregikk mesteparten av mjølk- og kjøttproduksjonen på storfe og småfe på utmarksbeite om sommeren. Om vinteren ble dyra gitt bare livnæringsfôr. I mange områder, spesielt innlandsbygdene var utnyttinga av utmarksbeite nært knyttet til seterdrift. Utmarksbeite har nå betydning først og fremst til sau og geit, men blir fortsatt også brukt til ungdyr og slaktedyr av storfe. Beite på innmark hadde en sentral posisjon i mjølkeproduksjonen over hele landet, og er det fortsatt i enkelte områder som Jæren.

Lovgiving og retningslinjer for beite er regulert i beiteloven.

• lovdata.no: beiteloven