Keramikk. Restaurert keltisk vase fra siste århundre f.Kr. Historisk museum, Basel.

SCODE. begrenset

Keramikk er en fellesbetegnelse for produkter framstilt av masser som inneholder leire eller leirelignende materialer og gjort holdbare ved brenning. Som råstoffer brukes leire og kaolin (eng. china clay) og i tillegg en rekke naturlige eller raffinerte mineraler og et stort antall kjemikalier, særlig metalloksider.

Tilberedningen av masser, glasurer og farger er til dels forskjellig for de ulike typene produksjon. Det som er felles for alle er at råstoffene brukes i finkornet form og at massene gjennomgår en omhyggelig homogenisering, som regel ved at man tilsetter vann.

Når man lager keramisk håndverk kan dette fortsatt skje med håndkraft, som røring, elting osv., men det vanligste er at det skjer mekanisk. I den industrielle produksjonen blir det brukt et omfattende utstyr av blande- og eltemaskiner. Det er spesialfabrikker for glasurer, farger osv.

Hovedtrekkene i framstilling av keramikk er:

  • formgivning,
  • tørking, 
  • glasering og dekorering, samt 
  • flere brenninger.

Som håndverk hører framstilling av keramikk med blant de eldste menneskelige ferdighetene. Leirkar er kjent allerede fra tidlige steinalderkulturer. Mange av de opprinnelige metodene er fremdeles i bruk.

Det viktigste hjelpemiddelet i formgivningen er dreieskiva (pottemakerhjulet). Her formes leira med hendene. Gjenstanden dreies av bløt, plastisk leire og praktisk talt uten bruk av verktøy.

Etter at den er pusset av kan gjenstanden i halvtørr tilstand eventuelt bli dekorert med begitting (fr. engobe, eng. slip), hvit eller farget leire opprørt med vann til en flytende «velling». Så tørkes de for å gjennomgå en første brenning, oftest i ca. 900–1000 °C.

Etter brenningen kan overflaten dekoreres med såkalte underglasurfarger og gjenstandene blir så overtrekt med en gjennomsiktig glasur. Det blir også brukt gjennomsiktige, fargete glasurer og hvite eller fargete, dekkende glasurer. De dekkende blir gjerne dekorert med overglasurfarger. Så brennes gjenstanden igjen i en glasurbrenning for at farger og glasur skal smelte og binde seg til godset.

Den håndverksmessige metoden er mest brukt i framstilling av leirgods, ekte fajanse og steingods. For hvit fajanse, flint og forskjellige typer av porselen blir det oftere brukt en industriell produksjon. Den typiske produksjonsformen er utstrakt bruk av manuelt arbeid sammen med delvis automatisk maskineri.

Helautomatisk produksjon blir fortrinnsvis brukt i større industrienheter. Ved en vanlig industriell framstillingen av serviser og lignende formgir man først og fremst ved å bruke gipsformer som er støpt over en modell. Dekoren kan være i engobe, under- eller overglasurfarger. Den er da vesentlig basert på sjablon, stempel- eller trykkmetoder som er teknisk fullkomne. Ved siden av disse blir det brukt en del håndmalt dekor for mer eksklusive typer. Det blir både brukt under- og overglasurdekor. Underglasur er den mest holdbare, mens den siste, der fargene brennes fast på glasuren ved relativt lav temperatur, har et rikere fargeregister.

Som keramiske produkter regnes en lang rekke typer som er mest til teknisk bruk (se tabellen), der de mange typene fordeler seg etter godsets egenskaper.

Det skjelnes mellom lavbrent porøst gods og høybrent sintret gods. Innenfor disse gruppene skiller man igjen mellom hvitt og farget gods. Denne inndelingen faller sammen med den vanlige avgrensningen av hva hver enkelt bedrift framstiller. Det eksisterer en rekke overgangstyper i grenseområdene mellom hovedgruppene under. Produktene blir generelt mer holdbare jo høyere temperaturen er under brenning.

Brenningstemperaturen står etter hver enkelt hovedgruppe:

Farget leirgods (brennes på omkring 1000 °C)
Teglvarer og ildfaste produkter for teknisk bruk
Terrakotta (uglasert)
Keramikk (i smalere betydning)
Fajanse (ekte), f.eks. persisk, italiensk, norsk (Herrebøe)
Majolika, f.eks. spansk-maurisk, italiensk
Leirvarer (pottemakervarer)
Hvitt leirgods (1000–1200 °C)
Hvit fajanse
Flint
«Steintøy» (vanlig, men mindre korrekt betegnelse for flint)
Farget sintergods (1100–1400 °C)
Klinker (jernholdige, sterkt brunbrente leirer)
Steingods
Hvitt sintergods (1100–1450 °C)
Fritteporselen, f.eks. Gammel Sèvres, lavbrent
Benporselen (eng. bone china), lavbrent
Vitreous china, lavbrent
Feltspatporselen (ekte porselen), høybrent

Keramikk har spilt en betydelig rolle i brukskunsten innenfor de fleste kulturkretser. Europeisk keramikk fikk allerede i oldtiden rike impulser fra Egypt, Persia, Babylonia og andre vestasiatiske land, dels via Hellas (Kreta, Mykene), dels ved arabisk påvirkning, særlig over Spania.

Hellenske (greske) impulser influerte den lokale pottemakerkunsten i Italia før romertiden (etruskere, italikere, sikuler). I begynnelsen av renessansen møtte denne tradisjonen en spansk-maurisk påvirkning i en storartet blomstring.

Fra de mange tilvirkningsstedene i Italia (Faenza – Deruta og andre) bredte fajansekunsten seg på 1500- og 1600-tallet over resten av Europa. Fajansen var en forløper for porselenet.

Kinesisk keramikk, og særlig porselenet, som kom fra Kina, har vært beundret og etterlignet i mange hundre år. I Europa ble porselenets hemmelighet omsider oppdaget av J. F. Böttger i Meissen tidlig på 1700-tallet.

I Skandinavia har keramikk i historisk tid blomstret rikt, med størst utbredelse i Danmark og Sverige. I Norge var det særlig Herrebøe-fajansen og den trønderske pottemakerkunsten som hevdet seg.

I nyere tid har skandinavisk keramikk vunnet stadig større anerkjennelse. På verdensutstillinger og internasjonale mønstringer har norske keramikere oppnådd høye utmerkelser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.