keramikk

Keramikk. Restaurert keltisk vase fra siste århundre fvt. Historisk museum i Basel, Sveits .

av . Begrenset gjenbruk

Erik Pløen: Modellert vase med krystallglasur, 32 centimeter høy, brent i gassovn ved 1300 °C. Kunstindustrimuseet i Oslo. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Keramikk (Erik Pløen-vase) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Et av de mange populære steintøy-servisene fra den finske Arabia-fabrikken. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Keramikk (steintøy, Arabia) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Keramikk. Keramiker ved dreieskiven.

Keramikk (dreieskive) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Krukke i trønderkeramikk. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Keramikk (trønderkeramikk) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Flaske i Ming-porselen, med mønster i blått og hvitt, Kina. Victoria and Albert Museum, London. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Keramikk (Ming-porselen) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Keramikk er en fellesbetegnelse for produkter framstilt av masser som inneholder leire eller leirelignende materialer og gjort holdbare ved brenning. Som råstoff brukes leire og kaolin og i tillegg en rekke naturlige eller raffinerte mineraler og et stort antall kjemikalier, særlig metalloksider.

Faktaboks

Uttale
keramˈikk
Etymologi
av gresk ‘leire’

Historikk

Keramikk har spilt en betydelig rolle i brukskunsten innenfor de fleste kulturkretser. Europeisk keramikk fikk allerede i oldtiden rike impulser fra Egypt, Persia, Babylonia og andre vestasiatiske land, dels via Hellas (Kreta, Mykene), dels ved arabisk påvirkning, særlig over Spania.

Hellenske (greske) impulser influerte den lokale pottemakerkunsten i Italia før romertiden (etruskere, italikere og sikuler). I begynnelsen av renessansen møtte denne tradisjonen en spansk-maurisk påvirkning i en storartet blomstring.

Fra de mange tilvirkningsstedene i Italia (Faenza, Deruta og andre) bredte fajansekunsten seg på 1500- og 1600-tallet over resten av Europa. Fajansen var en forløper for porselenet.

Kinesisk keramikk, og særlig porselenet som kom fra Kina, har vært beundret og etterlignet i mange hundre år. I Europa ble porselenets hemmelighet omsider oppdaget av Johann Friedrich Böttger i Meissen tidlig på 1700-tallet.

I Skandinavia har keramikk i historisk tid blomstret rikt, med størst utbredelse i Danmark og Sverige. I Norge var det særlig Herrebøe-fajansen og den trønderske pottemakerkunsten som hevdet seg.

I nyere tid har skandinavisk keramikk vunnet stadig større anerkjennelse. På verdensutstillinger og internasjonale mønstringer har norske keramikere oppnådd høye utmerkelser.

Tilberedning av masser og glasurer

Tilberedningen av masser, glasurer og farger er til dels forskjellig for de ulike typene produksjon. Det som er felles for alle er at råstoffene brukes i finkornet form og at massene gjennomgår en omhyggelig homogenisering, som regel ved at man tilsetter vann.

Når man lager keramisk håndverk kan dette fortsatt bli utført med håndkraft, som røring, elting og så videre, men det vanligste er at det blir gjort mekanisk. I den industrielle produksjonen blir det brukt et omfattende utstyr av blande- og eltemaskiner. Det er spesialfabrikker for glasurer, farger og så videre.

Framstilling

Hovedtrekkene i framstilling av keramikk er:

  • formgivning
  • tørking
  • glasering og dekorering
  • flere brenninger

Som håndverk hører framstilling av keramikk med blant de eldste menneskelige ferdighetene. Leirkar er kjent allerede fra tidlige steinalderkulturer. Mange av de opprinnelige metodene er fremdeles i bruk.

Det viktigste hjelpemiddelet i formgivningen er dreieskiva (pottemakerhjulet). Her formes leira med hendene. Gjenstanden dreies av bløt, plastisk leire og praktisk talt uten bruk av verktøy.

Etter at den er pusset av kan gjenstanden i halvtørr tilstand eventuelt bli dekorert med begitting (fransk engobe, engelsk slip), hvit eller farget leire opprørt med vann til en flytende «velling». Så tørkes de for å gjennomgå en første brenning, oftest ved cirka 900–1000 °C.

Etter brenningen kan overflaten dekoreres med såkalte underglasurfarger og gjenstandene blir så overtrukket med en gjennomsiktig glasur. Det blir også brukt gjennomsiktige, fargede glasurer og hvite eller fargede, dekkende glasurer. De dekkende blir gjerne dekorert med overglasurfarger. Så brennes gjenstanden igjen i en glasurbrenning for at farger og glasur skal smelte og binde seg til godset.

Den håndverksmessige metoden er mest brukt i framstilling av leirgods, ekte fajanse og steingods. For hvit fajanse, flint og forskjellige typer porselen blir det oftere brukt en industriell produksjonsform. Den typiske produksjonsformen er utstrakt bruk av manuelt arbeid sammen med delvis automatisk maskineri.

Helautomatisk produksjon blir fortrinnsvis brukt i større industrienheter. Ved en vanlig industriell framstilling av serviser og lignende, formgir man først og fremst ved å bruke gipsformer som er støpt over en modell. Dekoren kan være i engobe, under- eller overglasurfarger. Den er da vesentlig basert på sjablong-, stempel- eller trykkmetoder som er teknisk fullkomne. Ved siden av disse blir det brukt en del håndmalt dekor for mer eksklusive typer. Det blir brukt både under- og overglasurdekor. Underglasur er den mest holdbare, mens den siste, der fargene brennes fast på glasuren ved relativt lav temperatur, har et rikere fargeregister.

Som keramiske produkter regnes en lang rekke typer som er mest til teknisk bruk (se tabellen), der de ulike typene fordeler seg etter godsets egenskaper.

Det skjelnes mellom lavbrent porøst gods og høybrent sintret gods. Innenfor disse gruppene skiller man igjen mellom hvitt og farget gods. Denne inndelingen faller sammen med den vanlige avgrensningen av hva hver enkelt bedrift framstiller. Det eksisterer en rekke overgangstyper i grenseområdene mellom hovedgruppene under. Produktene blir generelt mer holdbare jo høyere temperaturen er under brenning.

Typer

Brenningstemperaturen står etter hver enkelt hovedgruppe:

Porøst gods

Farget leirgods (brennes ved omkring 1000 °C)
Teglvarer og ildfaste produkter for teknisk bruk
Terrakotta (uglasert)
Keramikk (i smalere betydning)
Fajanse (ekte), for eksempel persisk, italiensk, norsk (Herrebøe)
Majolika, for eksempel spansk-maurisk, italiensk
Leirvarer (pottemakervarer)
Hvitt leirgods (1000–1200 °C)
Hvit fajanse
Flint
«Steintøy» (vanlig, men mindre korrekt betegnelse for flint)

Sintret gods

Farget sintergods (1100–1400 °C)
Klinker (jernholdige, sterkt brunbrente leirer)
Steingods
Hvitt sintergods (1100–1450 °C)
Fritteporselen, for eksempel Gammel Sèvres, lavbrent
Benporselen (engelsk bone china), lavbrent
Vitreous china, lavbrent
Feltspatporselen (ekte porselen), høybrent

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gaustad, Randi & Gunnar Danbolt: Samtidskeramikk : Norsk keramikk fra 1940 til i dag, 1990, isbn 82-09-10613-9, Finn boken
  • Olsen, Astrid & Rolf Simeon Andersen: Moderne antikviteter : Norsk keramikk, signaturer og merker 1900–1960, 2000, isbn 82-520-3279-6, Finn boken
  • Opstad, Lauritz: Norsk pottemakeri : 1600–1900, 1990, isbn 82-521-3507-2, Finn boken
  • Åse, Arne: Keramikk : metode og teknikk, 1995, isbn 82-7522-038-6, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg