Mexicogolfen

Bassenget har en enkel form, og skråner nedover til dyp på cirka 2000 meter. Det dypeste punktet, Sigsbeedypet, er målt til 5203 meter. Kontinentalsokkelen danner en nesten kontinuerlig «terrasse» rundt bukta med en bredde som varierer fra 40 til 320 kilometer. Den er breiest utenfor vestkysten av Florida og nord og vest for Yucatànhalvøya. Disse breie sokkelområdene består hovedsakelig av karbonatmateriale. Resten av sokkelen består av sand, silt og leiresedimenter. I skråningen oppstår begravde saltkupler på forskjellige dyp. Forekomster av olje og naturgass er forbundet med disse.

Gjennom Yucatánkanalen (1600 meter dyp terskel) strømmer vann inn i Mexicogolfen fra Det karibiske hav. Denne overflatestrømmen, kalt Yucatànstrømmen, varierer mellom 20 og 35 Sv (1 Sv = 1 million kubikkmeter per sekund). Fra nordspissen av Yucatànhalvøya går strømmen nordover, før den snur i retning mot Florida. På engelsk kalles denne havstrømsløyfen for The Gulf of Mexico Loop Current. Sirkulære strømmer bryter ut fra hovedstrømmen og beveger seg med urviseren i den nordøstlige delen av bukta. I den vestlige delen av bukta er det et uklart mønster; der er strømningene svakere. Intensiteten til disse strømmene varierer med årstid og vindforhold. Yucatànstrømmen er opphav til Floridastrømmen som går ut fra Mexicogolfen gjennom Floridastredet (800 meter dyp terskel) til Atlanterhavet der den flyter sammen med Antillerstrømmen og danner Golfstrømmen.

Vannet i Mexicogolfen er i overflaten stort sett varmt og salt. Lokalt reduseres saltholdigheten utenfor Mississippimunningen. Ved stor vannføring i Mississippi kan saltholdigheten nær munningen komme ned mot 14 psu, mens den ellers i golfen ligger på 36 psu. Tidevannet er beskjedent (0,5 meter) og heldaglig. Vindbølgene blir ikke særlig store (sjelden over fem meter). På grunn av det varme overflatevannet (på seinsommeren kan sjøtemperaturen overstige 30 °C), er det høy aktivitet av tropiske lavtrykk (orkaner) i området. De kan medføre en voldsom økning i vannstanden (stormflo på opptil fem til seks meter) langs kysten, særlig i nord, som kan forårsake katastrofale ødeleggelser. En av de mest kjente av disse etter årtusenskiftet er orkanen Katrina i 2005, som gikk særlig hardt utover byen New Orleans i Louisiana og omkringliggende områder.

USAs lave sørkyst er også svært utsatt for stigningen i vannstand på grunn av varmere klima, og fordi landmassene synker ettersom grunnvann og olje er blitt pumpet opp. Skiftende demografiske mønstre i USA har brakt millioner av nye innbyggere til regionen. Denne befolkningsveksten har økt etterspørselen etter ferskvann og ført til store mengder kloakk og industriavfall i havet. I tillegg har petroleumsaktivitet offshore ført til oljesøl som har begrodd flere strender og ødelagt mye av livet i havet. Aller mest kjent er Deepwater Horizon-ulykken i 2010. Landbruket langs Mexicogolfen har også ført til forurensing av havet gjennom kjemiske plantevernmidler, ugressmidler og gjødsel.

I de grunne havområdene i Campechebukta og langs sørkysten av USA er det stor aktivitet både innen fiskeri og utvinning av olje og naturgass. Om lag 20 prosent av USAs fangst av fisk tas i Mexicogolfen. Reker, krabbe, østers, rødsnapper (latin: Lutjanus campechanus), multe (latin: Mugil cephalus), hestmakrell, sverdfisk og flyndre er de vanligste artene som blir tatt opp.

Mexicogolfen er et av de viktigste områdene i verden for oljeutvinning til havs. Aktiviteten har holdt på siden 1940-årene, og titusenvis av oljebrønner ligger forlatt og uten ettersyn på havbunnen. Et tett nettverk av rør bringer naturgass og olje fra de aktive brønnene til de mange oljeraffineriene og petroleumslagrene langs kysten.

• Golfstrømmen
• hav
• petroleum
• Atlanterhavet
• Deepwater Horizon-ulykken