USA har i tiden siden koloniseringen tok til på 1600-tallet, hatt en sterk befolkningsvekst, som ved siden av høy naturlig tilvekst skyldes stor innvandring, særlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Ved nasjonens fødsel i 1776 var folketallet rundt regnet 3 millioner. Hundre år senere var tallet ca. 46 millioner, og ved 200 års-jubileet i 1976 hadde USA 218 millioner innbyggere. I 2000 var folketallet i landets 3142 counties anslått til ca. 281 mill. Tilveksten 1990–2000 var 1,1 % årlig, hvorav en stor del skyldes innvandring. I oktober 2006 passerte folketallet 300 millioner, og de spansk- eller portugisisktalende (hispanics) var blitt den største minoriteten med nesten 42 millioner eller ca. 14 %. Pr. 01.01.2015 viste estimater fra US Census at det var ca. 321 millioner innbyggere.Hispanics var fremdeles den største minoriteten med over 57 millioner (ca. 18 %).

Indianerne (Native Americans eller First Americans, som de gjerne kaller seg) bor i dag hovedsakelig i særskilte reservater, de fleste vest for Mississippi, og i byene, ofte konsentrert i egne kvartaler. Indianernes antall i det som nå er USA da Amerika ble kjent for europeerne i 1492, er et stridspørsmål blant ekspertene. Anslagene varierer fra 800 000 til flere millioner, men de fleste forskere heller i dag mot tall av størrelsesorden 1 mill. I forbindelse med europeernes kolonisering av landet ble befolkningen sterkt redusert, og nådde et lavpunkt ved slutten av 1800-tallet. I 1900 var antallet 237 000, i 1970 793 000, i 1980 ca. 1,4 mill., og i 1990 nesten 2 mill. Ved folketellingen i 2000 kunne en angi (ved folketellingen angir folk selv etnisk tilhørighet) tilhørighet til flere «raser», noe som kompliserer sammenligningene med tidligere målinger. Ca. 2,5 millioner anså seg å være "rene" indianere eller eskimoer (inuiter), mens over 4,1 millioner (1,5 % av USAs befolkning) oppgav indiansk eller eskimoisk herkomst kombinert med annen bakgrunn. Den sterke økningen i årene 1960–1990 skyldes i stor grad bevisstgjøring og stolthet over avstamning blant urbefolkningen, samt muligheten for å nyte godt av erstatningsbeløp for tapt land som en del stammer er blitt tilstått, snarere enn høye fødselstall. Ved folketellingen i 2010 var det over 2,9 millioner som oppgav ren indiansk eller eskimoisk herkomst og antallet med kombinert bakgrunn var vokst til over 5,2 millioner (1,7 % av USAs befolkning.)

I 2000 var ca. 35 mill. amerikanere over 65 år. Dette var en økning på 12 % siden 1990. Men for første gang vokste denne gruppen saktere enn den totale befolkningen, som økte med 13,2 % i denne perioden. I 2000 utgjorde gruppen 65–74 år ca. 53 % av eldregenerasjonen (65+), gruppen 75–84 år representerte ca. 35 %, mens ca. 12 % var over 85 år. Gruppen over 85 år representerte imidlertid den sterkeste veksten, med hele 38 %. I kontrast økte gruppen 65–74 år med bare 2 % (antallet i gruppen 65–69 år viste faktisk en nedgang på 6 %), som skyldes de lave fødselstallene i 1920- og 1930-årene. Kvinnedominansen var stor i alle gruppene over 65 år, totalt 20,6 mill. kvinner mot 14,4 mill. menn, og gapet var økende med alder. Den relative andelen av eldre i befolkningen var størst i sør- og veststatene.

Den første egentlige kolonisering med varig bosetning fant sted i 1607 med grunnleggelsen av Jamestown, Virginia. Senere ble New England kolonisert (fra 1620), og mellom disse områdene bosatte seg bl.a. nederlendere og svensker (New York og Delaware). På slutten av 1600-tallet var imidlertid hele østkysten fra Georgia til og med New England på britiske hender. På 1700-tallet fortsatte innvandringen, og folketallet økte fra rundt 210 000 i 1690 til 1,6 millioner i 1760 (i det engelske Amerika). I denne tiden kom andre nasjonaliteter med i innvandringen, først og fremst skotter, irer og tyskere. På begynnelsen av 1700-tallet startet for alvor transporten av afrikanske slaver til USA, nesten utelukkende til sørstatene. I 1750 hadde South Carolina dobbelt så mange svarte som hvite innbyggere.

Gjennom 1700-tallet var bosetningen begrenset til kystsletta. Appalachene utgjorde en barriere for koloniseringen vestover. Den franske bosetningen i Québec (grunnlagt 1608) og det spanske herredømme over Florida begrenset også bosetningens utbredelse henholdsvis nord- og sørover.

Den virkelig store innvandringsstrømmen kom først ut på 1800-tallet, etter Napoleonskrigene. Mens man i perioden 1783–1820 hadde en gjennomsnittlig årlig innvandring på noe under 7000, økte den til ca. 260 000 årlig i 1850-årene og 880 000 årlig i perioden 1901–1910. I enkelte år først på 1900-tallet oversteg innvandringen 1 million.

Ikke bare innvandrertallet, men også innvandrerbefolkningens etniske sammensetning gjennomgikk store endringer frem mot den første verdenskrig. 1871–80 kom 92 % av immigrantene fra Nord-, Vest- og Mellom-Europa, hovedsakelig Storbritannia, Irland, Tyskland og de nordiske land. 1891–1900 kom 52 % av de europeiske immigrantene fra Sør- og Øst-Europa (i perioden 1901–20 77 %). Samtidig med denne forskyvningen mot Øst- og Sør-Europa økte tallet på immigranter fra Asia, først med Kina som viktigste land (fra 1850-årene), senere fra Japan, Korea og Filippinene.

De første immigrantene slo seg hovedsakelig ned som jordbrukere. Innvandringen utover på 1800-tallet kom fra et Europa som for en vesentlig del var et agrarsamfunn. Dette skapte i USA en sterk etterspørsel etter jordarealer, og innvandringen kom således til å bli en avgjørende faktor for koloniseringen vestover. Koloniseringen vest for Appalachene startet for alvor like etter at statene ble uavhengige, men først mot slutten av 1800-tallet kan man si at det «ledige» jordbruksarealet i USA stort sett var tatt i bruk. Innvandringsstrømmen ble på denne måten etter hvert kanalisert til byene. Således fikk man et vesentlig innslag av sør- og østeuropeere samt asiater i byene, mens landsbygda helt ble dominert av folk av nord- og vesteuropeisk herkomst.

Den sterke immigrasjonen førte naturlig nok med seg en rekke problemer, og den skapte en god del misnøye som gav seg uttrykk i ganske sterke anti-immigrasjonsbølger, særlig i 1890-årene og under og etter den første verdenskrig. Disse stemningene var delvis et produkt av økt konkurranse på arbeidsmarkedet og på boligfronten, men også i noen grad betinget av fremmedfrykt og endog rasisme. Den serie av restriksjoner som ble innført i perioden 1882–1929, hadde da også som en hovedkonsekvens at mindre «ønskverdige» enkeltpersoner (mentalt syke, prostituerte og folk som kunne bli en byrde for det offentlige) og hele folkegrupper, orientalere og sør- og østeuropeere, ble holdt ute eller sluppet inn i mindre antall enn før. Den første gruppen som ble stengt ute, var kineserne, ved Chinese Exclusion Act 1882. I 1907 ble japanerne så godt som utestengt ved Gentlemen's Agreement mellom USA og Japan. Analfabeter ble nektet adgang gjennom Literacy Act i 1917, og i 1921 ble så et kvotesystem innført. Loven av 1921 satte et «tak» på innvandringen fra hvert enkelt land beregnet på basis av antallet (3 %) fra vedkommende nasjonalitetsgruppe i året 1910. I 1924 ble dette taket senket (til 2 %), samtidig som basisåret ble ført tilbake til 1890, og alle grupper orientalere ble ekskludert. Dette førte til en ytterligere begrensning i innvandringen fra Sør- og Øst-Europa, ettersom hovedstrømmen derfra antok store dimensjoner først etter 1890. Basisåret ble deretter endret til 1920 i loven som trådte i kraft i 1929.

Frem til 1965 ble det foretatt bare mindre endringer i immigrasjonslovene, vesentlig særordninger for flyktninger etter den annen verdenskrig og fra kommuniststater i Europa. Loven av 1965 erstattet kvotesystemet basert på nasjonalitet med kvotesystem for henholdsvis den østlige halvkule (med et tak på 20 000 fra et enkelt land) og den vestlige halvkule. I 1978 ble dette endret til et felles tak på 290 000, med et maksimum på 20 000 fra et enkelt land. To år senere ble den årlige kvoten senket noe, samtidig som Refuge Act skilte ut flyktninger fra vanlig immigrasjon. Det var særlig den ulovlige innvandringen fra Mexico som lå bak Immigration Reform and Control Act, som ble endelig vedtatt i 1986. De som kunne bevise at de hadde vært i landet før 1. jan. 1982, fikk oppholdstillatelse. Med Immigration Act 1990 ble en selektiv innvandringspolitikk igjen innført, idet en satte opp en egen kvote (140 000) med såkalte «økonomiske visa» for folk med tiltrengt ekspertise, samt for personer som kunne skaffe til veie arbeidsplasser. Likeledes fastsatte loven en spesiell kvote for nasjonaliteter som var blitt spesielt skadelidende pga. 1965-loven (f.eks. irer). Loven innførte også et bevegelig tak på immigrasjon for de neste årene, og innebar også amnesti for «udokumenterte» slektninger til immigranter som var blitt legalisert ved 1986-loven (i hovedsak meksikanere).

Kongressen har lenge arbeidet med ytterligere lovgivning som skal begrense og kontrollere innvandringen, særlig fra Mexico, og som samtidig tar sikte på å legalisere en del av de anslagsvis 11–12 mill. illegale innvandrere som i dag befinner seg i landet. President Bush la i 2006 frem flere forslag som innebar arbeidskontrakter, amnestiordninger og lignende, men forslagene møtte sterk motstand i kongressen. Følgelig ble de lagt til side til etter kongressvalgene i november 2006. Kongressen vedtok likevel å bygge et gjerde på 1126 km langs grensen mot Mexico, som presidenten sanksjonerte sensommeren 2006.

I tidsrommet 1820–1992 innvandret ca. 60 mill. mennesker til USA. Fra masseimmigrasjonen startet og frem til i dag har innvandringens karakter forandret seg i samsvar med bl.a. innføringen av nye lover, med endringer i økonomiske forhold, både i avsender- og mottagerland og med de fremskritt som er gjort med hensyn til kommunikasjonsmidler.

Den norskættede befolkningen bor særlig i den øvre Midtvesten (Iowa, Wisconsin, Minnesota, South Dakota, North Dakota) og i veststatene Montana og Washington, samt Texas og New York. Med unntak av New York har den norske bosettingen stort sett vært på landsbygda. Av etnisk konsentrasjon ellers kan nevnes det store innslaget av meksikanere i sørvest, italienere og irer på nordøstkysten, tyskere i et bredt belte fra Pennsylvania og gjennom Midtvesten og kanadiere i nord, særlig på New Englandskysten, og i Missisippideltaet (cajuns = acadians). Inntil de siste tiårene har innvandringen til sørstatene vært liten.

Den etniske sammensetningen av befolkningen viser også store regionale forskjeller. Før borgerkrigen (1861–65) bodde de fleste svarte i sørstatene. Etter avskaffelsen av slaveriet begynte en veritabel strøm av svarte til nordstatene, særlig til byene i øst. I dag utgjør svarte en uforholdsmessig stor andel av befolkningen i de fattige indre bydeler, skjønt stadig flere har flyttet ut til velstående forsteder. I en særstilling står District of Columbia (Washington), der befolkningen er overveiende ikke-hvit, og der de svarte utgjør omtrent to tredjedeler. I 1790 utgjorde de svarte ca. 19,3 % av befolkningen i USA, i 1930 ca. 9,7 % og i 2000 ca. 12,3 % eller 34,6 millioner. Hispanics utgjorde i 2000 35,3 mill. (12,5 %) og har gått forbi afroamerikanerne i antall. Hispanics utgjør imidlertid ingen «rasemessig» minoritet, men en språkbasert kategori.

Ellers utgjør kubanere og puertoricanere en viktig del av hispanics, henholdsvis i Miami (Dade County) og New York City. Puertoricanerne er amerikanske statsborgere, ettersom øyene er amerikansk føderalt territorium. I flere byer har det vært gnisninger mellom forskjellige etniske grupperinger, ofte som resultat av interessekonflikter (f.eks. på jobb- og boligmarkedet mellom svarte og spansktalende) eller etniske roller (f.eks. koreanske kjøpmenn i svarte boligstrøk i Los Angeles).

Innvandringen fra Asia, i hovedsak filippinere, japanere, kinesere, koreanere og vietnamesere, og fra stillehavsøyene har vært stor de siste tiårene. Disse har for det meste slått seg ned på vestkysten og utgjorde i 2000 ca. 4,2 % av befolkningen. Den store innvandringen av hispanics, hovedsakelig fra Mexico, har medført at disse nå er den største minoritetsgruppen.

Helt fra før USA ble en egen nasjon har tyngdepunktet i befolkningen stadig flyttet seg vestover. Fra 1790 til 1990 flyttet befolkningstyngdepunktet seg fra Baltimore ved Chesapeake Bay til Steelville, Missouri. Ved folketellingen i 1980 hadde det for første gang flyttet seg vestenfor Mississippielven. Fra tiden omkring den første verdenskrig og frem til slutten av den annen verdenskrig foregikk den markante folkeflyttingen fra landsbygda til byene. I 1920 fordelte befolkningen seg omtrent likt på by og land. Etter den annen verdenskrig begynte en ny trend, utflyttingen fra byene til forstedene, som pågikk med full styrke til først i 1970-årene. Fra slutten av 1950-årene begynte også en merkbar regional folkeforskyvning, fra nordøststatene og Midtvesten til sørstatene, «Solbeltet», de to sørligste rekkene av delstater. Denne trenden fortsatte inn i 1980-årene, da den ble bremset og i noen grad reversert av det økonomiske tilbakeslaget.

I tiåret 1981–90 økte folketallet i veststatene med 22,3 % og i sørstatene med 13,4 %, sammenlignet med det nasjonale gjennomsnittet på 9,8 %. En klar trend i tiåret 1981–90 var en «kontinental fortynning», en generell forflytting fra innlandet mot kysten, både i nord og sør. Hovedkonklusjonen på utviklingen 1960–93 er imidlertid at sør- og veststatene økte sin andel av befolkningen, fra 46,3 % (30,7 % og 15,6 %) til 56,4 % (34,7 % og 21,7 %).

I tiåret 1991–2000 økte folketallet med hele 32,7 mill. (13,2 %) nasjonalt, den største økningen på et tiår i USAs historie. (Relativt økte folketallet mest i 1950-årene, med 18,4 %.) Veststatene vokste raskest med 19,7 % og sørstatene med 17,3 %, mens i midtvesten økte befolkningen med moderate 7,9 % og i nørdøststatene med kun 5,5 %. Nevada vokste raskest med hele 66 %, mens Nord-Dakotas vekst var 0,5 %. I sør økte folketallet i Georgia mest, med 26 %, mens nasjonens hovedstad, Washington, avgav hele 5,7 %. I midtvesten økte Minnesota mest for 3. tiår på rad med 12 %. De fire regionene har nå henholdsvis 63,2; 100,2; 64,4 og 53,6 mill. innbyggere. I beltet langs grensen til Mexico var veksten 21 %, mens den langs den kanadiske grensen var kun 0,8 %. 1950–2000 økte sørstatene sin andel av befolkningen fra 31 til 36 % og veststatene fra 13 til 22 %, mens midtvesten tapte sin andel fra 29 til 23 % og nordøststatene fra 26 til 19 %.

Fra 2000 til 2010 var økningen i folketallet i prosent den laveste på et tiår siden 1930-årene, og omtrent på samme nivå som i perioden 1980-1990. Økningen for hele landet var ca. 27,3 millioner (9,7 %), og befolkningen var på ca. 308,7 millioner i 2010. Gjennomsnittet skjuler store regionale forskjeller: Sørstatene økte med 14,2 % og veststatene med 13,8 % mens midtvesten hadde en økning på 3,9 % og nordøststatene økte med 3,2 %. Sørstatene hadde i 2010 ca. 114,6 millioner innbyggere. Veststatene hadde ca. 71, 9 millioner, og passerte for første gang midtvesten, som hadde ca. 66,9 millioner, i innbyggerantall. I nordøststatene bodde det ca. 55,3 millioner innbyggere i 2010. Sørstatene og veststatene hadde til sammen 84,4 % av USAs totale befolkningsøkning i perioden.

Nevada var delstaten som vokste raskest i tiåret (35,1 %) fulgt av Arizona (24,6 %) og Utah med 23,8 %. Texas hadde den største nominelle økningen med ca. 4,3 millioner innbyggere, California fulgte nærmest med 3,4 millioner og Florida med 2,8 millioner. Den eneste delstaten med nedgang i folketallet mellom 2000 og 2010, var Michigan som hadde en reduksjon på ca. 55 000 innbyggere (0,6 %).

Som et resultat av den store mobiliteten har det vokst frem betydelige befolkningskonsentrasjoner (konurbasjoner) flere steder i landet. Den største, som gjerne går under navnet Megalopolis, strekker seg mot nord og sør fra New York City. Et annet tyngdepunkt er området omkring Chicago og et tredje er Los Angeles-regionen. Fremtidsforskere snakker om tre «megalopoler»: «Boshwash» (Boston–Washington, D.C.), «Chipitts» (Chicago–Pittsburgh) og «Sansan» (San Francisco–San Diego).

Som andre industriland har USA hatt en sterk vekst i den andelen av befolkningen som bor i eller omkring byer. Omkring 1920 bodde halvparten av USAs befolkning i byer. I 1990 bodde 75,2 prosent av befolkningen i urbane strøk (tettsteder med minst 2500 innbyggere), mens tallet i 2010 var 81,0 %. I 2014 var det 381 såkalte metropolomåder (Metropolitan Statistical Areas, fork. MSA, områder med over 50 000 innbyggere). Av disse hadde 54 over 1 million innbyggere og omfattet ca. 56 % prosent av befolkningen. I 2014 bodde ca. 25 % i metropolområder med minst 5 mill. New York var det største metropolområdet med ca. 20 millioner innbyggere.

By Delstat Innb. (2014)
New York City New York 8 492 000
Los Angeles California 3 929 000
Chicago Illinois 2 722 000
Houston Texas 2 240 000
Philadelphia Pennsylvania 1 560 000
Phoenix Arizona 1 537 000
San Antonio Texas 1 437 000
San Diego California 1 381 000
Dallas Texas 1 281 000
San Jose California 1 015 000
Austin Texas    913 000
Jacksonville Florida    853 000
San Francisco California    852 000
Indianapolis Indiana    849 000
Columbus Ohio    836 000
Fort Worth Texas    812 000
Charlotte North Carolina    810 000
Detroit Michigan    714 000
El Paso Texas    679 000
Seattle Washington    668 000
Denver Colorado    664 000
Washington District of Columbia    659 000
Memphis Tennessee    657 000
Boston Massachusetts    656 000
Nashville Tennessee    644 000
Baltimore Maryland    623 000
Oklahoma City Oklahoma    621 000
Portland Oregon    620 000
Las Vegas Nevada    614 000
Louisville Kentucky    613 000

Ved folketellingen i 2010 delte US Census befolkningen inn etter "Race" (rase) og "Ethnicity" (etnisitet). Begrepet Hispanic/Latino refererer til befolkning med opprinnelse i Spania eller Latin-Amerika, og er den raskest voksende folkegruppen i USA.

Tallene i tabellene nedenfor refererer til US Census sine estimerte cirkatall pr. 01.01.2015.

Rase Antall innbyggere. %
Hvite 248 320 000 77,4
Afro-amerikanere   42 440 000 13,2
Asiater   17 456 000   5,4
Indianere og inuitter     3 988 000   1,2
Hawaii og Oceania        746 000   0,2
Multi (minst to raser)     8 050 000   2,5
Etnisitet Antall innbyggere %
Hispanic/Latino (alle raser)   57 140 000   17,8
Ikke H/L (alle raser) 263 860 000   82,2
Befolkning totalt 321 000 000 100,0
Storbyområder (Metropolitan Statistical Areas), delstat(er) Innbyggertall (2014)
New York-Newark-Jersey City, NY, NJ, PA 20 100 000
Los Angeles-Long Beach-Santa Ana, CA 13 262 000
Chicago-Naperville-Joliet, IL, IN, WI   9 555 000
Dallas-Fort Worth-Arlington, TX   6 956 000
Houston-The Woodlands-Sugar Land, TX   6 490 000
Philadelphia-Camden-Wilmington, PA, NJ, DE, MD   6 051 000
Washington DC, MD, VA, WV   6 034 000
Miami-Fort Lauderdale-Pompano Beach, FL   5 930 000
Atlanta, Sandy Springs-Marietta, GA   5 614 000
Boston-Cambridge-Quincy, MA, NH   4 732 000
San-Francisco-Oakland-Fremont, CA   4 594 000
Phoenix-Mesa-Glendale, AZ   4 489 000
San Bernardino-Riverside-Ontario, CA   4 442 000
Detroit-Warren-Livonia, MI   4 297 000
Seattle-Tacoma-Bellevue, WA   3 671 000
Minneapolis-St. Paul-Bloomington, MN, WI   3 495 000
San Diego-Carlsbad-San Marcos, CA   3 263 000
Tampa-St. Petersburg-Clearwater, FL   2 916 000
St. Louis-St. Charles-Farmington, MO, IL   2 807 000
Baltimore-Towson, MD   2 786 000

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.