amerikanske urfolk

Samlebetegnelsen «indianer» har vært brukt om urfolk fra helt sør til helt nord på det amerikanske kontinentet. Til venstre Norman Goggley fra Anishinaabe-folket (USA) under en demonstrasjon i 2016. Til høyre en tz'utujil-mayakvinne (Guatemala) i tradisjonell drakt fotografert i 2015.
/SCANPIX.
Quechua- (kichwa-)kvinner på en planteskole for poteter i 3950 meters høyde i Andesfjellene i Peru. Poteten ble først avlet fram av disse kvinnenes forfedre for cirka 8-10 000 år siden. I dag benyttes rundt 800 potetsorter i Peru og rundt 5 000 over hele verden.
Av /Reuters/ NTB Scanpix.
Det foregår i dag det mye målbevisst politisk aktivitet blant urfolk over store deler av Amerika, gjerne hånd i hånd med en revitalisering av religion, tradisjoner, språk og kultur. Det er likevel store forskjeller mellom de ulike urfolknasjonene.
Av .
Fjær ble benyttet i hodeplagg hos mange amerikanske urfolk. Denne 1,16 meter høye fjærkronen av quetzal-fjær og edelstener skal etter tradisjonen ha vært båret av aztekernes konge Moctezuma II. Moctezuma ga den til den spanske erobreren Hernán Cortés for å ære den spanske kongen, habsburgeren Karl V, som også var tysk-romersk keiser i 1520. Den har derfor befunnet seg i Østerrike siden. Mexico krever den nå tilbake. (Bildet viser en kopi som er utstilt i Mexico.)

Amerikanske urfolk, før ofte beskrevet med ordet «indianere», er på norsk en fellesbetegnelse på de opprinnelige folkene som levde på kontinentene som europeerne kalte for Amerika.

Inuitter og aleuter, som er de opprinnelige folkene i de arktiske områdene i Canada og USA (Alaska), falt ikke inn under betegnelsen indianer og omtales nå som arktiske snarere enn amerikanske urfolk.

Amerikanske urfolk inkludert inuitter og aleutter omfatter i dag rundt 70 millioner mennesker fordelt på hundrevis av forskjellige grupper. De fleste bor i Mexico (26 millioner), deretter følger Bolivia (9,8 millioner), Guatemala (6 millioner), Peru og USA (5,2 millioner).

De amerikanske urfolkene har hatt stor, men ofte undervurdert betydning for Amerikas historie og identitet. De mange stedsnavnene som er hentet fra ulike urfolksspråk er blant de tydeligste eksemplene på dette.

Betegnelser

Kristoffer Columbus møter representanter fra lucayan-folket (taino) på øya San Salvador (Guanahani) i Bahamas 12. oktober 1492. Han trodde han var kommet til India og kalte innbyggerne der for indianere. Bildet er typisk for datidig europeisk romantikk.
Av /Library of Congress.

Den norske betegnelsen «indianer» er en avledning av det engelske indian, som ble brukt om både indere og amerikanske indianere. Denne flertydigheten kommer fra spansk hvor indio den gang betød person fra India. Da Kristoffer Columbus i 1492 kom til Karibia i sin jakt på en sjøvei til Asia trodde han at området han var kommet til var en del av India. Han kalte derfor folket han møtte for indios. Da man i Europa etter hvert skjønte at spanjolene var kommet til et nytt kontinent fikk det navnet «Amerika» etter den italienske geografen Amerigo Vespucci (1454–1512). Datidens beste kartografer i Tyskland og Nederland ønsket å unngå å bruke den spanske betegnelsen «Ny-Spania».

Etter spanjolene fulgte en rekke europeiske nasjoner opp med å erobre hver sine biter av Nord- og Sør-Amerika. Med tiden fikk de mange opprinnelige folkene på kontinentet en slags dobbel identitet. Først en som uttrykte tilhørighet til eget folk (eller nasjon) og dernest den som ble tilskrevet dem av kolonimaktene, nemlig tilhørighet til kategorien av alle som var der fra før, det vil si «indianerne». Etter at de amerikanske koloniene utover 1800-tallet etablerte seg som selvstendige nasjonalstater hvor de opprinnelige innbyggerne så godt som alltid ble stående nederst i samfunnet og ansett som tilbakestående, ble ordet indianer stadig mer belastet. I dag brukes derfor urfolk — indigenous eller indígena på henholdsvis engelsk og spansk — som fellesbetegnelsen på de folkene som kom til Amerika før europeerne.

Urfolksbegrepet oppfattes som nøytralt og endog positivt av de fleste som faller i denne kategorien, blant annet fordi den benyttes i internasjonal lov og dessuten av folk i lignende marginale situasjoner over hele verden. Mange amerikanske urfolk foretrekker dog å bli omtalt med sine egne navn på seg selv snarere enn et navn som kommer utenfra. Det samme gjelder de navnene som har kommet inn ved at kolonistene fra Europa tok i bruk et navn som ble opprinnelig ble brukt av en fiendtlig nabogruppe.

Mange ulike tradisjoner, filosofier og språk

Machu Pikchu i Andesfjellene i Peru ble anlagt som et krongods av inkaen Pachakutiq (1438-1472) i 1450. Stedet ligger på 2430 meter over havet, helt nord i inkaenes hellige dal Urubamba. Rundt 750 mennesker fra hele Peru levde her som tjenestefolk for Pachakutiq og hans familie. Spanjolene, som erobret inkariket fra Pachakutiqs sønnesønner i 1533, fant aldri stedet ettersom det ble fraflyttet i 1520. Dermed framsto ruinbyen som urørt da den ble gjenoppdaget i 1911. Som det best bevarte eksempel på inkaenes storslåtte arkitektur kom den på UNESCOS verdensarvliste i 1983.

Machu Pikchu
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Det går et markert skille mellom de folkene som baserte sine samfunn på jordbruk og de som levde av fangst, fiske og sanking. Bildet viser vinterjakt på bison hos yunesit'in-folket (Stone First Nation) i British Columbia, Canada.

Av /NTB Scanpix ※.

De amerikanske urfolkene kom opprinnelig fra Sibir via Beringstredet, som lå tørrlagt i flere perioder under siste istid. Det er usikkerhet om når, men mellom 16 000 og 13 000 år fvt. var begge de amerikanske kontinentene folkesatt. Før det hadde deres forfedre levd atskilt fra Asia for øvrig i cirka 25 000 år.

Da europeerne kom rundt år 1500 kan det ha vært tale om i alt 2000 ulike grupper med vidt forskjellig levevis og grader av samfunnsmessig kompleksitet. Genetisk var forskjellene små, men mangfoldet var enormt når det gjelder språk, skrift, religion, filosofi, rettsorden og ikke minst sosialt og politisk liv.

Det går et markert skille mellom de gruppene som baserte sine samfunn på ulike typer jordbruk og de som levde av fangst, fiske og sanking. Denne forskjellen tilsvarer det historiske skillet som er kjent som den neolittiske revolusjon, altså jordbrukets inntreden i menneskenes historie. To av de stedene i verden hvor dette først skjedde ligger i Amerika, nemlig i Andes og Mesoamerika. I begge tilfeller la kultiveringen av mais grunnlaget for statsdannelser, imperiebygging og høy folketetthet. Utenom disse to områdene fortsatte den amerikanske urbefolkningen å bestå av relativt små grupper med unntak av mindre komplekse jordbrukssamfunn i det sørøstre USA, Karibia og det sørvestre Sør-Amerika (Paraguay).

Europeisk kolonialisering og kristen misjon

Mens Columbus’ ferd til Amerika sett fra Europa var en stor oppdagelse og begynnelsen på en ny verden, var den fra et amerikansk urfolks-ståsted en aggressiv invasjon og en total erobring av deres land. Nær sagt alle europeiske stater — Spania, Portugal, England/Skottland, Frankrike, Nederland og Russland, samt Sverige og Danmark/Norge deltok. Spania bygde et imperium med base i lokale imperier i Mesoamerika og Andes. England og Frankrike etablerte nybyggerkolonier i Nord-Amerika. Nesten alle omgjorde en eller flere øyer i Karibia til en lukrativ sukkerprodusent for sitt eget land.

I løpet av de første 150 årene etter erobringen ble den amerikanske urbefolkningen sannsynligvis redusert med så mye som 90 prosent. Den enorme nedgangen skyldes ikke bare krig og massakrer fra kolonistenes side, men først og fremst sykdommer fra «den gamle verden» som kopper, kolera, gul feber, kikhoste og meslinger. Den amerikanske urbefolkningen hadde ikke resistens mot disse sykdommene. I Karibia, California, Ildlandet og en del andre steder ble urbefolkningen fullstendig utryddet gjennom regelrette folkemord.

Erobringene skjedde ikke uten motstand, men bare ytterst sjelden maktet de beseirede å alliere seg i noen felles kamp mot inntrengerne. Det var vanligere at forskjellige grupper av urfolk allierte seg med grupper av nyankomne europeere for å beseire rivaler eller fiender. Det fantes eksempler på en type fredelig sameksistens — som mellom mapucher og spanske kolonister i Chile — men den varte bare så lenge begge sider var jevnbyrdige i krigsteknologi. Kolonistene sloss også ofte mot hverandre. For eksempel forsynte England gjerne grupper under spansk herredømme med våpen. Både «europeere» og «urfolk» er ettertidens kategorier.

De to republikkene i spansk Amerika

Aztekerne (mexicaene) dominerte store deler av det nåværende Mexico da de spanske erobrerne kom i 1519. Tegningen viser en scene fra det spanske felttoget fra kysten opp til Mexicodalen. I byen Cholula hadde aztekerne planlagt et bakhold, men det ble avslørt av spanjolenes forbundsfeller fra Tlaxcala. Dermed slapp spanjolene ubeseiret inn i hovedstaden Tenochtitlán og tok Moctezuma II til fange. Etter seieren laget tlaxcalanerne en billedbok om erobringen, det såkalte Lienzo de Tlaxcala, som gave til den spanske kongen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Med utgangspunkt i Columbus’ ferd ble det Spania som koloniserte de største gruppene blant Amerikas urfolk, det vil si statsdannelsene i Mesoamerika (Azteker-riket) og Andes (Inkariket). Gjennom de såkalte nye lovene fra 1549 skulle de erobrede områdene omskapes til et nytt og kristent «Ny Spania». Ordningen besto i at befolkningen på landsbygda ble tvangsflyttet («reducido») inn til «indianske» landsbyer, såkalte reducciones, mens spanjolene selv skulle bo i de nye byene de selv anla.

Meningen med å etablere atskilte bosetninger var å lette innkrevingen av tributt (skatter og pliktarbeid) til kongen så vel som å lette misjonsarbeidet. Forskjellige katolske ordener (særlig fransiskanere og dominikanere, men også jesuitter) fikk i oppdrag å organisere tvangsflyttingen. Urbefolkningen skulle leve nær kirker og klostre. Tributtinnkrevingen ble overdratt til en encomendero (godseier med forvaltningsoppgaver) som skulle påse at urbefolkningen levde et kristent liv. Dette patriarkalske systemet med atskilt forvaltning av spanjoler og «indianere» ble etter hvert kjent som «de to republikker».

I kjølvannet av Den franske revolusjonen og napoleonskrigene gjorde de spansktalende kolonistene opprør mot kongen i Madrid. Rundt 1820 var spansk Amerika blitt omformet til 20 selvstendige republikker. Urfolkenes posisjon innen dette nye statssystemet varierte noe, men generelt kan en si at samtidig som de store krongodsene (encomiendas) ble omgjort til privat eiendom (haciendas) så fortsatte urbefolkningen å leve som fattige småbønder nederst i samfunnet.

Reservater

Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde urfolkene i Nord-Amerika mistet det meste av sine områder. Resten ble tildelt små reservater. Bildet viser innkjøringen til Duck Valley-reservatet på grensen mellom Idaho og Nevada i USA. Duck Valley er et av et dusin reservater i denne regionen som ble opprettet mellom 1877 og 1911 for shoshoner (samt mindre grupper av andre beslektede urfolk) etter at fangstmenn og nybyggere fra det østre USA hadde presset dem vekk fra sine opprinnelig områder. Den amerikanske hæren spilte en viktig rolle i koloniseringen av den nordvestre delen av USA ved å krige mot alle grupper som satte seg til motverge. 410 shoshoner mistet livet i Bear River-massakren i 1863.

I Nord-Amerika tok koloniseringen en svært forskjellig form. De jakt- og sankerbaserte samfunnene her lot seg ikke innrullere som undersåtter i et imperium. Nybyggerne fra England og Frankrike og etter hvert hele Europa så heller ikke seg selv som en type ny adel, men snarere som en type mer siviliserte mennesker som Det guddommelige forsyn hadde gitt rett til å overta landet fra de primitive. Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde urfolkene miste det meste av sine områder. Resten ble tildelt små reservater i USA og Canada, ofte langt fra det opprinnelige hjemlandet. De ble påtvunget traktater av myndighetene hvorigjennom de mistet sin suverenitet, om de enn kunne utøve et visst indre selvstyre i pakt med egne tradisjoner.

Foruten at innvandrerne la beslag på nær all dyrkbar jord var hovedgrunnen til tvangsforflytningene på slutten av 1800-tallet økonomisk. Gjennom stadige brudd på inngåtte avtaler og med militær makt bemektiget nasjonalstatene seg urfolkenes ressursrike områder. Reservater ble hovedsakelig opprettet i svært ressursfattige regioner.

Parallelt med marginaliseringen av urfolkene gjennomgikk erobrerne selv store samfunnsendringer da industrialiseringen og moderniseringen skjøt fart utover 1900-tallet. Disse teknologiske endringene har også i stor grad forandret samfunnene til urbefolkningen.

Misjon og revitalisering

Misjon og kolonisering gikk hånd i hånd. Bildet puritaneren Thomas Mayhew, en av de 20 000 engelske puritanske kolonistene som kom til Massachusetts i 1620-årene. Som guvernør i en av bosetningene markerte Mayhew seg ved å utvikle fredfylte relasjonene med de opprinnelige innbyggerne, wampanoag-folket. Han lærte språket deres, preket blant dem og lot høvdingene beholde jurisdiksjonen over dem som gikk over til kristendommen. Dette gjorde inntrykk og Thomas og hans sønn av samme navn er gått inn i europeisk misjonshistorie som gode eksempler.

Av /NTB Scanpix ※.

Inti Raymi'rata ("solfestivalen" på quechua-språk) er i dag en årlig friluftsteaterforestilling i Cuzco i Peru. Etter tradisjonen ble festivalen grunnlagt av inkaen Pachakutiq i 1412 som en seremoni til ære for solguden Inti som var inkaenes hovedguddom. Feiringen ble forbudt av den spanske kolonimakten i 1535. I 1944 gjenoppsto Inti Raymi som friluftsteater bygd over kronikøren Garcilaso Incas fremstilling av det inkatiden. Festivalen finner sted 24. juni (vintersolverv på den sørlige halvkule) og trekker store mengder turister. Inti Raymi er også en religiøs markering til ære for solen mange steder i Andes og faller gjerne sammen med markeringen av Johannes Døperens dag.

Av .
Lisens: CC BY ND 2.0

For urfolk har kristen misjon, først i form av katolske misjonærer i spansk og portugisisk Sør-Amerika, og senere protestantisk, medført at man har vært utsatt for vedvarende ideologisk krigføring siden 1500-tallet. Dette har resultert i motstand i form av flere revitaliseringsbevegelser etter at den militære kampen var tapt. Mest kjent er den såkalte dansesyken (taki unkuy) i Andes i 1560-årene og «åndedansen» i USA rundt 1890. Tro på at man kan danse seg inn i en verden der undertrykkerne ikke lenger finnes (millenarisme) er også kjent fra religionskrigenes Europa på 1500-tallet.

1900- og 2000-tallet

Den amerikanske urbefolkningen består i dag av rundt 70 millioner mennesker. Mange kulturer og språk har forsvunnet eller er i ferd med å forsvinne. Mens mange urfolk ble utsatt for folkemord i løpet av erobringstiden og kolonitiden har andre blitt assimilert. Gjennom å skifte til europeisk livsstil og språk, eller ved inngifte, er de i dag en del av den alminnelige befolkningen, ofte kalt mestiser. Imidlertid finnes det fremdeles til dels store urfolksgrupper og flere er større i dag enn før erobringen. Enkelte urfolk har ikke bare klart å bevare sitt særpreg og mange av sine tradisjoner, religion, filosofi og språk, de har også funnet nye tilpasninger.

Med unntak av Argentina og Uruguay utgjør urfolk en større del av befolkningen i Latin-Amerika enn i Nord-Amerika. Særlig i Mexico og Guatemala, samt i Andes (Bolivia, Peru og Ecuador) finnes regioner som helt eller hovedsakelig er bebodd av bønder med egne språk og religiøse tradisjoner. I takt med den alminnelige moderniseringen av de latinamerikanske nasjonalstatene har det også blant denne ikke-spansktalende bondebefolkningen vokst fram moderne sivilsamfunnsorganisasjoner som har blåst til kamp mot alle former for dominans og undertrykking.

Den første generasjonen av disse oppsto i Chile og Mexico (samt USA) mellom 1910 og 1920, men de ble ofte kooptert inn i alminnelige, sosiale reformprogrammer. Fra 1970-tallet av kan en imidlertid snakke om en verdensomspennende kulturell revitalisering og urfolksoppvåkning med sterkere vekt på det kulturelle enn det sosiale. Utover 1990-tallet førte dette til at stadig flere latinamerikanske (og europeiske) land erklærte seg som multikulturelle.

Således foregår i dag det mye målbevisst politisk aktivitet blant urfolk over store deler av Amerika, gjerne hånd i hånd med en revitalisering av religion, tradisjoner, språk og kultur. Det er likevel store forskjeller mellom de ulike urfolknasjonene. En fellesnevner for disse aktivitetene er et ønske om mer selvbestemmelse i form av territoriell eller kulturell autonomi og særskilte rettigheter innen nasjonalstaten. Størst grad av politisk selvstyre finnes blant Kuna-folket i Panamá og inuittene i Nunavut-territoriet i Canada.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Brown, Dee: Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, 1974
  • Davis, Mary B., red.: Native America in the twentieth century: an encyclopedia, 1994
  • Hoxie, Frederick E., red.: Encyclopedia of North American Indians, 1996
  • Josephy, Alvin M., Jr.: The Indian Heritage of America, rev. ed., 1991
  • Wilson, James: Jorden skal gråte: USAs historie med indianernes øyne, 2007 (Spartacus billigbok)

Kommentarer (2)

skrev Lars Hallstrøm Eriksen

Inkluderer begrepet "amerikanske urfolk" også inuittene? Ref.: https://snl.no/Canada
Fjerde avsnitt: "Den opprinnelige bosetningen i Canada var inuitter og indianere."
(Jeg sender inn forslag på den artikkelen om å endre "indianere" til "amerikanske urfolk".)
Ref. også: https://snl.no/inuitt
Slutten av første avsnitt: "Av alle opprinnelige amerikanere erinuitt de mest asiatiske i fysisk type, språk og generell tilpasning. De er også den eneste folkegruppen som har representanter på begge sider av Beringstredet. I 2000 var det i overkant av 2000 inuitter i Russland, ca. 50 000 i Alaska, 35 000 i Canada og 50 000 på Grønland."

svarte Mari Paus

Hei, Lars! Jeg er ikke helt sikker på hva som blir riktig her, men det er jo uansett snakk om urfolk i Amerika. Artikkelen bør absolutt omtale inuitter og lenke videre. Jeg har videresendt spørsmålet ditt til fagansvarlig som vil se nærmere på det. Takk for spørsmålet! Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg