Bananplante med bananklase og blomster. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Banan er frukten av den dyrkede bananplanten, Musa x paradisiaca og andre arter i bananslekten. Banan er en av verdens mest produserte spisefrukter i vekt. Det fins over tusen banansorter. Disse kan vi dele inn i to hovedtyper: spisebanan og kokebanan.
Banan brukes av og til også som navn på selve bananslekten, altså planteslekten Musa i bananfamilien.
Arten stammer fra tropisk Asia. Den har vært dyrket helt fra forhistorisk tid, og allerede i sanskrit finnes det navn på flere former av den. Fra India ble bananen spredt til øyene i store deler av Stillehavet. Den kom siden til Madagaskar og tropisk Afrika og i nyere tid til Karibia, Sør-Amerika og Mellom-Amerika.
Frukten er botanisk sett et bær. Hos ville arter inneholder bæret en mengde ganske store frø. Dyrkede bananer er normalt partenokarpe, det vil si at frukten er uten frø og er kommet til uten at blomsten er blitt pollinert. Dyrkede bananer formeres fra rotskudd eller ved vevskultur.
Det er over tusen kultivarer (sorter) av banan. Avhengig av hvordan frukten brukes, er det to hovedtyper: spisebanan og kokebanan (også kalt melbanan).
Spisebanan har normalt grønt skall som blir gult ved modning, og søtt fruktkjøtt. Den spises vanligvis rå, men kan også varmebehandles; grilles eller stekes.
Kokebanan kan ikke spises rå, men må varmebehandles; kokes, grilles, bakes, eller frityrstekes. Den har grønngult skall som sitter godt festet til det faste fruktkjøttet.
Kultivarene av banan har normalt flere enn to kromosomsett (de er polyploide). De fleste kultivarene stammer fra artene Musa acuminata og Musa balbisiana, enten fra én av dem eller fra krysninger mellom dem. En fellesbetegnelse på krysningene er Musa x paradisiaca. Før en forstod at de var krysninger, fikk flere av dem artsnavn som Musa paradisiaca, Musa sapientum og Musa cavendishii. Denne navngivningen av dyrkede bananer er nå forlatt. I stedet deler en kultivarene inn i grupper etter antall kromosomsett fra foreldreartene og angir dette med bokstavene A (M. acuminata) og B (M. balbisiana). Vanligst er triploide kultivarer (med tre kromosomsett), men diploide (to kromosomsett) og tetraploide (fire kromosomsett) forekommer også.
AAA-gruppen (med tre kromosomsett fra M. acuminata): Til denne gruppen hører kultivarene som er vanligst i europeiske og nordamerikanske butikker, ‘Grand Naine’ og ‘Dwarf Cavendish’. Den småvokste ‘Dwarf Cavendish’ klarer seg godt i vind og dyrkes blant annet på Kanariøyene. Den kalles gjerne dvergbanan eller kanaribanan. Den har feilaktig vært referert til som en egen art, Musa cavendishii. Til gruppen hører også ‘Red Dacca’ som er rød og har tykt skall og ‘Gros Michel’ som dominerte det europeiske og nordamerikanske markedet frem til 1960-tallet da soppsykdommen panamasyke slo ut avlingene.
AAB-gruppen (med to kromosomsett fra M. acuminata og ett fra M. balbisiana). Til denne gruppen hører kultivaren ‘African Rhino Horn’ (trolig verdens største banan) og mange kultivarer av kokebananer. Også ‘Silk’ som er en av de vanligste dyrkede kultivarene i Sørøst-Asia hører til denne gruppen.
Tekstilbanan, også kalt fiberbanan, Musa textilis, fra Filippinene har uspiselige frukter, men leverer manilahamp.
Banan, og særlig kokebanan, er en viktig næringskilde i tropene. Banan inneholder vitaminene A og C. Spisebanan og kokebanan gir relativt mye energi, henholdsvis 380 og 552 kilojoule per 100 gram, først og fremst fra karbohydrater. De inneholder også noe kostfiber. Innholdet av kalium er høyt, henholdsvis 395 og 500 milligram per 100 gram. Banan er også rik på betakaroten, 198 mikrogram per 100 gram.
Bananer dyrkes i enorme plantasjer. Plantene, som enten er rotskudd eller fra vevskultur, settes med en tetthet på 1500 til 2000 planter per hektar. Innhøsting skjer etter 9-14 måneder, og planten har da typisk en klase på 20-40 kg. Etter innhøsting skjæres planten ned og fjernes for å hindre spredning av plantesykdommer.
Plantesykdommer er et stort problem i bananproduksjon. Viktige grunner til dette er at bananplantasjene består av én klon (kultivar) slik at alle plantene er like utsatte når en sykdom utvikler resistens. Videre benyttes vekselbruk i liten grad slik at sykdommer over tid kan bygge seg opp i et område. Sykdomsfritt plantemateriale fra vevskultur, resistente kultivarer og vekselbruk er mulige tiltak mot plantesykdommer, men bruken av pesticider i bananproduksjon er enorm og utgjør et svært stort problem både for plantasjearbeidere og miljø. Hyppig forekomst av blant annet hjerneskader og fosterskader er veldokumentert i områder med bananplantasjer. Mange studier har også dokumentert hvordan pesticider fra bananplantasjer ødelegger dyrelivet i vassdrag. Plastposer brukes for å beskytte bananplantenes fruktstander under utvikling. Spredningen av plast fra bananplantasjer utgjør et alvorlig problem for dyrelivet i elver og i havet.
Bananer blir høstet før de er modne, og transporten skjer vanligvis i kjølerom. De plasseres i bananmodnerier hvor det tilsettes etylen som fremskynder og synkroniserer modningsprosessen.
Store norske leksikon
Kommentarer (2)
skrev Finn Bjørnå
I bildeteksten (nederste bilde) omtales bananplanten som 'Banantre'. Siden bananplanten botanisk sett er et gras - er det nok best å omtale det som 'bananplante'. Bananplanten har ingen strukturer som vi forbinder med trær (lignifisering etc.); ei heller med palmer. I folkelig omtale snakkes det ofte om bananpalmer - men palmefamilien omfatter ikke på noen måte graset banan.
Så over til det som forvirrer redaktør Jostein: Hva er det botaniske (latinske) navnet på banan? Linne brukte Musa sapientum for banan og M.paradisica for kokebanan (plantain på engelsk). Dette viser seg å være litt for enkelt når en ser på genomet for de bananene han beskrev og ga navn. Opphavet til dyrka bananer er Musa acuminata. Men dyrka bananer er som regel triploide (tre kromosomsett) - så de er ikke helt som opphavet sitt (som er diploid og setter frø). En regner med at underarter av M. acuminata (diploide) krysset seg med hverandre - resultatet var sterilitet, partenokarpi (fruktsetting uten befruktning) og triploiditet. Dette fant folk ut smakte godt - begynte å velge ut og formerer vegetativt - og vips - vi har banan (litt rufsete i arvestoffet i forhold til opphavet, men smaker godt). Kokebanan (plantain) er også triploid - men har noen gener fra en annen art: M. balbisiana. Hva skal vi så kalle arten(e) banan (som i våre dyrkede bananer)? De har jo litt ulik genetikk, som er blitt påvirket av menneskelig seleksjon. En måte å 'slippe unna' på er å kalle spisebanan bare for Musa sp.(bruke slektsnavnet Musa) og unngå å bruke artsepitet (acuminata/paradisca etc). I tillegg kan en benytte navnet på den dyrkede sorten (en antar det er 100-300 sorter der ute). Viktige sorter heter f.eks. Gros Michel, Cavendish, Ladyfinger, Pisang Raja, Ducas. Cavendish er forresten en hel liten gruppe med sorter med et sortsnavn til.... Mesteparten av verdenshandelen er med Cavendish typer. Kokebanan er mer en grønnsak, har stor variasjon og brukes lokalt i selvforsyning.
svarte Finn Ervik
Takk for nyttige kommentarer til bananartikkelen. Jeg overtok ansvaret for denne gruppen i vinter og har ikke prioritert den ennå, men jeg ser at behovet for justering er stort.
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.