kanal

Kunstig vannløp brukes til transport av vann for vannverk, kraftverk eller kunstig vanning og liknende, eller til skipstrafikk. Kanalen utføres som en nedgravd renne, ofte med voller på begge sider. Ved kanaler i jord utføres kanalsidene med skråninger, som må sikres mot ødeleggelse fra bølgeslag og frost. Ved vannlinjen kles de med stein eller betongplater, videre oppover brukes eksempelvis torv. Det må sørges for at kanalen er mest mulig tett, gjerne ved hjelp av et lag med leire, eller ved å forsyne vollen med en tetningskjerne av betong eller liknende.

Skipskanaler inndeles i nivåkanaler uten sluser og i slusekanaler som går over havnivå. Videre skilles det mellom innlandskanaler for lektertrafikk og småbåttrafikk og kanaler for havgående skip. For den globale skipstrafikken er slike kanaler avgjørende. Tidligere fulgte handelsskip de tradisjonelle clipper-rutene rundt Kapp horn og Kapp det gode håp for å nå Stillehavet, Atlanterhavet eller Det indiske hav. Etter at Suezkanalen og Panamakanalen åpnet i henholdsvis 1869 og 1914, ble reisetiden betydelig kortet ned mellom disse tre verdenshavene.

En moderne innlandskanal der to fartøyer skal kunne passere hverandre, har cirka 30 m bredde i vannflaten og 3,5 m dybde. En kanal for havgående skip er betydelig større. Ved terrenghindringer kan det bli nødvendig med større utgravingsarbeid. Det finnes eksempler på mer enn 50 m dype skjæringer, og kanalen som forbinder Rhône med Marseille, er ført gjennom en 7150 m lang tunnel som har 22 m bredde og 14 m høyde. Iblant føres en kanal på bro over eksempelvis en elv, og det forekommer spennvidder opptil 50 m. Den lengste kanalen som er farbar for store skip er Suezkanalen som forbinder Middelhavet med Rødehavet.

For å kunne passere nivåforskjeller brukes sluser. Det finnes også heiseanlegg der båtene ledes inn i hevbare bassenger, som så ved hjelp av motvekter og motorkraft blir hevet og senket. I Belgia er det tatt i bruk et anlegg der bassenger hviler på et stort antall hjul som løper på en rampe. Innlandskanalene utstyres med stengeanordninger i bestemte avstander slik at kanalen skal kunne tømmes for reparasjoner, eller ved skader på sikringsvollene.

Tidligere skjedde fremdriften på innlandskanalene mest ved staking, eller at prammene ble trukket av mennesker, hester eller lokomotiver som beveget seg på land. Nå trafikkeres elver og kanaler av lektere på flere tusen tonn, mest selvdrevne, men også basert på slepe- eller skyvebåter.

I land som Belgia, Nederland, Tyskland, USA og Russland spiller kanaltransporten en betydelig rolle, spesielt for massegods som sand, kull, malm og olje. I USA foregår 15 prosent av all godstransport på innenlandske vannveier. Det finnes sammenhengende forbindelse via elver og kanaler mellom Østersjøen, Nordsjøen, Middelhavet, Svartehavet, Det kaspiske hav og Kvitsjøen. Mange av Europas kanaler er omfattende anlegg helt fra 1600- og 1700-tallet, for eksempel Canal de Bourgogne, Canal de Briare og Canal du Midi. Deres viktige rolle som transportåre er senere overtatt av jernbane- og veitransport, men også av nyere og større kanaler.

I Norge er Skiensvassdraget kanalisert opp til innsjøen Bandak. Haldenvassdraget er delvis kanalisert, men har ikke forbindelse med havet.

Naturlige kanaler kan knyttes til alle variasjoner av naturlig smale renner med vann, for eksempel sund, stred, fjorder eller passasjer, men ofte blir uttrykket kanal upresist ettersom slike naturfenomen defineres ut fra et geologisk fagfelt.

• handelsskip
• akvedukt
• Telemarkskanalen
• trampfart