Faktaboks

Også kjent som
engelsk: World Trade Organization
Ministermøte i WTO i 2024
I 2024 var ministermøtet i WTO lagt til Abu Dhabi, i De forente arabiske emirater.
Ministermøte i WTO i 2024
Av /NTB.

WTO er den eneste internasjonale organisasjonen som i dag arbeider med regler for handel mellom verdens stater. Formålet er å sikre at handel foregår så fritt, forutsigbart og jevnt som mulig mellom de 164 medlemmene av organisasjonen.

Av WTOs 164 medlemmer skiller ett seg ut. Det er Den europeiske union (EU), som i tillegg til sine 27 medlemsstater har vært et selvstendig medlem av WTO siden 1995. Dessuten har 25 stater observatørstatus i WTO, mens verdens resterende 16 stater ikke har noen tilknytning til organisasjonen.

WTO samarbeider med andre organisasjoner. Dette gjelder spesielt Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den internasjonale bank for gjenreisning og utvikling (IBRD, Verdensbanken) og dens tilknyttede institusjoner.

Oppgaver

Portrett

Ngozi Okonjo-Iweala fra Nigeria er generaldirektør i WTO. Bildet er fra 2008.

Av .

WTOs oppgaver kan deles i tre.

Forhandlinger

WTO er et forum for forhandlinger mellom medlemmene om de forbindelser de har inngått i henhold til avtaler seg imellom innenfor WTO, eller andre typer av forhandlinger og gjennomføringen av resultatene av disse dersom medlemslandene ønsker det.

Konfliktløsing

Med etableringen av WTO ble det inngått en avtale om felles regler og prosedyrer for løsning av eventuelle konflikter mellom medlemslandene. Denne kalles for Tvisteløsningsavtalen (Dispute Settlement Understanding (DSU)), og siden 1995 har det vært innbrakt 623 saker her og foretatt 350 avgjørelser med utgangspunkt i denne avtalen.

Kontroll

Ved etableringen ble det også inngått en avtale om å innføre et sett av retningslinjer for en gjennomgang av den handelspolitikken som WTO ble etablert for å gjennomføre, altså en form for kontroll med at de enkelte medlemmene av WTO følger organisasjonens målsetninger med den felles handelspolitikken. På norsk kalles denne avtalen for Prosedyren for gjennomgang av handelspolitikken, mens den engelske tittelen er The Trade Policy Review Mechanism (TPRM).

Bakgrunn

WTO ble dannet 1. januar 1995 med utgangspunkt i det som het Generalavtalen om toll og handel (GATT). Dette var en toll- og handelsavtale som ble inngått mellom 23 land etter andre verdenskrig, deriblant Norge, og iverksatt i 1948. GATT var et forum for forhandlinger mellom et begrenset antall stater, som foregikk i ni runder fra 1947 til 1993.

WTO-samarbeidet er basert på en avtale med utgangspunkt i den siste forhandlingsrunden som foregikk i GATT, den såkalte Uruguay-runden. Målet var å fremme økonomisk vekst og utvikling gjennom økt handel globalt. Uruguay-runden ble satt i gang i september 1986, etter fire år med forberedelser i Punta del Este i Uruguay (derav navnet Uruguay-runden), og avsluttet da 123 land signerte avtalen i Marrakech, Marokko, i april 1994. GATT-avtalen inngår i WTOs avtalegrunnlag, men juridisk sett i en ny utgave fra 1994 sammenlignet med den som ble inngått i 1947 og iverksatt i 1948.

En av utfordringene med GATT, ved siden av at denne avtalen ikke forpliktet avtalepartene til å ratifisere den nasjonalt, var at dette kun var et avtalesystem for varer, mens WTO-avtalen også inkluderer handel med tjenester og det som kalles immaterielle rettigheter, for eksempel patenter, varemerker og domenenavn. Tjenester utgjør i dag om lag to tredjedeler av den globale verdiskapingen, tre fjerdedeler av sysselsettingen og mer enn 20 prosent av verdens handel.

Dessuten ble det med WTO også innført fire viktige politikkområder for å fremme en mer global og rettferdig handel:

  • Det første var hvordan såkalte utviklingsland og land som var i ferd med å innføre markedsøkonomiske prinsipper kunne hjelpes til å bli en del av en mer rettferdig verdenshandel.
  • Det andre gikk på utviklingen av et internasjonalt handelssenter hvor WTO i samarbeid med FN kunne hjelpe disse landene, som i dag utgjør tre fjerdedeler av WTOs medlemmer, til spesifikt å fremme sin eksport.
  • Det tredje og fjerde gikk på hvordan WTO kunne samarbeide med andre internasjonale organisasjoner, primært Pengefondet og Verdensbanken, om en global økonomisk politikkutforming.

Organisering

Avtaler

WTO utgjør som organisasjon en felles institusjonell ramme for forvaltningen av handelsforbindelsene mellom de 164 medlemslandene og avtalene disse er basert på. Avtalene er mellomstatlige og består av to typer: multilaterale og plurilaterale avtaler.

Med mellomstatlig avtale menes her at det ikke bare gjennomføres forhandlinger mellom de forskjellige landenes regjeringer, men at landene også blir enige om bindende avtaler som må ratifiseres i de enkelte medlemslandenes lovgivende forsamlinger. I Norge vil det si i Stortinget.

Multilateral betyr at en avtale er inngått mellom flere enn to avtaleparter, og at den er bindende for alle avtalepartnerne. I tillegg kan medlemslandene i WTO inngå det som kalles plurilaterale avtaler, det vil si avtaler som er frivillige for de medlemslandene som er interessert i å være med, og kun er bindende for de landene som har signert avtalen.

I begge tilfellene tas beslutninger med basis i slike mellomstatlige avtaler gjennom forhandlinger hvor målet er å oppnå enighet mellom avtalepartnerne.

WTO er en medlemsdrevet organisasjon hvor beslutninger tas ved konsensus medlemsstatene imellom. Dette skjer ofte etter lange og omfattende forhandlinger. I tilfeller hvor det ikke er mulig å komme til en omforent enighet, en konsensus, åpner WTO-avtalen for flertallsavgjørelser hvor hvert medlem har én stemme.

Hovedorganer

WTOs høyeste beslutningsorgan er en ministerkonferanse som avholdes annethvert år. Her deltar ministre fra alle de 164 avtalepartnerne, hvorav Den europeiske union (EU) er en, siden EU er en tollunion og dermed avtalepartner på lik linje med sine 27 medlemsstater. Ministerkonferansen har myndighet til å fatte beslutninger i alle saker som tas opp med henvisning til WTOs multilaterale avtaler og dersom et medlemsland ber om dette.

Mellom ministerrådsmøtene ledes WTO av det som kalles Hovedrådet (The General Council). Dette består av representanter fra medlemslandene og møter med en tredelt funksjon. Først som organisasjonens utøvende organ og dernest i to andre sammenhenger som nevnt ovenfor, det vil si som WTOs tvisteløsningsorgan (DSU), som også inkluderer en appellinstans, og som et organ for gjennomgang av handelspolitikken (TPRM).

I tillegg finnes det et Råd for handel med varer, et Råd for handel med tjenester (kalt GATS) og et Råd for handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (kalt TRIPS), som skal handle under Hovedrådets generelle ledelse. Deres funksjoner springer ut av de forskjellige avtalene som er inngått på disse områdene, og som hører inn under WTO-avtalen i form av vedlegg. Disse rådene trer sammen ved behov.

Under disse rådene igjen, og under Hovedrådet, finnes det en rekke komiteer og arbeidsgrupper som opprettes etter behov. Dessuten har WTO et sekretariat med rundt 630 ansatte og en generaldirektør med sete i Genève. Deres ansvar og mandat skal ifølge WTO-avtalens artikkel VI.4 være av «utelukkende internasjonal karakter». Når generaldirektøren og sekretariatet utfører sine oppgaver, skal de ikke innhente eller godta instrukser fra noen regjering eller andre myndigheter utenfor WTO.

Kritikk av WTO

Foto fra Seattle i 1999

WTO har helt siden starten i 1995 blitt møtt med kritikk. Den mest kjente protestaksjonen, som også ble rettet mot Pengefondet og Verdensbanken, var i 1999 og ble kalt «The Battle of Seattle». Protestene var tilknyttet WTO sitt ministermøte i den amerikanske vestkystbyen Seattle.

Foto fra Seattle i 1999
Av /NTB/Ap.

WTO har helt siden starten i 1995 blitt møtt med kritikk fra egne medlemsland, fra utenforstående eksperter og kommentatorer, og ikke minst fra sivilsamfunnsgrupper og organisasjoner som ofte har gjennomført demonstrasjoner og målrettede aksjoner i forbindelse med WTOs toppmøter.

Intern kritikk

Internt har særlig USA, EU og Japan kritisert muligheten enkeltland har til å definere egne behov for en eventuell særbehandling og unntak fra de felles reglene som gjelder, og at enkelte medlemsland ikke åpent varsler WTO eller de andre medlemslandene om tiltak som innføres som unntak i henhold til regelverket.

Dessuten har de vært skeptiske til at appelldomstolen i forbindelse med tvisteløsninger i flere tilfeller – etter deres mening – har favorisert visse land ved å gå ut over det mandatet den er gitt i avtaleverket. Men dette kan til en viss grad også forklares med at det er EU og USA som oftest har tatt initiativ til å ta i bruk Tvisteløsningsavtalen mot andre medlemsland.

Det er særlig Kina som har vært i USAs søkelys etter at de ble medlem av WTO i 2001 og i tilslutningsprotokollen fikk status som en «ikke-markedsøkonomi» 15 år frem i tid. Derved kunne de konkurrere på andre vilkår enn de økonomisk sett mest utviklede landene, til tross for at Kina i denne perioden har opplevd en sterk økonomisk vekst.

Ekstern kritikk

Utenfra har kritikken mot WTO kommet fra markedstro globaliseringstilhengere så vel som et bredt spekter av motstandere av globalisering. Mens de første mener WTO er et hinder for en friest mulig verdenshandel, mener motstanderne at det nettopp er dette WTO fremmer på bekostning av en globalt sett mer rettferdig og bærekraftig fordeling av ressurser og muligheter.

Den mest kjente protestaksjonen mot WTO, som også ble rettet mot Pengefondet og Verdensbanken, kom i 1999 og ble kalt «The Battle of Seattle». Da WTO holdt sitt ministermøte i den amerikanske vestkystbyen Seattle, samlet en rekke fagforeninger og sivilsamfunnsorganisasjoner seg for å protestere mot det de mente var en næringslivsvennlig nyliberal økonomisk agenda, som ikke tok nok hensyn til fagorganisertes interesser, og da særlig lønns- og arbeidsvilkår i det globale sør, samt miljøutfordringer og spørsmål knyttet til sosial utjevning og rettferdighet både globalt og lokalt. «The Battle of Seattle» ble et symbol på en antiglobaliseringskampanje som mobiliserte organisasjoner og aksjonister verden over i protest mot det grunnleggende verdisettet WTO var organisert på med økonomisk vekst og utvikling.

Men de bevegelsene og sivilsamfunnsorganisasjonene som vokste frem utover på 2000-tallet i kjølvannet av Seattle, var også uttrykk for en protest mot internasjonale organisasjoner som WTO, Pengefondet og Verdensbanken i seg selv, fordi disse representerte en globalisering av politikken som for mange grep for sterkt inn i den nasjonalstatlige suvereniteten.

Siden 2015 har antiglobaliseringsprotestene stilnet, noe som kan skyldes at den sterke globaliseringen av handel og investeringer på tvers av landegrensene verden opplevde fra 1995 til 2015 har avtatt. Dermed har også betydningen av de avtalene som organisasjoner som WTO bygger på fått mindre å si, og WTOs posisjon er blitt svekket i det internasjonale samfunnet.

WTO og Norge

Fra norsk side er det Utenriksdepartementet som har det overordnede ansvaret for norsk handelspolitikk. Dette inkluderer Norges deltagelse i WTO. Men andre departementer og offentlige etater kan også delta i arbeidet innen WTO på sine fagområder. WTO handler i stor grad om sektorsamarbeid på tvers av nasjonalstatlige grenser.

Norge har en fast delegasjon i Genève som følger det daglige arbeidet i WTOs organer. Denne rapporterer til Utenriksdepartementet. Dessuten er det etablert et omfattende nettverk for dialog med frivillige organisasjoner og interessegrupper i det sivile samfunn, og et rådgivende utvalg for multilaterale handelsspørsmål (WTO-utvalget) som møtes etter behov. Utvalget har 30 formelt oppnevnte medlemmer fra de forskjellige fagdepartementene og offentlige etater samt privat næringsliv, arbeidslivets parter og sivilsamfunnsorganisasjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg