potet

Poteten ble vanlig i bruk i Nord-Europa tidlig på 1800-tallet. Til Norge kom potetplanten i årene før 1750.

Natursports/Shutterstock. Gjengitt med tillatelse

Potet er en plante i søtvierfamilien, som er mye dyrket for de spiselig knollene.

Potetplanten blir 0,5–0,75 m høy, har en eller flere vingekantede og lite grenete stengler, mellombrutt finnete blad. Blomstene er i halvskjerm, krageformede, symmetriske. Solanum tuberosum er ikke funnet i vill tilstand, men to gensentra kan identifiseres, nemlig i de sentrale deler av Mexico og i de høyereliggende delene av Andesfjellene i Peru, Bolivia og nordvestlige Argentina.

Bare Solanum tuberosum og den nært beslektede S. andigenum dyrkes over store deler av verden. Frukten («toppeplet») er et grønt bær med inntil 300 frø, som sjelden vil modnes i Norge. Frukt og alle grønne deler, også knoller som har ligget i lys, inneholder giftige glykoalkaloider, bl.a. solanin (se potetforgiftning).

Potetens navn på latin reflekterer at den tilhører Solanaceae-familien, som også omfatter arter som tomat, eggeplanter og pepper.

Poteter dyrkes i over 100 land, med Kina, India, Russland, Ukraina og USA som de avgjort største produsentland (se tabellen).

I den engelsktalende verden omtales poteten som "The King of Vegetables". Potetknollene regnes som et betydelig næringsmiddel.

Knollene (potetene) er oppsvulmede stengeldeler med grohull («øyne»), hvorfra det utvikles stengler og trevlerøtter. Potetene brukes til mat i ubearbeidet form, i industriell foredling til chips, pommes frites, potetmos, potetmel og sprit, og til fôr. Sous vide-poteter har vært vanlig i storhusholdning, men kommer nå også for fullt som dagligvare. Man kjenner til ca. 100 ville, knolldannende arter av Solanum og 7–8 lokalt dyrkede arter.

Potetknollen (poteten) er en meget allsidig sammensatt matvare som inneholder mange viktige næringsstoffer. Proteininnholdet er riktignok lavt, men det er av svært høy biologisk verdi. Det har med andre ord en aminosyresammensetning som samsvarer godt med vårt behov. Dette, kombinert med at potetplanten er nøysom og relativt lett å dyrke, gjør at poteten har hatt en svært stor betydning i kostholdet hos oss i Norge, ikke minst i krisesituasjoner. Fortsatt er forbruket av poteter relativt høyt i Norge (ca. 60 kg pr. person pr. år). Av ernæringsmessige grunner anbefales vi å spise mer poteter i ubearbeidet form og mindre bearbeidede poteter som snacks.

Som følge av et vanninnhold på 75 til 80 prosent, er poteter magrere kost enn kornprodukter, men i likhet med korn er stivelse det kvantitativt viktigste næringsstoffet. Poteter inneholder også endel kostfiber, og fordi vi spiser mye poteter, bidrar de med både jern, kalium, vitamin C og B-vitaminer som folat, selv om innholdet pr. vektenhet av poteten ikke er så høyt (ca. 0,4–0,9 mg jern, 514 mg kalium, 16 mg vitamin C og 15 mikrogram folat pr. 100 gram potet).

100 gram poteter inneholder ca. 339 kJ, først og fremst fra karbohydratet stivelse (17,5–20 g/100 gram). Innholdet av næringsstoffer varierer noe med sort, årstid og lagringsforhold.

Pr. 2009 var forbruket av ubearbeidede poteter ca. 25 kg pr. person pr. år, ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå. Til sammenligning spiser vi bearbeidede potetprodukter tilsvarende 34 kg friske poteter pr. person på årsbasis. Forbruket av poteter har gått betydelig tilbake siden begynnelsen av 1970-årene, da det var på nesten 80 kg ubearbeidede poteter/person/år. I 1989 var det tilsvarende tallet 52 kg og i 1999 33 kg. Nedgangen har ført til at Norge - totalt sett - forbruker mindre av poteter enn noe annet europeisk land.  

Poteten formeres vegetativt med settepoteter, og en potetsort er på denne måten et klonet produkt. Derfor er vedlikeholdet av sortsmaterialet i prinsippet enkelt. Ulempen er at skadeorganismer kan infisere settepotetene, fordi sykdommer følger settepotetene fra morplanten. Dyrking av sertifiserte settepoteter (prebasis; se frøavl) består vesentlig i å fremskaffe smittefrie settepoteter. Flere viktige sorter har vært smittet med virus.

Potetring-bakteriose er svært utbredt. For å få bukt med disse sykdommer brukes meristemkultur. I lengre tid har vi hatt sorter som er resistente mot potetkreft. Nye sorter er også resistente mot potetcystenematode. Avl av sertifiserte settepoteter under oppsyn av Mattilsynet skjer hos noen utvalgte produsenter. Ved sortsforedling er avkastningsevnen viktig. For fabrikk- og fôrsorter er denne gjerne uttrykt ved prosent stivelsesinnhold og total tørrstoffavling. For matsorter er grad av melenhet/fasthet og smak, samt form, farge og størrelse viktig.

På grunn av fare for oppformering av skadegjørere (f.eks. nematoder) bør potet ikke dyrkes oftere enn hvert tredje år på samme jordstykke. Varmebehandling (20–25 °C) i 8–10 dager eller lysgroing ved 12–20 °C i 3–4 uker før setting øker avlingen og fremskynder potetmodningen.

Poteten trives best i lett jord med god luftveksling. Ideelle lagringsforhold for poteter er 4–5 °C og relativ fuktighet så høy som mulig, uten at det dannes kondens på knollene. Lagres poteter ved temperatur under 4 °C, blir de søte på grunn av sukkeropphoping, som forsvinner ved en tids lagring ved over 8 °C. Knollene fryser først ved ca. −1 °C.

Til de mest dyrkede potetsortene her i landet hører Beate, Saturna, Pimpernel, Kerrs Pink, Laila, Troll, Rutt, Peik, Folva, Asterix, Bruse og Mandel. Poteter som importeres er nypotet (særlig sorten Nicola), bakepotet (f.eks. sortene Estima, Nicola), skrellepotet (særlig sortene Fulva og Sava), den franske delikatessepoteten Ratte peat og blå potet (f.eks. sortene Blå congo og Kinesiske trøfler).

I verdens potetproduksjon benyttes tusener av ulike sorter. Storbritannias potetdyrkere har til rådighet ca. 80 sorter i kommersiell produksjon.  Sortsinndelingen baseres på dyrkningssesongene, og sortene gis benevnelser som "tidligpoteter" eller "nypoteter", avhengig av tid for innhøsting. Potetskallet på tidligpotetene er tynt og "fluffy", i motsetning til skall på poteter som tas opp senere på sommeren.

De såkalte melne potetsorter, populære i norsk middagstradisjon, har et høyere innhold av tørrstoff enn andre sorter. Blant de melne regnes Pimpernel og mandelpotet, som dyrkes på sandholdig åkerjord.

Potetplanten kommer fra Andesfjellene i Sør-Amerika, hvor den har med sikkerhet har vært dyrket i ca. 3000 år. Noen forskere anslår at poteten har vært dyrket av den opprinnelige befolkningen i området i fra 4000 til 7000 år.  Til forskjell fra mange andre matplanter kan potet dyrkes i svært høytliggende fjellområder typisk for Andesfjellene, og poteten ble derfor en viktig basiskost for de hardføre folkene som lever i disse traktene.

Poteten kom til Europa første gang ca. 1550, og fra 1565 ble det gjennomført organisert import til Spania.  Det var spanske "conquistadores" - erobrere i Sør-Amerika - som tidlig på 1500-tallet tok med seg potetknoller tilbake til sitt hjemland. Poteten inneholder mye vitamin C, og sjøfolkene fra Spania hadde god nytte av den på reisene over Atlanterhavet. Poteten var effektiv mot skjørbuk, som ellers var en svøpe for sjøfarerne.

Fra Spania spredte bruken av poteter seg, først til Italia og Tyskland, senere til Irland og andre land. Men kjennskapen til potet og potetdyrking spredte seg langsomt. Til tross for at myndighetene i mange europeiske land aktivt oppmuntret til dyrking og konsum, og til tross for at den næringsrike matvaren var billig å produsere, tok det lang tid før poteten kom i vanlig bruk i europeisk kosthold.  Hovedårsaken til dette var at potet tilhører søtvierfamilien, som også teller giftige planter. Dette dannet til å begynne med en psykologisk barriere mot å spise poteter.

I Irland ble det dyrket poteter fra 1600-tallet. Befolkningen der kom til å bruke poteter som den avgjort viktigste del av ernæringen i årrekker, da den irske økonomien var meget svak. Avlingssvikt på grunn av tørråteangrepene i Irland i årene 1845–1846 medførte en hungerkatastrofe uten sidestykke i Europa. Om lag 700 000 mennesker døde av sult grunnet avlingssvikt for poteter. Emigrasjonen økte, og hundretusener forlot Irland i og etter denne perioden.

Irske settlere hadde allerede tidlig på 1700-tallet brakt poteter med seg til Amerika. Men motstanden mot å ta poteter i bruk i kostholdet viste seg å være sterk også i USA. Først på 1800-tallet ble poteter dyrket i større skala. Poteten var da i ferd med å bli et av hovednæringsmidlene i store deler av Europa. I Nord-Europa kom poteten i vanlig bruk tidlig på 1800-tallet.

I Europa for øvrig ble dyrking vanlig fra ca. 1750. Til Norge kom potetplanten i årene før 1750. Poteter ble dyrket på åkerland fra 1760-årene. Prester og andre embetsmenn gikk i spissen og oppmuntret til potetdyrking. Hans Nielsen Hauge fikk tittelen "potetprest" da han reiste rundt i Norge og forkynte potetens velsignelser ved siden av sitt kristne budskap. Sjøfolk og soldater som hadde vært utenlands, bidro angivelig også til økt popularitet for knollene fra Andesfjellene.

Johan Reinhold Grauer (1756–1819) på Kjørbo i Bærum nevnes blant de første potetdyrkere i Norge. Den første «potetprest» var Hermann Ruge  (1706–64) i Slidre (1762). Det mest kjente tema-skrift fra slutten av 1700-tallet er prost Peder Harboe Hertzbergs (1728–1802) Underretning for Bønder i Norge, om "..den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge...» (1774).

Dyrkingen økte sterkt utover til 1840, påskyndet av nødsårene omkring 1810 og av overgang fra korn til potet som råstoff for brennevin. Til dyrefôr ble poteter brukt fra 1860. Dyrkingen tok seg da opp igjen etter en tilbakegang som blant annet skyldtes konkurranse fra billig korn og til dels importerte poteter, samt angrep av potettørråten, som hadde vist seg på Sørlandet ca. 1835. I 1846 var angrep av tørråte omfattende over hele landet. På 1900-tallet økte potetarealet frem til 1950 med store topper under de to verdenskrigene. Fra 1950-årene har dyrkingen avtatt sterkt, fordi den er arbeidskrevende, lite lønnsom, og fordi det ikke brukes så store kvanta potet til fôr som tidligere..

Normalt lagringssvinn er 10 prosent. Det ble i 2004 produsert 360 000 tonn poteter i Norge på 141 000 mål (dekar) dyrkingsareal. Det gir ca. 2550 kg poteter per dekar.

Årsproduksjon av poteter i 1000 tonn i 2003 og 2013

2003 2013
Kina 68 139 88 925
India 23 162 45 344
Russland 36 747 30 199
Ukraina 18 453 22 259
USA 20 784 19 844
Tyskland  9 916 10 666
Bangladesh  3 386   8 603
Frankrike  6 348   6 975
Nederland  6 469   6 801
Polen 13 732   6 334
Hviterussland  8 650   5 914
Storbritannia  5 918   5 580
Iran  4 211   5 560
Egypt  2 039   4 800
Canada  5 283   4 620
Norge    367     320
Verden 314 317 368 096

Kilde: FAOSTAT (statistikk fra FAO)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.