potet

Potet, hører til søtvierfamilien. Potetplanten blir 0,5–0,75 m høy, har en eller flere vingekantede og lite grenete stengler, mellombrutt finnete blad. Blomster i halvskjerm, krageformede, symmetriske. Solanum tuberosum er ikke funnet i vill tilstand, men to gensentra kan identifiseres, nemlig i de sentrale deler av Mexico og i de høyereliggende delene av Andesfjellene i Peru, Bolivia og nordvestlige Argentina.

Bare Solanum tuberosum og den nært beslektede S. andigenum dyrkes over store deler av verden. Frukten («toppeplet») er et grønt bær med inntil 300 frø, som sjelden vil modnes i Norge. Frukt og alle grønne deler, også knoller som har ligget i lys, inneholder giftige glykoalkaloider, bl.a. solanin (se potetforgiftning).

Potetens navn på latin reflekterer at den tilhører Solanaceae-familien, som også omfatter arter som tomat, eggeplanter og pepper.

Poteter dyrkes i over 100 land, med Kina, India, Russland, Ukraina og USA som de avgjort største produsentland (se tabellen).

I den engelsktalende verden omtales poteten som "The King of Vegetables". Potetknollene regnes som et betydelig næringsmiddel.

Knollene (potetene) er oppsvulmede stengeldeler med grohull («øyne»), hvorfra det utvikles stengler og trevlerøtter. Potetene brukes til mat i ubearbeidet form, i industriell foredling til chips, pommes frites, potetmos, potetmel og sprit, og til fôr. Sous vide-poteter har vært vanlig i storhusholdning, men kommer nå også for fullt som dagligvare. Man kjenner til ca. 100 ville, knolldannende arter av Solanum og 7–8 lokalt dyrkede arter.

Potetknollen (poteten) er en meget allsidig sammensatt matvare som inneholder mange viktige næringsstoffer. Proteininnholdet er riktignok lavt, men det er av svært høy biologisk verdi. Det har med andre ord en aminosyresammensetning som samsvarer godt med vårt behov. Dette, kombinert med at potetplanten er nøysom og relativt lett å dyrke, gjør at poteten har hatt en svært stor betydning i kostholdet hos oss i Norge, ikke minst i krisesituasjoner. Fortsatt er forbruket av poteter relativt høyt i Norge (ca. 60 kg pr. person pr. år). Av ernæringsmessige grunner anbefales vi å spise mer poteter i ubearbeidet form og mindre bearbeidede poteter som snacks.

Som følge av et vanninnhold på 75 til 80 prosent, er poteter magrere kost enn kornprodukter, men i likhet med korn er stivelse det kvantitativt viktigste næringsstoffet. Poteter inneholder også endel kostfiber, og fordi vi spiser mye poteter, bidrar de med både jern, kalium, vitamin C og B-vitaminer som folat, selv om innholdet pr. vektenhet av poteten ikke er så høyt (ca. 0,4–0,9 mg jern, 514 mg kalium, 16 mg vitamin C og 15 mikrogram folat pr. 100 gram potet).

100 gram poteter inneholder ca. 339 kJ, først og fremst fra karbohydratet stivelse (17,5–20 g/100 gram). Innholdet av næringsstoffer varierer noe med sort, årstid og lagringsforhold.

Pr. 2009 var forbruket av ubearbeidede poteter ca. 25 kg pr. person pr. år, ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå. Til sammenligning spiser vi bearbeidede potetprodukter tilsvarende 34 kg friske poteter pr. person på årsbasis. Forbruket av poteter har gått betydelig tilbake siden begynnelsen av 1970-årene, da det var på nesten 80 kg ubearbeidede poteter/person/år. I 1989 var det tilsvarende tallet 52 kg og i 1999 33 kg. Nedgangen har ført til at Norge - totalt sett - forbruker mindre av poteter enn noe annet europeisk land.  

Poteten formeres vegetativt med settepoteter, og en potetsort er på denne måten et klonet produkt. Derfor er vedlikeholdet av sortsmaterialet i prinsippet enkelt. Ulempen er at skadeorganismer kan infisere settepotetene, fordi sykdommer følger settepotetene fra morplanten. Dyrking av sertifiserte settepoteter (prebasis; se frøavl) består vesentlig i å fremskaffe smittefrie settepoteter. Flere viktige sorter har vært smittet med virus.

Potetring-bakteriose er svært utbredt. For å få bukt med disse sykdommer brukes meristemkultur. I lengre tid har vi hatt sorter som er resistente mot potetkreft. Nye sorter er også resistente mot potetcystenematode. Avl av sertifiserte settepoteter under oppsyn av Mattilsynet skjer hos noen utvalgte produsenter. Ved sortsforedling er avkastningsevnen viktig. For fabrikk- og fôrsorter er denne gjerne uttrykt ved prosent stivelsesinnhold og total tørrstoffavling. For matsorter er grad av melenhet/fasthet og smak, samt form, farge og størrelse viktig.

På grunn av fare for oppformering av skadegjørere (f.eks. nematoder) bør potet ikke dyrkes oftere enn hvert tredje år på samme jordstykke. Varmebehandling (20–25 °C) i 8–10 dager eller lysgroing ved 12–20 °C i 3–4 uker før setting øker avlingen og fremskynder potetmodningen.

Poteten trives best i lett jord med god luftveksling. Ideelle lagringsforhold for poteter er 4–5 °C og relativ fuktighet så høy som mulig, uten at det dannes kondens på knollene. Lagres poteter ved temperatur under 4 °C, blir de søte på grunn av sukkeropphoping, som forsvinner ved en tids lagring ved over 8 °C. Knollene fryser først ved ca. −1 °C.

Potetplanten kommer fra Andesfjellene i Sør-Amerika, hvor den har med sikkerhet har vært dyrket i ca. 3000 år. Noen forskere anslår at poteten har vært dyrket av den opprinnelige befolkningen i området i fra 4000 til 7000 år.  Til forskjell fra mange andre matplanter kan potet dyrkes i svært høytliggende fjellområder typisk for Andesfjellene, og poteten ble derfor en viktig basiskost for de hardføre folkene som lever i disse traktene.

Årsproduksjon av poteter i 1000 tonn i 2003 og 2013

Kilde: FAOSTAT (statistikk fra FAO)

• potetforgiftning – veterinærvitenskap

• Les mer om poteten på Lokalhistoriewiki.