Forurensning, ulempe eller skade forårsaket av menneskelig aktivitet – på helse eller trivsel for mennesker, dyr og planter eller på dødt materiale – ved spredning av stoffer til luft, vann eller jord. Dette omfatter også plagsom støy, rystelser, enkelte former for spredning av energi ved nedfall som gir radioaktiv stråling og utslipp av oppvarmet vann (kjølevann). Spredning av stoffer forårsaket av naturen selv, f.eks. ved vulkanutbrudd, regnes ikke som forurensning.

Kunnskap om forurensningens årsak og virkning øker, og tidligere vitenskapelige hypoteser er blitt praktisk politikk. Ved begynnelsen av 1980-årene var virkningen på Jordens klima pga. utslipp av klimagasser som karbondioksid og metan (drivhuseffekten), samt den nedbrytende virkningen på ozonlaget pga. klorfluorkarboner (KFK-gasser) ikke vitenskapelig godt nok dokumentert som grunnlag for praktisk politisk handling. På begynnelsen av 1990-årene ble det satt internasjonale mål for reduksjon av klimagassene, og man har vedtatt internasjonale avtaler om reduksjoner eller utfasing av forurensende stoffer.

Noen forurensningsvirkninger er klare, og årsaken er lett å fastslå; f.eks. sviskader på barskog rundt eldre norske aluminiumverk, oljesøl pga. tankskipshavari, feriegjester som smittes av gulsott gjennom en kloakkinfisert brønn, sterk algevekst i en innsjø som tilføres næringssalter (fosforforbindelser) fra omkringliggende jordbruk, og fiskedød forårsaket av sur nedbør.

Imidlertid er ofte både årsak og virkning vanskelig å beskrive, og faste vitenskapelige holdepunkter mangler. Til dels må man basere seg på antagelser om virkninger som kan vise seg i fremtiden hvis utviklingen fortsetter. Særlig gjelder dette miljøgifter, kjemiske stoffer som kan gi skadelige effekter selv ved lave konsentrasjoner. Nye stoffer som vi ikke kjenner de langsiktige virkninger av, eller hvordan de virker sammen med andre stoffer, tilføres stadig. Tester gir kortidsvirkninger, men kun indikasjoner på langtidseffekter.

Forurensningsvirkningene er knyttet til det forurensede stoffets egenskaper og konsentrasjonen i miljøet. Forurensning inndeles og behandles vanligvis etter den ressurs som påvirkes (vann, luft eller landarealer).

Av forurensende stoffer vies de organiske mikroforurensninger særlig oppmerksomhet. Disse nedbrytes ofte svært sakte og kan spres gjennom organismer i økosystemene. Skadevirkninger kan være drastiske, men størst usikkerhet knytter det seg imidlertid til mulige langtidsvirkninger. Eksempelvis har mange typer organiske mikroforurensninger vist seg å ha kreftfremkallende egenskaper. Særlig kjent er halogenerte forbindelser, som DDT (diklordifenyltrikloretan) og PCB (polyklorerte bifenyler), PAH (polynukleære aromatiske hydrokarboner), dioksiner og tinnorganiske forbindelser.

Stoffer som er kjent eller mistenkt for å ha negative effekter på reproduksjonsevnen hos mennesker og dyr, «hormonhermerne», har fått stor oppmerksomhet siden 1990-årene. Disse kan gi østrogenforstyrrelser uten å ha samme kjemiske struktur som østrogenmolekylene.

Se også miljøgift.

Konsentrasjonen av stoffene er avgjørende for forurensningsnivået. For eksempel er mange tungmetaller som vanligvis regnes som gifter, helt nødvendige for organismer i svært små mengder, mens viktige næringsstoffer som fosfor- og nitrogenforbindelser i for store mengder fullstendig kan ødelegge balansen i et økologisk system i vann. Konsentrasjonen i miljøet bestemmes primært av tilført forurensningsmengde og mottagersystemets (resipientens) fortynningskapasitet. Et bestemt giftutslipp kan være katastrofalt for fisken i en liten elv, men være av minimal betydning sluppet ut i åpent kystfarvann. Røyk fra et aluminiumverk kan forårsake betydelige ulemper i en trang fjordarm med dårlig luftutveksling, men ha mindre effekt hvis verket ligger i åpent lende ute ved kysten. Sekundært bestemmes konsentrasjonene av de fysisk/kjemiske og biokjemiske prosesser etter utslipp (adsorpsjon, utfelling, kjemisk omdanning, biologisk omsetning m.m.).

Utbredelsen av forurensning varierer sterkt. Forurensning av mindre vassdrag og av luftrom over byer og industristeder kan ha begrenset omfang. Forurensninger kan imidlertid transporteres over lange avstander i store vassdrag, og med hav- og luftstrømmer. Et eksempel er transporten av luftforurensninger, vesentlig svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksider (NOx), fra kontinentet og de britiske øyer til sørlige Skandinavia. Radioaktivt støv og enkelte tungt nedbrytbare organiske mikroforurensninger spres over hele Jorden. Etter kjernekraftverkulykken i Tsjernobyl i nåværende Ukraina april 1986 fikk man betydelig nedfall av radioaktive stoffer, bl.a. i Norge.

Forurensninger påvirker miljøets fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper. Særlig sentrale er de biologiske virkningene. Et organismesamfunn som tilføres forurensninger, vil reagere først og fremst ved at artssammensetning og relativ forekomst mellom artene endrer seg. De mest følsomme arter overfor vedkommende stoff kan bli utkonkurrert eller sterkt redusert i konkurransen med andre arter. Typisk for mange forurensningsbelastede miljøer er én eller få motstandsdyktige arter som er helt dominerende. Et økologisk system i et forurenset miljø er vanligvis også mer ustabilt enn i et tilsvarende upåvirket miljø.

De fleste forurensninger tilføres miljøet mer eller mindre kontinuerlig (kloakkvann, avgasser fra industriproduksjon, gasser fra forbrenning av fossilt materiale). Noen av de største forurensningsskader kan imidlertid skyldes akutt forurensning, knyttet til ulykker (som oljeutslipp ved tankskipshavari eller ukontrollert utblåsning (blowout) ved oljeproduksjon, lekkasje fra kjemikalietanker til vassdrag m.m.). Ulykker ved kjernekraftverk representerer en særlig alvorlig fare.

Forurensning deles ofte inn etter ressursen som blir påvirket, men grensene er ikke skarpe. Forurensning av landarealer medfører ofte vannforurensninger (sigevann fra søppelfyllinger), og utslipp til luft kan forårsake problemer i vann (sur nedbør). Ved tiltak føres ofte forurensninger fra én ressurs til en annen. Vasking av gasser fører forurensninger over fra luft til vann. Forbrenning av avfall/kloakkslam kan overføre et areal-/vannforurensningsproblem til luftforurensning.

Vannforurensning kommer ofte i konflikt med andre brukerinteresser som drikkevannsforsyning, fiske, friluftsliv og naturvern. Forurensningskilder er husholdninger, industriproduksjon, landbruk, energiproduksjon, transportmidler og fast avfall. Eksempler på klare og identifiserbare virkninger er luktplager, skjemmet utseende, tilslamming, gjengroing av bekker og mindre innsjøer, sterk algevekst og misfarging av vannet i innsjøer og fjorder, giftvirkninger på fisk og andre organismer, tilgrising av strender ved oljeutslipp, sykdomstilfeller ved smitteoverføring gjennom infisert drikkevann. Se også vannforurensning, drikkevann.

Luftforurensning skyldes utslipp fra industri, transportmidler, forbrenning av kull, olje og avfall. Forurensningene forekommer som faste partikler, dråper, gasser og kombinasjoner av disse. Luftforurensninger virker på menneskers helse, og kan gjøre betydelig skade på dyr, planter og materialer. Rent trivselsmessige faktorer som utslipp av røyk, sot og vond lukt må også nevnes. Globalt påvirker luftforurensning Jordens klima og ozonlaget ved tilførsel av henholdsvis klimagasser og KFK-gasser. Se også luftforurensning, drivhuseffekt,støy.

Arealforurensning skyldes primært henlegging av avfall som søppel, bilvrak, industriavfall, jord- og skogbruksavfall (halm, gjødsel, bark). Særlige problemer er knyttet til oljeavfall, løsemidler, rester av plantevernmidler, PCB-avfall m.m. Foruten skjemmet utseende og lukt kan avfallsdeponier svært ofte føre til vannforurensninger, da vann som siger ut fra deponier, ofte er sterkt forurenset. Se også avfall, arealavrenning.

Tiltak mot forurensninger skjer ved rettslige, administrative, økonomiske og tekniske virkemidler. Rettslige tiltak kan være lovgivning, f.eks. den norske forurensningsloven (av 1981, med senere endringer), med bl.a. påbud om rensing og forbud mot miljøfarlige stoffer. Eksempler på administrative tiltak i Norge er styrkingen av miljøkompetanse i kommunene og offentlig virksomhet, innføring av konsekvensutredningsbestemmelser i plan- og bygningsloven og innføring av miljørevisjon i bedrifter. Økonomiske tiltak kan være avgifter på forurensende produkter eller utslipp av disse (CO2-avgift) og krav om at forurenser skal betale, bl.a. i forbindelse med kommunenes avfallshåndtering. En vridning av skattesystemet slik at det oppmuntrer til miljøvennlig atferd, såkalt grønn skatt, er ikke satt i system. Tradisjonelt har tekniske tiltak vært det viktigste, og da spesielt rensetekniske løsninger (end-of-pipe). I senere tid har i større grad forebyggende arbeid blitt tillagt vekt; det å hindre at forurensning oppstår eller å begrense størrelsen på forurensningen.

«Føre var»-prinsippet, som ble etablert av FN etter fremleggelsen av Brundtland-rapporten i 1980-årene, forutsetter tiltak selv ved usikkerhet om virkningene – når disse antas å være irreversible.

Såkalte livsløpsanalyser eller “vugge-til-grav”-analyser tas i bruk for å analysere et produkts forurensningspotensial fra uttak av råstoff gjennom foredling, produksjon, distribusjon, bruk og avfallshåndtering. Selv om vi for mange produkttyper gjennom såkalt «ren teknologi» er kommet svært langt i å produsere med et minimum av forurensning, oppstår nesten alltid restforurensninger. Denne behandles gjennom en renseprosess, avløps- eller luftrensing, før det rensede vannet eller luften spres på en slik måte at konsentrasjonene i miljøet blir minst mulig. Det som fjernes i renseprosessen (slammet), må behandles og lagres slik at det gjør minst mulig skade på helse og miljø. Eksempler på spredning for å minske konsentrasjonene i miljøet er høye skorsteiner for å redusere bakkekonsentrasjoner, og utslippsledninger hvor avløpsvannet etter rensing føres ut i et kystområde med god vannutskiftning, der forurensningene spres med strømmer over et stort område.

Aktuelle tiltak er avhengig av stofftype, kildetype, tilgjengelig teknologi og økonomi:

Utslipp til vann fra husholdninger begrenses primært ved rensing, selv om tiltak som lavt fosfatinnhold i vaskemidler, alternativer til vannklosett (biologiske klosetter) har en viss betydning. Tiltak mot vannforurensninger i industrien omfatter vel så mye prosessendringer og interne tiltak, som rensing. Aktuelle tiltak i landbruket er oppsamling og spredning på landarealer av pressaft fra surfôr-siloer, bygging av tette gjødsellagre, forbud mot spredning av gjødsel på frossen mark og andre driftsendringer. Se også vannrensing.

Utslipp til luft kan begrenses ved bruk av svovelfattig olje, bensin med lavt blyinnhold m.m. Rensing er imidlertid dominerende. Se også luftrensing.

Tiltak mot arealforurensning kan være sortering, gjenvinning og ombruk av avfall, innsamlings- og behandlingssentraler (bilvrak, problemavfall). Avfall kan behandles ved kompostering, nedbrytning i fylling, ved avgiftning m.m. Vannforurensninger kan begrenses ved riktig lokalisering og planlegging av deponier, eventuelt ved rensing av sigevann. Forsøpling av naturområder kan bekjempes ved holdningskampanjer. Se også avfall.

Forurensning oppstod med konsentrasjonen av befolkning i byer i forbindelse med vannbehovet og nødvendigheten av å bli kvitt avfall. Romerne dumpet avfall, kadavre, endog lik, i åpne grøfter utenfor Roma, noe som historikerne mener bidrog til de store epidemier av tyfus, kolera og malaria som stadig hjemsøkte byen. Langsom blyforgiftning av Romas borgerelite pga. vannledninger av bly mener mange kan ha bidratt til Romerrikets fall. Med den industrielle revolusjon og den eksplosive vekst i byenes størrelse oppstod ekstreme forurensningssituasjoner av mer moderne karakter. Ukontrollerte utslipp av partikler, svoveldioksid (SO2) og karbonmonoksid (CO) bidrog til bl.a. bronkitt og lungebetennelse. Forurensningen gjorde at sykdoms- og dødsprosenten både hos barn og voksne i Storbritannia på 1800-tallet var betydelig høyere i byer og tettbygde strøk enn på landsbygda.

Utbygging av avløpsledninger tok til på 1800-tallet og bedret de tidligere dårlige sanitærforhold i byene da søppel og toalettavfall ble dumpet i gatene. Problemene ble imidlertid forskjøvet ved at store mengder urenset kloakk ble ført ut i elver og innsjøer. Lukten fra Themsen i slutten av 1850-årene skal ha gjort livet i London svært plagsomt. I Chicagos Sanitary and Ship Canal dannet det seg så tykke skum- og fettlag at folk kunne gå på dem. Forurensede drikkevannskilder medførte hyppige epidemier av kolera og tyfoidfeber. Manglende kunnskap om faren for massiv spredning av sykdommer gjennom drikkevann hadde katastrofale følger. I 1854 kunne en dr. Snow i London føre et kolerautbrudd med 500 døde i en bydel tilbake til én brønn. Epidemien ble stoppet ved å skifte ut den kolerabakterieinfiserte pumpen. Koleraepidemien i Kristiania i 1888 skyldtes infisert drikkevann fra Akerselven.

I den industrialiserte del av verden har forurensningssituasjonene endret karakter. De mest akutte medisinske virkninger er riktignok dempet, men både antall og mengde av stoffer som tilføres miljøet, har økt kraftig. Nye produkter, industriprosesser og endrede driftsformer i landbruket har introdusert tusenvis av nye kjemikalier i miljøet. Forurensningene har spredt seg over større områder, og problemene er blitt langt mer komplekse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.