Ren svovelsyre en fargeløs, viskøs, oljeaktig, luktfri væske som fryser ved 10 oC. Bruttoformelen er H2SO4 og strukturformelen (HO)2SO2. Det rasjonelle navnet på svovelsyre er hydrogensulfat. 

Når konsentrert svovelsyre løses i vann blir løsningen svært varm (reaksjonen er eksoterm). Man må derfor aldri helle vann i svovelsyre, men helle den forsiktig i vannet så det ikke spruter.

Svovelsyre forekommer i noen varme kilder i Colombia, Tennessee og Java, hvor den blir dannet ved reaksjon mellom overhetet vanndamp og jern(II)sulfat. Saltene av svovelsyre foreligger i naturen i form av tallrike sulfater. Planter og dyr inneholder løste sulfater, og for plantenes vekst er et visst innhold av sulfater i jorden nødvendig (se svovel).

Svovelsyre er det kjemikalium som det fremstilles mest av i verden. 

Tettheten av 100 %  svovelsyre ved 25 °C er 1,83 g/mL. Den har smeltepunkt 10,4 °C, men smeltepunktet nedsettes av små mengder vann og ligger f.eks. for en 98 % hydrogensulfat ved 3,0 °C.

Ved oppvarming til 150 °C begynner svovelsyre å ryke av en tett, hvit, sterkt irriterende svoveltrioksidholdig damp. Varmer man 100 % hydrogensulfat opp til koking, unnviker mer svoveltrioksid enn vann inntil man får en konstant kokende (azeotrop) blanding med 98,3 % hydrogensulfat, kokepunkt 338 °C og tetthet 1,841 g/mL.

Konsentrert svovelsyre får man ved å destillere fortynnet svovelsyre. Man kan ikke fremstille 100 % svovelsyre ved inndampning av fortynnede løsninger. Slik syre kan fås ved å lede en beregnet mengde svoveltrioksid inn i den ca. 98 % løsning.

Kokepunktet for 100 % svovelsyre er 279,6 °C. Svovelsyren løser ytterligere svoveltrioksid under dannelse av oleum eller rykende svovelsyre, kalt slik fordi den avgir svoveltrioksid som med luftens fuktighet danner fine dråper av svovelsyre.

Svovelsyre fortynnet med vann er en toprotisk syre:

H2SO4 (aq) + H2O(l) ⇆ HSO4-(aq) + H3O+(aq)

HSO4-(aq) + H2O(l) ⇆  SO42-(aq) + H3O+(aq)        Ka = 0,012 

Den første likevekten er forskjøvet helt til høyre, men ikke den andre.

Svovelsyre danner to rekker av salter: hydrogensulfater (tidligere kalt bisulfater), f.eks. NaHSO4, og sulfater, f.eks. Na2SO4.

Konsentrert svovelsyre fjerner vann fra en rekke forbindelser.

Sukker blir omdannet til karbon og vann i en eksoterm prosess (en populær demonstrasjon):

C12H22O11(s) + H2SO4(l) → 12C(s) + 11H2O(g) + H2SO4(aq)

Svovelsyre er ikke noe sterkt oksidasjonsmiddel, men konsentrert svovelsyre oksiderer f. eks. kobber til kobber(II)-ioner:

2H2SO4(l) + Cu(s) → SO2(g) + Cu2+(aq) + 2H2O(l) + SO42-(aq)

Konsentrert svovelsyre brukes i organisk kjemi til å erstatte et hydrogenatom med en sulfongruppe:

H2SO4(l) + CH3C6H5(l) → CH3C6H4SO3H(s) + H2O(l)

Frem til 1900 ble svovelsyre fremstilt i blykammermetoden. Etter 1900 har den dominerende metoden vært kontaktmetoden. Begge metoder er beskrevet nedenfor.

Felles for metodene er at man går ut fra svoveldioksid, SO2, som oksideres med luftens oksygen til svoveltrioksid, SO3. Med vann gir SO3 svovelsyre:

2SO2(g) + O2(g) ⇆ 2SO3(g)

SO3(g) + H2O(l) ⇆ H2SO4(l)

I den metoden ble svoveldioksid oksidert i luft med nitrogenoksider som katalysatorer. Reaksjonene skjedde i et anlegg som bestod av tre tårn: glovertårnet, blykammerene og gay-lussactårnet.

Utgangsmaterialet for svovelsyrefremstillingen er svovel, pyritt (FeS2), svoveldioksidholdige gasser fra røstning av sulfimalmer av kobber, bly, molybden, nikkel og sink, samt svoveldioksid gjenvunnet fra industrien.

Den dannede svoveldioksid-luftblandingen må være fri for mekaniske forurensninger i form av flygestøv som kan dekke kontaktflaten mot oksidasjonskatalysatoren, og den må være fri for forbindelser som kjemisk sett vil ødelegge («forgifte») katalysatoren.

Rensingen foregår ved vasking i vasketårn ved elektrostatisk gassrensing i elektrofiltre etter den såkalte Cottrell-metoden.

Etter rensing tørkes gassen med konsentrert svovelsyre og ledes inn i kontaktovnen. Som katalysator anvender man vanligvis blandkatalysatorer med vanadiumoksidsulfat, VOSO4, på silikagel som hovedkomponent. Oksidasjonen av SO2 er eksoterm, og man får optimalt utbytte ved katalysatortemperatur på 450–580 °C. Man utfører temperaturkontroll bl.a. ved at den innstrømmende gass står i varmeutveksling med kontaktmassen (katalysatoren). Frigjort reaksjonsvarme vil dermed forvarme reaksjonsgassene.

I moderne anlegg benytter man to kontaktovner (dobbeltkontaktmetoden). Svoveldioksidgassen utnyttes bedre (minst 99,5 % mot før 96–98 %) og svoveldioksidutslipp blir vesentlig mindre. Reaksjonen mellom svoveltrioksid og vann til svovelsyre er altfor heftig til at gassblandingen fra kontaktovnen kan ledes direkte inn i vann. I stedet benytter man absorpsjonstårn hvor svoveltrioksid ledes inn i konsentrert svovelsyre (98–99 %), under dannelse av disvovelsyre H2S2O7: H2SO4 + SO3 = H2S2O7. Ved deretter å sette avmålte mengder vann til disvovelsyre, kan man fremstille svovelsyre med ønsket konsentrasjon: H2S2O7 + H2O = 2H2SO4.

Kontaktsyren kommer i handelen som konsentrert svovelsyre (98 %) eller som rykende svovelsyre.

Svovelsyre er mest benyttet av alle syrer. Det største forbruket er i kunstgjødselindustrien hvor man bruker svovelsyre til fremstilling av superfosfat, ammoniumsulfat og fosforsyre. Til sammen utgjør forbruket i denne industrien ca. 60 % av hele svovelsyreproduksjonen. Videre brukes svovelsyre til fremstilling av andre syrer, både uorganiske og organiske. I sprengstoffindustrien blir svovelsyre i blanding med salpetersyre brukt som «nitrersyre» for fremstilling av skytebomull, nitroglyserol, pikrinsyre, trinitrotoluol (TNT) m.m.

Til sulfonering  brukes store mengder svovelsyre i den organisk-kjemiske industri. Store mengder svovelsyre brukes i fargestoffindustrien, glassindustrien, fett- og oljeindustrien, rayonindustrien, til fremstilling av sulfater og titandioksid, til beising av metaller, i oljeraffinerier, i farmasøytisk industri m.m. Også til akkumulatorsyre i blybatteriet medgår betydelige mengder svovelsyre (tetthet 1,20–1,23 g/mL, som svarer til 27–30 % H2SO4).

Fremstilling av svovelsyre var kjent allerede av alkymistene og er bl.a. omtalt i skrifter av pseudonymet Geber fra ca. 1300. Fremstillingen foregikk ved oppvarming av naturlige sulfater (vitrioler og alun). Senere skjedde fremstilling ved gløding av jern(III)hydroksidsulfat, Fe(OH)SO4, eller jern(III)sulfat, Fe2(SO4)3, som var dannet ved forvitring og oksidasjon av jern(II)sulfat (jernvitriol). Det dannes svoveltrioksid, SO3, som ble løst i svovelsyre og ga rykende svovelsyre. På denne måten ble svovelsyre fremstilt i Harz og Böhmen alt 1526. På grunn av sin opprinnelse og sin oljeaktige, seige konsistens ble syren kalt vitriololje, (eller oleum). Helt frem til siste halvdel av 1800-tallet var dette eneste metode til fremstilling av ren konsentrert svovelsyre.

I skrifter fra siste halvdel av 1500-tallet, forfattet av B. Valentinus og A. Libavius (1550–1616) er fremstilling av svovelsyre ved forbrenning av svovel i nærvær av salpeter omtalt. I 1746 ble en fabrikk for teknisk fremstilling av svovelsyre etter denne metoden og bruk av et blykammer anlagt i Birmingham. Dette var begynnelse til blykammermetoden. At svoveldioksid i nærvær av platina som katalysator lar seg oksidere av luft til svoveltrioksid, ble iakttatt av engelskmannen P. Phillips 1831, men det var først mot slutten av 1800-tallet at metoden fikk industriell betydning.

I Norge ble den første svovelsyreproduksjon etter blykammermetoden satt i gang i av Alfred Nobel i 1859 ved Lysaker kemiske Fabrik og fortsatte der til 1970. Syren ble benyttet til fremstilling av superfosfat. I 1917 startet Norsk Sprængstofindustri A/S en svovelsyrefabrikk etter kontaktmetoden på Verpen ved Sætre i Hurum. Produksjonen her ble nedlagt 1968. Ved Borregaard begynte produksjonen av svovelsyre etter kontaktmetoden i 1954 med en kapasitet på 60 tonn syre per døgn. I 1960-årene ble det bygd en ny svovelsyrefabrikk i Sarpsborg med en kapasitet på 600 tonn per døgn basert på pyritt fra Hjerkinn. I 1971 ble anlegget utvidet til en kapasitet på 900 tonn svovelsyre per døgn eller 300 000 tonn per år. Samtidig ble en dobbeltkontaktprosess tatt i bruk slik at utslippet av svoveldioksid til atmosfæren ble redusert fra ca. 450 kg/time til 120 kg/time. Ved Boliden Odda AS (tidl. Norzink A/S) er svovelsyreproduksjonen basert på svoveldioksid fra røsting av sfaleritt.

Konsentrert svovelsyre virker ødeleggende på menneskelig, dyrisk og vegetabilsk vev. Svovelsyre som kommer på huden, gir først en følelse av varme. Siden begynner det å svi, og vevet går i oppløsning. Svovelsyre som er kommet på hud og klær, må raskt tørkes av med en tørr klut og skylles av med store mengder kaldt vann. De siste syrerester kan nøytraliseres med en løsning av natron eller fortynnet salmiakk. Konsentrert svovelsyre som svelges, fremkaller under store smerter livsfarlige etsninger i munnhule, spiserør og mage.

Disvovelsyre, H2S2O7, pyrosvovelsyre, er et fast, gjennomsiktig, krystallinsk stoff med smeltepunkt 36 °C. Den krystalliserer fra rykende svovelsyre med et innhold av 18–62 % svoveltrioksid ved avkjøling:

H2SO4(l) + SO3(g) → H2S2O7(s)

Saltene kalles disulfater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.