Sauer. Forskjellige saueraser: 1) Spælsau. 2) Rygjasau. 3) Oxforddownsau. 4) Sjeviotsau. 5) Merinovær. 6) Dalavær.

Anon. Begrenset gjenbruk

Sau, sauer, partået klovdyrslekt i oksefamilien. Fra geitene, som de står meget nær, skiller de seg ut ved sine tverr-riflede, trekantede og mer eller mindre tett spiralsnodde horn, som hos hunnene er mindre enn hos hannene, eller de kan mangle. Sauebukken har heller ikke geitebukkens skjegg og ramme lukt. Alle villsauer hører hjemme på den nordlige halvkule. 

Tamsauen hører til de eldste husdyrene og ble temmet før det egentlige jordbruket kom i stand. De eldste funnene er fra Nord-Iran ved Kaspiske hav og blir datert til ca. 6000 år f.Kr. Eldste funn i Norge er fra Ruskeneset ved Bergen, tidfestet til 1500–1400 f.Kr.

Tamsauen er fordelt på en mengde raser, som kan grupperes på mange måter. Da verdenshandelen med ull har stor betydning, kan rasene blant annet grupperes etter ullens kvalitet (fiberdiameter). Av de finullete rasene er merino verdens viktigste, med om lag halvparten av verdens ullproduksjon til bekledning. Merino er opprinnelig en spansk rase som er spredt til mange land, bl.a. Australia og Sør-Afrika. I Europa er det vesentlig Frankrike og den iberiske halvøy som har en større bestand. Mankehøyden er ca. 65 cm, levende vekt 50–60 kg. Fargen er hvit, værene er hornet og søyene kollet. Downrasene med middels fin ull er dannet ved sterk bruk av merino til engelske landraser, bl.a. southdown, suffolk, hampshire og oxforddown. Ullen er hvit, mens de ikke-ullkledte kroppsdelene er grå, brune eller svarte hos de fleste. Begge kjønn er kollete. Rasegruppen er sterkt utbredt.

De grovullete rasene danner en stor og uensartet gruppe, med typer som den langullete leicester og den kortullete sjeviot. Ullen er en sterkt varierende blanding av ullhår og lange dekkhår. Lincoln er størst, væren veier ca. 135 kg, søya ca. 105 kg. Sjeviot er minst, vekten varierer sterkt etter fôring og beite. De fleste norske rasene hører til denne gruppen. Rasene med lange, grove dekkhår (raggsauer) har en grov ull som ikke egner seg for vanlig bekledning, men den nyttes f.eks. til teppeveving. Den skotske blackface og mange primitive landraser hører til gruppen, dessuten karakul, som leverer persianer og breitschwanz (broad tail-skinn). Raser med korte dekkhår (uten vanlig ull) blir holdt for kjøttet, melken og skinnet. Det er flere pelstyper blant disse. Det finnes overganger mellom alle gruppene, og det er stor variasjon også innen disse.

Norsk kvit sau er en samlebetegnelse for avlspopulasjonen av crossbred-typen, dvs. langhalet sau av krysningssau basert på de norske rasene med britisk bakgrunn (dala, steigar, rygja og sjeviot). Norsk kvit sau utgjør ca. 40 prosent av den norske sauepopulasjonen. Rasene holdes også i renavl, og dalasauen er den viktigste.

Steigar er dannet i Steigen, Nordland, vesentlig av nordskotsk sjeviot, og er litt større enn den sørskotske. Rasen utgjør ca. 13 prosent av den norske sauen.

Spælsau er opprinnelig en gammel norsk rase. Ullpelsen er en blanding av lange, grove dekkhår og kortere ullhår. Halen (spælen) var kort som hos villsau. Innkrysninger av islandsk sau og finsk landrase og utvalg har gitt en jevnere ullpels og en noe lengre hale. Væren veier 70–75 kg, søya ca. 50 kg. Rasen utgjør ca. 15 prosent av den norske sauen.

Gammelnorsk spælsau er en mer opprinnelig rase enn sælsauen, og er mindre påvirket av moderne avlsarbeid enn spælsauen. Den ble definert som en egen rase i 2002.

Gammelnorsk sau er rasen som ligner mest på de aller første sauene som fantes i Norge. Fellen består av tett fin bunnull og grov dekkull, og røyter ulla. 

Sjeviot er en engelsk-skotsk rase innført til Norge flere ganger. Den defineres nå som en nasjonal rase. Den er kollet og hvit med svart nese og klauver. Ved utegang er de små, med god vinterfôring veier væren 80–85 kg og søya 60–65 kg. Ullmengden er 2–3 kg per dyr. Rasen utgjør ca. 2 prosent av den norske sauen.

Norsk pelssau er basert på svensk gotlandsfår og en gråblå variant av spælsau. Pelsen brukes til skinnproduksjon. Pelsen skal ha stor glans og være jevnt grå. Rasen ble godkjent i 1968, og det finnes omtrent 8000 vinterfôra pelssau i Norge (2007).

Etter kategorikriteriene fra FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, er følgende norske raser ansett som kritisk truet eller truet: blæsetsau, dalasau, fuglestadbroget sau, grå trøndersau og rygjasau

Blæsetsauen har hvit blæs i pannen. Den er svart som ung, og blir brunere eller gråere med årene. Den tilhører gruppen av crossbredsauer, men opprinnelsen er ukjent.

Dalasau er dannet i Norge ved krysning av spælsau med leicester, sjeviot og sutherland. Den er hvit og kollet, med svart nese og svarte klover. og ullen er som hos sjeviotgruppen. Levendevekt hos væren er ca. 115 kg, hos søya 70–75 kg. Det er mellom 1000-1200 dalasau i Norge (2012)

Fuglestadbroget sau er hvit, med svarte avtegninger på hode og bein.

Grå trøndersau er svart på buk, bein og hode, og har grå ull. Den har en hvit flekk under hvert øye.

Rygja er dannet i Rogaland av det krysningsmaterialet som fantes av ulike raser. Rasen er hvit og kollet, og ullmengden ligger på 2,5–3,0 kg. Ullfibrene mangler marg, men har om lag samme dimensjoner som sjeviot og dala. Rygjasauen utgjør ca. 5 prosent av den norske sauen.

I Europa finnes bare én vill saueart: muflon (Ovis musimon) på Korsika og Sardinia; den er også den minste nålevende villsau. Andre villsau-arter er vestasiatisk muflon (Ovis orientalis), fra det sørvestlige Asia, med underarten urial eller steppesau (Ovis orientalis vignei), som foruten ved Kaspiske hav også finnes på høyslettene i Tibet; argalisauen (Ovis ammon), som likeledes lever i Tibets og Mellom-Asias høyfjell, og som er den største av alle nålevende villsauer; og den nordamerikanske tykkhornsauen (Ovis canadensis), som har vært særlig sterkt beskattet av jegere og derfor på det nærmeste er utryddet utenfor de mest utilgjengelige strøk i Rocky Mountains. I Nord-Amerika finnes også tynnhornsau (Ovis dalli). Snøsau (Ovis nivicola) lever i det nordøstlige Sibir.

Mankesauen (Ammotragus lervia), fra Atlasfjellene, og blåsau, også kalt bharal eller nahor (Pseudois nayaur), fra fjellstrøkene i India, Tibet og Mongolia, danner overgangsformer mellom sauer og geiter og lar seg ikke pare med noen av disse slektene.

Saueholdet i Norge har størst betydning i kyst- og fjellstrøk. Av inntektene fra saueholdet kommer 3/4 fra kjøttproduksjonen, 1/4 fra ullproduksjonen. Vanlig paringstid for norske sauer er november/desember med fødsel i april/mai. Drektighetstiden varierer noe mellom rasene. Som regel blir 95 % av de bedekte sauene drektige, og de fleste får tvillinglam. Det er ca. 1,1 mill. vinterfôrede sauer i Norge fordelt på ca. 18 700 bruk (2005). Gjennomsnittlig besetningsstørrelse er 52 vinterfôrede søyer. Gjennomsnittlig slaktevekt pr. lam er ca. 18,5 kg, og totalproduksjonen i Norge er ca. 25,5 mill. kg lammekjøtt i året (2004). Det produseres ca. 5000 tonn ull. Ca. 2,1 mill. sauer og lam beiter i utmarka hvert år, og ca. 30 000 blir tatt av rovdyr (de som får erstatning). Saueholdet er spredt over hele landet (lavest andel i Trøndelag og Nord-Norge).

Gjennom sauekontrollen og værringene blir de viktigste av dyrenes egenskaper registrert og danner grunnlaget for avlsarbeidet. Ca. 28 % av søyene (4400 besetninger) er med i sauekontrollen. Det er ca. 125 værringer spredt over hele landet, og mer enn 100 000 søyer og 2000 prøveværer er med i ringene. I avlsarbeidet legges det for alle rasene bortsett fra pelssau vekt på lammetall, morsegenskaper, tilvekst, slaktekvalitet, eksteriør, ullmengde og ullkvalitet. Avlsarbeidet drives av Norsk Sau og Geit.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.