Sauer
Sauer på beite på Karmøy i Rogaland.
Sauer
Av /Shutterstock.
Vær
Vær av rasen merino på en husdyrutstilling på New Zealand.
Vær
Av /Shutterstock.
Karakulsauer
Karakulsauer gresser i steppelandskap i Usbekistan.
Karakulsauer
Av /Shutterstock.

Sauer. Forskjellige saueraser: 1) Spælsau. 2) Rygjasau. 3) Oxforddownsau. 4) Sjeviotsau. 5) Merinovær. 6) Dalavær.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Sauen hører til de eldste husdyrene og ble temmet før det egentlige jordbruket kom i stand. Den moderne sauen stammer fra den ville muflonen (Ovis gmelini), som sannsynligvis ble temmet i Mesopotamia for mer enn 10 000 år siden. De eldste funnene er fra Nord-Iran ved Kaspiske hav og blir datert til ca. 6000 år fvt. Eldste funn i Norge er fra Ruskeneset ved Bergen, tidfestet til 1500–1400 fvt.

Sauens betydning for mennesket

Da mennesket temmet sauen, ble den en viktig del av utbredelsen av jordbruket i verden. Sauene spredte seg sammen med kunnskapen om hvordan man kunne dyrke jorda, og sauene bidro i jordbruket ved å beite ned områder som seinere kunne dyrkes, og ved at sauebæsjen kunne samles inn og brukes som gjødsel av jordbrukerne. Sauen har i tillegg vært viktig både som en kilde til ull som kunne brukes til å lage klær, og som en kilde til kjøtt. Mange steder i verden har sauen vært, og brukes fremdeles som, en kilde til melk som igjen brukes til å lage ost. Sauen finnes i dag på alle verdens kontinenter, utenom i Antarktis. I dag er det sauens ull og kjøtt som utnyttes mest, mens melkeproduksjon, som krever en mer intensiv drift, ikke gjøres like mange steder.

Sauehold i Norge

Sau

Sauen kom sannsynligvis til Norge for 5-6000 år siden. Den var viktig da jordbruket ble innført, fordi den hjalp bonden med å rydde land, ved å beite ned busker og småtrær. Antallet sau har økt sterkt etter den industrielle revolusjonen, og i dag finnes det nesten en million vinterfôra sauer i Norge. Om sommeren er tallet høyere fordi sauene får lam som slaktes om høsten. Over 2 millioner sau og lam slippes på beite hver sommer. Saueholdet har størst betydning i kyst- og fjellstrøk. Av inntektene fra saueholdet kommer 3/4 fra kjøttproduksjonen, 1/4 fra produksjonen av ull. I andre land brukes sau også til melkeproduksjon. Det gjøres ikke i Norge, fordi det krever en driftsform der sauene samles to ganger om dagen for å melkes. Sauer i Norge går stort sett fritt på utmarksbeite hele sommeren, med tilsyn et par ganger i uka.

Vanlig paringstid for norske sauer er november/desember med fødsel i april/mai. Drektighetstiden varierer noe mellom rasene. Som regel blir 95 % av de bedekte sauene drektige, og de fleste får tvillinglam. Saueholdet er spredt over hele landet (lavest andel i Trøndelag og Nord-Norge).

Det finnes flere saueraser i Norge. De kan deles i to hovedgrupper, langhala sauer og korthala sauer. De korthala sauene er de mest opprinnelige sauene, med rasen gammelnorsk sau som den som ligner mest på den sauen som først kom til Norge. Norske langhala saueraser er et resultat av at opprinnelige norske saueraser ble krysset med importerte dyr fra andre steder i Europa fra 1850-tallet og fram til i dag. De to hovedgruppene har forskjellig type ull. Langhala sauer har ull av crossbred-typen, som bare består av isolerende underull. Korthala sauer har ull av spæltype, som består av to typer: vannavstøtende og grovere dekkhår, samt isolerende underull. Innenfor de to ulltypene varierer selve ullhårene blant annet i hvor lange de er, hvor mye marg de har og hvor tjukke de er.

Det norske saueavlsarbeidet organiseres gjennom sauekontrollen, som er en database over ulike egenskaper hos hvert enkelt saueindivid, og værringene som registrerer egenskaper hos hannsauer, værer, og hvem de parres med. Ca. 28 % av søyene (4400 besetninger) er med i sauekontrollen. I avlsarbeidet legges det for alle rasene bortsett fra pelssau vekt på lammetall, morsegenskaper, tilvekst, slaktekvalitet, eksteriør, ullmengde og ullkvalitet. Avlsarbeidet drives av Norsk Sau og Geit.

Vanlige norske langhala saueraser

Norsk kvit sau

Norsk kvit sau er en samlebetegnelse for avlspopulasjonen av crossbred-typen, dvs. langhalet sau av krysningssau basert på de norske rasene med britisk bakgrunn (dala, steigar, rygja og sjeviot). Norsk kvit sau er målt til 73 prosent (2015) av den norske sauepopulasjonen. Rasene holdes også i renavl, og dalasauen er den viktigste.

Steigarsau

Steigar er dannet i Steigen, Nordland, vesentlig av nordskotsk sjeviot, og er litt større enn den sørskotske.

Sjeviot

Sjeviot er en engelsk-skotsk rase innført til Norge flere ganger. Den defineres nå som en nasjonal rase. Den er kollet og hvit med svart nese og klauver. Ved utegang er de små, med god vinterfôring veier væren 80–85 kg og søya 60–65 kg. Ullmengden er 2–3 kg per dyr.

Vanlige norske korthala saueraser

Spælsau

Spælsau er opprinnelig en gammel norsk rase. Ullpelsen er en blanding av lange, grove dekkhår og kortere ullhår. Halen (spælen) var kort som hos villsau. Innkrysninger av islandsk sau og finsk landrase og utvalg har gitt en jevnere ullpels og en noe lengre hale. Væren veier 70–75 kg, søya ca. 50 kg.

Gammelnorsk spælsau

Gammelnorsk spælsau er en mer opprinnelig rase enn spælsauen, og er mindre påvirket av moderne avlsarbeid enn spælsauen. Den ble definert som en egen rase i 2002.

Gammelnorsk sau

Gammelnorsk sau er rasen som ligner mest på de aller første sauene som fantes i Norge. Fellen består av tett fin bunnull og grov dekkull, og den røyter ulla. Betegnelsen villsau brukes på gammelnorsk sau som har beita på kystlynghei.

Norsk pelssau

Norsk pelssau er basert på svensk gotlandsfår og en gråblå variant av spælsau. Pelsen brukes til skinnproduksjon. Pelsen skal ha stor glans og være jevnt grå. Rasen ble godkjent i 1968, og det finnes omtrent 8000 vinterfôra pelssau i Norge (2007).

Truede norske saueraser

Sau på utmarksbeite, Oppland.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Etter kategorikriteriene fra FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, er følgende norske raser ansett som kritisk truet eller truet: blæsetsau, dalasau, fuglestadbroget sau, grå trøndersau og rygjasau

Blæsetsau

Blæsetsauen har hvit blæs i pannen. Den er svart som ung, og blir brunere eller gråere med årene. Den tilhører gruppen av langhala sauer, men opprinnelsen er ukjent.

Dalasau

Dalasau er dannet i Norge ved krysning av spælsau med leicester, sjeviot og sutherland. Den er hvit og kollet, med svart nese og svarte klover. og ullen er som hos sjeviotgruppen. Levendevekt hos væren er ca. 115 kg, hos søya 70–75 kg. Det er mellom 1000-1200 dalasau i Norge (2012).

Fuglestadbroget sau

Fuglestadbroget sau er hvit, med svarte avtegninger på hode og bein.

Grå trøndersau

Grå trøndersau er svart på buk, bein og hode, og har grå ull. Den har en hvit flekk under hvert øye.

Rygjasau

Rygja er dannet i Rogaland av det krysningsmaterialet som fantes av ulike raser. Rasen er hvit og kollet, og ullmengden ligger på 2,5–3,0 kg. Ullfibrene mangler marg, men har om lag samme dimensjoner som sjeviot og dala.

Saueraser i verden

Tamsauen er fordelt på en mengde raser, som kan grupperes på mange måter. Da verdenshandelen med ull har stor betydning, kan rasene blant annet grupperes etter ullens kvalitet (fiberdiameter). Av de finullete, langhala rasene er merino verdens viktigste, med om lag halvparten av verdens ullproduksjon til bekledning. Merino er opprinnelig en spansk rase som er spredt til mange land, bl.a. Australia og Sør-Afrika. I Europa er det vesentlig Frankrike og den iberiske halvøy som har en større bestand. Mankehøyden er ca. 65 cm, levende vekt 50–60 kg. Fargen er hvit, værene er hornet og søyene kollet. Downrasene med middels fin ull er dannet ved sterk bruk av merino til engelske landraser, bl.a. southdown, suffolk, hampshire og oxforddown. Ullen er hvit, mens de ikke-ullkledte kroppsdelene er grå, brune eller svarte hos de fleste. Begge kjønn er kollete. Rasegruppen er sterkt utbredt.

De grovullete rasene danner en stor og uensartet gruppe, med typer som den langullete leicester og den kortullete sjeviot. Ullen kan ha en eller to hårtyper. Lincoln er størst, væren veier ca. 135 kg, søya ca. 105 kg. Sjeviot er minst, vekten varierer sterkt etter fôring og beite. De fleste norske rasene hører til denne gruppen. Rasene med lange, grove dekkhår (raggsauer) har en grov ull som ikke egner seg for vanlig bekledning, men den nyttes f.eks. til teppeveving. Den skotske blackface og mange såkalte primitive landraser hører til gruppen, dessuten karakul, som brukes til pelsskinnet persianer og breitschwanz (broad tail-skinn). Raser med korte dekkhår (uten vanlig ull) blir holdt for kjøttet, melken og skinnet. Det er flere pelstyper blant disse. Det finnes overganger mellom alle gruppene, og det er stor variasjon også innen disse.

Folketro

Etter gammel folketro måtte det alltid stå en ulldott igjen på sauen når den ble klippet, ellers mistet man sauelykken, het det. Flekkete lam ble ansett for å være særlige lykkedyr. Mange steder mente man å kunne forutse været av sauenes atferd: danset sauene om morgenen, ble det vind; stanget de, ble det uvær. Andre steder het det at når sauene stanger, da kommer ulven.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg