laks

Laksen ligner på sjøørreten, men skilles fra denne på en slankere kroppsform og smalere og lengre halerot. Halefinnen har en svak kløft som mangler hos sjøørret. Dessuten har laks få eller ingen prikker under sidelinjen. Fargen varierer etter blant annet alder og oppholdssted.

Etter klekking lever lakseungene i rennende vann, og har en robust kroppsform med en kropp dekket av flekker og prikker. Dette stadiet kalles parrstadiet. Etter noen år gjennomgår parren en kroppslig og fysiologisk forandring og blir nå kalt smolt. Kroppen blir mer langstrakt og sølvglinsende. Smolten vandrer til havs om våren. Den får nå en blank farge og kalles blanklaks. Fram til gytetiden er kjønnene like. I gytetiden blir laksen mørk og dekket av svarte og røde flekker, oftest sterkest uttrykt hos de største hannene. Underkjeven hos hannene vokser også ut til en krok eller hake. Hannlaks kan bli opptil 150 centimeter og 40 kilo, mens hunnlaks blir opptil 120 centimeter og 20 kilo.

Laksen gyter vanligvis i oktober–november, unntaksvis så sent som desember–januar, på stryk med grov grus og stein. Hunnen graver eggene 20–40 centimeter ned i grusen. Eggene klekker på ettervinteren, og yngelen blir værende i grusen til plommesekken er oppbrukt. På vårparten, avhengig av temperaturen, kommer den da 2–2,5 centimeter lange yngelen – som parr – opp av grusen og etablerer etter hvert territorier i elven. Etter 2–5 år gjennomgår lakseungene smoltifisering som forbereder fisken på livet i havet. Utvandringen skjer om våren, ofte samtidig med vårflommen.

Nesten all laks er anadrom, det vil si at den vandrer til havet. Imidlertid vil det i de fleste elvesystemer finnes en del hanner som blir kjønnsmodne uten å ha vært i havet, såkalte dverghanner. Veldig sjelden finner vi at dette også gjelder hunnlaks. I Norge finnes to bestander av laks som er ferskvannsstasjonære, det vil si at de ikke vandrer til havs. Dette er blegen i Byglandsfjorden og småblanken i øvre deler av Namsen. Laksen her er småvokst og kalles også dverglaks. Tidligere fantes det også ferskvannsstasjonær laks i Trysilelva, der av formen vänerlaks, og i Nidelva ved Arendal. Vandringene til laksen i Trysilelva er stanset av en rekke dammer, mens den stasjonære laksen i Nidelva trolig døde ut grunnet forsuring.

I havet lever laksen fra ett til fire år. Den når etter ett, to og tre år en vekt på henholdsvis to, fem og ti kilo, men variasjonene er store. Den kan etter tre år i havet veie hele 20 kilo, og laks som har vært lenger i havet kan veie 30–35 kilo. Dette gjelder hannlaksen; hunnlaksen veier sjelden over 20 kilo. Laks som overlever gytingen, foretar en ny næringsvandring i havet og kommer tilbake til elven etter ett til to år. Det er registrert laks som skulle gyte for fjerde gang.

Merkinger har vist at laksen kan vandre opptil 100 kilometer i døgnet over lang tid, men vanlig hastighet er betydelig mindre.

Laksen hører hjemme i det nordlige Atlanterhav. Den gyter i elver på kontinentet fra Portugal til og med elven Petsjora vest for Ural. Dessuten gyter den i elver i Storbritannia, Irland, Island, i en elv ved Godthåb på Grønland og i nordamerikanske elver fra New York til Labrador. Laksen finnes ikke i Stillehavet – stillehavslaksene hører til den nærstående slekten Oncorhynchus. I enkelte innsjøer og elver finnes laks som ikke går til havs, se blege.

Kjente oppvekstområder i havet er ved vestkysten av Grønland for laks som stammer fra elver i både Europa og Nord-Amerika, rundt Færøyene for laks av europeisk opprinnelse og i Norskehavet fra Trøndelag til russegrensen for laks av norsk opprinnelse. Nyere studier viser også at laks, spesielt fra Nord-Norge og Russland, i stor grad bruker havområdene i Barentshavet og rundt Svalbard som oppvekstområde.

De norske bestandene av laks har blitt betydelig redusert de siste tiårene. Antallet voksne laks som kommer tilbake fra havet hvert år er mer enn halvert, med en nedgang på 51 prosent i perioden 1983–2019. Dette gjelder spesielt mange bestander på Vestlandet og i Midt-Norge. Den norske villaksen ble derfor oppført på rødlista som «nær truet» i 2021.

Laksefiske har betydd og betyr fortsatt mye for mange områder i Norge. I sportsfiskemiljø regnes fortsatt Norge for å være blant de beste laksevassdragene i verden. På tross av betydelig nedgang i fangstene i de fleste vassdragene, så tiltrekker norske lakseelver seg mange fisketurister. Disse har ofte betydelig betalingsvilje, og kommer i håp om å fange laks på flere titalls kilo. I perioden 2010–2020 var det årlig registrert mellom 65 000 og 75 000 fiskere etter anadrom laksefisk i norske vassdrag, som hovedsakelig løste fiskekort i kjente lakseelver. Flertallet var norske statsborgere, fulgt av finner og dansker. Lakseturisme genererer stor verdiskaping, og er en svært viktig inntektskilde for elveeierlag så vel som mange lokalsamfunn.

Den store markedsverdien og villaksens kulturelle betydning, gjør at en rekke forvaltningstiltak og mye forskning og utviklingsarbeid har blitt viet villaksen. I 1999 kom en egen offentlig utredning (NOU) fra Rieber-Moen utvalget, med en rekke forslag til strategier og tiltak for å bedre situasjonen for den norske villaksen. Til sammen 52 nasjonale laksevassdrag med tilhørende laksefjorder ble deretter opprettet (2003–2007), som blant annet langt på vei begrenset videre vekst av lakseoppdrett i disse fjordene.

Oppdrett av matfisk av atlantisk laks har siden 1970-årene utviklet seg til en betydelig næring langs norskekysten, som i stor grad er basert på systematisk avlsarbeid fra de ville norske laksebestandene. Norge er den desidert største produsenten av oppdrettslaks i verden, og laks står for rundt 95 prosent av alt fiskeoppdrett i Norge (verdi 2021). Lakseyngel fôres i settefiskanlegg frem til stadiet smolt, da den kan settes i sjøen. Smolten blir overført til flytende innhegninger, merder, i sjøen, der den fôres til den har nådd gunstig slaktevekt.

Det er til tider store konflikter og uenighet om betydningen av ulike trusselfaktorer for villaksen. Ofte er det ulike oppfatninger hos sportsfiskere, forvaltere av villaks og oppdrettere av laks. Konflikten går på ulike typer smitteoverføringer (parasitter og sykdom), tiltaksgrenser for hva som regnes som bærekraftig fiskeoppdrett, og uttak av rømt oppdrettslaks og hvor negativt genetisk innblanding påvirker de ville laksebestandene. Det arbeides mye med å redusere konfliktnivået. Opprettelsen av det uavhengige vitenskapsrådet for lakseforvaltning (2008) er ett av tiltakene, og et «trafikklyssystem» ble i 2017 innført ut fra beregnet påvirkning fra lakselus, som grunnlag for produksjonsbegrensende tiltak. Ytterligere virkemidler som foreslås, er å gjøre oppdrettet landbasert; både for å begrense faren for smittespredningen, få kontroll på utslipp av næringsstoffer og redusere risikoen for rømming.

I nyere (såkalte grønne) oppdrettskonsesjoner har det også blitt stilt krav til at oppdretterne må kunne dokumentere redusert miljøutfordringer med rømt oppdrettsfisk og spredning av lakselus. Eksempler på slike anlegg, er havbaserte metallmerder på Frohavet i Trøndelag.

• Les mer om fiskeoppdrett og lakselus

• lakse- og innlandsfiskloven
• laksefiske
• laksefamilien
• fiskeoppdrett
• nasjonale laksevassdrag
• Norske lakseelver

• Artsdatabanken: Rødlista: Laks
• Lakseregisteret (bestandsstatus, fisketider og fangst per vassdrag)
• Nasjonalt villakssenter
• Miljøstatus: Villaks i Norge
• North Atlantic Salmon Conservation Organization (NASCO)
• Vitenskapelig råd for Lakseforvaltning
• NOU 1999:9 Til laks åt alle kan ingen gjera?

• Johansson, Jan (1997). Laks. Landbruksforlaget.
• Johnsen, Bjørn Ove (red.) med flere (2010): Effekter av vassdragsregulering på villaks. Kunnskapssenter for Villaks og Vannmiljø.
• Kvamme, Lars (2019). Laks – en biografi. Pax Forlag.
• Sætre, Simen og Østli, Kjetil (2021). Den nye fisken; Om temmingen av laksen og alt det forunderlige som fulgte. Spartacus Forlag.