laks

Laks, benfiskart i laksefamilien. Den mest verdifulle ferskvannsfisken i Norge. Laksen er meget ettertraktet både som matfisk og sportsfisk og er gjennom oppdrettsnæringen blitt en særdeles viktig eksportvare.

Laksen er svært lik sjøørreten, men skilles fra denne på en slankere kroppsform og smalere og lengre halerot. Halefinnen har en svak kløft som mangler hos sjøørret. Dessuten er det hos laks få eller ingen prikker under sidelinjen. Fargen varierer etter blant annet alder og oppholdssted. Etter klekking lever lakseungene i rennende vann, og har en robust kroppsform med en kropp dekket av flekker og prikker. Dette stadiet kalles parr-stadiet. Etter noen år gjennomgår parren en kroppslig og fysiologisk forandring og blir nå kalt smolt. Kroppen blir mer langstrakt og sølvglinsende. Smolten vandrer om våren til havs; de får nå en blank farge (blanklaks). Fram til gytetiden er kjønnene like. I gytetiden blir laksen mørk og dekket av svarte og røde flekker, oftest sterkest uttrykt hos de største hannene. Underkjeven hos hannene vokser også ut til en krok (hake). Hannlaks kan bli opptil 150 cm og 40 kg, mens hunnlaks blir opptil 120 cm og 20 kg.

Laksen gyter vanligvis i oktober–november, unntaksvis så sent som desember–januar, på stryk med grov grus og stein. Eggene graves av hunnen dypt ned i grusen (20–40 cm). Eggene klekker på ettervinteren, og yngelen blir værende i grusen til plommesekken er oppbrukt. På vårparten, avhengig av temperaturen, kommer yngelen (2-2,5 cm) opp av grusen og etablerer etter hvert territorier i elven (som parr). Etter 2–5 år gjennomgår lakseungene smoltifisering som forbereder fisken på livet i havet (se smolt). Utvandringen skjer om våren, ofte samtidig med vårflommen.

Nesten all laks vandrer til havet (den er anadrom). Imidlertid vil det i de fleste elvesystemer finnes en del hanner som blir kjønnsmodne uten å ha vært i havet, såkalte dverghanner. Meget sjelden finner vi også at hunnlaks gjør dette. I Norge finnes to bestander av laks som er ferskvannsstasjonære; dvs de vandrer ikke til havs. Dette er blega i Byglandsfjorden og småblanken i Namsens øvre deler. Laksen her er småvokst og kalles også dverglaks. Tidligere fantes det også ferskvannsstasjonær laks i Trysilelva (Vänernlaks) og i Nidelva ved Arendal. Vandringene til laksen i Trysilelva er stanset av en rekke dammer, mens den stasjonære laksen i Nidelva døde trolig ut grunnet forsuring. 

I havet lever laksen fra 1 til 4 år og når etter 1, 2 og 3 år vekter på henholdsvis 2, 5 og 10 kg; variasjonene er imidlertid store, den kan etter 3 år i havet veie hele 20 kg, og laks som har vært lenger i havet, kan veie 30–35 kg. Dette gjelder hannlaksen, hunnlaksen veier sjelden over 20 kg. Den laksen som overlever gytingen, foretar en ny næringsvandring i havet og kommer tilbake til elven etter 1–2 år. Det er registrert laks som skulle gyte for fjerde gang.

Merkinger har vist at laksen kan vandre opptil 100 km i døgnet over lang tid, men vanlig hastighet er betydelig mindre.

Laksen hører hjemme i det nordlige Atlanterhav; den gyter i elver, på kontinentet fra Portugal til og med elven Petsjora vest for Ural; dessuten i elver i Storbritannia, Irland, Island, i en elv ved Godthåb på Grønland og i nordamerikanske elver fra New York til Labrador. Den finnes ikke i Stillehavet – stillehavslaksene hører til den nærstående slekten Oncorhynchus. I enkelte innsjøer og elver finnes laks som ikke går til havs, se blege.

Kjente oppvekstområder i havet er ved vestkysten av Grønland (for laks som stammer fra elver i både Europa og Nord-Amerika), rundt Færøyene (laks av europeisk opprinnelse) og i Norskehavet fra Trøndelag til russegrensen (laks av norsk opprinnelse). Nyere studier viser også at laks, spesielt fra Nord-Norge og Russland, i stor grad bruker havområdene i Barentshavet og rundt Svalbard som oppvekstområde.

De norske bestandene av laks har blitt redusert en god del de siste tiår. Dette gjelder spesielt på Vestlandet og i Midt-Norge. Den største trusselen mot norske laksebestander var i lang tid hudparasitten Gyrodactylus salaris, som nærmest utryddet fisken i 28 vassdrag. En rekke omfattende forvaltningstiltak har redusert denne trusselen, og det er pr 2015 kun et fåtall bestander som er sterkt berørt av denne parasitten. På Sørlandet var forsuring en meget sterk trussel og hadde ført til utrydding av et stort antall laksebestander. Politiske tiltak har ført til en sterk reduksjon av ”sur nedbør”, og situasjonen er vesentlig forbedret. I tillegg gjennomføres det kalking i en rekke av disse vassdragene; situasjonen for laksen på Sørlandet er nå lys. Andre typer trusselfaktorer er blant annet fysiske inngrep i vassdrag i forbindelse med vassdragsreguleringer, grusgraving, veibygginger, gruvedrift og lignende. Slike inngrep har lokalt store effekter. 

De senere år har oppdrettsnæringens store aktivitet blitt identifisert som en viktig trussel mot villaks. Spesielt ansees lakselus som en særdeles viktig trusselfaktor. Dette skyldes at det store volum av oppdrettslaks i havet fungerer som en kilde for smitte til utvandrende laksesmolt. Det investeres mye midler og innsats i å redusere dette problemet; men konfliktnivået er høyt grunnet interessekonflikter mellom oppdrettsnæring og villaksinteresser. Et annet potensielt problem er rømming av laks. Rømt laks vil kunne vandre opp i elver og gyte der. Det er ikke ønskelig fordi oppdrettslaks er selektert for spesielle egenskaper som ikke er ønsket i naturen. Også her er det et høyt konfliktnivå.

Vitenskapelig Råd for Lakseforvaltning gir årlig en oversikt over situasjonen til de viktigste laksebestandene i landet, og vurderer de ulike risikofaktorene. På basis av dette gis det råd til forvaltningen.

Oppdrett av matfisk av atlantisk laks har siden 1970-årene utviklet seg til en betydelig næring langs norskekysten. Lakseyngel fôres i settefiskanlegg frem til det stadium da den kan settes i sjøen (smolt). Den smoltifiserte yngelen blir da overført til flytende innhegninger i sjøen (merder), der den fôres til den har nådd gunstig slaktevekt. Se fiskeoppdrett.

• Fangst, utnyttelse

• Johansson, Jan: Laks, 1997, Finn boken

• Norsk villakssenters nettsider
• Miljødirektoratet