Laks hopper i Lierelva av /Samfoto/NTB scanpix. Begrenset gjenbruk

laks

Laks

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Laks er en fiskeart i laksefamilien som vanligvis lever mye av livet i havet, men vandrer opp i elver for å gyte. Laksen er meget ettertraktet både som matfisk og sportsfisk, og er gjennom oppdrettsnæringen blitt en særdeles viktig eksportvare.

Faktaboks

etymologi:
norrønt lax
også kjent som:
atlantisk laks
Salmo salar

Lakseelver finnes det langs hele Norges kyst, fra Enningdalselva ved den sørligste delen av svenskegrensen til Jakobselva som utgjør grensen mellom Norge og Russland i nord.

Beskrivelse

Laks, Salmo salar. Gytemoden hann. Foto fra offentlig akvarium: Aqua, Silkeborg, Danmark

Laks i parrstadiet, fotografert i akvarium.
Parr (laks)
Av /Samfoto/NTB scanpix.

Laksen er svært lik sjøørreten, men skilles fra denne på en slankere kroppsform og smalere og lengre halerot. Halefinnen har en svak kløft som mangler hos sjøørret. Dessuten er det hos laks få eller ingen prikker under sidelinjen. Fargen varierer etter blant annet alder og oppholdssted.

Etter klekking lever lakseungene i rennende vann, og har en robust kroppsform med en kropp dekket av flekker og prikker. Dette stadiet kalles parrstadiet. Etter noen år gjennomgår parren en kroppslig og fysiologisk forandring og blir nå kalt smolt. Kroppen blir mer langstrakt og sølvglinsende. Smolten vandrer om våren til havs. Den får nå en blank farge og kalles blanklaks. Fram til gytetiden er kjønnene like. I gytetiden blir laksen mørk og dekket av svarte og røde flekker, oftest sterkest uttrykt hos de største hannene. Underkjeven hos hannene vokser også ut til en krok eller hake. Hannlaks kan bli opptil 150 centimeter og 40 kilogram, mens hunnlaks blir opptil 120 centimeter og 20 kilogram.

Livshistorie

Småblank (også kalt Namsblank og blank) er en relikt laks som finnes i de øvre deler av Namsen. Småblank er en variant av atlantisk laks (Salmo salar). Den ble først beskrevet i 1953 av fiskebiologen Magnus Berg, som benyttet lokalnavnet småblank om dverglaksen i øvre deler av Namsen. (Hunnen størst på bildet)
Småblank
Lisens: CC BY SA 3.0

Laksen gyter vanligvis i oktober–november, unntaksvis så sent som desember–januar, på stryk med grov grus og stein. Eggene graves 20–40 centimeter dypt ned i grusen av hunnen. Eggene klekker på ettervinteren, og yngelen blir værende i grusen til plommesekken er oppbrukt. På vårparten, avhengig av temperaturen, kommer den da 2–2,5 centimeter lange yngelen – som parr – opp av grusen og etablerer etter hvert territorier i elven. Etter 2–5 år gjennomgår lakseungene smoltifisering som forbereder fisken på livet i havet. Utvandringen skjer om våren, ofte samtidig med vårflommen.

Nesten all laks er anadrom, det vil si at den vandrer til havet. Imidlertid vil det i de fleste elvesystemer finnes en del hanner som blir kjønnsmodne uten å ha vært i havet, såkalte dverghanner. Meget sjelden finner vi også at hunnlaks gjør dette. I Norge finnes to bestander av laks som er ferskvannsstasjonære, det vil si at de ikke vandrer til havs. Dette er blegen i Byglandsfjorden og småblanken i Namsens øvre deler. Laksen her er småvokst og kalles også dverglaks. Tidligere fantes det også ferskvannsstasjonær laks i Trysilelva, der av formen vänerlaks, og i Nidelva ved Arendal. Vandringene til laksen i Trysilelva er stanset av en rekke dammer, mens den stasjonære laksen i Nidelva trolig døde ut grunnet forsuring.

I havet lever laksen fra ett til fire år. Den når etter ett, to og tre år henholdsvis to, fem og ti kilograms vekt, men variasjonene er store. Den kan etter tre år i havet veie hele 20 kilogram, og laks som har vært lenger i havet, kan veie 30–35 kilogram. Dette gjelder hannlaksen, hunnlaksen veier sjelden over 20 kg. Den laksen som overlever gytingen, foretar en ny næringsvandring i havet og kommer tilbake til elven etter ett til to år. Det er registrert laks som skulle gyte for fjerde gang.

Merkinger har vist at laksen kan vandre opptil 100 kilometer i døgnet over lang tid, men vanlig hastighet er betydelig mindre.

Utbredelse

Gyrodactylus salaris, hudparasitten som nærmest utryddet laksen i rundt 30 norske vassdrag. Bildet er tatt med sveipelektronmikroskop og deretter fargelagt. I virkeligheten er dyrene rundt en halv millimeter lange.

Gyrodactylus salaris
Av /NTB scanpix.
Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er i dag en viktig trussel mot villaksen. Hunnene blir størst, medregnet den halelignende eggstrengen nesten tre centimeter lange.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Laksen hører hjemme i det nordlige Atlanterhav. Den gyter i elver på kontinentet fra Portugal til og med elven Petsjora vest for Ural. Dessuten gyter den i elver i Storbritannia, Irland, Island, i en elv ved GodthåbGrønland og i nordamerikanske elver fra New York til Labrador. Laksen finnes ikke i Stillehavetstillehavslaksene hører til den nærstående slekten Oncorhynchus. I enkelte innsjøer og elver finnes laks som ikke går til havs, se blege.

Kjente oppvekstområder i havet er ved vestkysten av Grønland for laks som stammer fra elver i både Europa og Nord-Amerika, rundt Færøyene for laks av europeisk opprinnelse og i Norskehavet fra Trøndelag til russegrensen for laks av norsk opprinnelse. Nyere studier viser også at laks, spesielt fra Nord-Norge og Russland, i stor grad bruker havområdene i Barentshavet og rundt Svalbard som oppvekstområde.

Årsaker til synkende laksebestand

De norske bestandene av laks har blitt redusert en god del de siste tiårene. Dette gjelder spesielt mange bestander på Vestlandet og i Midt-Norge. Den største trusselen mot norske laksebestander var i lang tid hudparasitten Gyrodactylus salaris, som nærmest utryddet fisken i rundt 30 vassdrag. En rekke omfattende forvaltningstiltak har redusert denne trusselen, og det er per 2019 kun et fåtall bestander som er sterkt berørt av denne parasitten.

Sørlandet var forsuring en meget sterk trussel som hadde ført til sterk reduksjon og til og med utrydding av et stort antall laksebestander. Politiske tiltak har ført til en sterk reduksjon av «sur nedbør», og situasjonen er vesentlig forbedret. I tillegg gjennomføres det kalking i en rekke av disse vassdragene, og situasjonen for laksen på Sørlandet er nå lys.

Andre typer trusselfaktorer er blant annet fysiske inngrep i vassdrag i forbindelse med vassdragsreguleringer, grusgraving, veibygging, gruvedrift og lignende. Slike inngrep kan lokalt ha store effekter.

De senere år har oppdrettsnæringens store aktivitet blitt identifisert som en viktig trussel mot villaks. Spesielt ansees lakselus som en særdeles viktig trusselfaktor. Dette skyldes at det store volumet av oppdrettslaks i havet fungerer som en kilde for smitte til utvandrende laksesmolt. Det investeres mye midler og innsats i å redusere dette problemet, men konfliktnivået er høyt grunnet interessekonflikter mellom oppdrettsnæring og villaksinteresser. Et annet potensielt problem er rømning av laks. Rømt laks vil kunne vandre opp i elver og gyte der. Det er ikke ønskelig fordi oppdrettslaks gjennom avl er selektert for spesielle egenskaper, som ikke er ønsket i naturen. Også her er det et høyt konfliktnivå.

Vitenskapelig Råd for Lakseforvaltning gir årlig en oversikt over situasjonen til de viktigste laksebestandene i landet, og vurderer de ulike risikofaktorene. På basis av dette gis det råd til forvaltningen.

Oppdrett

Laks fra fiskeoppdrett. For den norske oppdrettsnæringen er laks (atlantisk laks) den viktigste arten. Bildet er tatt på SalMars foredlingsanlegg på Frøya i Trøndelag, 15.10.2018.
Oppdrettslaks
Av /NTB scanpix.

Oppdrett av matfisk av atlantisk laks har siden 1970-årene utviklet seg til en betydelig næring langs norskekysten. Lakseyngel fôres i settefiskanlegg frem til det stadiet, smolt, der den kan settes i sjøen. Smolten blir overført til flytende innhegninger, merder, i sjøen, der den fôres til den har nådd gunstig slaktevekt. Det er til tider store konflikter mellom forvaltere av villaks og oppdrettere av laks – konflikten går på ulike type smitteoverføring (parasitter og sykdom) og rømming av laks som kan påvirke de ville laksebestandene negativt. Det arbeides mye med å redusere konfliktnivået; ett virkemiddel som foreslås er å gjøre oppdrettet landbasert både for å begrense faren for smittespredningen og redusere rømmingsrisikoen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Johansson, Jan: Laks, 1997, Finn boken
  • Kvamme, Lars: Laks – en biografi. Pax 2019.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg