bly

Bly er et grunnstoff. Det er et tungt, mykt og strekkbart metall. Atomsymbolet er Pb, og atomnummeret er 82. 

Bly er lett å bearbeide. Det lar seg skjære med kniv og valse til plater og folier med en tykkelse helt ned til 0,01 mm. Metallet har liten styrke og elastisitet. På papir gir bly en mørk strek, og tidligere skrev man derfor med bly (blyant).

Da bly er giftig, har bruken av bly og blyforbindelser blitt redusert så mye som mulig. Tetraetylbly tilsettes ikke lenger til bensin for å hindre banking. Som konstruksjonsmateriale kan det i stor grad erstattes av andre materialer.

Bly utgjør ca. 14 milliondeler (ppm) av jordskorpen. Til tross for små mengder totalt sett, finnes bly i store drivverdige forekomster i form av lett reduserbare mineraler. Viktige forekomster av blymineraler finner man i  USA, Australia, Canada, Kasakhstan, Mexico og Peru. I Europa har Russland, Slovenia, Jugoslavia, Polen, Sverige, Spania og Romania betydelige forekomster. Det viktigste blymineralet er sulfidet blyglans, PbS (galenitt).

Andre blymineraler er karbonatet, PbCO₃ (cerussitt, hvitblyerts), kromatet, PbCrO₄ (krokoitt, rødblyerts), molybdatet, PbMoO₄ (gulblyerts) og sulfatet, PbSO₄, (anglesitt, blyvitriol).

Blyglansforekomstene inneholder gjerne en rekke andre metaller, deriblant små mengder sølv (0,01–0,3 %). Blyglans er derfor også en viktig sølvkilde.

Bly er det tyngste, stabile grunnstoffet i gruppe 14 i periodesystemet (de øvrige er karbon, silisium, germanium og tinn).  

Naturlig bly består av fire, ikke-radioaktive isotoper med nukleontallene 204 (1,4 %), 206 (24,1 %), 207 (22,1 %) og 208 (52,4 %). Tallene i parentes angir andelen av den enkelte isotop i naturlig bly. I tillegg kjenner man 24 radioaktive, kunstig fremstilte blyisotoper med nukleontall fra 186 til 214. De naturlige isotopene 206, 207 og 208 er stabile sluttprodukter for de tre seriene av naturlig forekommende, radioaktive grunnstoffer som dannes ved suksessiv spaltning, henholdsvis av uran-238 (uranserien), uran-235 (actiniumserien) og thorium-232 (thoriumserien). En konsekvens av dette er at bly som fremstilles fra uranmineraler har en annen atomvekt, 205,05, enn bly fra thoriummineraler, 207,90. Bly er derfor eksempel på et grunnstoff hvis atomvekt varierer med funnstedet.

I sine kjemiske forbindelser er bly både to- og fireverdig. De toverdige forbindelsene er mest stabile. Flere av dem ble tidligere brukt som malerfarger. Se blyfarger.

Bly korroder lite i helt tørr luft og i fullstendig luftfritt vann. I fuktig luft blir metallet overtrukket med en matt, grå oksidfilm som beskytter godt mot videre oksidasjon. I vann med oppløst luft (oksygen) blir bly langsomt korrodert. Blyrør egner seg derfor ikke som ledninger for drikkevann. Korrosjonen er langsommere i hardt vann hvor det dannes et belegg på overflaten av basisk blykarbonat og blysulfat. Bly korroderer meget langsomt i syrer som danner tungt løselige blysalter, som f.eks. saltsyre og svovelsyre, ved at saltene danner beskyttende belegg på metalloverflaten. Derfor kan blykar brukes for oppbevaring av svovelsyre. Bly løser seg imidlertid i salpetersyre og i nærvær av oksygen i eddiksyre og andre organiske syrer. Bly angripes også av sterke baser. Ved oppvarming blir bly fullstendig oksidert av luftens oksygen.

Fremstillingen av bly fra blyglans (bly(II)sulfid) er i prinsippet enkel, men kompliseres av at blyglans også inneholder andre metaller. En del av disse fjernes ved selektive flotasjonsprosesser av den finknuste malmen, hvoretter den anrikede malmen opparbeides videre, først ved røsting av sulfidene til oksider og deretter ved reduksjon av oksidene til metall med koks i sjaktovner, elektriske eller roterende ovner. De kjemiske reaksjonene som foregår, kan sterkt forenklet og summarisk gjengis ved ligningene:

2PbS(s) + 3O₂ (g) → 2PbO(s) + 2SO₂(g)   (røsting)

2PbO(s) + C(s) = 2Pb(s) + CO₂                        (reduksjon).

Det såkalte «verkbly» eller «hardt bly» som man får på denne måten, er forurenset med små mengder kobber, sølv, gull, vismut, arsen, antimon og tinn. Forurensningene blir fjernet gjennom fire raffineringstrinn. Sølv trekkes ut ved at blysmelten behandles med smeltet sink. De to smeltene er ikke blandbare og sølvet anrikes selektivt i sinksmelten. Bly fremstilles teknisk med renhetsgrader fra 99,85–99,94 %. Elektrolytisk raffinering gir 99,995 % bly. Ved sonesmelting kan man fremstille 99,9999 % bly.

Metallproduksjonen av bly er betydelig. Bare av jern, aluminium, kobber og sink blir det produsert mer. Verdensproduksjonen av bly (inkludert produksjonen av omsmeltet skrapmetall) var i 1990 5,469 millioner tonn.

Bly anvendes for en rekke forskjellige formål som f.eks. i loddetinn, beholdere for aggressive væsker, prosjektiler, blyhagl, rør, støpegods, blyakkumulatorer o.a. På bakgrunn av metallets høye tetthet og atomnummer brukes det mye som skjermingsmateriale mot radioaktiv stråling og røntgenstråling, f.eks. som blykappe ved visse røntgenundersøkelser. Som metall brukes det vanligvis som legeringer; blyhagl består f.eks. av bly tilsatt små mengder arsen (0,2–1 %) for å øke hardheten og bedre kuleformen, loddetinn er en bly-tinn legering med lavt smeltepunkt. Bly-antimonlegeringer har tilstrekkelig hardhet til å kunne maskineres. Tetraetyllbly, (C₂H₅)₄Pb, ble brukt som tilsetning til «blyholdig bensin» for å oppnå en mer kontrollert forbrenning i eksplosjonsmotorer, for å hindre motorbank og øke oktantallet. Blyet gikk ut i atmosfæren med eksosen og forårsaket betydelige forurensninger. Blyoksid brukes i noen emaljer for å gjøre disse lettsmeltbare og lettere å arbeide med. Bly kan utlutes fra slike emaljer selv i svakt sure løsninger, som f.eks. fruktsyrer.

I Norge og en rekke andre land er det satt strenge regler for den mengden bly som kan brukes i emaljer. Til nå har man ikke utviklet en fullgod erstatning for blybatteri for bruk i biler; for denne anvendelsen kan blyet imidlertid lett resirkuleres.

Bly er et av de metallene som har vært kjent og anvendt helt fra oldtiden. Det hittil eldste funn av bly skriver seg fra ca. 6500 f.Kr. I Egypt var bly kjent allerede før 3400 f.Kr. Det er omtalt i Det gamle testamente, og grekerne utvant ca. 550 f.Kr. store mengder bly ved Laurion på Attika, på Kypros og Rhodos. Romerne utnyttet forekomster i Italia, Spania, Frankrike, England og Tyskland og brukte bly bl.a. i sine utstrakte vannledningsanlegg. I perioden 700–1200 e.Kr. fikk blyproduksjonen et stort oppsving ved at en rekke bly-sølvgruver ble tatt i bruk forskjellige steder i Tyskland.

Bly og blyforbindelser er giftige for dyr og mennesker og er årsak til alvorlige yrkessykdommer. Derfor må det utvises den største forsiktighet der det arbeides med bly og blyholdige materialer. Se blyforgiftning.