utryddelse

Utdøing. Paleontologene har påvist fem masseutdøingsepisoder som spesielt omfattende (markert med røde, vannrette streker). «Søylenes» varierende bredde viser utvalgte dyre- og plantegruppers varierende forekomst (samt varierende artsrikdom) gjennom de geologiske hovedperiodene (se artikkeltekst for nærmere forklaring).

Utdøing (plansje) av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Utryddelse er når siste individ av en art dør. Arter kan utryddes globalt eller lokalt innenfor bestemte områder. Utryddelse er en naturlig del av utviklingen av livet på Jorden og har pågått til alle tider. Av alle arter som har eksistert på Jorden er det store flertallet av dem utdødd.

Faktaboks

Også kjent som

utdøing

At en art utryddes kan ha mange årsaker. Som regel skjer det når arten ikke lenger klarer å leve i sitt miljø etter ytre miljøendringer. I nyere tid har også mennesker bidratt til mange utryddelser.

Årsaker

Arter har ulike krav til sitt miljø for å kunne leve og reprodusere. Naturlige levemiljøer kan endre seg over tid, og en art som ikke klarer å tilpasse seg endringer vil kunne gå mot utryddelse. Miljøendringer kan bestå av endringer i interaksjoner med andre levende organismer og inkluderer byttedyr, rovdyr, pollinatorer, parasitter, verter og konkurrerende arter. Endring i de fysiske og kjemiske egenskapene til miljøet kan også ha stor effekt, slik som ved havforsuring.

Masseutryddelser

Man har bevis for flere dramatiske episoder der en omfattende andel av Jordens dyre- og plantearter ble utryddet på relativt kort tid. Slike episoder i Jordens historie kalles masseutryddelser. Fem av disse periodene regnes som spesielt omfattende. Årsaker til masseutryddelse kan være dramatiske klima- og miljøendringer, som istider og endringer i havnivået, storskala vulkansk aktivitet eller kosmiske hendelser som store meteorittnedslag. Se mer detaljert om de fem store masseutryddelsene lenger ned i artikkelen.

Menneskets rolle

Det diskuteres om vi befinner oss i en sjette masseutryddelse som er forårsaket av mennesker. De siste 500 år har menneskelig aktivitet bidratt til over 800 registrerte tilfeller av artsutryddelse, men det reelle tallet er antakelig langt høyere. Mennesker kan bidra til utryddelser gjennom blant annet arealendringer som habitatødeleggelse eller habitatfragmentering, overhøsting, innføring av fremmede arter og klimaendringer.

Habitatødeleggelse skjer når leveområdet til en organisme blir endret slik at arten ikke lenger kan leve der. En hovedårsak er jordbruk, som tar i bruk store naturområder og endrer livsvilkårene for artene som pleide å leve der. Overdrevet jakt, fiske eller sanking kan også bidra til utryddelse. Menneskets ankomst til Amerika for 11–13 000 år siden er blitt koblet til utryddelsen av en rekke slekter av store landdyr, for eksempel sabeltanntiger og mammut, som følge av jakt. Selv i moderne tid har tidligere ekstremt tallrike arter (for eksempel vandredue) blitt utryddet på denne måten.

Vern av biologisk mangfold

I moderne tid jobbes det aktivt med å forhindre unødvendige utryddelser. Arter som står i fare for utryddelse blir satt på en oversikt over truede arter kalt en rødliste. Disse artenes populasjoner er ofte små, minkende eller spesielt sårbare og overvåkes nøye.

Masseutdøinger i tidligere tider

I de fossilførende bergartene har paleontologer påvist fem utdøingsepisoder som peker seg ut som spesielt omfattende.

Slutten av ordoviciumperioden

Man antar at ca. 85 % av alle marine arter døde ut i to omganger mot slutten av ordovicium (for ca. 450 millioner år siden). Utdøingen rammet de fleste havlevende gruppene og på tvers av miljøer. En klimaendring (kaldere) kan ha utløst disse episodene ved at vann ble bundet i store isbreer, noe som igjen førte til et dramatisk fall i havnivået. Grunne kontinentalsokkelområder kan da ha blitt tørrlagte. Armfotinger (fossile brachiopoder), sjøliljer (fossile sjøliljer) og spesielt trilobitter ble sterkt redusert i mangfold.

Slutten av devonperioden

Man antar at 70–80 % av alle marine arter døde ut i mot slutten av devon (for 374 millioner år siden). Armfotinger, blekkspruter og flere grupper fisk, blant annet panserhaier (placodermer) ble sterkt redusert i antall. Revdannende koraller og stromatoporoider (se nesledyr) ble også hardt rammet. En langvarig biologisk krise er sannsynligvis bakgrunnen for denne utdøingsepisoden, og kan være et resultat av endring i havnivå og periodevis dramatisk reduksjon i oseanenes oksygeninnhold. En annen hypotese er landplantenes spredning i devon som kan ha ført til økt forvitring på land, og transport av organisk materiale ut i havet. Plantenes fotosyntese kan ha redusert atmosfærens innhold av karbondioksid, noe som førte til global nedkjøling (motsatt av drivhuseffekt) og istider.

Slutten av permperioden

Slutten av permperioden (for 251 millioner år siden) betraktes som den største av alle masseutdøingsepisodene Jorden har opplevd. 90 % av marine arter forsvant i løpet av mindre enn 500 000 år. Den marine faunaen endret seg dramatisk på denne tiden, og brukes til å markere overgangen fra Jordens oldtid (paleozoikum) til Jordens middeltid (mesozoikum). Armfotinger, sjøliljer og mosdyr ble sterkt redusert i antall, mens trilobitter, stromatoporider (se nesledyr) og tabulate og rugose koraller (se også fossile steinkoraller) døde ut for godt.

Denne kraftige utdøingen sammenfaller med voldsomme vulkanske utbrudd i Sibir som forårsaket utstrømming av lava og utslipp av giftige gasser i atmosfæren. Kontinentene støtte sammen og ble til superkontinentet Pangea mot slutten av perm, og Jordens havstrømmer endret mønster. Dette, sammen med senket havnivå og omfattende klimatiske fluktuasjoner, bidrog til utdøingen. Det er også funnet et meteorittkrater utenfor Australia som kan kobles til denne globale biologiske katastrofen.

Mangfoldet som etablerte seg tidlig i trias var markert forskjellig fra det som hadde eksistert i perm, og det var spesielt bløtdyrene som overtok de tilgjengelige økologiske nisjene i havet.

Slutten av triasperioden

Dyrelivet på land endret karakter mot slutten av trias (for 200 mill. år siden), og dinosaurene overtok nisjer fra bl.a. pattedyrlignende krypdyr og amfibier som døde ut. De første pattedyrene utviklet seg. I havet forsvant nesten blekksprutgruppen ammonitter, mens konodontene (chordater) døde helt ut. Det er kjent flere meteorittkratre fra midt i trias, men disse kan ikke knyttes til utdøingen i slutten av denne tidsperioden. Superkontinentet Pangea begynte å sprekke opp, og en voldsom vulkansk aktivitet tok til. Utslipp av store mengder metan kan også ha ført til dramatiske klimavariasjoner. Denne utdøingen kan være et resultat av en lengre biologisk krise.

Slutten av krittperioden

For 65 millioner år siden døde en rekke planter og dyr ut i det som betegnes som kritt/tertiærkatastrofen. I havet døde nær 90 % av de kjente planktoniske kalkalgene ut, og kalkflagellater (coccolithophoridene) ble redusert. På land forsvant dinosaurene.

Hendelsen er i geologien benyttet til å definere grensen mellom periodene kritt og tertiær. Grensen kan enkelte steder identifiseres ved høyt innhold av sot, og på global basis ved anrikning av metallet iridium i sedimentene. Iridium er et grunnstoff som er vanligere i meteoritter enn i jordiske mineraler. De foreslåtte årsakene til denne masseutdøingen spenner fra gradvise biologiske og klimatiske forandringer til en katastrofe forårsaket av en kjempemeteoritt (se Chicxulubkrateret) eller voldsom vulkanisme i India – de indiske og pakistanske platåbasaltene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg