Kolonialisme er når riker eller stater erobrer, kontrollerer og utnytter et område som er utenfor deres egentlige territorium (område). De nye områdene kalles kolonier. De som skaffer seg kolonier kalles kolonimakter.

Kolonialisme skiller seg fra kolonisering. Kolonisering er når grupper av mennesker flytter ut på eget initiativ eller en gruppes initiativ for å drive jordbruk eller handel. Kolonialisme handler om land, riker eller stater som oppretter kolonier som de styrer og utnytter.

I 1960 bestemte FN at kolonier skal få sin frihet og ingen nye kolonier skal opprettes. Dette som del av den prosessen som kalles avkoloniseringen.

De aller fleste kolonier ble etablert på steder der det bodde folk fra før. Når befolkningstettheten var liten kunne kolonier opprettes uten større strid. Men bare i noen få tilfeller, som Svalbard, kunne kolonistene besette tomt land, kalt terra nullius. Bosettinger på tomt land kan også kalles kolonier.

Kolonialismen har en lang forhistorie. I antikken etablerte fønikerne kolonier fra ca 1000 år f.Kr – de tidligst kjente – rundt hele Middelhavet for å drive handel. Greske bystater opprettet kolonier for å skaffe levebrød til en økende befolkning. Romerriket la under seg strategisk viktige områder og utvidet sitt rike gjennom å kolonialisere andre folk. Fra 800-tallet etablerte skandinaviske vikinger kolonier i Irland og andre steder.

Når man snakker om kolonialisme i dag mener man likevel oftest hvordan europeiske stater etablerte kolonier utenfor Europa fra 1500-tallet. I denne perioden ble store områder i Sør- og Mellom-Amerika underlagt europeiske stater, og koloniseringen av områder i Sør- og Sørøst-Asia begynte. Koloniseringen av Afrika skjedde i hovedsak i løpet av 1800-tallet.

Kolonialismen kan deles i to faser, den merkantilistiske fasen og den industrikapitalistiske fasen. Den merkantilistiske fasen beskriver perioden med kappløp mellom europeiske stater om å legge under seg mest mulig ressurser. Denne fasen ble innledet med Vasco da Gamas oppdagelse av sjøveien til India og Columbus’ oppdagelse av Amerika i 1492, og varte fram slutten av 1800-tallet da slaveriet opphørte og da de spanske riket gikk i oppløsning.

Den industrikapitalistiske fasen ble innledet med den industrielle revolusjon på 1800-tallet. På denne tiden forandret kolonimaktenes syn på koloniene seg. Det ble viktigere å knytte koloniene til moderlandet og å dominere koloniene. Dette kalles imperialisme.

Neokolonialisme eller nykolonialisme er en nyere form for kolonialisme hvor en nasjonalstat dominerer en annen nasjonalstat og utnytter ressursene der uten å direkte kontrollere området.

Avkoloniseringen foregikk i stor grad etter andre verdenskrig da en rekke tidligere kolonier fikk formell selvstendighet og FN-medlemskap.

En kan skille mellom årsaker til utflytting (kolonisering) og årsaker til imperiebygging (kolonialisme). Kolonisering er når grupper av mennesker flytter ut på eget eller en gruppes initiativ for å drive jordbruk eller handel. Kolonialisme er når et politisk sentrum – et land, et rike, en stat – oppretter kolonier som de deretter styrer og bruker som et redskap i konkurransen med andre stater.

Slik var det ikke først. Fønikiske og greske kolonier var bare knyttet til de byene (bystater) de kom fra i hjemlandet. Men etter hvert som befolkningsvekst og politisk utvikling førte til at større riker vokste fram, oppsto konkurranse mellom dem. Koloniene kunne brukes i denne konkurransen til å øke kolonimaktens styrke. Dermed begynte hjemlandet å styre sine kolonier.

De karthagiske og romerske kolonirikene var tidlige eksempler på kolonialisme, der det lå en politisk tanke og hensikt bak kolonienes etablering, og der konkurransen mellom dem var hard. Roma og Karthago så hverandre som hovedmotstandere, den ene kunne ikke ha framgang uten at det var på den andres bekostning.

Mer allment kan en si at for statene som drev kolonialisme kunne motivene være både økonomiske; å skaffe varer en trenger eller å tjene penger, og strategiske; å vinne makt. Disse motivene henger sammen: for å oppnå makt må en ha penger til skip og militære styrker, slik at en kan kontrollere geografiske områder; for å tjene penger hjelper det om en har kontroll over områder som produserer varer og kontroll over den handelen som varene inngår i etter at de er produsert.

Ytterligere et motiv til kolonialisme som kan ha hatt stor betydning i noen tilfeller var nasjonal ære og heder.

Da kolonialismen kom igang for alvor fra 1500 var Spanias motiv primært å finne gull og andre edle metaller, og de drev da også rovdrift på slike rikdommer i sine kolonier i Mellom- og Sør-Amerika, med det spanske kongehus som hovedaktør.

Andre kolonimakter drev handel. Portugisisk og nederlandsk kolonialisme var mer preget av handel som motivasjon, skjønt Portugal la stor vekt på militærmakt som utgangspunkt for handelen. I Nederland var statens rolle hovedsakelig å beskytte handelsvirksomheten, mens det var private handelskompanier som var hovedaktører. Noe liknende gjaldt den tidlige britiske kolonialismen. Statsinteresser og private interesser var sterkt sammenknyttet under den merkantilistiske kolonialismen. Handelsproteksjonismen fortsatte og var et motiv også etter avkoloniseringen helt inn på 1960-tallet.

Et annet viktig innslag i kolonialismen fra 1700-tallet var utvandring fra europeiske land av jordbrukere, handelsfolk og folk som søkte lykken på nye steder. Kolonisering var bra, for den bidro til å styrke kolonirikene, var tanken fra kolonimaktens side. Utvandringen ble særlig stor på 1800-tallet og preget etterhvert også de skandinaviske land.

De britiske koloniene i Nord-Amerika hadde en rask økonomisk utvikling med innvandringen fra Europa – både i jordbruk, industri og handel. Kolonistene ble etterhvert sterkt misnøyd med det gammeldagse britiske styresettet. Fra 1776 kastet de nordamerikanske koloniene det britiske styret av gjennom den amerikanske revolusjonskrigen og opprettet Amerikas Forente Stater (USA). Noen tiår senere gjorde spanske kolonier i Latin-Amerika det samme med Spanias styre; de ble selvstendige stater, noe som nok ble lettere takket være Spanias svekkelse gjennom Napoleonskrigene.

I mellomtiden vokste industrikapitalismen fram, og kapitalen hadde sine egne interesser. Staten ønsket fortsatt monopol på handelen mellom hjemland og kolonier, men liberal kritikk i Storbritannia viste at dette bare tjente interessene til et fåtall rike. En del storkapitalister anså dessuten at en kunne tjene mer om grensene ble åpnet for friere internasjonal handel og investeringer. Fortsatt var billige råvarer fra koloniene, investeringsmuligheter i koloniene og eksportmarkeder der viktige for deler av storkapitalen.

Men industrialiseringen medførte helt nye muligheter for internasjonale investeringer og økonomisk avkastning ut over gamle grenser, med kommunikasjonsmidler en aldri hadde sett før (dampskip, telegraf, jernbane). Store internasjonale kapitalkonsortier ble dannet for å utføre enorme utbyggingsprosjekter, som byggingen av Suezkanalen og Panamakanalen og jernbaner på alle kontinenter.

Kapitalen måtte overskride nasjonale grenser, den ble internasjonalisert. Men en mistanke gjensto for mange om at det var ett globalt sentrum som styrte det hele – først Storbritannia, senere USA, se imperialisme.

Spanierne og portugiserne gikk i spissen for kolonipolitikken i nyere tid. Spanierne grunnla et omfattende kolonivelde i Sentral- og Sør-Amerika (1511–41), og særlig i Mexico og Peru hentet de seg store rikdommer.  

Portugiserne fant sjøveien til India og klarte etter harde kamper å sikre seg strategiske kontrollpunkter over sjøfarten i Det indiske hav. Senere nådde de Java, Sumatra, Sulawesi og Borneo, og etablerte den første europeiske koloni i Kina, Macao. En periode hadde de Nagasaki i Japan som handelsbase.

Spania og Portugal kom tidlig i konflikt om retten til utforskning og besettelse av nye områder og inngikk forhandlinger for å løse problemet. Resultatet ble Tordesillastraktaten av 1494, der det ble bestemt at Spania og Portugal skulle dele nyoppdagede områder utenfor Europa mellom seg langs en meridian 2200 km (370 leaguas nauticas) vest for Kapp Verdeøyene. Spania skulle ha områdene mot vest, og trodde dermed å ha sikret seg hele sitt nyoppdagede område. Siden viste det seg at en stor del av det som i dag heter Brasil lå på østsiden av linjen og tilfalt portugiserne.

I Europa førte Spania en aktiv utenrikspolitikk; gull- og sølvskattene fra koloniene gikk med til omfattende kriger, og i århundrene som fulgte ble industrireisningen i hjemlandet forsømt. Andre makter overtok lederskapet i kolonikappløpet, stater hvor økonomisk liv var bedre utviklet, og som etter hvert – og etter tur – klarte å sikre seg herredømme til sjøs.

Takket være sin høyt utviklede handelsteknikk og sin fremragende skipsbyggingsindustri, lå nederlenderne lenge best an. I tiden 1607–58 drev de portugiserne bort fra Molukkene, Ceylon (Sri Lanka) og Malakka (Melaka), begynte å sette seg fast i India og var en tid herrer over Brasils kyst. Nederlenderne var ensidig innstilt på handel og bosatte seg ikke gjerne i koloniene.

Englands og Frankrikes større ressurser gjorde utslaget i det lange løp, og etter krigene på 1600-tallet stod disse igjen som hovedmotstandere i kolonikampen. Frankrike la under seg områdene nord for de store sjøene (i dag Canada, 1598–1608), Mississippidalen (som de kalte Louisiana) og en rekke vestindiske øyer. De satte seg også fast i India.

Den britiske koloniseringen av den nord-amerikanske østkyst skjøt fart fra tidlig 1600-tall, med et høydepunkt på 1700-tallet, før de tretten kolonienes løsrivelse i Den amerikanske revolusjon. I løpet av 1700-tallet klarte Storbritannia å erobre Canada og den østlige delen av Louisiana fra Frankrike. I 1803 solgte Napoleon det enorme området som var den vestlige delen av Louisiana til USA. Frankrike var dermed ute av Nord-Amerika. Franskmennene ble dessuten fordrevet fra India av britene, men fikk flere ganger igjen Pondicherry og beholdt det endelig fra 1816. 

Storbritannias stilling som ledende kolonimakt ble stadfestet gjennom Napoleonskrigene. I begynnelsen av 1800-tallet gjorde Storbritannia nye landevinninger i Nordamerika (Canada) og Sør-Afrika, og koloniserte videre Australia og New Zealand. Fransk kolonipolitikk var i denne tid rettet mot Nord-Afrika.

De forskjellige staters kolonipolitikk hadde mange felles trekk som svarte til den herskende økonomiske oppfatning i tiden (jfr. merkantilismen). Koloniene var til for moderlandets skyld, og alle stater sørget for å sikre seg handelsmonopol i sine egne kolonier, ofte til stor skade for disse. De ble dessuten hindret i å bygge opp en egen industri som kunne konkurrere med hjemlandets. Et annet karakteristisk trekk var tendensen til å overføre hjemlandets styreformer til koloniene.

De mest fremskredne kolonier reagerte imidlertid mot denne underordning, og gjennom frihetskrigen 1775–83 rev Nord-Amerika seg løs. I den første delen av 1800-tallet fulgte de søramerikanske statene etter.

Den industrielle revolusjon førte til et brudd med den tidligere kolonipolitikk. Merkantilismen ble avløst av liberalismen, og den nye masseproduksjonen av billige varer krevde større markeder enn de økonomisk tilbakeliggende koloniene representerte.

Et nytt element kom inn da interessen forskjøv seg fra marked for forbruksvarer til marked for kapitaleksport, blant annet på grunn av den billige arbeidskraften ble utbyttet særlig stort i koloniene. Dessuten nøt industrien i Vest-Europa godt av bestillingene på industrielt utstyr, kommunikasjonsmidler og ferdigvarer som «europeiseringen» av koloniene førte med seg. Den økonomiske faktor var i mange tilfeller drivkraft for landenes kolonipolitikk.

Men andre faktorer var også virksomme. Nasjonale prestisjehensyn spilte en fremtredende rolle; politiske og militære ledere gikk med stor kraft inn for kolonipolitikk for å styrke landets «makt og ære». I visse kretser, kanskje særlig i Storbritannia, mente man også å ha en viss moralsk forpliktelse til å bringe Vestens sivilisasjon, religion og kultur ut til de «tilbakeliggende» områder. Det var «den hvite manns byrde» slik enkelte følte det, særlig i tiden 1870–1914 [1].

Endelig bør nevnes at nasjonale sikkerhetspolitiske motiver og store befolkningsoverskudd medvirket til å fremme en aktiv kolonipolitikk. I 1880- og 1890-årene ble Afrika delt mellom Storbritannia, Frankrike, Belgia, Tyskland og litt senere Italia, mens Spania og Portugal utbygde sine kolonier ved kysten. I Asia sikret britene, franskmennene, tyskerne, nederlenderne og japanerne seg kontrollen over store landområder og øygrupper.

USA, som selv hadde vært koloni, var først imot utvidelser av koloniveldet, spesielt da spanske kolonier løsrev seg og den amerikanske Monroe-doktrinen (1823) advarte europeiske makter mot å gjeninnføre koloniherredømmet. Amerikanske regjeringer hadde også senere på 1800-tallet sagt seg å være motstandere av kolonistyre. Men fra sent 1800-tall ble plutselig USA, som seierherre i krigen mot Spania, sittende med Cuba og Filippinene som krigsbytte i fanget. Cuba fikk snart pro forma sin selvstendighet (minus Guantanamo-området), men ble uformelt stående under USAs «beskyttelse» til Fidel Castro løsrev sitt land i 1959. Filippinene ble USAs første formelle koloni fra 1902.

Øvrige innslag i USAs de facto kolonipolitikk var løsrivelsen av Panamakanalsonen fra Colombia og annekteringen av Hawaii. (Russlands salg av Alaska til USA i 1867 var et russisk initiativ og var ikke spesielt søkt av USA.)

Kolonipolitikken ble til dels gjennomført med stor hensynsløshet, og kolonimaktene utnyttet sin styrke til planmessig økonomisk utbytting av de områder de kontrollerte. I mellomkrigsårene var det bare Italia, Tyskland og Sovjetunionen som førte en virkelig ekspansiv kolonipolitikk, de to sistnevnte rettet mot nabostatene i Europa.

Etter den andre verdenskrig fikk kolonipolitikken stort sett et nytt, liberalt innhold. Koloniområdene gjorde krav på selvstyre, og i Afrika og Asia gjorde nasjonalistiske strømninger slutt på koloniveldet mange steder, enten på fredelig vis eller gjennom bitter kamp.

I FN har spenningen mellom antikolonistatene og kolonimaktene preget alle sesjoner. FNs generalforsamling vedtok 1960 resolusjonen Declaration on the Granting of Independence to Colonial Countries and Peoples. I denne erklæring om kolonisystemets avskaffelse ble det fastslått at systemet stod i strid med FNs idealer, og kolonimaktene ble anmodet om å ta de nødvendige skritt for at koloniområdene kunne oppnå selvstendighet snarest mulig; mangelfull politisk, økonomisk eller sosial utvikling eller et lavt utdannelsesnivå i området måtte ikke forsinke uavhengigheten.

Se også imperialisme, avkolonisering.

1.. The White Man's Burden (Den hvite manns byrde) er tittelen på et dikt er utgitt av den engelske poeten Rudyard Kipling i 1899.

  • Björn Hettne (2014) "kolonialism" i Nationalencyklopedin (NE.SE)
  • D.K. Fieldhouse (1966) The Colonial Empires
  • J.H. Parry (1966) The Spanish Seaborne Empire
  • L.S. Stavrianos (1981) Global Rift: The Third World Comes of Age

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.