Konkurs, en form for kollektiv gjeldsforfølgning av en skyldner. Den innebærer at skyldneren blir fratatt rådigheten over sine formuesforhold. Formuen blir som et konkursbo stilt under forvaltning av en bostyrer eller et bostyre, som realiserer alle formuesverdier til fordel for samtlige fordringshavere.

Lov om gjeldsforhandling og konkurs av 8. juni 1984 gir regler om saksbehandlingen, og lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) av samme dato inneholder bl.a. de materielle regler om konkurs. Begge lover ble ved lov nr. 72/1999 oppdatert på en rekke punkter.

Se også gjeldsforhandling og gjeldsordning.

Konkurs kan begjæres åpnet av en fordringshaver eller av skyldneren selv, som i så fall sies å gjøre oppbud. Er skyldnerens virksomhet registrert i Foretaksregisteret, fremsettes begjæringen for tingretten der skyldneren har sitt hovedforretningssted, og for øvrig for tingretten på hans hjemsted. Konkurs kan bare åpnes når det foreligger en konkursgrunn. Den sentrale konkursgrunn er at skyldneren er insolvent, men konkurs kan også åpnes hvor det foreligger nærmere angitte insolvenspresumsjoner som loven nevner, og denne ikke blir motbevist. En slik presumsjon vil bl.a. foreligge hvor skyldneren har fått et såkalt konkursvarsel, dvs. en oppfordring om å betale klar og forfalt gjeld, men ikke har betalt innen en viss tid.

Tingretten avgjør spørsmålet om åpning av konkurs ved en kjennelse som kan påkjæres til lagmannsretten. Hvis tingretten tar konkursbegjæringen til følge, ansees konkursen for å være åpnet fra det øyeblikk åpningskjennelsen blir avsagt (og det selv om kjennelsen er påkjært), og fra samme tidspunkt taper skyldneren retten til å råde over boets eiendeler, til å ta imot oppfyllelse av boets fordringer og til å pådra boet nye forpliktelser. Skyldneren har imidlertid fortsatt en viss legitimasjon: Tredjemann kan med frigjørende virkning oppfylle sin forpliktelse overfor skyldneren ved å betale denne, dersom han på betalingstiden verken visste eller burde visst at konkurs var åpnet.

Når åpningskjennelse er avsagt, skal tingretten straks oppnevne en bostyrer, som regel en advokat. I visse boer kan retten også oppnevne et kreditorutvalg, se bostyre. Normalt skal retten også oppnevne en revisor, som dels skal gjennomgå og kommentere skyldnerens regnskaper og dels revidere boets regnskap og kontrollere utbetalingene fra boet. Retten skal videre uten opphold kunngjøre at konkurs er åpnet, og sørge for at boets eiendeler blir registrert. I kunngjøringen oppfordres fordringshaverne til å melde sine fordringer innen en viss frist.

Boets øverste organ er skiftesamlingen, dvs. et møte av samtlige fordringshavere i boet. En første skiftesamling skal holdes senest 3 uker etter at konkursen ble kunngjort. Skiftesamlinger skal videre avholdes når tingretten finner det påkrevd, når det begjæres av bostyreren, av et annet medlem av bostyret eller av fordringshavere som representerer minst 1/5 av det samlede beløp av de fordringer som gir stemmerett.

Åpnede konkurser i Norge

1950 221
1955 296
1960 279
1965 276
1970 326
1975 589
1980 765
1985 1340
1990 3814
1992 5749
1995 3500
2000 3576
2003 5223
2004 4297

Antall konkurser nådde en topp i 1992, med 5749 åpnede konkurser, og i 2003, med 5223 åpnede konkurser.

Bostyreren, som representerer boet utad, skal skaffe rede på hva som hører til boets «masse» eller bruttoformue. Han skal innkreve boets utestående fordringer og for øvrig ta hånd om boets verdier og se til at disse blir solgt så fordelaktig som mulig. Videre skal han sette opp en liste over anmeldte fordringer og der angi det beløp og den prioritet det innstilles på at den enkelte fordring skal godkjennes med. Alle som har en rettslig interesse i bobehandlingen har rett til å gjøre seg kjent med listen og fordringsanmeldelsene. Fordringsprøvelsen foretas av bostyreren eller av bostyret hvis det er oppnevnt et kreditorutvalg. Konkursskyldneren, de fordringshavere som har fått sine fordringer innstilt, og boets revisor har rett til å uttale seg og til å være til stede under fordringsprøvelsen. Fordringsprøvelsen kan også skje på en skiftesamling. Mulig tvist om godkjennelsen av en fordring avgjøres av tingretten.

Skyldneren plikter å bistå tingretten og boets organer med å skaffe klarhet over boets aktiver og passiver, og må i den forbindelse hjelpe til med å fremskaffe korrespondanse, regnskapsbilag og andre dokumenter av betydning. Han plikter å møte på alle skiftesamlinger, og må ikke uten tingrettens samtykke reise utenlands eller i strid med påbud fra tingretten forlate rettskretsen eller et nærmere angitt område omkring denne. Handler skyldneren i strid med sine plikter, kan retten pålegge ham frihetsinnskrenkning av forskjellig art, f.eks. beslagleggelse av pass, pågripelse og fremstilling for retten eller fengslig forvaring.

Konkursboets masse omfatter alle de formuesrettigheter som tilhørte skyldneren ved konkursens åpning, og, ordinært, det han under bobehandlingen erverver ved arv, gave eller annen tilfeldig adkomst. Skyldnerens lønnsinntekter under konkursen kan bare unntaksvis trekkes inn i bomassen, og skyldneren er også beskyttet av reglene om unntaksrett.

Boet behøver ikke å respektere overdragelser, pantsettelser eller andre disposisjoner som debitor har foretatt før konkursen, dersom medkontrahenten ikke har skaffet seg rettsvern, f.eks. ved å tinglyse rettserverv vedrørende fast eiendom. I en del tilfeller kan boet dessuten kreve omstøtelse av disposisjoner til skade for kreditorene, som skyldneren har foretatt, f.eks. av gaver fullbyrdet i de siste 12 måneder før konkursen. Reglene om dette står i dekningslovens kap. 5.

Boets midler skal i første omgang brukes til dekning av omkostningene ved bobehandlingen og andre massekrav. Når alle fordringene er prøvd og boets midler er realisert, kan bobehandlingen avsluttes ved (slutt)utlodning. Denne skjer gruppevis i følgende rekkefølge: 1) prioriterte fordringer av første klasse, 2) prioriterte fordringer av annen klasse, 3) alminnelige konkursfordringer og 4) etterprioriterte fordringer, idet dividende til fordringshaverne i en gruppe bare gis dersom fordringshaverne i de bedre prioriterte grupper har fått full dekning.

Foruten ved utlodning kan konkursen avsluttes ved at skyldneren oppnår tvangsakkord, ved at boet etter anmeldelsesfristens utløp blir tilbakelevert til skyldneren med samtykke fra samtlige fordringshavere, og ved at bobehandlingen må innstilles fordi boet ikke har midler til å dekke omkostningene ved den fortsatte behandling. Med mindre skyldneren har oppnådd en frivillig eller tvungen akkord, hefter han etter avslutningen av bobehandlingen fortsatt for den del av gjelden som ikke er blitt dekket ved dividende.

Etter straffeloven § 407 straffes en skyldner som unnlater å begjære gjeldsforhandling eller konkurs til tross for at han bør innse at han er insolvent, dersom unnlatelsen medfører et nærmere angitt tap for hans fordringshavere. Bestemmelsen hjemler for så vidt en straffesanksjonert plikt til å begjære gjeldsforhandling eller konkurs.

Etter strl. §§ 403-406 og 408-409 om boforringelse straffes den som søker å unndra noen av sine eiendeler fra fordringshaverne ved fortielser, uriktige opplysninger eller uriktig innrømmelse av forpliktelser, eller ved gave, salg til underpris, beskadigelse el.l.

Etter strl. § 402 om kreditorbegunstigelse straffes den skyldner som betaler eller stiller sikkerhet til en fordringshaver, til tross for at han bør innse at han er insolvent og at fordringshavernes dekningsutsikt blir betydelig forringet.

Etter strl. § 401 straffes den som innlater seg på spill eller annet vågelig foretagende som står i misforhold til hans økonomiske stilling, med den følge at fordringshaverne lider tap.

Den normale strafferamme etter bestemmelsene er fengsel i inntil to år, med unntak av grov boforringelse som kan straffes med inntil seks års fengsel.

Personlige konkursskyldnere og personer i en konkursrammet sammenslutning eller stiftelses ledelse blir i visse tilfeller midlertidig utelukket fra å kunne opptre som stifter eller medlem av ledelsen av en annen sammenslutning eller stiftelse. De sies da å være satt i konkurskarantene. Regler om dette finnes i konkurslovens §§ 142–143 a. Formålet med reglene er å ramme de såkalte konkursgjengangere, dvs. personer som gang på gang blir innblandet i konkurser, enten i eget bo eller i selskaper som de leder. For kreditorene vil det ofte synes som de midler de taper på konkursen, ad omveier havner i konkursgjengangernes lommer.

Følgende personer kan settes i konkurskarantene: 1) En personlig konkursskyldner. 2) Den som har vært fullt ansvarlig deltaker i et ansvarlig selskap eller kommandittselskap i de siste årene før det ble åpnet konkurs i selskapets bo. 3) Den som i det tilsvarende tidsrom har innehatt eller reelt utøvd verv som medlem eller varamedlem av styret eller som administrerende direktør i et selskap eller en organisasjon som nevnt i konkursloven § 142, femte ledd, derunder aksjeselskap, allmennaksjeselskap, næringsdrivende stiftelse og borettslag m.fl. Normalt gis bare fremadrettede karantenepålegg, som innebærer at vedkommende i et tidsrom på to år fra konkursåpningen ikke kan stifte en sammenslutning eller stiftelse mv. som nevnt i § 142, femte ledd, eller påta seg eller reelt utøve verv som medlem eller varamedlem av styret i eller som daglig leder av slik sammenslutning mv. Vilkåret for å gi et pålegg er her at vedkommende med skjellig grunn mistenkes for en forbrytelse i forbindelse med konkursen eller den virksomhet som har ført til insolvensen, eller at det må antas at vedkommende på grunn av uforsvarlig forretningsførsel er uskikket til å stifte eller til å være styremedlem eller daglig leder i en slik sammenslutning eller stiftelse. Men karantenen kan i tillegg gjøres tilbakevirkende, slik at vedkommende i toårsperioden skal fjernes fra verv av nevnte art som han allerede har. Vilkåret er da at vedkommende med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med konkursen eller den virksomhet som har ført til konkursen.

Etter de tidligere regler inntrådte den fremadrettede karantene som en automatisk følge av konkursen, men slik at tingretten kunne gi dispensasjon. Dette ble kritisert, bl.a. under henvisning til at reglene avholdt dyktige personer fra å gå inn i styrene for vanskeligstilte bedrifter i et forsøk på å bringe dem på fote igjen. Etter de någjeldende regler er det i alle tilfeller tingretten som treffer beslutning om karantene etter en vurdering av forholdene i det enkelte tilfelle.

Ifølge en konvensjon av 7. nov. 1933 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige, vil en konkurs åpnet i et av disse landene, i vid utstrekning bli respektert i de øvrige.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.