Bomull er fibre fra bomullsplantens frø som brukes til tekstilfiber og er den største av naturfibrene. Med rundt 26 millioner tonn var bomull omtrent 24 prosent av den globale fiberproduksjonen i 2020. Produksjonen er imidlertid liten sammenlignet med polyester.
av tysk Baumwolle, 'træull'
Bomull er som andre plantefibre en cellulose. Den internasjonale forkortelsen for bomull er CO.
Bomull tar opp mye fuktighet og tørker sent, blir lett skitten og krever hard vask for å bli ren. Den er sterk i våt tilstand og tåler høye temperaturer i vask. Den tar som alle andre cellulosefibre lett fyr og brenner godt. Den er myk og kan spinnes til tynt og tykt garn. Bomull er ikke elastisk, krøller og krymper. Den har en gulhvit farge som oftest blekes hvit eller farges. Kvaliteten på bomull er avhengig av lengden og jevnheten på fibrene.
Fibrenes spiralform, sammen med en ujevn overflate, gjør at bomull er matt. Bomull trekker lett til seg fuktighet og blir sterkere i våt tilstand. Våt bomull mister mye av sin isolerende evne. Skal bomull brukes som isolering er det derfor viktig å velge strukturer og bindinger som gir rom for luft, slik som helsetrøye med hullet struktur eller flanell.
Brent bomull lukter som brent papir og bomull brenner som papir og annen cellulose lett. I bruk lukter bomull mindre enn syntetiske stoffer, men mer enn ull.
Bomull brukes til klær, innredningstekstiler, hygieneprodukter, sytråd og hyssing og dominerer i sengeklær, håndklær, underklær og daglig fritidsbekledning, alene eller i blandinger med syntetiske fibre. Tidligere var også bomull viktige fibre i seil, garn og fangstredskaper, samt presenninger.
Bomull anvendes i svært mange av de ulike tekstile teknikkene som nupereller, kniplinger, makramé, hekling, og ikke minst de viktigste: vev og strikking. Bomull brukes også i dekorasjonsarbeider i broderi og applikasjonsarbeider.
Eksempler på stoffer og bindinger som ofte lages av bomull er batist, chintz, dreil, dril, gas, kanvas, kordfløyel, poplin, seilduk, flanell, damask, denim, fløyel, frotté, jersey, kaliko, kretong og lerret.
Bomull kan blandes med andre fibre. Vanligst i dag er blandinger med syntetiske fiber som polyester. Dette gjøres oftest fordi polyester er billigere, men kan også velges for å forbedre spesifikke egenskaper. Bomull blandes også med viskose eller andre regenererte fibre. Dette kan gjøres for å styrke opptaket av fuktighet eller få mer glans eller mykhet. Stoffet blir samtidig svakere og da spesielt i våt tilstand. Å blande bomull med animalske fibre som ull og silke er uheldig fordi det gjør renhold vanskelig. Slike blandinger har likevel vært vanlige for eksempel i verken (verken bomull eller ull) og halvull-stoffer. Eksempler på stoffer som delvis lages av bomull er bevernylon, verken, halvull, fustian og polycotton.
Formell påkledning har oftere plagg i ull, eller syntetiske ulletterligninger, med unntak av skjorten som opprinnelig er et undertøysplagg.
De viktigste produksjonslandene er Kina, Russland, USA, India, Pakistan, Brasil, Tyrkia, Australia, Egypt og Argentina. Bomull er også viktig for økonomien i mange andre land, slik som i Usbekistan, Mali og Benin.
Bomull dyrkes både på enorme plantasjer og av enkeltstående bønder i over 70 land. 22 millioner hushold dyrker bomull og medregnet sesongarbeidere er mellom 100 og 150 millioner mennesker avhengig av inntekter fra salg av bomull. Mange av dem er blant de aller fattigste i verden. Bomull kan dyrkes i vekselbruk med andre kulturplanter.
Bomullsplanten dyrkes i subtropiske og tropiske områder. Den trives i varmt klima, men er følsom for tørke og kan derfor være avhengig av vanning. Det er derfor ventet at klimaendringene vil gå utover bomullsproduksjon.
Fra såing til bomullen er moden går det mellom 175 og 225 dager. I denne perioden trengs det rikelig med fuktighet og varme. Planten tåler ikke temperaturer under 10 grader. Etter blomstring forvandles fruktlegemet til en kapsel som revner når den er moden. Ut av kapselen velter bomullsfrøene med sine frøhår. I denne perioden er tørt og varmt vær best.
Høsting av bomull foregår for hånd eller med maskin. Håndplukkingen gir høyere kvalitet fordi kun moden bomull plukkes og ikke uutviklede frøkapsler, døde blader og annet rusk. Det er ofte en kort periode på cirka fire uker at bomullen kan plukkes, i denne perioden kreves mye arbeidskraft dersom bomullen skal høstes for hånd.
Etter høsting blir bomullen ettermodnet og tørket. Deretter skilles de korteste fibrene kalt linters, fra de lengre fibrene (minimum 15 mm) som kan brukes til tekstilfibre. Linters brukes blant annet til fremstilling av regenererte fiber som viskose. Frøene brukes til olje. Av 100 kilo bomull er om lag 35 kilo spinnbar tekstilfiber.
Bomull i klær og andre tekstiler er oftest ikke bare spunnet, strikket eller vevet, men også bearbeidet med ulike kjemiske behandlinger.
Bomull har ulike lyse toner av grått, brunt og grågult. Klær, garn og stoff blekes før de selges som hvite eller fargede. Bleking medfører både miljøbelastninger og svekkelse av fibrene. Materiale som skal selges hvitt blekes mest og kan også være behandlet med optiske hvitemidler.
Historisk har indigo vært viktig for å farge bomull. I dag farges nesten alt med kjemiske fargestoffer. Dette betyr at selv om bomull i utgangspunktet er en plantefiber vil ikke bomullsklær kunne komposteres. Dyrking av naturlige fargestoffer krever store arealer. Et dekar jord kan gi bomull til cirka 400 jeans, mens bare 300 av buksene kan farges dyp jeansblå med indigo fra et tilsvarende areal.
Mercerisering er behandling med natronlut under strekk. Ved mercerisering sveller bomullen opp og får et rundere tverrsnitt samtidig som glansen og styrken øker. Mercerisert bomull brukes i sytråd og i finere bomullsgarn.
Ved antikrøllbehandling brukes kunstig harpiks til å øke elastisiteten og dermed redusere krøllingen. Samtidig reduseres opptak av fuktighet og stoffet tørker raskere.
Gjennom antikrympebehandling blir tekstilenes evne til å krympe redusert.
Ved impregnering tilsettes kjemikaler som olje, eller silikon for å gjøre bomull vannavvisende. Impregnering blir ofte vasket ut og må da gjentas. Oilskinn er et tradisjonelt vevet stoff av oljeimpregnert bomull.
Bomull tåler koking, og de varmeste og hardeste programmene i vaskemaskin (95 grader) ofte kalt kokvask. Imidlertid er det en del plagg i bomull som tåler ikke denne behandlingen på grunn av etterbehandlinger eller blandinger.
Ufarget bomull tåler bleking både med klor og med mindre miljøbelastende blekemidler som hydrogenperoksid.
Bomull tåler stryking med temperaturer på opp til 200 grader tilsvarende tre prikker på strykejernet og rensing med alle vanlige rensevesker. I utgangspunktet tåler bomull normal trommeltørking, men en del plagg kan da krympe.
Bomull av høy kvalitet har jevne fibre over 34 millimeter lange. Den fineste bomullen, som Sea Island, kan ha opp til 56 mm lange fibre. Makó har fiberlengde rundt 40 mm.
Bomull er en finfibret tekstilfiber og ligger mellom 1 og 4 desitex. Jo mer finfibret jo mykere er bomullen.
Jevnheten er et mål på at fibrene er jevnlange, og renhet på at den ikke inneholder plantedeler, rester og frø og kapsler, samt at alle fibrene er fullt utviklet og ikke inneholder dårligere «døde» fiber.
Lang jevn fiber er sterkest.
Bomull har oftest en blek, grågul farge, men finnes i en rekke valører fra brunt og grønnlig til gyllen. Hvithet blir av industrien oppfattet som kvalitet fordi det gir mulighet til store mengder ensartede varer. I et miljøperspektiv vil pigmentert bomull være en fordel om dette fører til at den ikke farges/blekes.
Silkelignende glans betraktes som god kvalitet.
De mest kjente artsnavnene, pima eller supima, stammer opprinnelig fra Peru, og kalles også egyptisk bomull. Artene som vokser høyere i landskapet og på karrig jord, kalles acala og har kortere fiberlengde (mellom 28 og 30 mm). USA har hatt stor produksjon av høykvalitetsbomull, men mye av produksjonen er utkonkurrert av billigere bomull fra Kina.
Korte fibre gir svakere plagg og bidrar til økning i miljøbelastning. Dårlig bomull blandes med polyester for å få prisen ytterligere ned, og styrken opp.
Ulike typer bomull har ulike artsnavn og eller navn ut fra hvor de er produsert:
Bt-bomull er den mest utbredte genmodifiserte bomullsvarianten i verden. Cellene i Bt-bomull har fått tilført arvestoff fra Bt-bakterien som produserer insektdrepende Cry-proteiner. En variant av Bt-bomull er HT (herbicide tolerant) som betyr at planten også skal tåle mer sprøytemidler og da særlig Roundup, som kommer fra samme produsent som selger disse frøene. Det aktive midlet i Roundup, glyfosat, er kjent for å være kreftfremkallende. I India er HT varianten av Bt-bomull forbudt, men brukes likevel illegalt.
Det er en økende uro for de helseproblemer Bt-bomull skaper for bønder. Plantevernmidlene bidrar til insektsdød og dermed til problemer med den viktige pollineringen av mange kulturvekster, inkludert mat. Bruken av plantevernmidler toppet seg på 1990-tallet. Det tallet som oftest siteres er at bomullsdyrkingen sto for 25 prosent av forbruket av disse giftene, med et arealbruk som var en tiendedel, 2,5 prosent av jordbruksarealet. Selv den gang tallene ble lansert, da giftbruken var på sitt høyeste, var det overdrevet.
Det er ingen restriksjoner på import av klær av genmodifisert bomull til Norge. Det er vanskelig å få noen troverdig oversikt, men mer enn halvparten av all bomull er trolig genmanipulert. Tallene er svært usikre også fordi den genmanipulerte bomullen har krysset seg med vanlig bomull.
Monsanto utviklet Bt-bomull tidlig på 1990-tallet. Det har vært flere erstatningskrav og rettssaker omkring de lidelser dette har ført med seg, både knyttet til lån til innkjøp av frø og plantevermidler, og helseskader på dyr og mennesker. Det er ingen grenseverdier for glyfosatrester på fibre i dag og heller ingen kontroll.
Økologisk bomull er produsert med minst mulig plantevernmidler og kunstgjødsel. Bomullen skal ikke være genmodifisert. Økologisk bomull kan være vannet på ulike måter, men det stilles krav til kvaliteten på avrenningsvannet. Det påstås ofte, men uriktig, at økologisk bomull krever mindre vanning. Økologisk bomull kan være merket med GOTS, eller Svanen.
Det har vist seg svært vanskelig å få opp volumet av økologisk bomull. En viktig grunn er at prisen er den samme som for konvensjonell bomull, en annen er at ulike initiativ har merket konvensjonelt dyrket bomull som mer bærekraftige. Den totale produksjonen av økologisk bomull utgjør under 1 prosent av den globale bomullsproduksjonen.
BCI kom i stand som et bransjeinitiativ i 2005 etter at mange store bomullsbrukende firmaer ønsket å møte kritikken mot bomull. Integrated Pest Management (IPM) som brukes i produksjonen av BCI-bomull har vært et svar på dette. Kravene og oppfølgingen av kravene har vært uklare. Når BCI brukes som merke på produkter forteller det ikke at produktet er produsert under bedre forhold miljømessig eller for bøndene, men at produsenten støtter arbeidet mot forbedringer i bransjen. Det finnes ikke dokumentasjon på at det brukes mindre vann, kjemikaler eller at arbeidsforholdene er bedre i BCI-bomull enn for annen bomullsproduksjon.
Mye BCI-bomull produseres i Brasil (36 prosent i 2018-2019) i vekselbruk med soya. Denne produksjonen er kjent for blant annet store plantasjer, utnyttelse av arbeidere, korrupsjon og ulovlig avskoging av regnskog. Det finnes flere merkeordninger enn BCI med lignende ambisjoner og tilsvarende manglende dokumentasjon på at de innfris.
Bomull er som andre plantefibre biologisk nedbrytbart og fornybart. Det er særlig bruk av vann, plantevernmidler og genmodifisering som har vært kontroversielt i dyrkingsfasen.
Kjemikalier brukes for å forhindre angrep av insekter og ugress. Flere av dem er svært giftige og bidrar til å utryddelse av insekter i tillegg til å være en helsefare for dyr og mennesker. Mange bønder er fattige og analfabeter slik at forbedringer og sikkerhetsregler kan være vanskelig å gjennomføre.
I bruk er stor vaskehyppighet og mye bruk av energi fordi bomull vaskes ofte og varmt, samt bruken av vaskemidler og skyllemidler miljøbelastende. Det brukes også mye energi til tørking og glattgjøring av bomull med tørketrommel og strykejern.
Miljøproblemene er en del av et større spekter av problemer med bærekraft, der fattigdom, helseproblemer og utnyttelse av arbeidskraft er en del av det større bildet. Et stort miljøproblem forbundet med bomullens historie er at den har bidratt til å gjøre klær billige, og dermed dannet grunnlag for raske utskiftinger. I dag er det polyester som er den billige fibren.
Bomullsplanten trenger mye vann i vekstperioden. I områder med rikelig nedbør er vanning ikke nødvendig. Nedbør omtales ofte som grønt vann, mens alle former for vanning omtales som blått vann. Hvor mye vanning som trengs vil avhenge av lokale forhold som nedbøren i vekstsesongen. Cirka 45 prosent av bomull i verden vannes ikke. Fordi vannforholdene er så ulike i ulike land, regioner og år sier globale gjennomsnitt lite. De kan likevel være viktige fordi det finnes plantede fakta som kraftig overdriver vannforbruket i bomullsproduksjon.
Viktigere enn det totale vannforbruket er vannkilden (grønt eller blått vann) og kvaliteten på vannet etter bruk. Dersom det brukes mye sprøytemidler vil dette være forurenset, og da ofte omtalt som grått vann. Et høyt vannforbruk kan være bærekraftig dersom regionen har mye vann, og avrenningen ikke er forurenset. Investeringer i mer effektive vanningsystemer, samt dyrkning med mindre bruk av giftige innsatsfaktorer er ekstra viktige i regioner med vannmangel.
Nyere tall for bomullens andel av blått vannforbruk finnes fra 1996 -2005. Da ble 3 prosent av vanning brukt på bomull. Mest vanning ble brukt på hvete, ris, og mais (10-15 prosent).
Det finnes flere myter om bomull. Flere av disse mytene stammer fra AirDye, et firma som produserer fargestoff for polyester og som la ut en blogg om bomull i 2009. Mytene er senere videreformidlet av organisasjoner som har interesse av å skape et skille mellom «bærekraftige» og «ikke bærekraftige» materialer og bedrifter som tjener på å fremheve polyester som en miljøvennlig fiber.
Myten er også videreformidlet av mange organisasjoner og institusjoner som arbeider for miljøforbedringer og ikke er klar over at tallene er feil. Den viktigste av disse mytene er at bomullssprøytemidler og ugressmidler står for 10 prosent av alle landbrukskjemikalier og 25 prosent av alle plantevernmidler som brukes over hele verden hvert år. Disse tallene har ingen basis i virkeligheten.
Det finnes også flere myter om bomullens store vannforbruk. En myte som gjentas ofte er at det kreves 20 000 liter vann for å produsere et kilo bomull. Denne myten fremmes også som at det kreves samme mengde vann for å lage et plagg, for eksempel en jeans. En annen myte er at økologisk bomull krever mindre vann enn konvensjonell dyrket bomull. Denne myten hevdes også ofte med en prosentandel, for eksempel 91 prosent mindre vann. De fleste land sentralt i Afrika, som Zambia, Uganda, Tanzania og Kenya, vanner ikke bomull, mens i tørre land som Egypt, Usbekistan og Turkmenistan kan vannforbruket være høyt og komme opp i 13 696 liter per kilo produksjon.
Mytene om den tørste og kjemikalieintense bomullen har fått følger. Mens det har vært vekst på over 30 prosent i den globale bruken av tekstilfiber mellom 2009 og 2020, har bomullsproduksjonen falt. I 2007 var den på 25 millioner tonn, mens det i 2020 var på 23 tusen tonn. Veksten i bruken av fibre har vært en ren vekst i de fossile materialene, først og fremst polyester.
Bomull er en svært gammel kulturplante som har vært dyrket i alle verdensdeler og flere steder i mange tusen år. Bomullen har vært viktig for utvikling av handel, industri, teknologi, klesvaner, vaskevaner, mote og kolonialisme.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.