Bomull. Moden fruktkapsel. Frøene ligger åpne for plukking.

SCODE. begrenset

Bomull, arter i slekten Gossypium i kattostfamilien. Bomullsfiberen er hår på bomullsplantens frø, tilhører gruppen cellulosefibere, og er uten sammenligning den mest anvendte tekstilfiberen. Plantene er flerårige urter eller små busker, men dyrkes som oftest som ettårige. Bladene er håndfliket, blomstene store, gule, røde eller hvite. Det finnes mange arter og kulturformer som i tidens løp har fått egne navn. Systematikken er meget innviklet, her skal bare nevnes noen av de viktigste av de kultiverte artene: G. arboreum (Sahara-området), G. barbadense (Vestindia), G. herbaceum (Turkestan), G. hirsutum (Nord-Amerika), G. nanking (Øst-Asia) og G. peruvianum (Sør-Amerika). Det er ikke bare bomullen som brukes. Av frøene presses bomullsfrøolje, ikke å forveksle med bomolje, som fås av fruktene av oliventreet. Restene etter pressingen brukes til produksjon av dyrefôr; bomullsfrøkakemel er for eksempel en meget viktig høyproteinkilde, bare soyabønner har større betydning.

Bomullsfrukten er 3- til 5-delte kapsler på størrelse med en valnøtt. I hvert av kapselens rom finnes 3 til 8 bomullsfrø besatt med frøull. Under modningen brister kapslene, og frøullen blir liggende åpen for plukking. Bomullshårene er 20–50 mm lange, 0,02 mm brede, og encellete. Celleveggen består av ren cellulose og er utvendig dekket av en hard hud av voks, harpikser m.m. som gjør hårene vannavstøtende. Denne huden fjernes ved bøking og bleking av bomullen. Langs midten av fiberen går en kanal som i vekstperioden er voluminøs, men som ved tørking faller sammen og får en flatklemt form. Denne kanalen inneholder i tillegg til døde rester av protoplasma og kjernen av den opprinnelige celle også fargestoff som gir bomullen dens naturlige farge. Håret har en vridd form som sammen med den flatklemte kanalen gjør det lett å skille bomull fra andre fibere under mikroskopet. Fibernes modenhet og jevnhet har stor betydning for spinnbarhet og fargeaffinitet og er derfor viktige egenskaper ved fremstilling av garn og vevnader.

Generelt kan man si at bomullens kvalitet øker med tiltagende lengde og finhet, modenhet og jevnhet. Fibernes spiralform sammen med en ofte nokså ujevn overflate gjør at bomull i naturlig tilstand ofte virker matt. Ved mercerisering (behandling med natronlut under strekk) mister bomullen delvis den vridde formen og får en mer rund tverrsnittsform samtidig som glansen øker. Behandling av bomull med flytende ammoniakk gjør fiberne mykere og fører til en reduksjon av mengden kjemikalier som trengs for å gjøre et bomullsstoff strykefritt. Et enkelt hår kan tåle en belastning på ca. 0,1 N med en gjennomsnittlig bruddlengde på 35 km. Karakteristisk for bomull er at strekkstyrken øker med nærmere 30 prosent når den blir våt.

Behandling av bomull for fremstilling av garn består i: åpning, rensing og blanding av fibermassen fra flere baller, utskillelse av kortfibret og forurenset materiale ved hjelp av en ballebryter, åpnermaskin og slagmaskin, og avsuging med luft. Bomullen passerer flere rensemaskiner. Ved åpning og parallellisering på kardemaskin dannes det et fiberflor som deles i bånd. I de etterfølgende prosessene strekkes og snoes båndene til ferdig garn (se spinning).

Stoffer av ren bomull er et viktig materiale i tekstilindustrien, men blandinger med både natur- og kunstfibere blir stadig mer benyttet.

En vellykket bomullsdyrking krever varmt klima, fuktige forhold i veksttiden og tørr innhøsting. Selv om disse vilkår er oppfylt, kan vekstvilkårene variere sterkt fra sted til sted og derfor kan fibernes lengde, tykkelse, farge og glans være meget forskjellig.

Bomullsplanten angripes lett av skadedyr. Store mengder kunstgjødsel og plantevernmidler brukes for å øke avkastningen av bomull. I 1990-årene ble det utviklet nye dyrkningsmetoder, såkalt «økologisk bomull» (eng. organic cotton). Det innebærer at bomullsplanten etter høsting av fiberne blir skåret ned ved roten og pløyet ned i jorden. Marken ligger deretter uberørt i minst 90 dager i vintersesongen før nye planter settes ut. Slik reduseres overlevelsesmulighetene for skadedyrene sterkt eller de blir helt utryddet, og bruk av plantevernmidler kan reduseres kraftig eller sløyfes helt. Det legges også vekt på at det skal brukes plante- og dyregjødsel, ikke, eller redusert mengde, kunstgjødsel. Sett i forhold til den totale verdensproduksjonen av bomull, er mengden økologisk bomull svært liten.

Naturlig forekommende fargete bomullsfibere var inntil 1990-årene uegnet for utnyttelse i teknisk sammenheng. Ved å krysse fargete bomullsvarianter med langfibret hvit bomull har det lykkes å få frem brune, oransje og grønne bomullsfibere som kan bearbeides maskinelt. Målsettingen er å få frem et mangfold av forskjellig fargete fibere med akseptabel fargeekthet og dermed eliminere fargeprosessen som medfører forurensing og bruk av energi.

Bomullskvalitetene har i stor utstrekning fått navn etter dyrkingsstedet pga. vekstvilkårenes innflytelse på kvaliteten. De teknisk viktigste sortene blant de hvite bomullsfiberne er: nordamerikansk, herav en meget liten del bomull definert som særlig fin, Sea Island, en del fin «American-Egyptian», mens storparten er «Upland», av midlere kvalitet; søramerikansk, hvor hovedprodusenten, Brasil, leverer en midlere kvalitet; vestindisk, hvorav endel meget fin; egyptisk (inklusive sudanesisk) er verdensmarkedets hovedkilde for fin, langfibret bomull; østindisk vanligvis av lavere kvalitet.

Mens man tidligere plukket bomull for hånd, er nå mekanisk innhøsting vanligst . Ulempen ved maskinell innhøsting er at moden og umoden bomull plukkes samtidig. Likeledes følger lett forurensinger med i form av blad og stengler. Bomullshøsten inneholder ca. 2/3 frø og 1/3 bomullsfibere. Ved en rensingsprosess skilles frøene fra fiberne, dette kalles egrenering eller ginning. Fiberne sammenpresses til baller.

Bomullsplanten har vært dyrket fra de eldste tider. Ved utgravninger i India er det påvist at bomull var dyrket der så tidlig som 3000 år f.Kr. Bomullsdyrking i større stil tok først til ca. 1750 og utviklet seg hurtig til å bli den helt overveiende produksjon av tekstilmateriale. Nå dyrkes bomull overalt i det varme beltet mellom ca. 35–40° n.br. og 35–40° s.br., men storparten dyrkes nord for ekvator. De største produsentene er USA, India, Kina og Egypt.

I alt dyrkes bomull i ca. 75 land, hvorav flesteparten hører til gruppen utviklingsland. FNs landbruksorganisasjon FAO har engasjert seg i arbeidet med å øke avkastningen per hektar i disse landene. For et stort antall av utviklingslandene er råbomull det viktigste jordbruksproduktet som eksporteres, men en stadig større del av bomullen videreforedles i utviklingslandenes egen industri. Bomull er en av verdensmarkedets hovedartikler og omsettes især gjennom bomullsbørsene i New York og Manchester.

1000 tonn
Kina 4 900
USA 3 745
Pakistan 1 830
India 1 750
Usbekistan 1 200
Tyrkia 790
Australia 755
Verden 19 599

Kilde: Der Fischer Weltalmanach 2004

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.