Økonomisk sone, omfatter havområdet utenfor et lands sjøterritorium og med en utstrekning ut til 200 nautiske mil, målt fra grunnlinjene.

Retten for kyststater til å etablere 200 mils (eksklusive) økonomiske soner fikk sitt gjennombrudd under tredje sesjon av FNs havrettskonferanse i Genève 1975. Sonen ble utviklet på initiativ fra nylige uavhengige utviklingsland som ønsket større kontroll over naturressursene utenfor egne kyster. Initiativet ble støttet av enkelte i-land som mente at kyststatene ville være i bedre stand til å forvalte havets fiskeressurser enn de regionale fiskeriforvaltnings-organisasjonene hadde vært i stand til mens havområdene var del av det åpne hav.

Den økonomisk sone er kanskje den viktigste nyskapningen i havrettstraktaten. En ny og egen maritim sone ble etablert hvor en søker å balansere sentrale interesser i havretten: På den ene siden kyststatsinteresser som fikk eksklusive rettigheter til den økonomisk utnyttelsen av ressursene og til å treffe tiltak for å beskytte det marine miljø. På den andre siden fikk stater med maritime interesser i stor grad videreført sine ferdselsinteresser, i form av ferdselsfrihet. I tillegg ble kyststatens myndigheten til å vedta og håndheve miljølovgivning begrenset. Kyststaten kan i hovedsak vedta lovgivning som er i samsvar med internasjonalt regelverk som er vedtatt gjennom FNs sjøfartsorganisasjon (IMO).

Det er nå regelfestet i del V av FNs Havrettstraktat fra 1982. Allerede i 1982, før traktaten trådte i kraft, godtok Den internasjonale domstolen i sak mellom Libya og Malta at retten til å etablere økonomisk sone var en del av alminnelig folkerett. Det skyldes at kyststater – inklusive Norge – allerede fra midten av 1970-tallet ensidig hadde etablert økonomiske soner. Over 100 stater har etablert økonomiske soner.

Det kan også etableres økonomiske soner rundt øyer, men ikke rundt klipper som ikke kan kan gi grunnlag for menneskelig bosetting eller selvstendig, jevnfør havrettskonvensjonen art 121. En voldgiftsdom mellom Filippinene og Kina knyttet til kinesiske krav til kontroll over hav-områder og suverenitet over småøyer i Sørkinahavet fra 2016 behandlet spørsmålet om hva som kvalifiserer som øyer. Flere av Kina småøyene har gjort krav på, ble ansett som klipper og dermed ikke kunne være basis for en økonomisk sone.

Innenfor den økonomiske sone er hovedregelen at kyststaten har en eksklusiv rett til naturresursene, så vel i havbunnen og i undergrunnen som i selve havet. Retten gjelder både levende resurser, i første rekke fisk, og mineralresurser i havbunnen og dens undergrunn, særlig olje og gass.

Skipsfartens frihet opprettholdes innenfor den økonomiske sone.

Lov om Norges økonomiske sone av 17. desember 1976 etablerte en norsk økonomisk sone på 200 nautiske mil fra 1. januar 1977. Loven tar først og fremst sikte på å regulere fiske og fangst innen sonen. Andre sentrale lover er lov om utforskning og utnytting av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster av 21. juni 1963 og lov om petroleumsvirksomhet av 29. november 1996.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.