Vanning, kunstig vanning, irrigasjon, gammelt kulturtiltak i jordbruket der det er for liten nedbør for plantevekst, for å utvide vekstsesongen der regntiden er for kort, eller for å optimalisere vanntilførselen i veksttiden. Vanningstidspunkt og tilført vannmengde (antall mm) bestemmes ut fra jordarten og de enkelte veksters vannbehov på ulike utviklingstrinn, sammenholdt med nedbør og jordens vannmetningsgrad.

Vanning brukes de fleste steder i verden. Av verdens samlede jord- og hagebruksjord blir ifølge FAO ca. 16 % kunstig vannet (ca. 2,3 mill. km2). Vel 60 % av arealene ligger i Asia, i første rekke i Kina, India og Pakistan. Andre land med utstrakt kunstig vanning er USA, Egypt og land i det tidligere Sovjetunionen.

Kunstig oversvømmelse ved bassengvanning er typisk for risdyrking, hvor jorden i en stor del av veksttiden skal stå under vann. Feltene planeres og omgis med lave jordvoller. Bassengene legges etter hverandre – i hellende terreng som terrasser – med overløp fra ett til det neste. Ved alle andre vanningsmetoder skal vanntilførselen ikke være større enn at vannet infiltrerer i jorden, og de største porene forblir luftfylte.

Overrisling ved henganlegg brukes hvor vannkilden ligger høyere enn jorden som skal vannes. Vannet fordeles gjennom mindre og mindre kanaler og grøfter, de siste med en horisontal kant som vannet risler jevnt over. I Norge har overrisling vært kjent i 300–400 år.

Ved furevanning (for radkulturer i svakt hellende terreng) legges vannførende furer langs fallet; vannet står lavere enn jordoverflaten.

Ved skvettvanning blir vannet fra grøfter eller små kulper skvettet utover med spadelignende øser. Metoden brukes mange steder i verden, også hvor vannet må skaffes fra lavereliggende elv eller kanal. Fra meget gammel tid kjennes også mekaniske, kontinuerlig arbeidende «vannløftere» (øsehjul, Arkhimedes' skrue m.m.), drevet av mennesker, dyr eller elvestrøm.

Ved undervanning ledes vannet frem gjennom nedgravde, perforerte rør eller grøfter, og vanningen styres ved oppdemming i en hovedledning (kanal) ved utløpet av feltet; metodene passer bare på flatt land og i veksthus.

Ved dryppvanning fordeles vannet med perforerte slanger eller «svettende slange», hvor vannet siver ut gjennom slangeveggen. Metoden er vanlig i veksthus, i frukt- og bærkulturer og i villahager.

Vanligst på friland i Norge er regnvanning, hvor vannet ved naturlig eller mest kunstig trykk ledes gjennom dels faste, dels flyttbare rør til roterende spredere (sirkelspredere). Store sirkelspredere vanner 1–3 dekar per oppstilling, små spredere dekker 0,4–0,9 dekar.

Vanningsmaskiner består av en spreder montert på en vogn eller slede som trekkes etter slangen inn mot maskinen. Slangetrommelen på denne drives av vanntrykket. Vanningsmaskinen må flyttes med traktor. En automatisk ventil stenger av vannet når spredervognen er trukket helt inn.

Til vanningsanlegg brukes mest sentrifugalpumper, i Norge oftest med elektrisk motor. Vanningsanlegg bygges i Norge ofte som samvirketiltak. Rundt 13 % av jordbruksarealet her i landet blir i dag kunstig vannet i løpet av en vekstsesong.

Med økende interesse for vanning finner man, også i vårt land, at vanntilgangen i stigende grad begrenser utbygging av nye anlegg, blant annet ved konflikt med vannbehov til kraftutbygging og til drikkevann. I nedbørfattige land tas også grunnvannsreservoarene i bruk til vanning. Det medfører en senkning av grunnvannsnivået, og må derfor også begrenses.

Saltopphoping i matjordlaget forekommer som resultat av vanning når vannet har stort saltinnhold og vanningen er sparsom; den kan med tiden gjøre jorden ufruktbar. Omkring 3/4 av all jord som vannes i tørre og varme strøk, beregnes å få problemer med utfelling av salt. I det tidligere Sovjetunionen ble vann til kunstig vanning tatt fra elvene i så stort omfang at vannstanden i blant annet det Kaspiske hav og Aralsjøen har sunket betraktelig. Samme situasjon er oppstått i Dødehavet etter som elven Jordans vann i stadig større utstrekning brukes til vanning.

Flere av de eldste kjente sivilisasjoner bygde sin eksistens på vanning. Nilens oversvømmelser var en naturlig vanning. I Egypt ble det flere tusen år før vår tidsregning også bygd kanaler, demninger og reservoarer for blant annet å jevne ut flommen. I Mesopotamia fantes et høyt utviklet vanningssystem ved elvene Eufrat og Tigris; Hammurabis lovbok (ca. 1700 f.Kr.) har bestemmelser om vanning. I Peru var en stor del av vanningskanalene antagelig i bruk før inkarikets tid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.